Viser arkivet for stikkord kvinnevold

Overlevde tiår med mishandling

25. november, på den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, sto Annette Michelsen (41 år) på scenen og fortalte om sitt liv med volden. Det begynte med en voldelig far, og fortsatte med voldelige samboere da hun selv ble voksen. Det er jo ofte slik det er. Man går i de spor man kjenner fra før.

Hennes far var sykelig sjalu, og hadde et ekstremt behov for å kontrollere alle i familien sin. Han var alkoholiker, og utsatte sine nærmeste for den mishandling han kunne; fysisk, psykisk, økonomisk og materiell. Den dagen han kom på sykehus på grunn av hjerteinfarkt, var resten av familien trygg. De var utenfor fare, men bare for en stakket stund.

Faren døde
Anette satt av og til sitt barneliv i fare. Hun visste at far stoppet og slå mor hvis hun gikk inn i rommet hvor mishandlingen foregikk. Først da Annette var ti år gammel, ble hun befridd. Budskapet om at faren hadde dødd, ble mottatt med det som omgivelsene forventet seg, gråt. Inni seg jublet hun, endelig var hun fri!

Lykkerusen til tross, hang skadene hennes far ga ved henne videre i hennes liv, og gjorde at hun lot psykopatiske kjærester få innpass. Annette har kategorisert skadene i fem punkter:


Skade 1: Setter alle andres behov foran sine egne. Gjør seg tilgjengelig for folk som vil utnytte deg.

Skade 2: Ta på deg altfor mye ansvar. Folk sier stadig at du liker ansvar.

Skade 3: Dårlig Selvbilde. Ikke god nok. Verdiløs. Stygg. Vil noen noen gang gifte seg med deg?

Skade 4: Ensomhet.

Skade 5: Vanskelig å sette grenser for seg selv, hvor mye du tar på deg av oppgaver og avtaler. Gjør det du tenker er forventet av deg.

Snill pike-syndromet
Eller «snill pike-syndromet» som noen kaller det for. Bare du er flink nok, så vil ting ordne seg. Problemet er at det ikke ordner seg bare man er snill og flink nok. Det eneste som nytter, er å ta aktive grep for å redde seg selv.

Det var det som var det vakreste med Annette sin sterke historie, som man for øvrig kan finne på Fontene sine nettsider. Hun tok aktive grep for å redde seg selv, og blant annet fikk hun uvurderlig hjelp fra Krisesenteret i Bergen. Hun ble også omgitt av en gjeng med engler, i form av ekte og gode venner. Slike som ikke moraliserte henne til å heller søke ensomhet, men slike som forsikret henne om at de var der for henne – uansett hvilken vei hun valgte å gå.

Annette skal gifte seg i uke 50 med sin kjære Kenneth. Hun har fått seg god jobb, og hun har et godt forhold til sine barn. Måtte hennes historie være til inspirasjon og glede for andre overlevere, den var det for meg. Til tross for at vold mot kvinner er verdens største helseproblem, er det håp.

Mannehater?

Den største hjertesaken for meg, er kampen mot vold mot kvinner og barn. Jeg liker dårlig tanken på at mennesker utsettes for slik stor urett som voldsutsatte damer og unger. Jeg liker enda dårligere at det i følge Unicef er verdens største helseproblem. Eller sagt slik Aftenposten gjorde 3. oktober:

«Kvinners største helsetrussel: Menn.»

Reaksjonen lot ikke vente på seg da jeg la nyheten ut på min Facebook. Jeg måtte være en mannehater. Logikken står selvsagt til stryk. Man er ikke automatisk en mannehater selv om man våger å påpeke at voldelige menn er et alvorlig samfunnsproblem. Om noe, så er det vel problemet heller alle dem som hater kvinner. De som lar sitt hat komme til uttrykk i form av voldtekt, drap, psykisk eller fysisk mishandling.

Skjermdump fra min Facebookside. Han som skrev kommentaren er i grunnen en grei kar i virkeligheten, men sleiver med kjeften i den virtuelle verden. Det i seg selv er uskyldig nok, men han er like fullt med på å skape presedens for hvordan man kommuniserer med feminister.

