Viser arkivet for stikkord krig

Bare en naiv fredelsker?

Isaac Newtons rakettmotorprinsipp sier at aksjon er lik reaksjon. Det vil si at for at en ting skal gå en bestemt retning må en kraft virke i den motsatt retningen. Det skal være usagt om det datt et eple i hodet på Newton før han fikk denne lyse idéen, men han har innlysende rett.

Prinsippet kan man fint overføre fra fysikkens verden til den psykososiale. Når mennesker kommuniserer med hverandre på den ene eller andre måten, så fører kommunikasjonen til en reaksjon. Gir man et kompliment til et medmenneske, reagerer mottakeren med glede eller rødming. Kanskje begge deler. Slår man et medmenneske i hodet med en stokk, er det også ganske sikkert at det kommer en reaksjon.

Kloke Barbara Gentikow
Et menneske som forsto disse tingene til fulle, var forsker og lærer Barbara Gentikow. Hun underviste på universitetet i Bergen mellom 1992 til 2009. Undertegnede var så heldig å ha henne som foreleser i medievitenskap, og siden traff vi hverandre flere ganger i private sammenhenger på grunn av vårt arbeid for mer fred i verden. Fantastiske Gentikow døde dessverre i fjor etter et kort sykeleie.

Hun rakk heldigvis å gi ut boken ”La oss snakke om krig”. Her lar hun veteraner, soldatmødre, krigsflyktninger og militærnektere komme med sine fortellinger. Helga K. Johannessen er en av de som gjør inntrykk:

”Det er litt rart å ha en krigsskadet sønn når politikerne sier at vi ikke er i krig.”

Boken La oss snakke om krig slipper til viktige stemmer.

Det gjør også Rigmor Flygansvær som skriver følgende i et brev til Kongen:

Jeg har i de siste 15 år levd med frustrasjoner, raseri, fortvilelse, depresjoner, lidelse og håpløshet over min sønns skjebne hvor det ikke eksisterer noen kompetanse for den hjelp han behøver i etterkant av sin innsats for Norge i Saudi-Arabia, Irak og Bosnia.

Flyktningen Wafa R. sitt perspektiv er også verd å få med seg:
”Det er som om Irak har en Berlin-mur midt gjennom alle regioner, byer, landsbyer og ikke minst i folks bevissthet…Det vil ta lang tid å komme over denne delingen.”

Åpne krigssår
Lang tid. Så er det altså derfor ikke alle flyktningene som har rømt kommer fra Syria. Det er åpne krigssår i både Afghanistan og Irak. De trenger ikke akkurat kuler og krutt for å løse sine problemer. Hvis man mener det, er man på et svært lavt refleksjonsnivå.

Dersom flest mulig klodeboere skal ha det godt, er det viktig å tenke systemisk og vise sosialt ansvar. Det handler om gjensidighet og samarbeid for klodens skyld. Det handler om å gå for andre løsninger enn krig. Det vil komme til å kreve mot, for det er kun de modigste menneskene som våger å satse på fred fremfor frykt. Glem ikke Newtons lov om at aksjon er lik reaksjon. Akkurat slik krig mot terror har skapt IS, vil fokus på fred og dialog komme til å skape samhold og fredelig sameksistens. Vi kommer i hvert fall ingen vei om vi ikke prøver.

Populister som dør foran kamera?

Verden opplever den verste flyktningkrisen siste andre verdenskrig, og utrolig nok benytter Carl I hagen anledningen til å bruke retorikk av simpleste sort. Retorikk som reduserer alle menneskene som vil bort fra bomber, forfølgelse og nød til økonomiske migranter. Populister som dør foran kamera.

Og Siv Jensen sin strategi er som den alltid har vært. Hun fremstår som den kloke og formanende når troikaen Hagen, Gjedden eller Sandberg har lagt sine egg. På den måten beholder FrP de av sine velgere som fremdeles innehar en viss porsjon med medmenneskelighet. Slik som like gjerne kunne stemt på Erna, men som vil presse henne enda mer mot høyre. Og hva mener egentlig Erna? Hun står i hvert fall ikke frem som en leder av samme kaliber som Angela Merkel.

