Viser arkivet for stikkord kvinnedagen

8.mars tale til Masfjorden...

…og ellers den som måtte være interessert.

Hosteland i Masfjorden, 8. mars 2015

I år er det 70 år siden vi kunne prise oss lykkelige over at andre verdenskrig var ferdig. Det er 50 år siden den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov som den første personen i verden gjennomførte en spasertur i verdensrommet. Det er 25 år siden DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent. Samme år ble Nelson Mandela etter 27 år som politisk fange løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, og apartheid i Sør-Afrika ble oppløst. Men man har fremdeles ikke funnet ut hvordan man skal få til full likestilling mellom kjønnene.

Jeg er feminist, både på makronivå og mikronivå. Det går nemlig fint an å være opptatt av egne rettigheter og egne livskår, samtidig som en er solidarisk med kvinner som har det verre enn seg selv. Således er det ikke vanskelig for meg å stille meg bak kvinner i Masfjorden som kjemper for bedre arbeids- og lønnsvilkår, samtidig som jeg hjelper til med innsamling av penger til kvinner i Tanzania som trenger en båt med påhengsmotor.

Tyrkiske Ayse Toksöz og Feride Eralp som har tilbrakt desperate måneder blant ofrene for IS herjinger i Kobane, sa det godt i Aftenposten 4. Mars:

Å be kvinner være opptatt av andre som har det verre enn dem selv, er en global, patriarkalsk hersketeknikk.

Dette er kvinner man trygt kan si opplever verre påkjenninger enn norske kvinner flest, og de vil likevel ikke at vi skal slutte å kjempe for oss selv. La oss sette ting litt inn i perspektiv.

GENERALSTREIK
28. januar tok YS, LO, Unio og Fagforbundet sine medlemmer ut i generalstreik på grunn av regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Det var en protest mot at den blåblå regjeringen vil flytte makt fra alle arbeidstakere til arbeidsgivere gjennom økt arbeidstid, adgang til å pålegge overtid, arbeid på søndager og godkjenning av langturnuser – man vil i større grad enn før åpne for adgangen til midlertidige ansettelser. Det er da de private vikarbyråene vokser frem.

Den ferskeste Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) forteller at i underkant av 8 prosent av arbeidstakerne i Norge er midlertidig ansatt. Det er vanligere med midlertidige ansettelser i offentlig enn i privat tjenesteyting.

Midlertidige ansettelser i offentlig sektor har vært vanlig over lengre tid. Tall fra fjerde kvartal i 2014 viser at 12 prosent av alle ansatte i undervisningssektoren er midlertidig ansatt. Blant arbeidstakerne i helse- og sosialtjenesten er det 11 prosent som er midlertidig ansatt. Vi vet alle at det er flest kvinner som jobber i offentlig sektor, så ergo blir kvinner hardere rammet av midlertidige ansettelser enn menn.

Å være økonomisk uavhengig er selve fundamentet hver eneste kvinne trenger for å kunne sikre sin personlige frihet. Kvinner uten fast jobb som lever med ufrivillig deltidsstilling eller som tilkallingshjelper ved behov, kan ikke defineres som selvstendige premissleverandører i eget liv. De er prisgitt andre. Man skulle tro at det var unødvendig å fortelle dette i 2015, 136 år etter at Henrik Ibsen ga ut ”Et dukkehjem”. Slik Nora ikke en gang fikk nøkkel til postkassen, er det mange norske kvinner som ikke kommer til å få nøkkel til egen bolig. Angrepene på arbeidsmiljøloven vil således komme til å plassere mang en Nora i et dukkehjem for godt.

ARBEIDSMINISTEREN
Arbeidsminister Robert Eriksson har hentet eksempler fra idrettens verden når han skal forsvare regjeringens handlinger, og viste til vårt nye stjerneskudd innen fotball, Mats Møller Dæhli da han uttalte:

«Sjansen er større for å få fast plass på laget om du først får noen innhopp som innbytter.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at man bør slippe til innbyttere, men der stopper også enigheten. Det er jo ikke slik at Mats Møller Dæhli tilfeldigvis plumpet ned på siden av fotballbanen den dagen treneren lot ham få prøve seg. Han ble først bygger opp gjennom at klubben brukte ressurser på ham og økte hans kompetanse. Ved å være et fast klubbmedlem, var han en del av fellesskapet – og ved å være det, ble han også utviklet som menneske. Den sosiale dimensjonen av å føle seg verdsatt, som en del av et fellesskap, satset på og gis muligheter til utvikling – er avgjørende for å ha det bra også etter arbeid.

