Viser arkivet for stikkord krigsveteraner

Våpenbruken man ikke snakker om


Bildet til venstre er ikke fra Afghanistan, men kunne like gjerne vært det. Den amerikanske soldaten prøver iherdig å få kontroll på irakiske flyktninger fra Falluja, byen hvor barn blir født uten øyne, med to eller tre hoder, uten kroppsåpninger, med kreftssvulster i hjernen eller øynene eller uten sentrale og vitale organ.

Årsaken til misdannelsene er de alliertes bruk av utarmet uran. Støvet fra utarmet uran er svært giftig og radioaktivt. Den ødelegger arvestoffer og er kreftfremkallende. Se nyhetsinnslag nedenfor for mer informasjon:

Stråling gir grusomme misdannelser
Utarmet uran (Depleted uranium/DU) brukes fordi den trenger gjennom pansrede kjøretøyer, bygninger og bunkere dypt under bakken.

Problemet er at dette radioaktive våpenet etter bruk blir til et veldig fint støv som går gjennom de fleste gassmasker. Støvet pustes inn i lungene. Det går i luften, i vannet og i jorden.

I september 2009, var det 170 nyfødte babyer på Fallujah General Hospital. 24 % av dem døde i løpet av sine 7 første levedager, og utrolige 75 % av de døde babyene ble klassifisert som deformerte. Irakiske leger antar at ammunisjon som ligger igjen på slagmarken og forurensing er årsaken.

Verre enn Hiroshima
Kvinnen Layla Anwar som står bak bloggen An Arab Woman Blues, forteller om hvordan det er å oppleve det tragiske livet i Falluja fra innsiden, og påstår at Falluja til og med er verre enn Hiroshima. Hun får støtte fra den britiske professoren Chris Busby, spesialist på stråling. Han har publisert mange artikler om dette tema, og har forsket i land og landområder som Libanon, Kosovo, Gaza og Irak. Irakiske og amerikanske myndigheter har gjort det de kan for å vanskeliggjøre forskningen til Busby. Det er på sin plass å undre seg over hvorfor.

Brukes også i Afghanistan
Radioaktive våpen brukes også i Afghanistan. Selv om man finner svært lite informasjon om det på nettet, så har blant andre BBC rapportert om en uavhengig vitenskapsmann som har funnet forunderlig høye verdier av uran i urinen til en liten gruppe afghanere. Han fant også at helseplagene til afghanerne var slående like til dem som krigsveteraner fra Golfkrigen har hatt etter å ha pustet inn radioaktivt støv.

Prøvene ble sendt til et laboratorium i Storbritannia, og viste at afghanerne hadde 100 til 400 ganger høyere uranforgiftning enn veteranene fra Golfkrigen. Det betyr at det er stor fare for liv og helse til alt militært personell og helsearbeidere som har vært og er i landet, også norske.

I utenriksdepartementet driver man bare og diskuterer saken, som om en ikke er sikker på at utarmet uran virkelig er så farlig. Dette kan vise seg å bli et dyrt eksperiment, og således haster det mer enn noensinne å sende de norske soldatene hjem. Samtidig må en selvsagt bistå Afghanistan med nødhjelp, så de ikke bare blir overlatt til all elendigheten NATO og USA har påført dem.

Krigsveteran slår alarm - fem har tatt selvmord


Krisgveteran Wiggo Johan Pedersen (innfelt) slår alarm. Hele fem norske ekssoldater har i desember 2010 tatt sitt eget liv. Pedersen ber innstendig besltuningstakende politikere om å våkne.

Han er med i organisasjonen Warfog, et frivillig nettverk av og for skadde soldater og pårørende. Han ble der informert om de som hadde tatt selvmord:

- Siden 2002 har vi jobbet mye med nettopp selvmordssaker, skapt nettverk, informert, fått folk ut av isolasjonen og ensomheten, sier Pedersen.
- Det er en liten verden vi bor i, særlig med dagens kommunikasjonsmuligheter og nettmedia, og noen kjenner alltid noen, som igjen kjenner noen. Vi er soldater i sjel, om enn sivile i skinn. Kameratskapet fra tiden ute, avdelingsfølelsen, den sitter i, og når noe skjer, så får vi vite det, for det angår også oss.

Fått nok av tomt prat
- Vi vet imidlertid at vi kan ikke redde alle, men vi prøver i alle fall, der våre myndigheter har sviktet. Og, om enn mager, så er det allikevel en trøst at vi har reddet mange ganger flere enn de som har forlatt oss. Uten oss, hadde tallene på tapte trolig vært enda større.

- Så lenge norske myndigheter sender folk ut, så vil skadde soldater komme i retur. Ingen vet, eller kan forutsi hvem, og dette koster. Myndighetene må i tilfelle være villige til å betale prisen!

Pedersen er desillusjonert på grunn av den manglende oppfølgingen han selv og andre i samme sko har fått. Aksept og åpenhet om at dette er et reelt problem, må slik han ser det til. Pedersen ønsker også at det legges til grunn et rettferdig regelverk, tilstrekkelig støtte og ærlig handling.

- Jeg har fått nok av tomt prat!

Leverte tilbake FN-medalje
Krigsveteranen var en av de 67 som i sommer leverte krigsmedaljene sine tilbake i protest mot behandlingen ekssoldater får av staten. Han forteller uten omsvøp at han selv har slitt stort med seinskader i hele 20 år.

Å oppleve kriger, konflikter, kamerater som døde, overfall og ran på kloss hold, har satt sine spor. I tillegg måtte alle leve med stadige trusler fra veibomber, miner, artilleriangrep, beskytning fra håndvåpen og ren trakassering.

Da det ble besluttet at de som har skadet seg før 1. januar 2010 maksimalt kan få 35G i erstatning, ble Pedersen forståelig nok meget opprørt. De som har skadet seg etter denne dato, kan nemlig få hele 65G i erstatning. Pedersen forsto ikke dette klasseskillet, og reiste derfor hele 100 mil for å levere FN-medaljen sin tilbake. Han påpeker at arbeidsoppgavene i Libanon kunne være akkurat like sjelsettende som i Afghanistan, og synes myndighetene med en slik praksis opptrer grovt urettferdig.

- Det var likevel tyngre å levere den inn igjen enn jeg hadde trodd, sier Pedersen.

Flere potensielle tragedier
Pedersen advarer om at det kan skje flere tragedier i tilknytning til ekssoldater med seinskader.
- Det er langt fra bare meg som sliter med post-traumatisk stresssyndrom og panikkangst. I tillegg er det vanlig med søvn- og konsentrasjonsvansker, problemer med å håndtere hverdagen og psykosomatiske lidelser eller smerter.

- Da er det ikke rart at man sliter med å forholde seg til både familie og omverdenen, sier Pedersen.

- Hva er vanskeligst for deg i dag å leve med i forhold til tiden din som FN-soldat?

- Det gjør selvsagt vondt å oppleve hver dag på kroppen hva tjenesten i Libanon gjorde med meg. Det som likevel gjør mest vondt av alt, er den manglende støtten man som ekssoldat opplever fra de samme som sendte meg ut.

- Ville jeg reist ut igjen? Nei, ikke om jeg den gang da hadde visst hva jeg vet i dag!

  • Pårørende til FN- og NATO-soldater kan søke om medlemskap i denne gruppen på Facebook (Pårørendegruppa for FN og Nato-veteraner). Det er en liten men seriøs gruppe hvor man kan finne støtte hos mennesker i samme situasjon som seg selv.