Det er uansett viktig å ikke glemme nullvisjonen som Siv presenterte på landsmøtet til sitt parti tidligere i år. Visjonen om at ikke en eneste flyktning skal få komme til Norge. Hvem tror vår finansminister at hun lurer når hun refser gutteklubben som tross alt bare sier rett ut hva hun selv egentlig mener?

Europeernes egen skyld
Heldigvis finnes det utenriksjournalister som Morten Strand i Dagbladet. 7. september formidlet han hvordan Putin synes at flyktningstrømmen er europeernes egen skyld:

Det er en fullstendig forutsigbar krise. Vi har hele tida sagt at det ville bli problemer av massive proporsjoner hvis våre såkalte vestlige partnere fulgte det jeg hele tida har sagt er en feil utenrikspolitikk…Hva er denne politikken? Det er å påtvinge sine egne standarder uten å ta hensyn til historiske, religiøse, nasjonale eller kulturelle særtrekk i disse områdene. Framfor alt er dette politikken til våre amerikanske partnere. Europa følger blindt etter innenfor rammen av deres såkalte forpliktelser som allierte, og tvinges nå til å bære byrden.

Putin har rett. USA, NATO og ergo også Norge, har vært med på å starte kriger og støttet opprører og regimeendringer. Og alt mens næringsvirksomheter som tjener penger på konflikter og diktatur, gnir seg i hendene. Vår egen våpenindustri er absolutt en av dem selv om den ikke er verst i klassen.

Også i Sverige er det politikere som gir innvandrere skylden for alt som går galt innenfor velferd.

Når det kommer til både stykket og regnestykket, så er vi alle sammen mennesker på en jordklode. Kloden har velsignet oss med en rekke ressurser som vi best drar nytte av om vi anerkjenner at vi er en stor flokk. Vi må dele. Vi må ta oss av hverandre.

Da sømmer det seg ikke å gi milliarder i skatte og avgiftsletter til landets rikeste og privilegerte mennesker, og gi flyktningene skylden for at det ikke er nok ressurser igjen til oss andre. Det er rett og slett for dumt! Plasser ansvaret der det hører hjemme, og det er hos dem som fordeler godene i verden og i vårt eget land.

Å krige for fred

Det er et merkelig konsept forskjellige oligarker fra før Aristoteles levde frem til nå prøver å selge når de skal gå til krig. De opphøyer sine forestående terrorhandlinger til noe edelt og høyerestående. De går sånn sett selv innpåslitne dørselgere en høy gang.

Dørselgere skjønner i det minste når de bør gi opp. Det gjør ikke oligarkene. De tar ikke nei som et svar, og kjører på med heftig symbolspråk helt til de har folkemassene i sin hule hånd.

Om de hadde sagt det som det var, så hadde de neppe nådd frem. Utilslørt grådighet etter olje, myrra og gull fungerer dårlig hvis en skal spille på menneskelig affekt. Da er det bedre å snakke om idealistiske mål som fred, demokrati eller frihet.

Spiller på frykt

Hvis det ikke nytter, kan man alltids spille på frykt. Ideen om at noen truer rikets sikkerhet, er en bankers. De skal ikke bare komme her og komme her. Det blir da oss mot dem.

USA er den mest aggressive staten i verden. På 24 år har de fått Norge med på åtte kriger. Felles for dem alle er at man skal skape fred. Hvorfor blir det så ikke fred? Med all den krigingen det har vært de siste tiårene, så skulle det ikke sittet annet enn folk i verden og røykt fredspiper nå. Om bare planen hadde virket.

Eller var det kanskje ikke for å skape fred man blandet seg inn? Kan det tenkes at det hele er den del av et geopolitisk storspill? Det er kanskje på tide å innse at man ikke sprer fred ved å selv ta del i terror? Det er kanskje også på tide å få greie på hvor mange penger våpenindustrien har tjent?