Som midlertidig ansatt går man rundt og bærer på en kontinuerlig usikkerhet. Du lurer ikke bare på hvordan du skal forsørge deg selv, men også om du noensinne kommer til å få råd til å stifte familie. De andre kollegaene får gå på kostbare kurs som utvikler dem og gir dem økt kompetanse, mens du som innleid arbeidskraft står igjen. Bedriften vil ikke påkoste deg kurset. Dette er det motsatte av hva innbyttere som Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard føler. De føler seg utvalgt, du føler deg utstøtt.

BARNEVERN
Også innenfor barnevern er det store utfordringer. Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører som Aftenposten har kartlagt, har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene. NRK har funnet ut at 54 % av 288 kommuner (det finnes 428 totalt) har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale. Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker. Blant dem finner man vikarbyrå som utnytter kvinnelig arbeidskraft. Dette er nemlig nok en sektor som er kvinnedominert. La oss heller ikke glemme at et godt barnevern også er god likestillingspolitikk ettersom dårlig barnevern først og fremst rammer ressurssvake mødre og deres barn.

Så hva skal man så gjøre om man ikke synes noe om rikets tilstand?

Forfatter og førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo, Elin Ørjasæter, hadde noen interessante betraktninger i Aftenposten 1. mars. De fleste av oss kjenner henne kanskje fra rådgiverrollen hun hadde i programmet ”Luksusfellen” på TV3, men Ørjasæter har tidligere hatt sitt eget rekrutteringsfirma og fungerte som en såkalt ”hodejeger”. Hun skrev:

”EØS-innvandringen har endret mine politiske holdninger, fra å være en optimistisk liberalist til å bli overbevist tilhenger av et organisert arbeidsliv. Liberalisme fungerer bare der alle har forhandlingsmakt. Slik er det ikke lenger. Det er for mange som tilbyr sin arbeidskraft til en altfor lav pris. Lønnsgulvet eksisterer ikke slik det gjorde før.

LO og NHO har verktøyene, i form av tariffavtaler som kan allmenngjøres, altså gjelde for alle bedrifter i en hel bransje. LO og NHO har også felles interesser i høy produktivitet og lovlige forhold.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er vår garanti mot at deler av arbeidslivet kastes tilbake til norsk 20-tall. Det er på tide å organisere seg, selv for en gammel liberalist.”

Med andre ord gjelder det å presse på for at landets folkevalgte oppfører seg som folkevalgte. To ganger har det norske folk stemt nei til EU, og likevel importerer de med mest politisk makt direktiv som ikke kan karakteriseres som noe annet enn både menneske- og kvinnefiendtlige. Vi må rett og slett våge å stemme kreve at politikerne følger folkeviljen. Ser man til Hellas og hvorfor eksempelvis venstrepartiet Syriza vant, så er hovedårsaken at folket var skikkelig lei av EU. Med god grunn.

Det er på høy tid å slå i hjel mytene om hvordan late grekere pensjonerer seg som femtiåringer, og tillater seg ekstravagante velferdsordninger.

Fakta er i følge OECD at gjennomsnittlig pensjonsalder i Hellas er 61,9 år. Det er et høyere tall en selv Tyskland kan vise til, landet hvor man begynte å bruke mekaniske klokker i arbeidslivet allerede på 1600-tallet. For å forstå hvorfor grekerne stemte som de gjorde, må man ta inn over seg at konstruksjonen av euroen konsekvent har gagnet tysk kapital på bekostning av så vel tyske reallønninger som konkurranseevnen i Sør-Europa. Den jevne greker har fått nok av disse urimelige forholdene innenfor finansøkonomien. De har ført til at vanlige, greske mødre i desperasjon har satt fra seg spedbarn på gaten. Nora fant seg ikke i å leve som en dukke. Greske finner seg heller ikke i å være passive passasjerer i håpløse liv. De vil ha et bedre og mer meningsfullt liv, og de vil slippe å sette barna sine på gaten fordi de ikke har mat.

Også norske kvinner fortjener et best mulig liv. Da sier man nei til urimelige EØS-direktiv. Da sier man nei til urettferdig fordeling av godene i samfunnet. Da sier man nei til forandringer i grunnloven som vil svekke livskvaliteten til norske kvinner flest.

DEL 2 AV TALEN

VOLD MOT KVINNER ET FOLKEHELSEPROBLEM
Kvinner har 70 prosent høyere sykefravær enn menn. Debatten om hvorfor det er slik har rast mange ganger. Når skal vi ta innover oss hvor alvorlig problem vold mot kvinner faktisk er?

Ifølge en fersk rapport fra Unicef er voldelige menn globalt sett en større trussel for en kvinne enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Vi snakker sannsynligvis om verdens største helseproblem.

