Viser arkivet for stikkord krisesenter

Overlevde tiår med mishandling

25. november, på den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, sto Annette Michelsen (41 år) på scenen og fortalte om sitt liv med volden. Det begynte med en voldelig far, og fortsatte med voldelige samboere da hun selv ble voksen. Det er jo ofte slik det er. Man går i de spor man kjenner fra før.

Hennes far var sykelig sjalu, og hadde et ekstremt behov for å kontrollere alle i familien sin. Han var alkoholiker, og utsatte sine nærmeste for den mishandling han kunne; fysisk, psykisk, økonomisk og materiell. Den dagen han kom på sykehus på grunn av hjerteinfarkt, var resten av familien trygg. De var utenfor fare, men bare for en stakket stund.

Faren døde
Anette satt av og til sitt barneliv i fare. Hun visste at far stoppet og slå mor hvis hun gikk inn i rommet hvor mishandlingen foregikk. Først da Annette var ti år gammel, ble hun befridd. Budskapet om at faren hadde dødd, ble mottatt med det som omgivelsene forventet seg, gråt. Inni seg jublet hun, endelig var hun fri!

Lykkerusen til tross, hang skadene hennes far ga ved henne videre i hennes liv, og gjorde at hun lot psykopatiske kjærester få innpass. Annette har kategorisert skadene i fem punkter:


Skade 1: Setter alle andres behov foran sine egne. Gjør seg tilgjengelig for folk som vil utnytte deg.

Skade 2: Ta på deg altfor mye ansvar. Folk sier stadig at du liker ansvar.

Skade 3: Dårlig Selvbilde. Ikke god nok. Verdiløs. Stygg. Vil noen noen gang gifte seg med deg?

Skade 4: Ensomhet.

Skade 5: Vanskelig å sette grenser for seg selv, hvor mye du tar på deg av oppgaver og avtaler. Gjør det du tenker er forventet av deg.

Snill pike-syndromet
Eller «snill pike-syndromet» som noen kaller det for. Bare du er flink nok, så vil ting ordne seg. Problemet er at det ikke ordner seg bare man er snill og flink nok. Det eneste som nytter, er å ta aktive grep for å redde seg selv.

Det var det som var det vakreste med Annette sin sterke historie, som man for øvrig kan finne på Fontene sine nettsider. Hun tok aktive grep for å redde seg selv, og blant annet fikk hun uvurderlig hjelp fra Krisesenteret i Bergen. Hun ble også omgitt av en gjeng med engler, i form av ekte og gode venner. Slike som ikke moraliserte henne til å heller søke ensomhet, men slike som forsikret henne om at de var der for henne – uansett hvilken vei hun valgte å gå.

Annette skal gifte seg i uke 50 med sin kjære Kenneth. Hun har fått seg god jobb, og hun har et godt forhold til sine barn. Måtte hennes historie være til inspirasjon og glede for andre overlevere, den var det for meg. Til tross for at vold mot kvinner er verdens største helseproblem, er det håp.

Grunnlovsjubileum med bismak

På verdensbasis fører vold mot kvinner i alderen 15 til 44 år til flere dødsfall enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Dette faktum gjør vold mot kvinner til et av verdens aller største helseproblem, om ikke det desidert største.

Hvorfor ikke flere har fått øynene opp for dette faktum, handler i stor grad om to faktorer; vilje til å prioritere og forståelse nok til å handle.

Hadde viljen og handlekraften vært der, ville det vært oppe som tema i hver eneste valgkamp verden over. Istedenfor presenterer rikskanal etter rikskanal dresskledde menn og kvinner som heller konsentrerer seg om alt fra reservasjonsrett for leger, månelanding på Mongstad eller tigging i bybildet. For tigging er liksom så irriterende. Det får man midt i fleisen når man er ute og går.

Krisesenter etter krisesenter legges ned
Er det det som skal til? Må man få det midt i fleisen før man bryr seg? Er det derfor det som foregår av overgrep bak lukkede dører i de tusen hjem, bare får fortsette å skje? Man bør hvis man ønsker å gjøre noe med dette enorme helseproblemet, begynne å undre.