”Du er så naiv. Du har aldri vært i Afghanistan, har du? Ikke uttale deg om ting du ikke har forstand på jenten min.”

Onsdag 4. september er det markering for det syriske folk på Torgalmenningen klokken 1800.

Sånne ting blir sagt til meg når jeg deltar i debatt om krig. Respekten for mitt standpunkt er totalt fraværende. Som om jeg ikke vet hva traumer kan gjøre med folk? I over ti år har det vært jobben min. Hjelpe folk med traumer. Selv krigstraumer. Det er aldri moro. Det er bare vondt og provoserende. Hvem er disse menneskene som innbiller seg at det er greit å skade sivilbefolkningen på måter som dette? Hvem er disse menneskene som ikke forstår at voldsspiralen bare fortsetter om de blir med på den selv?

Nå er det Syria som står for tur. Det er trøttende å se på disse hedersbefengte militærfolkene og maktkåte politikerne som prøver å overbevise verden om at nok en krig er nødvendig. Nok en gang skal de ut og skape fred.

Som om det er flere bomber og granater Syria trenger nå.

Hvem er de virkelighetsfjerne?


Har man hatt noen år i praksis som sosialistisk debattant på nettet, lærer man godt hva meningsmotstanderne tenker om en. Feig, hjernevasket, virkelighetsfjern og ord som verre er serveres gjerne, og spesielt om man er med i diskurser som omhandler muslimer.

Vi har tydeligvis ikke forstått hvor tilbakestående, kvinnediskriminerende og farlige de er. Fremfor å våge og mene noe om disse umenneskenens kultur og oppførsel, opptrer vi som nyttige idioter. Dette vinner selvsagt muslimene på, og alt mens vi på venstresiden ikke forstår noe som helst. Vi er rett og slett dumme. Eller er vi det?

Er det virkelig slik at vi ikke ser hvor dårlig kvinner i flere muslimske land blir behandlet? Våger vi ikke å mene noe om damer som blir steinet ihjel eller behandlet verre en dyr av menn som skjuler seg bak sin misforståtte form for religion?

Feil! Vi ser helt utmerket godt, og det er da også derfor vi roper når visse personer på høyresiden tar til ordet for å avskaffe kvinnedagen. Til tross for at det finnes mange ålreite, muslimske menn med velutviklet og fri rettferdighetssans, blir for eksempel tusenvis av jenter fremdeles brukt av deres ikke fullt så rettferdige trosfeller i en rå sexindustri. At muslimske kvinner blir steinet på avskylig vis av grunner som ikke hører noen plasser hjemme, vet vi også utmerket godt.

Bomber og granater
Det bør likevel respekteres at vi tror på fredelige forhandlinger og dialog. Høyresiden, Ap og til dels SV ser det ikke på samme måten. De vil bruke en overtalelseskunst som innbefatter bomber og granater. Problemet er at de samme bombene og granatene treffer kvinner og barn også – dem som en i utgangspunktet sier at en er ute etter å hjelpe. Faktum er i følge FN at det i 2011 døde 1756 afghanske barn på grunn av krigen i Afghanistan, og de fleste ble drept av allierte.

Det er ikke uten grunn at alle regjeringer i Norge siden 2001 har ønsket å legge lokk på all offentlig debatt om hvor mange sivile afghanere som er drept.

Tidligere forsvarsminister Grete Faremo nektet ihvertfall konsekvent å snakke om hvor store tap de norske styrkene har påført sin fiende i Afghanistan. Da hun ble intervjuet av Søndagsavisa 9. januar 2011, sa hun bare at det var gode grunner til å holde tett. Kristin Krohn Devold (H), Anne-Grete Strøm Erichsen (Ap) eller Espen Barth Eide (Ap) representerte eller representerer ingen av dem større åpenhet enn henne, og det forteller sitt. Den måte å drive politikk på, har gjort det lettere for dem alle å servere løgner om at vi kriger i likestillingens og frihetens navn.