Blant det som kan forebygges, er vold mot kvinner den hyppigste årsaken til død, uførhet og sykdommer, viser undersøkelser i delstaten Victoria i Australia. Vold er mer ødeleggende for kvinners helse enn røyking, høyt blodtrykk og overvekt, ifølge The 2013 National Community Attitudes towards Violence Against Women Survey (NCAS). Det har gjort at man i Australia har laget en nasjonal handlingplan mot vold mot kvinner som gjelder fra 2010 til 2022.

PROBLEMER OGSÅ I NORGE
Selv om mange med rette er forferdet over stygge gjengvoldtekter i India og kidnappinger av kvinner i Nigeria, er det ikke slik at vi ikke har problemer i vårt eget land. I 2011 registrerte det norske politiet 2604 tilfeller av alvorlig mishandling i familieforhold. Vista Analyse anslo året etter at 75.000 til 150.000 mennesker utsettes for vold i nære relasjoner årlig.

Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135.000 til 270.000 mennesker som hvert eneste år blir direkte berørt. Vista Analyse har regnet ut at partnervold gir samfunnsøkonomiske kostnader på mellom 4,5 til 6 milliarder kroner årlig. Får ikke beslutningstagende politikere med seg de samme tallene som andre? Med tanke på at det er usikkert om landets 24 overgrepsmottak overlever og at det stadig legges ned krisesenter virker det ikke slik.

Når det kommer til livstruende vold, er det ingen kjønnsbalanse. En undersøkelse som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har foretatt i år, viser at 8,2 prosent av norske kvinner har opplevd dette. Det er bare 1,8 prosent av norske menn som kan si det samme. Tallene blir tydeligere når man ser på drap. Fra 1990 til 2013 ble 174 kvinner drept av sin partner i Norge. Tilsvarende tall for menn er 25. Halvparten av dem som ble drept regnet det som usannsynlig at partneren ville gå så langt.

Det skjer også at menn blir sykmeldte på grunn av partnervold. Men tatt i betraktning at langt færre menn utsettes for partnervold enn kvinner er det ganske logisk at kvinner har et høyere sykefravær knyttet til mishandling enn menn.

Kunnskapsrike Kjersti Alsaker, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, presenterte i november interessante tall på konferansen “Vold i nære relasjoner”. Mens 84 prosent av kvinner som ikke har opplevd partnervold hadde arbeid, var det blant voldsutsatte bare 42 prosent som positivt bekreftet arbeidsdeltakelse.

NEKTET ARBEIDSDELTAKELSE
Mens ingen av de kvinnene som levde i sunne forhold ble nektet av sin partner å gå på jobb, kunne hele 46 prosent av de voldsutsatte kvinnene bekrefte at de hadde blitt nektet arbeidsdeltakelse. 82 prosent av de voldsutsatte damene ble holdt våkne om nettene. 91 prosent hadde konsentrasjonsproblemer på jobben. 68 prosent ble hindret i å delta i sosiale aktiviteter på jobben. 74 prosent følte skam om arbeid på grunn av samlivsproblemene.

Dette er fakta som bør gi mer enn frysninger på ryggen eller store øyne. Dette er fakta som bør gi handlekraft og beslutningsiver, og ikke den handlingslammelsen vi ser i størstedelen av det norske politiske landskap i dag. Vil man gjøre noe med at kvinner oftere er sykemeldt enn menn, vil mye garantert se bedre ut om man setter inn tiltak mot partnervold. Omvendt voldsalarm og kompetansehevende lærings- og holdningsmål i grunnskolen er en god start. La oss sørge for at den oppvoksende slekt vet bedre enn det vi gjør i dag.

Anna Kathrine Eltvik, medlem i Kvinnefronten.

Vil ha økonomisk selvstendighet

Dårlig helse og ekstremfattigdom kaster lange skygger over framtidsutsiktene til en rekke kvinner i Afrika. Slik er det også for mange kvinner på Chole i Tanzania. Saada og kvinnekooperativet som hun leder på Zanzibar ser heldigvis et lys i tunellen.

Nå har de nemlig signert en kontrakt med Kvinnefronten som for tiden samler inn penger til en båt med påhengsmotor. Kvinnekooperativet skal få en mulighet til å skaffe seg livsinntekt nok til å kunne satse på blant annet utdanning.

Driftige damer
Det er driftige, afrikanske damer som er i sving. I 1995 kuppet kvinnene på Chole landsbymøtet, og fikk flertall for sitt forslag om bygging av en helseklinikk på øya. Siden 1997 har Kvinnefronten finansiert driften av denne, blant annet med hjelp fra Fokus/Norad.

Dette innlegget står på trykk i BA 8. mars 2015.

