Viser arkivet for stikkord kommunisme

Appell på frigjøringsdagen 2015

Denne appellen ble av undertegnede holdt i Bergen på frigjøringsdagen på vegne av Kvinneaktivistene.

I dag skal vi minnes alle som falt for å frigjøre Norge fra nazistene under andre verdenskrig. I dag skal vi feire alle gjenlevende sannhetsvitner. I dag skal vi feire at vi – deres etterkommere – har muligheten til å leve i en verden som ikke er styrt av mennesker med hakekors på uniformen og høye støvler.

Frigjøring og forsvar av egen nasjon, må ikke forveksles med angrepskrig under fremmede himmelstrøk. Krigsveteranen Leif Kjemperud skjønte dette, og rakk i 2010 å si nei til Krigskorset, den høyeste utmerkelsen man kan få i Norge. Året etter døde han.

Kjemperud til høyre. Skjermdump fra NRK.

Han var under andre verdenskrig medlem i den kommunistiske motstandsgruppen Osvald. Selv om han rakk å oppleve at hans innsats ble anerkjent før han døde, ville han likevel ikke ha medaljen. Det falt ikke 88-åringen i smak at Norge deltok i angrepskrig i Afghanistan.

Det faller heller ikke meg i smak. Det å delta i krig på USA sin kommando, må aldri forveksles med forsvar av egne landegrenser.

Sovjetunionen mistet flest mennesker
Når en på en dag som dette skal fokusere på hva som er aller viktigst, er det vanskelig å trekke ut bare noen få punkter. Ikke bare ble jøder gasset i hjel og funksjonshemmede avlivet som verdiløse dyr, men kvinner og barn måtte som de alltid må i kriger oppleve både drap, voldtekter og mishandling av verste sort. Når det er sagt, så kommer en ikke unna at hele 27,1 millioner sovjetere døde. De mistet ti ganger flere enn de allierte til sammen. Hvis man fester lit til nyere forskning som sier at det til sammen døde 82 millioner mennesker under andre verdenskrig, så var 33 % av dem fra Sovjetunionen. Disse fakta erkjennes i liten grad, og spesielt i Vesten.

Hjelper det å påpeke at Den røde arme akkurat som nazistene deltok i forbrytelser mot menneskeheten? Hjelper det å poengtere at Stalin var like ille som Hitler?

Stalin som med ordre nr. 227 av 27. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. «Ikke et skritt tilbake» var slagordet, 13 500 sovjetisk soldater skal ha blitt skutt for feighet i Stalingrad.

Historieløst og feigt
Det burde ikke hjelpe, for denne måten å vaske sine hender på, er ikke annet enn historieløs og feig. I tillegg skaper den det motsatte av forsoning og gjensidig respekt. Begge deler er viktig når man skal lege sår.

26 år etter Berlinmurens fall, har det blåst opp til nytt politisk uvær. Sentralt i dramatikken er Ukrania. Partiet Svoboda som hadde tunge ministerposter der like frem til 27. november 2014, var inntil nylig et åpent, nazistisk parti. I deres verden er det ikke plass for hverken homoseksuelle, russere eller jøder. Som om ikke dette er nok, er også fascisten Dmitro Jarosj utnevnt til rådgiver for overkommandoen i landet. Merkelig nok er det i Vesten bare på sin plass å kritisere Putin.

Hadde Putin, Jarosj og de andre som ikke klarer å oppføre seg bodd i Kardemommeby, hadde de for lengst måtte hilse på både politimester Bastian og tante Sofie. Der ville de fått beskjed om å skjerpe seg alle sammen, og gitt hverandre løfter om å behandle hverandre finere. Det hadde ikke nyttet om tante Sofie bare hadde irettesatt den ene bøllen, eller politimesteren bare løp ærender for de mektigste familiene.

Like fullt har vi en norsk regjering som ser innlemmelsen av høyreekstreme Dmitro Jarosj i Ukrainas overkommando og militshæren inn i det offisielle forsvaret i Ukrania, som skritt i oppfyllelsen av fredsavtalen fra Minsk. Det er ikke rart om man tenker at dette aldri ville gått i verken Hakkebakkeskogen eller Kardemommeby.

Skjermdump fra Radikal Portal.

Ordfører reiste til Moskva
I dag får geopolitisk, skittent storspill seile i egen sjø. I dag er det viktigste å snakke om heltene fra andre verdenskrig, og da særskilt de sovjetiske som måtte ofre mest. Derfor heier jeg på Høyremannen Hans Hatle som i januar vågde å synge kraftig ut da regjeringen nektet å hjelpe russerne med å heve et krigsfly som ble skutt ned over Tanafjorden i Øst-Finnmark i 1944. Han sa:

- Jeg synes det er ufattelig trist at man slår døra i ansiktet på en god nabo som har ofret liv og lemmer når vi trengte det mest.
- Dette har ingenting med militært samarbeid å gjøre, men det har med folk til folk til folk samarbeid å gjøre.