Høyre og Ap forteller skrøner
Mens både Høyre og Ap har det travelt med å blende flertallet av det norske folk med sine skrøner, tjener våpenprodusenter som Kongsberg Gruppen, Nammo og Lockheed Martin gigantiske pengesummer. Som om noen av disse ble dannet for å skape fred og likestilling mellom kjønnene i verden. Hvem er det som er virkelighetsfjerne om de innbiller seg dette? Som andre kapitalistiske bedrifter, er de ute etter å selge flest mulig varer og øke sin kapital. Det klarer de best om folk kriger.

Selvsagt handler også beholdning av våpen til en viss grad om å skremme potensielle fiender fra å angripe. Det fatter selv en fredsaktivist, men det er ikke det som drøftes her. Spørsmålet er om man noensinne kan fremme utvikling og kvinners kår ved å ty til våpen og destruksjon. Tallenes tale i de land som rammes av krig, er ihvertfall klar. Det nytter aldri å bombe noen til demokrati. Man kommer mye lenger ved å strekke ut en hånd.

Kan man ikke redde hele verden sier du? Vel – du mangler kanskje både motet og visjonene som skal til for å se at det kan gå?

Få soldatene hjem!


Blair og Bush tegnet av Martin Schranks.
Norge deltar i krig, og det er på sin plass å spørre hvorfor. Har det noensinne vært vits i å ty til våpen? Det afghanske folk som ikke er begeistret for hverken sin korrupte president, Taliban eller de allierte, ville nok riste dementerende på sine hoder om de kunne.

I etterpåklokskapens navn og om man får sammenligne, må man kunne si at det var bra av Vietnam å gå til krig mot Kambodsja for å styrte den grusomme diktatoren Pol Pot. Mannen drepte hele 2 millioner mennesker av en nasjonalitet som talte 7-8 millioner til sammen, det er like sinnsykt som om Stoltenberg skulle beordret hæren til å drepe 25 % av den norske befolkningen.

At Vietnam i det hele tatt tok affære, skyldtes at Pol Pot drev med etnisk rensning i enormt format, og likviderte vietnamesere systematisk og brutalt. Krigen ble avsluttet først i 1989, men da hadde Kambodsja og Røde Khmer kapitulert, og både kambodsjanere og vietnameserne følte seg atskillig tryggere.

En kan således trygt konkludere med at den kambodsjansk-vietnamesiske krigen førte med seg positive og viktige endringer for folket i begge landene. Det kan man ikke påstå om noen av krigene som de allierte i Vesten med USA i spissen har drevet med. Selv om også USA drev og bombet i Kambodsja, var det Vietnam som fikk slutt på forferdelighetene til Pol Pot.

I 1953 ble et kupp i Iran regissert av USA og Storbritannia fordi de ikke ville la landet nasjonalisere oljen sin, og Muhammed Reza Sjah Pahlavi ble innsatt som sjahen av Iran. Sjahens diktatur provoserte som vi alle vet frem revolusjonen som kom i 1979. Dessverre slapp folket etterpå til et prestestyre som i stor grad har vist seg å være både kvinnefiendtlige, trangsynte og farlig fundamentalistiske.

I 1954 regisserte CIA et kupp i Guatemala som førte til et militærdiktatur som varte i 40 år. I 1965 Ble kuppet mot president Sukarno i Indonesia støttet. General Suharto ble innsatt, og han drepte på bestialsk vis hele en million kommunister. I 1963 støttet USA kuppet mot den irakiske og Sovjet-vennlige diktatoren Kassem, og i 1980 fikk diktatoren Saddam Hussein støtte i krigen mot Iran. Vi vet alle hvordan det gikk senere.

Vietnamkrigen (1955-1975) er i dag en flau og dyr skamplett, noe som en bråtevis med filmer fra Hollywood har prøvd å illustrere. Oliver Stone-filmen «Platoon» må nok sies å være en av de som har klart det best. Han klarte å vise det enkle og evigvarende faktum når det kommer til krig; det er bare tapere på begge sider.