Nå vil de altså ha en båt. Planen er ikke å tømme havet for mer fisk for dem som måtte være redde for det. Planen er å starte et kooperativ for dyrking av tang og tare. En båt ville gjort dem til sterkere premissleverandører når de skal forhandle om pris. Nå er de nemlig avhengig av at andre transporterer råvarene de bruker, varene de lager og tangen de dyrker. Med en båt, kan de i tillegg øke produksjonen kraftig.

Norge kontra Afrika
Kooperativet er et eksempel på at kvinner i andre verdensdeler har en lenger vei å gå mot full likestilling enn norske kvinner, men det er fremdeles gode grunner til å fortsatt kjempe for likestilling i Norge. Det eksisterer ikke lik lønn for likt arbeid, og kvinnetypiske yrker blir systematisk dårligere betalt enn mannsdominerte. I tillegg ser man også grove eksempler på kjønnsbasert urett i det norske rettsvesenet. Kvinner som er utsatt for voldtekt, må tåle usaklige spørsmål om både klesdrakt og inntak av alkohol. Utfordrende klær fører ofte til at juryen gir den tiltalte strafferabatt.

Som om det ikke er nok, er det også formildende om den tiltalte har drukket – selv om den voldtatte har vært helt edru. Det er liksom ikke måte på hvor mange faktorer som forklarer og langt på vei legitimerer hvorfor kvinner fortjener slike maktovergrep. Voldtekt er ikke sex, det er maktmisbruk.

Man har også det faktum at vold mot kvinner ikke er anerkjent som et folkehelseproblem, selv om det er det det er. Men det går selvsagt an å ha to tanker i hodet samtidig. Man kan være opptatt av urett i Norge, samtidig som man står bak ryggen til afrikanske kvinner og heier på dem.

Tolv stykker av kvinnene på Chole er allerede sertifisert til å kunne føre den tradisjonelle seilbåten «dhow» til Dar es Salaam, en seilas på opp til fjorten timer. De båtvante damene tar med hjelp fra Norge spranget over til motorisert båt, og omfavner samtidig prinsippet om økonomisk selvstendighet. Om ikke det er et gledelig, feministisk budskap, så vet ikke jeg. Ha en god kvinnedag!

  • Kvinnefrontens Cholekonto ved Agnete Strøm er 8225 07 66412

Kämpa Showan!

Seks feminister og antirasister ble knivstukket av ny-nazister i Malmö under en markering 8. mars. Mens vi skapte historie i Norge med rekordhøy deltakelse på Kvinnedagen, opplevde man i vårt kjære naboland et forferdelig antiklimaks. En av de som ble stukket ned, Showan Shattak, kjemper fortsatt for sitt liv.

Snart 20 000 har meldt seg inn i støttegruppen til Showan på Facebook.

Det gjør at snart 20 000 mennesker har meldt seg inn i gruppen «Kämpa Showan» på Facebook. Vi er mange som er bekymret. Utrolig nok har svensk fjernsyn vært med på å bagatellisere hendelsen. Blant annet har SVT beskrevet hendelsen som et oppgjør mellom ekstremister.

Angrepet under markering mot kvinnevold
For det første var det ny-nazistene som oppsøkte demonstrantene. For det andre bør det etter 22. juli være klinkende klart for alle og enhver at høyreekstreme mennesker representerer den største faren av de ytterst til venstre og ytterst til høyre. For det tredje, skjedde angrepene under en markering mot kvinnevold. Sist men ikke minst, var det ingen ny-nazister som ble skadd.

Det er neppe tilfeldig at nettopp Showan ble rammet hardest. Han var med på å stifte «Fotball mot homofobi», og ny-nazister er ikke glad i homoseksuelle. Det har vi sett i både Russland og Ukraina. I BA kunne man 12. mars lese i BA sin papirutgave at trener for Brann, Rikard Norling, er sjokkert over hendelsen. Det er ikke rart. Man skulle tro at det i 2014 skulle være trygt i frigjorte, nordiske land og tilkjennegi sine ideologiske prinsipp uten å oppleve drapsforsøk.

Ikke akkurat guttestreker
Den svenske bloggeren og jusstudenten Fanny Eriksson er av det modige slaget. Hun har i bloggen sin lagt ut en skjermdump som viser hvordan medlemmer av fascistiske «Nordfront» reagerer på hendelsen. Der kan man lese flere hatytringer om hvor dumt det var at ikke Showan døde. Den som har fått flest kudos (116 stykker), skriver: «Ytterst tråkigt att Showan Shattak överlevde. Känner ingen som helst sympati för det aset!» Han som svarer på dette og som har fått nesten like mange kudos, skriver: «Håller fullkomligt med dig. Mycket trist att blattekräket inte strök med.»

Feminister i Bergen gikk i går sammen for å erklære sin støtte til Showan som ligger på sykehus og kjemper for sitt liv.