Brent mat og sexnekt
Kjønnsrollemønster og manglende fokus på gode holdninger, må ta en stor del av skylden. Aftenposten belyste i sin artikkel situasjonen i Sør-Afrika. Der er drapshyppigheten større enn i Norge, og det gjelder å velge riktig mann om du vil bli behandlet bra.

Verdensbanken har sett nærmere på det faktum at noen kvinner forventer volden de utsettes for. I land som Guinea, Mali, Øst-Timor og Etiopia, ble årsaker som brent mat, krangling, sexnekt, forsømmelse av barn og impulsive gåturer sett på som rimelige begrunnelser for juling.

Menn den største helsetrusselen
Nå trenger man ikke reise til nevnte nasjoner for å finne slike tilfeller. Også i vår egen verdensdel, er det nok av vestlige kvinner som aksepterer at de behandles ille. Statistikkene viser for eksempel at det er akkurat like mange i Norge som voldtas, og det eksisterer i aller høyeste grad også menn her på bjerget som avstraffer sine kvinner hardt for de minste bagateller.

Pågår slike ting over tid i et forhold, er det ikke unormalt om også norske kvinner begynner å forvente bankingen. En skal ikke glemme at en relativt fort brytes ned psykisk, og da forsvinner raskt evnen til å sette de grenser rundt seg som berger liv.

Nei, man er ikke en mannehater selv om man påpeker at menn representerer den største helsetrusselen i verden. Man er kanskje bare møkk lei av at så lite gjøre med dette faktum. Elektroniske fotlenker på voldsdømte menn og forebyggende læreplaner i grunnskolen kunne vært en god start. Hvor mange må dø før det handles?

Grunnlovsjubileum med bismak

På verdensbasis fører vold mot kvinner i alderen 15 til 44 år til flere dødsfall enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Dette faktum gjør vold mot kvinner til et av verdens aller største helseproblem, om ikke det desidert største.

Hvorfor ikke flere har fått øynene opp for dette faktum, handler i stor grad om to faktorer; vilje til å prioritere og forståelse nok til å handle.

Hadde viljen og handlekraften vært der, ville det vært oppe som tema i hver eneste valgkamp verden over. Istedenfor presenterer rikskanal etter rikskanal dresskledde menn og kvinner som heller konsentrerer seg om alt fra reservasjonsrett for leger, månelanding på Mongstad eller tigging i bybildet. For tigging er liksom så irriterende. Det får man midt i fleisen når man er ute og går.

Krisesenter etter krisesenter legges ned
Er det det som skal til? Må man få det midt i fleisen før man bryr seg? Er det derfor det som foregår av overgrep bak lukkede dører i de tusen hjem, bare får fortsette å skje? Man bør hvis man ønsker å gjøre noe med dette enorme helseproblemet, begynne å undre.

La oss undre oss over at krisesenter etter krisesenter blir lagt ned. Nord Østerdøl, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten og Voss har alle stengt dørene. Før 2010 ble krisesentrene drevet på statens regning. Etter at kommunene fikk ansvaret, har det mange plasser gått filleveien. Noen notiser her og der har det vært, men det har ikke ryddet særlig plass i nyhets- eller debattsendingene hos verken TV2 eller NRK.

Hvor er fokuset?
La oss undre oss over det. Mens kvinner blir banket gul og blå, legges krisesentrene ned. Det er ikke slik at de som bor i Nord Østerdal, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten eller Voss samtlige har blitt gudfryktige pasifister som har sett lyset. Det er ikke slik at ingen kvinner der lenger har behov for hjelp. Det har de. Vold mot kvinner er et stort problem, også der!

I mellomtiden har vi politikere som bruker tiden sin til å snakke om andre ting enn verdens største helseproblem. I mellomtiden har vi mediafolk som ikke er våkne nok til å se saken.. I mellomtiden kommer enda flere liv til å gå tapt.

Det er nemlig det som skjer når rettssikkerheten og hjelpetiltakene for voldsutsatte kvinner ikke er gode nok. Liv går tapt. Det gjenstår å se om en eneste jusprofessor eller en eneste tv-kanel tar dette opp som tema i 2014 på en skikkelig måte, året hvor vi har grunnlovsjubileum. Året vi feirer det som vår norske sivilisasjon er tuftet på.

Det skal mer enn en notis her og der for å ordne opp.