Jeg heier også på ordføreren i Sør-Varanger, Cecilie Hansen (Sp), som har reist til Russland for å feire slutten på andre verdenskrig og fortsette dialog.
Både Hans og Cecilie har forstått noe som flere burde fatte:

Man kommer lenger med en utstrakt hånd og en vennlig gest. Man kommer enda lenger om en ikke prøver å gjøre om på ting som faktisk har skjedd. Man kommer aller lengst om man skjønner at empati er den viktigste egenskapen man trenger for å fungere godt som menneske i Norge og verden.

Ha en fred- og forsoningsfull frigjøringsdag!

Et oppgjør med sosialistisk analyse

Sosialisme har mye godt med seg, blant annet prinsippet om rettferdig fordeling av godene i samfunnet. Selv Jesus skjønte det. Det er ikke dermed sagt at det ikke er grunn til å diskutere enkelte sider ved sosialismen. Det i hvert fall verd å gjøre det når det kommer til spørsmål om vold og voldtekt.

En utbredt forståelse som får regjere blant flere sosialister, er at overgrep mot kvinner er et resultat av at vi lever i et klassedelt samfunn. Dette er å lese i prinsipprogrammet til et av ungdomspartiene på venstresiden:

”Den tydeligste følgen av patriarkatet er menns vold mot kvinner. I alle samfunn rammes kvinner av menns vold, enten det er gjennom vold, voldtekt eller porno- og prostitusjonsindustrien. Å kjempe mot patriarkatet er å kjempe mot menns vold mot kvinner.”

Lever ikke i et vakuum

Det skal sies til ungdomspartiets forsvar, at de ikke lever i et vakuum. De har det fra materien rundt seg. Materien består av flere fra hele venstresiden som faktisk vil gå så langt at de sier det ikke er behov for kvinnekamp. I et klasseløst samfunn er vi alle likeverdige, og alle problem vil opphøre.

Karl Marx sa faktisk aldri at voldtekt ville opphøre om det klasseløse samfunnet ble innført.

Undertegnede fikk selv proppet ørene fulle av det da jeg var medlem i Rødt. Det provoserte både meg og mange andre partifeller, for vi var ikke enig i denne analysen. Er det virkelig noen som innbiller seg at voldtekt som fenomen vil opphøre bare vi får innført et kommunistisk samfunn? Det må jo i tilfelle bety at kommunistiske mennesker aldri begår overgrep. En slik konklusjon er så hinsides all fornuft, at en får lyst til å spørre hvilken planet de bor på de som tror på det. Det kan ikke være på jordkloden. Her skjer nemlig voldtekt og overgrep i absolutt alle politiske miljø, også de sosialistiske.

Individuelle aspekter

Det er klart at det er nyttig med samfunnsanalyse for å bedre sette inn tiltak mot problem av helsemessige eller sosiale karakterer. Men en kan ikke bare se på ting med sosialvitenskapelige eller systemiske briller. Man må også se på ting med eksempelvis psykoanalytiske briller.

Det at folk ender opp som voldtektsforbrytere eller voldsutøvere, handler ikke alltid om samfunnet de lever i. Det finnes også individuelle aspekter. Noen kan være født med så sterke, antisosiale personlighetsforstyrrelser, at en rett og slett ikke er i stand til å føle verken anger eller empati. Å ikke anerkjenne disse viktige faktum, er intet annet enn en hån mot de som er utsatt for overgrep.

Eller er det slik å forstå at hvis man stemmer på et sosialistisk samfunn, så stemmer man på et samfunn uten psykiatri, terapi eller fengsel – så lenge forholdene er klasseløse?

  • Jeg vil presisere at det er mange mennesker på venstresiden som tar avstand fra denne tesen om at overgrep vil opphøre av seg selv i et klasseløst samfunn, og at jeg fremdeles definerer meg selv som sosialist.

Noen er likere enn andre

I romanen ”Kamerat Napoleon”, gjør den engelske forfatteren George Orwell narr av den russiske revolusjonen. På satirisk, allegorisk vis vurderer han hvordan kommunismen utviklet seg under Stalin etter den russiske revolusjon. Ettersom undertegnede aldri har vært en stor fan av massemorderen Stalin, er det ikke vanskelig og forstå kritikken.

Sitatet «Alle dyr er like, men noen er likere enn andre», kommer fra denne boken. Det er dermed ikke sagt at det bare er innenfor sosialistiske eller kommunistiske miljø slike utstøtelsesmekanismer som Orwell beskriver kan forekomme. Mobbing og utstøtelse skjer dessverre på svært mange kanter – på arbeidsplasser, skoler, i alle politiske miljø og i foreninger.

Malalai Joya, Afghanistans modigste kvinne.