Nei, dette handler ikke om guttestreker. Dette er langt mer alvorlig enn som så. Aftenbladet forteller 11. mars at sjefen for det svenske sikkerhetspolitiet Säpo er innkalt til Riksdagens Justiskomité som følge av knivstikken. På nettsidene til Säpo kan man lese at etaten skal beskytte det svenske folk og demokratiet. Da må leder Anders Thornberg se til å gjøre langt mer enn å frykte bare ekstremister fra muslimske miljø. Han må ta inn over seg at også ny-nazister representerer en reell trussel for rikets sikkerhet.

Boikotter Amnesty kvinnedagen?

Etter at det nylig kom frem i en rapport som lekket at Amnesty International vil avkriminalisere alle sider av prostitusjon, har en rekke medlemmer i organisasjonen reagert.

I nettutgaven av den svenske avisen ETC, krever svenske medlemmer et klart svar. Avisen har fått en strøm av henvendelser fra opprørte mennesker. I Irland har forfatter, aktivist og tidligere prostituerte Rachel Moran startet en underskriftkampanje mot organisasjonen som hevder at de jobber for menneskerettigheter. Moran er en av hovedtalerne på kvinnedagen i Bergen. I samme by, kommer også Kvinnefronten med sin parole «Amnesty! Å kjøpe sex er ingen menneskerett!» til å sende et tydelig signal.

Her kan man skrive under om man støtter Rachel Moran.

Amnesty International som i 2004 ga Liv Jessen pris for sitt engasjement i PRO-senteret. Liv Jessen er som mange kjenner til, sterk motstander av sexkjøploven. Jessen vil begynne å bruke begrep som sexarbeid, og hevder at hun ser det fra de prostituerte sin side. Det er et stort feilsteg om en konkluderer med at Jessen har rett, og at hennes meningsmotstandere ikke har satt seg godt nok inn i saker og ting.

Det er godt dokumentert at omfanget av menneskehandel er større i land uten sexkjøpslov enn med. NOVA-forsker Andreas Kotsdam sa følgende til forskning.no i 2011:

Det er klart minst menneskehandel i forbudslandene, for eksempel Sverige, og klart mest i landene der prostitusjon er en del av den legale økonomien, det vil si Nederland, Hellas og Tyskland.

I følge en undersøkelse som ble foretatt av Sentio for Klassekampen i desember 2013, vil 65 % av befolkningen i Norge beholde sexkjøploven. Det kan se ut som om det norske folk er bedre i moralsk resonnering enn både Jessen og Amnesty i dette spørsmålet.

I Sverige har de hatt sexkjøplov siden 1999. I 2010 kom rapporten «The Effects of the Swedish Ban on the Purchase of Sexual Services» som konkluderte med en rekke positive fakta; prostitusjon som fenomen har minsket. De yngste svenske mennene som har vokst opp med loven, har inntatt en ny holdning. De prostituerte har ikke opplevd en forverring av sin situasjon, de har faktisk gitt uttrykk for at de står sterkere som premissleverandører ovenfor de mest grenseoverskridende sexkjøperne på grunn av sexkjøpforbudet.

Amnesty har i år trukket seg fra årets arrangement i Bergen. Begrunnelsen «Arbeidsutvalget i 8. mars Bergen» har fått, er at de ikke har tid. Er den egentlige grunnen til at de ikke deltar på årets kvinnedag, at de ikke støtter sexkjøploven? Det ville i tilfelle vært fint om Amnesty International Norge kunne fortelle det norske folk og sine medlemmer hvor de står i saken.

Anna Kathrine Eltvik
Presseansvarlig i AU 8. mars Bergen

Hurra for ungfeministene!

I 2014 er det tohundreårsjubileum for den norske grunnlov. Det tenker Arbeidsutvalget for 8. mars 2014 (AU8M) å markere på skikkelig vis. Det er derfor gitt plass til to fjortenåringer i arbeidsutvalget, de to tøffe ungfeministene Nora og Dina.

Nora skal være med i PR-gruppen, og Dina skal være med i «utegruppen». PR-gruppen ordner med alt fra blogging, plakatproduksjon, mediautspill og til foredrag på skoler. Utegruppen har blant annet ansvar for å skaffe konferansier, appellanter, leie scene, organisere vakthold og paroler.

Selv om det gikk 99 år fra grunnloven ble vedtatt til at kvinner fikk stemmerett, så er alle i AU8M og mange med oss opptatt av hva forskjellige lover og vedtak gjør for kvinners situasjon i positiv og negativ forstand. Sånn er det også for Nora. Hun er provosert over at kvinner etter hundre år fremdeles blir behandlet og brukt som objekt, og ønsker forandring på dette.

Innlegget sto på trykk i papirutgaven av BA lørdag 9. november.