Til tross for dette, har USA og deres allierte fortsatt ufortrødent, og innblanding i Zaire/Kongo, Bolivia, Uruguay, Chile, Øst-Timor, Angola, Honduras, Nicaragua, El Salvador, Mist-Østen, Colombia, Mexico og ikke minst Sør-Afrika, har fått katastrofale og fatale følger for utallige av mennesker verden over.

2001 er året Afghanistan ble invadert, og elleve år etter innfører president Karzai som er støttet av NATO en praksis som sier at kvinner ikke lenger skal ha lov til å bevege seg ute alene. Han serverer hele idiotien med å si at menn er fundamentale, og at kvinner er annenrangs. Nå er det på høy tid at folk både i Norge og verden våkner, og ser krigføringen som NATO og USA driver med for hva det er; inhumane operasjoner satt i stand av folk som er ute etter penger, naturressurser og makt. Få soldatene hjem!

- Ikke representativt for de norske soldatene


Billedtekst: Oddmund Andersen fra Bergen avbildet da han tjenestegjorde i Afghanistan. (Foto: Privat.)

Oddmund Andersen er med i Telemarksbataljonens beredskapsstyrke, og har tjenestegjort flere ganger i Kosovo, Irak, Afghanistan og Afrika:
- De soldatene som har snakket med magasinet Alfa, er ikke representative for de norske soldatene flest. De som leker cowboy, blir fort satt på plass av oss som er mer erfarne.

Andersen reagerer på fremstillingene i media som han synes er ensidige. Samtidig tar han sterk avstand fra soldatene som har kommet med uttalelsene som har laget krigstyper i riksmedia de siste dagene.

Skulle holdt kjeft
- Det er dumt at de har fått spalteplass, de skulle holdt kjeft. Også vi soldater vet at mange nordmenn er kritiske til Norges deltaking i Afghanistan-krigen, og derfor er det helt idiotisk å komme med slike uttalelser. Det beste er om PIO (Forsvarets pressesenter) tar seg av spørsmål fra media, ikke cowboyer som dette.
- Er det ikke en bra ting at det er større åpenhet i Forsvaret?
- Det er helt greit at det er en debatt om Norges deltaking i Afghanistan, men ta det heller opp med beslutningstakende politikere. Det er de som har besluttet at vi skal være der, poengterer Andersen.


Billedtekst: En stor del av tiden man tjenestegjør i Afghanistan, går ut på å speide og vente. Her er Andersen avbildet mens han gjør nettopp det.

Gode intensjoner
Han nekter ikke på at adrenalinet kan koke i gitte situasjoner, men det er langt i fra derfor han selv reiste til Afghanistan i sin tid:
- Jeg reiste dit utelukkende fordi jeg ville hjelpe et folk i nød, og ikke for å tilfredstille verken draps- eller eventyrlyst. Jeg har tjenestegjort både under, med og over mange bra menn. Når det er sagt, burde Forsvaret få mer penger, slik at de kan prioritere å sende mer erfarne soldater til Afghanistan, ikke smågutter som snakker før de tenker.
- Hva tenker man som soldat når man er i skuddlinjen, og kulene suser?
- Når det står på, så er alle sanser i alarmberedskap. Etterpå er man lykkelig fordi man har kommet fra det med livet i behold, og fordi man har klart å nedkjempe en fiende som mener alvor. Dette er den gleden som manifisterer seg hos soldater flest, og ikke syke ønsker om å oppleve noe som er bedre enn sex.
- Denne saken minner meg om oppstyret som media lagde for en del år tilbake, fordi noen soldater hadde skutt hunder i Kosovo. Ingen spurte meg om hvilke inntrykk jeg satt igjen med etter at jeg på en patrulje opplevde at en 9 år gammel jente bli revet i filler på en skolegård av disse såkalte stakkars hundene. Løshundene var et problem, og de angrep og spiste det de kom over hvis de var sultne nok.


Billedtekst: Andersen viser til at fotballtrenere kan bruke vel så sterke ord som militære ledere, men ingen fordømmer dem for det. Han mener det ikke er så stor forskjell mellom peptalk i idrettsverdenen og i krig. Formålet er å skjerpe kampviljen, ikke å legitimere urent spill.