Det er ikke alle organisasjoner eller parti som har like stort rom for individualister. Der blir ordet som et skjellord å regne. Det er rart. Historien er full av steile personligheter. Det er de steile som klarer å skape historie. De som driver med baksnakking eller som bare jatter med, skaper aldri historie. Man må ha en visjon, og man må mene noe med den.

Nå finnes det selvsagt steile personligheter som skriver seg inn i historiebøkene uten positivt fortegn. Stalin er nevnt, men det kan også Hitler, Pinochet og Pol Pot gjøres. Skal det likevel være slik at vi bannlyser all individualisme? En slik retorikk blir hinsides. Hva hadde vår sivilisasjon vært uten Gandhi, Martin Luther King Jr., Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi eller Afghanistans modigste kvinne Malalai Joya? De var og er alle på hver sin måte individualister som klart å forandre ting til det bedre for fellesskapet. Joya har knapt nok startet, men hun vil nok komme til å utrette mange fantastiske ting i sitt liv. Om hun ikke blir drept.

Hva hadde verden vært uten Martin Luther King Jr.?

Det er dessverre ikke alle som liker henne. Eller kvinner som henne. Da oppstår et problem. Løsningen skjer ikke før en nøytral person begynner å megle, og gir partene mulighet til å gå fra konflikten som vinnere. Fatter man ikke dette enkle og grunnleggende prinsippet, så har man i sannhet ikke fattet så mye. Det krever dog at de impliserte parter – og aller mest den med mest makt – innser at de er en del av problemet. Den aggressive som ikke setter seg til forhandlingsbordet, gjør både seg selv og sine støttespillere til spott og spe. Inhabilitet er nemlig det motsatte av integritet.

Det er å håpe at verden kan bli en mindre konfliktfylt klode. Det krever at alle lærer av sine feil og de prosessene de har vært gjennom. Og så krever det at man er raus og inkluderende. Rause og inkluderende mennesker leiter ikke etter hatefulle grunner til å refse, mobbe, utstøte, ekskludere eller krige. De evner å stille de riktige spørsmålene, lytte og deretter sette inn klokest mulig tiltak. Og så respekterer man at folk er forskjellige.

Rød og ekstrem feminist?

Det kan være farlig å skrive et synspunkt om seg selv. Man risikerer å skape debatt om seg selv som person, og det ender som regel aldri spesielt hyggelig. Det føles likevel nødvendig.

Som politiker i Rødt, har jeg nemlig fått servert en del beskyldninger uten hold i. Enten er jeg kommunist og ekstremistisk, eller så er jeg en mannehatende feminist. En del krydrer det hele med å påpeke at de idéer jeg står for, er utprøvd i diktatoriske land som Kambodsja og Sovjetunionen. Jeg må da simpelthen forstå at jeg er på ville spor?

Å ta fatt på ørkesløse meningsutvekslinger der man prøver å forklare at man er både misoppfattet og misforstått, er til tider som å gå på ski uten smøring en varm påskedag. Du kommer ingen vei. Det kan nemlig virke som om folk trives aldeles utmerket med sine fordommer, og de har ikke lyst til å se ting i nytt lys.

Pol Pot (Saloth Sar) er ikke en av undertegnedes favoritter.

Sjansen for at man blir forstått er bedre når folk må lese. I en samtale, kan den du snakker med velge å ikke lytte eller bare avbryte, noe som jeg etter hvert har blitt svært vant til i det offentlige rom. Jeg benytter derfor anledningen til å skrive med noe som må oppfattes som store bokstaver:

Jeg er hverken kommunist, stalinist eller for innføring av ettpartistat. Faktisk blir jeg provosert over dem som ser ut til å mene at menn som Lenin, Mao, Marx, Engels og Stalin hadde rett i alt de sa og tenkte. Som om en sosialistisk feminist virkelig mener at de klokeste tankene i verden utelukkende kommer fra menn?

Det bringer meg til mitt neste punkt. Jeg er for å få det bragt på det rene absolutt ingen mannehater. Jeg er feminist utelukkende av en årsak, jeg ønsker at kjønnsbasert vold og diskriminering skal opphøre. Om man sier ar slikt ikke er noe problem lenger, så tar man feil. Eksempelvis er vold mot kvinner i følge FN, WHO og Kirkens Nødhjelp verdens største helseproblem.

Dette må ikke leses slik at jeg ser på alle menn som potensielle voldsforbrytere. Tvert i mot. Jeg ser på menn som viktige medspillere i kampen mot ikke bare ovennevnte, men all urett. Om man kan vente seg en utstrakt hånd tilbake? Selvsagt. Det er ikke uten grunn jeg stiller meg bak den anonyme filosofen «Sophia» som på 1700-tallet lurte på hvorfor det skulle være viktigere for menn å drepe fiender enn å være med på å oppdra barn.

Sannheten er at jeg ønsker et samfunn som er styrt av menneskers behov, ikke grådighet. Sannheten er at jeg med oppriktighet tror på mine medmenneskers evne til storhet i situasjoner som krever det.