Dina på sin side er svært misfornøyd med den foreslåtte reservasjonsretten man tenker at leger skal få. For henne er det viktig å vite at jenter selv bestemmer over sin egen livmor, og kan ta abort om de ønsker det uten å måtte forhold seg til fordømmende og nedlatende leger som nekter å henvise dem videre.

Ikke politiske analfabeter

Å gi det meste av spalteplassen til Dina og Nora i dette synspunktet, er bare rett og rimelig. Fremtiden er avhengig av at ungdommene engasjerer seg og viser politisk bevissthet. Det er den beste forsikringen man kan få om at fremtiden er i tryggere hender. I den anledning passer det å sitere forfatteren og teatermannen Bertolt Brecht som skrev følgende for cirka 70 år siden:

«Den verste av alle analfabete er den politiske…Han ser ikke ut til å vite at prisen for å leve, prisen på poteter, mel, renter og medisiner, avhenger av politiske beslutninger…Han vet ikke den imbesille, at det på grunn av hans politiske likegyldighet vokser frem samfunnsproblem som prostitusjon, barnefattigdom og kriminalitet og verst av alt – korrupte politikere – de som ikke er annet enn lakeier for store, spekulative, multinasjonale selskap.»

Ingen skal i hvert fall komme og si at Dina og Nora er politiske analfabeter. De har så mye av det motsatte i seg at de skal være med på å gi alt for at bergenserne får en formidabel opplevelse på kvinnedagen neste år. Bergen trenger flere som Dina og Nora, hurra for dem begge to!

Anna Kathrine Eltvik

Liberalist, men ikke feminist

Kvinnedagen 8. mars er under angrep i hele Norge for tiden. I Stavanger klarte liberalistiske å kuppe parolemøtet, i Bergen forsøkte de, og i Oslo er det 26. februar knyttet stor spenning til hvordan det kommer til å gå.

Historieløse mennesker ser ut til å mene at det ikke er et problem. I et demokratisk samfunn må da vel alle få lov til å vifte med de paroler de vil?

Tenker man slik, er det viktig å stoppe opp litt. Ettersom det i 2013 er hundre år siden kvinner fikk stemmerett, er markeringen dette året spesielt viktig. Kanskje nettopp derfor er det så viktig for høyresiden å ødelegge. Gud forby om folk fikk øynene opp for hvor mange av prosessene som har skapt et mer demokratisk og rettferdig samfunn, har skjedd takket være sosialistiske kvinnehjerter.

Jobber på dugnad
I et halvt år har feminister fra venstresiden i hele landet, jobbet på dugnad for å skape et godt arrangement. De har skaffet innledere, lokaler, lydanlegg, scener, artister, dansere og sponsorer. Det siste er kanskje viktigst. Uten pengemidler hadde man nemlig aldri kunnet laget arrangementene. Kommer man som kvinnelig aktivist med venstrepolitiske preferanser, er det klart man får helt andre bedrifter, personer og organisasjoner til å støtte seg økonomisk enn om man kommer fra eksempelvis Unge Høyre.

De som har gitt pengestøtte i 2013, vil selvsagt ikke bli fornøyde med å se paroler som har tilknytning til helt andre prinsipp og saker enn de selv setter høyt. Det fører i neste omgang til at de ikke like lett vil åpne pengesekken sin neste gang. Dette er selvsagt i høyrekreftenes interesse. Ikke bare får de kuppet 8. mars, men de sørger for å vanskeliggjøre arbeidet for de idealistiske feministene i 2014 også.

Lage sin egen dag
Nå handler 8. mars så visst ikke bare om hvem som betaler hva. Det handler også om historie. Kvinnedagen er en sosialistisk tradisjon, stiftet av sosialistiske og kommunistiske damer. Hvor absurd blir det ikke da å indignert hevde at noen ikke har rett på dagen? Det blir som om Kvinneutvalget i Rødt fant ut at vi ville ta hevd på Tea Party-bevegelsen i USA.

Liberalister vet dessuten godt at de er fri til å mene hva de vil og hvor de vil. De oppfordres herved til å stifte sin egen dag hvor de kan kjempe for legalisering av prostitusjon, mer skjønnhetstyranni og pornofisering. På den måten kan vi som tar inn over oss at vold mot kvinner i alle dens former er verdens største helseproblem, fortsette å kjempe for en positiv endring uten tåpelige former for sabotasje.

Parolemøtet i Oslo 26. februar skjer i Fagforbundets lokaler i Apotekergata 8 klokka 18:30.

- Nekt å være hore!


Professor i sosiologi Eva Lundgren (t.v.) gjorde det klart for de fremmøtte på Torgalmenningen under Kvinnedagen i går at moderne Norge er langt fra full likestilling. Kvinner er ikke skikkelige kvinner før de i mange sammenhenger er tilintetgjort, og det skjer via innarbeidede og aksepterte prosesser.