La oss undre oss over at krisesenter etter krisesenter blir lagt ned. Nord Østerdøl, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten og Voss har alle stengt dørene. Før 2010 ble krisesentrene drevet på statens regning. Etter at kommunene fikk ansvaret, har det mange plasser gått filleveien. Noen notiser her og der har det vært, men det har ikke ryddet særlig plass i nyhets- eller debattsendingene hos verken TV2 eller NRK.

Hvor er fokuset?
La oss undre oss over det. Mens kvinner blir banket gul og blå, legges krisesentrene ned. Det er ikke slik at de som bor i Nord Østerdal, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten eller Voss samtlige har blitt gudfryktige pasifister som har sett lyset. Det er ikke slik at ingen kvinner der lenger har behov for hjelp. Det har de. Vold mot kvinner er et stort problem, også der!

I mellomtiden har vi politikere som bruker tiden sin til å snakke om andre ting enn verdens største helseproblem. I mellomtiden har vi mediafolk som ikke er våkne nok til å se saken.. I mellomtiden kommer enda flere liv til å gå tapt.

Det er nemlig det som skjer når rettssikkerheten og hjelpetiltakene for voldsutsatte kvinner ikke er gode nok. Liv går tapt. Det gjenstår å se om en eneste jusprofessor eller en eneste tv-kanel tar dette opp som tema i 2014 på en skikkelig måte, året hvor vi har grunnlovsjubileum. Året vi feirer det som vår norske sivilisasjon er tuftet på.

Det skal mer enn en notis her og der for å ordne opp.

Ikke godt nok fokus på vold mot kvinner og barn


Billedtekst: Kristian Langaas (f.v.), Alexandra Bohnhorst (øverst i midten), Maria Alexandra Mirandra og Fredrik Rossow ble alle drept av av sine fedre. De er dessverre langt fra de eneste.

En ser det gang på gang. Hver gang en kvinne eller et barn blir drept av sin partner/far, er sentrale politikere raskt ute og lover oppfølging på den ene eller andre måten. Men fokuset forsvinner omtrent like fort som drapet skjedde, og tilbake i sorgen står pårørende og ikke vet sin arme råd.

Det er ikke bare pårørende til de som mishandles og drepes som har det tøft. Kvinner og barn som i aller høyeste grad fremdeles er levende, lever under forhold man ikke ville unnet sin verste fiende.

Spørsmålene er mange
Hvorfor bruker ikke myndighetene mer krefter på å kartlegge voldelige menn? Hvorfor er det bare kvinner som oppfordres til å bruke voldsalarm? Hvorfor pålegger man ikke voldelige menn til å gå med et elektronisk apparat som fanger opp når de er for nær mennesker de har besøksforbud hos? Hvorfor oppretter man ikke flere statsdrevne krisesentre hvor profesjonelle psykologer, terapeuter og eventuelt psykiatere kan følge opp voldsofre?

Nesten 100.000 mishandles hvert år
De som har levd i voldelige forhold, og kommer fra det med livet i behold, har det som regel meget tøft i etterkant. Har man opplevd traumatiske og vonde nok ting, så glemmer man ikke. Det er derfor ikke få som lever med angst og depresjon. De aller fleste ønsker et godt og lykkelig liv, men finner ingen vei som fører dit i sin situasjon. Når vi vet at nesten 100. 000 kvinner mishandles hvert eneste år i Norge, så er ikke problemet en bagatell. De fleste av disse kvinnene har også barn, som igjen må lide på grunn av mødrenes livssituasjon.

Å dø er en endelig ting. Man glemmer det ikke lett om noen har prøvd å ta ens liv. Og barn glemmer ikke hvordan det føles å være livredd for sine foreldre eller sitt eget liv. Ende verre er det som de blir vitne til et faktisk drap, og med egne øyne ser at personen man fester sin livslit til, trekker sin siste pust.

Hvorfor er det da slik at samfunnet ser ut til å glemme dem som lever i slik pine?

Ikke er jeg personlig kristen, men jeg ber om at noe denne gangen skjer. VG forteller at offentlig oppfølging av dem som opplever tøffe samlivsbrudd er på gang. I grunnen burde man gjøre mye mer, og en gang for alle ta det på alvor at for mange kvinner og barn lever under forhold de slettens ikke fortjener.