Blir provosert
Andersen blir provosert over de stygge karakteristikkene som mange har brukt på norske soldater de siste dagene. Han ber om at landets borgere som sitter her hjemme ikke har det så travelt med å forhåndsdømme, men klarer å se sammenhengene de tåpelige tingene er sagt i.
- Jeg håper Forsvaret rydder opp der det trengs, for som i alle andre samfunnssektorer, finnes det råtne epler også der. Men samtidig må det norske folk forstå at de fleste soldatene som er i Afghanistan, er der fordi de vil gjøre en positiv forskjell. Det hadde vært flott å vite at neste gang jeg reiser ut, så blir jeg møtt med stolte blikk på flyplassene her i Norge. Det blir trist om jeg skal være flau over å bære uniform!


Sluttkommentar
I dette blogginnlegget, har formålet vært å la en som har opplevd krigen i Afghanistan på nært hold, og få uttale seg. Dette fordi det er viktig å være nyansert, og fordi det er farlig å se seg blind på egne argumenter. Undertegnede synes fremdeles det var et ufattelig dårlig vedtak av Stortinget å sende soldater dit, og spesielt siden det var den amerikanske presidenten Bush som spurte. Etter min mening er han den verste presidenten USA har hatt på lenge, og at han har vært motivert av både penger og makt, bør det være liten tvil om. Prisen for denne galskapen, er det blant andre vanlige soldater i NATO som må betale, men også deres pårørende. Jeg plasserer derfor det øverste ansvaret for alt hos beslutningstakende politikere, og ønsker fremdeles at Norge skal kalle tilbake styrkene fra Afghanistan. Det er mange afghanere som vil ha slutt på utenlandsk innblanding, og som ikke ser på det som et svik om en trekker seg ut av landet deres, blant annet Malalai Joya.

Siv Jensen mener at Faremo bør si unnskyld til de norske soldatene.

Til tross for at jeg ikke er tilhenger av stygg generalisering når det kommer til soldater flest, er det Jensen som med sin aggressive utenrikspolitikk burde være den som gikk i seg selv. Det er forskjell på å ha et effektivt forsvar som beskytter landet mot andre og fiendtlige makter, og som er med på imperialistiske invasjoner. Jeg har respekt for de soldater som har hjerte sitt på rette plassen, men er likevel ikke i stand til å se fornuften i å ofre norsk blod i Afghanistan – ikke under de premisser som var utgangspunktet i 2001. Da finnes det andre saker som er mer verd å kjempe for.

Hent soldatene hjem nå!


Foto: Forsvaret/Scanpix

Det er tragisk at fire norske soldater måtte bøte med livet i Afghanistan i går. Prisen for Norges okkupasjons- og angrepskrig har vært høy lenge, og det er et tungt ansvar som hviler på skuldrene til de politikerne som har stemt for norsk deltaking.

Det gjorde inntrykk da krigsveteranen Leif Kjemperud (88) ikke ville ha krigsmedalje. Han var med i Osvaldgruppen, og først 65 år etter at andre verdenskrig var slutt, så den norske regjering at det var på sin plass å tilby ham Krigskorset. Han begrunnet avslaget med at han ikke var enig med krigen som føres i Afghanistan i dag.
-Norge er en okkupant i krigen i Afghanistan. Den kan kan ikke sammelignes med mostandskampen hvor vi kjempet mot tyskerne, sa Leif Kjemperud til NRK.


Billedtekst: Her er en fraksjon av Osvaldgruppen avbildet. Fra venstre: Ukjent, Lars Bottolfs, Arvid Haugene og ukjent (med ryggen til). (Foto:Arvid Haugene)

Osvaldgruppen
Osvald-sabotørene mistet 35 medlemmer i krigen, en større andel enn noen annen motstandsgruppe. Flere av medlemmene i denne gruppen, var kommunister. Det førte til at de raskt ble skjøvet ut i kulden da andre verdenskrig var over, dette til tross for at Milorg hadde hatt stor nytte av dem i forskjellige aksjoner.