I Sverige viste en undersøkelse i fjor at 46 % av landets tolv år gamle jenter hadde opplevd å bli kalt for “hore”. Merkelig nok vokste det frem en bevegelse som brukte slagordet “Våg å være hore!”.

Sunnhetstegn?
Jenter helt ned til barneskolen begynte å gå med kraftig sminke, utringede topper, og begynte å kalle hverandre “hore”. Man kan kanskje sammenligne det med afroamerikanere som kaller hverandre “nigger”, men kan man likevel si at det er et sunnhetstegn?

I følge Lundgren er det definitivt ikke det. Hvorfor i alle dager skulle det være bra å akseptere et kallenavn som forbindes med kjøp av sex og kropp for penger? Er det kult om barn identifiserer seg selv som sexobjekter, og det fire år før de egentlig har lov til å ha sex?

Kvinnebevegelsen er til tross for hva andre påstår ikke motstander av prostitusjon og diskriminering av kvinner fordi de er en moraliserende og bedrevitende gruppe. Det er heller ikke slik at de som er med i feministiske organisasjoner er stygge damer som ikke har draget på menn. Dette er usaklige argumenter fremsatt av mennesker som kommer til kort i diskusjoner.

Det er også en myte av enorme dimensjoner at det finnes mange lykkelige og stolte horer. De fleste kvinner prositituerer seg fordi de trenger pengene, og ikke fordi de finner glede i å legge seg ned med hvem det måtte være – bare vedkommende betaler.

  • Menneskehandel og prostitusjon går hånd i hånd.
  • Aldri har politiet tatt så mange menneskehandlere i Bergen som i 2010.
  • Prostituerte har et elendig rettsvern.
  • Selv kvinner som ikke er prostituerte og som blir voldtatt, opplever å ikke komme noen vei med anmeldelse om de har drukket alkohol og i tillegg gått med miniskjørt.
  • Det gjør noe med en prostituert å mange ganger daglig leve med at kundene leverer følgende beskjed: “Det er ingenting ved deg som er for dyrebart til å ikke kjøpes for penger.”

Det er ikke rart at prostituerte etterhvert sliter psykisk på grunn av dårlig selvbilde. Dette har overhodet ingenting med fordømmende og moraliserende medsøstre. I den grad disse finnes, er de ihvertfall ikke i Kvinnebevevegelsen. Selvbildet blir ødelagt av horekunder som innbiller seg at de kan redusere et annet menneske til en salgsvare bare for egen tilfredstillelses skyld.

Det er viktigere enn noensinne å si til den oppvoksende slekt:

Nekt å være hore! Du behøver på ingen måte å la deg kue til å bli solgt som en sexvare eller sett på som et sexobjekt, for du er i sannhet verd å bli elsket som et fullstendig menneske – ikke bare stykkevis og delt.

Sex er dessuten best nå du selv får bestemme hvem du vil ha det med, og uavhengig av økonomiske transaksjoner.


Billedtekst: Det var ganske godt oppmøte på Torgalmenningen i går til tross for svært dårlig vær.

Slettens ikke grunnløse beskyldninger

25. januar informerte undertegnde om kritikkverdige forhold på Haukeland sykehus i denne bloggen. Dette har falt ledelsen ved sykehuset og kommunikasjonsdirektøren Mona Høgli tungt for hjertet, og på torsdag 3. mars ble derfor undertegnede fremstilt som en bløffmaker i papirutgaven av BA. Svaret mitt er å lese i dagens papirutgave av BA, men også her.

Benytter samtidig anledningen til å spesielt gratulere alle landets sykepleiere med Kvinnedagen. Måtte dere etterhvert få den lønnen og den respekten deres profesjon fortjener.
_________________________________________________________________________________

4000 lovbrudd på Haukeland sykehus

En ansatt ved Haukeland sykehus tipset om saken, og ønsket å være anonym. Vedkommende har all grunn til å være varsom, for selv om man i følge varslingsloven i visse tilfeller faktisk er pliktig til å varsle, så er man på ingen måte trygg om man gjør det. Jussprofessor Henning Jakhelln går faktisk så langt at han sier varslere alltid ender opp med å tape i det lange løp. Rettsvernet er rett og slett for dårlig.

Når en ser hvordan ledelsen via Høgli forholder seg til min kilde sin rett til å være anonym, så sier det sitt. Mine påstander er på ingen måte udokumenterte selv om jeg verner om den som har betrodd seg til meg. Ledelsen ved sykehuset gjør det dessuten bare pinlig for seg selv ved å kalle mine påstander for grunnløse.

Hovedtillitsvalgt ved Helse Bergen, Brita O. Tarberg, gjorde i bloggen min forleden kjent at hele 4000 brudd på arbeidstidsbestemmelser er påvist på Haukeland sykehus siden 2009. Saken er meldt til Arbeidstilsynet. Den som farer med løgn, er derfor ikke undertegnede, men kommunikasjonsdirektør Høgli.

Høgli påstår at sykehuset har et godt og oversiktelig system som fanger opp hvordan både vikarer og fast ansatte arbeider. Dette er også bare vås. I følge Tarberg, har de tillitsvalgte ved sykehuset dårlig oversikt over hvordan de innleide vikarene jobber. De har bedt om oversikt over hvordan vikarene jobber flere ganger, men har aldri fått det. Fredag 25. februar lovde ledelsen på et møte med Norsk Sykepleierforbund (NSF) at de skulle skaffe dokumentene til veie for n’te gang.

Sykepleierforbundet og Tarberg påpeker videre at bruk av såkalte ekstravakter er et velkjent problem i helsesektoren, og det har ikke blitt bedre med årene. Tillitsvalgte i Helse Bergen har gjentatte ganger protestert og påpekt ovenfor arbeidsgiver at 0% stillingar og omfanget av ekstravakter er i strid med vilkårene for midlertidig ansettelse.

Kombinasjonen masse deltidsstillinger, grunnbemanning på et minimum og et stort omfang av vikarer og ekstravakter er rett og slett uakseptabel. Det gir heller ikke et godt fundament for god kvalitetet i pasientbehandlingen og et godt arbeidsmiljø. Kommunikasjonsdirektør ved Haukeland sykehus og ledelsen lurer ingen med sine krampetrekninger når de beskylder undertegnede for å fare med usannheter. De burde bruke kreftene sine på å rydde opp i et pill råttent system, fremfor å forsøke å villede allmennheten med sitt manipulerende intrigespill i lokalpressen.

Anna Kathrine Eltvik

(Bystyrekandidat for Rødt)

Fremdeles bruk for kvinnekamp


De som har hevdet at det ikke lenger er bruk for kvinnedagen, har nok i kjølvannet av vikarbyrå-avsløringene i omsorgssektoren innsett at de har feil. Noe annet ville være både virkelighetsfjernt og tåpelig. Kvinner er fremdeles de som behandles klart dårligst i arbeidslivet, i form av uakseptable vilkår og svakere rettigheter. Det er mange som bør kjenne sin besøkelsestid i morgen på Torgalmenningen i Bergen klokken 1700.

Eva Lundgren og Mette Mikkelsen skal holde hovedappeller. Lundgren skal snakke om kjønn og makt, mens Mette Mikkelsen fra Norsk Sykepleierforbund skal snakke om likelønn.

Nei til stripping
Myten om den lykkelige hore bør etterhvert legges død en gang for alle. I BA i dag møter vi to triste skjebner som begge jobber som prostituerte, og livet de lever er fjernt fra luksus og eksklusive utenlandsturer med kjekke, rike horekunder. Prostitusjon og stripping går som regel hånd i hånd, og derfor skal da også Ane Kristine Aadland fra Kvinnegruppa Ottar holde appell som maner til kamp mot stripping og seksualisert undertrykking.


Billedtekst: Hverdagen til de virkelige horene er milevis fra bildene man fikk presentert i filmen “Pretty Woman”.

FAKTA
* Den internasjonalt anerkjente slavejegeren Aaron Cohen avslørte i et intervju med NRK at han hadde blitt tilbudt sex for penger på strippeklubben Dreams da han var der som undercoveraktivist.
* Aaron Cohen sier han er sikker på at Dreams bruker menneskeslaver som strippere.
* Stripperne bor sammen i et kollektiv på hemmelig adresse, mens en vekter bor i kjelleren for å overvåke dem. Ingen får bevege seg ut alene, og klubben har til enhver tid oversikt over hva jentene foretar seg. (Kilde: BA)
* Jentene får ikke lov til å bruke mobiltelefon mens de jobber på Dreams, hverken der de bor eller der de jobber. (Kilde: NRK)

I tillegg til ovennevnte appellanter, har også Yvonne Topham (Flyktningkvinnegruppen) og Jordmorforbundet fått taletid. Klokken 1745 går toget fra Torgalmenningen til Bergen Kongressenter. Mellom klokken 1815 til 2030 er det Kvinnedagsfest på kongressenteret. Der blir det salg av både kaker og kaffe og ymse underholdning.

Er du en av de som tenker at Kvinnedagen er avlegs? Ta gjerne debatten her, eller ta turen til Bergen sentrum i morgen ettermiddag. Kan hende har du bruk for litt klar realitetsorientering.