Nordmenn vil ha soldatene hjem
En meningsmåling fra i vinter, viser at et flertall av nordmenn ønsker soldatene hjem. Når selv Obama ønsker å trekke sine styrker ut, så sier det vel sitt. Nesten den eneste som taler varmt for deltaking, er Siv Jensen. FrP-lederen mener at Norge må sende flere soldater, siden det norske samfunnet nyter godt av den økte sikkerheten som den amerikanske krigføringen angivelig gir.

Hva hun slutter sin konklusjon på, er uvisst. Hvis man ser bort fra ren propaganda fra Pentagon, er det lite som tilsier at krigen i Afghanistan har vært vellykket på noen som helst måte. Landets borgere har aldri vært så fattige, og de har heller aldri hatt så dårlig infrastruktur. Slikt skaper forståelig nok stor misnøye, ikke bare hos Taliban.

Hvorfor man egentlig gikk inn i Afghanistan
Man bør ikke glemme at USA invaderte Afghanistan fordi samarbeidet mellom UNOCAL og Taliban brøt sammen i 1997. Rike menn på andre siden av kloden hadde planer om å bli rikere ved å bygge et trans-afghansk oljerør gjennom Afghanistan. Røret skulle sikre olje-uavhengighet fra Russland og store inntekter for oljeselskapene.


Billedtekst: Vidar Lehmann. (Foto: Spartacus forlag)

Seinskader hos soldater
Vidar Lehmann ga ut boken “Blå beret, rød jord” for ikke lenge siden.
Hans bok er en nådeløs beskrivelse av hvordan FN noen ganger har feilet. Deltakernasjonene er seg selv nærmest, når alt kommer til alt. Likevel mener Lehmann at verden ikke har andre verktøy for å håndtere brutal og livsfarlig konflikt. FN må være middelet.

FOR FN-VETERANER er kanskje den brutale urettferdigheten og hykleriet like belastende som fysiske skader. Pluss det å kjenne på maktesløsheten overfor alle dem som aldri fikk den hjelpen de burde ha hatt. Det må være nesten umulig å forsone seg med noe sånt. (Sitert fra Bergens Tidende.)

Selv har har brukt skriving som terapi, men har lenge etterlyst bedre ettervern av norske soldater. Men han har påpekt mange ganger at det ikke er nok for soldater flest, og viser til hvordan mange bruker alkohol for å døyve sine psykiske sår.

Vidar Lehmann, pensjonert overlege og professor i indremedisin ved Haukeland Universitetssykehus, sitter i arbeidsgruppen veteranene nå klamrer seg til. I til sammen tre år har han arbeidet som lege i FN. Lehmann har deltatt i fem fredsoperasjoner og tjenestegjorde blant annet i Irak rett etter Golfkrigen.(Kilde: Bergens Tidende)

Mellom 50 til 100 soldater gir i dag fra seg medaljene sine i Oslo fordi de synes veteraner får for dårlig oppfølging. Initiativtaker til protesten, Jan William Steen, ble overgitt da ingen statsråder møtte opp for å hedre 300 Afghanistan-veteraner etter endt tjeneste i midten av juni. Han er også overgitt over at de som har gjort tjeneste etter 1. januar kan få inntil 65 g for krigsskade, mens de som har tjenestegjort før 31. desember 2009 bare har ret på 35 g. (1 g tilsvarer 75 641 kroner.)

I dag er det på sin plass å påpeke at vern av soldater betyr så mye mer enn å hente de hjem når de ligger i kiste. Det innebærer også at man tar bedre vare på dem som overlever, og gir dem den oppfølging de har krav på. Disse soldatene har om en liker det eller ei, tjenestegjort for nasjonen, og da får en vær så god ta regningen!

Hent resten av soldatene hjem før flere ender opp i kiste, og gi de den oppfølging og økonomiske erstatning de trenger og fortjener!