Stadig like mye familievold

Sto på trykk i BA 25. november.
I disse dager fortjener politiet på alle mulige måter ros for sin «Kjernekar»-kampanje. Men hvor blir fokuset på at familievold og relasjonsvoldtekter fremdeles er like utbredt som for over 30 år siden av?

På Facebook hvor siden «Kjernekar» har fått over 50 000 likes på en uke, oppfordrer politiet menn til å være en kjernekar. Man kan til og med laste ned en app med samme navn. Oppfordringen er å følge med på venner som blir litt fulle, og som ikke lenger behandler damer de treffer som de skal. Etaten har rett og slett bestemt seg for å gjøre noe med at 40 % av alle voldtekter skjer i forbindelse med fest.

Mennenes innsatsvilje nødvendig
Nå skal det ikke lenger bare være opp til digitale eller virkelige nabokjerringer å fungere som sosialmoralsk rettesnor, mannfolkene skal ta et tak også. Det er en deilig tanke. Hvor lenge har ikke landets utskjelte rødstrømper kjempet for at akkurat dette må skje? Vi trenger mennenes innsatsvilje for og en gang for alle gjøre noe med statistikkene som gjør ord som sivilisasjon og frihet til skam.

På Facebook kan man vise at man er en kjernekar ved å like gruppen som politiet har laget.

Til tross for gode takter fra politiet, er det ikke nok. Etter over 30 år med offentlig engasjement i kampen mot familievold, er omfanget i 2013 fortsatt det samme. Antall kvinner som har besøkt landets krisesentre siden 1983 til i dag, har i følge Wenche Jonassen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), vært konstant. Disse som søker hjelp, opplever også voldtekt. Relasjonsvoldtekt er og forblir den vanligste formen for voldtekt.

Omfattende problem
At voldsbildet fortoner seg nokså likt i dag som på 1980-tallet, skyldes ifølge Jonassen ikke at handlingsplanene mot vold i nære relasjoner har vært mangelfulle eller virkningsløse. Problemet er så omfattende at det kreves bredere innsats for å oppnå varige endringer. En relativt høy andel av de som utsettes for vold i nære relasjoner eller utøver slik vold, sliter i tillegg med andre problemer. Det kan handle om lav inntekt, dårlig sosialt nettverk, rusproblematikk eller andre påkjenninger.

Mens krisesenterbevegelsen var opptatt av at voldsbegrepet skulle vise at menn er utøverne og kvinner og barn er ofrene for familievold, har myndighetene ønsket å nyansere dette bildet. Det vises også i begrepsbruken, der tittelen på handlingsplanene har gått fra «Kvinnemishandling», via «Vold mot kvinner» til «Vold i nære relasjoner». En rekke studier, både norske og utenlandske, viser at også kvinner utøver vold i nære relasjoner. Imidlertid viser studiene at kvinners voldsutøvelse har lavere sannsynlighet for å føre til fysiske skader på partneren enn det menns voldsutøvelse mot kvinner har.

Flest kvinner drepes
Skal man diskutere vold, må man aller først bli enige om hvordan begrepet defineres. Volden menn utøver er mer fatal. I perioden 1991-2010 ble det begått 166 partnerdrap i Norge – 144 av ofrene var kvinner, 18 var menn. Partnerdrap utgjorde om lag en fjerdedel av alle drap i Norge i perioden 2000-2009. Ergo er det volden mot kvinner det haster mest med å få gjort noe med. Myndighetenes iver etter å gjøre vold i nære relasjoner til et kjønnsnøytralt begrep, har sånn sett virket mot sin hensikt.

25. november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. For at denne dagen skal slutte å være bare en trist påminner, trenger Bergens, Norges og verdens kvinner at flere innsatsvillige menn kommer på banen. Og vi trenger mer fokus på at det fremdeles er kvinner som i hovedsak utsettes for den groveste volden.

FACEBOOK: Nei til brystkreftannonse, ja til vold mot kvinner

En annonse som informerte om at abort ikke øker sannsynligheten for å få kreft, ble for sterk kost for Facebook. Fotografi av damer som er banket opp med oppfordring om å voldta og mishandle kvinner, får av nettstedet passere. Til nå.

Dette er et eksempel på hva Facebook anser som “dårlig eller grov humor”.

Nå er det nemlig en aksjon på gang for å få Facebook til å snu. Hele 15 selskap har droppet Facebook, blant andre Jump! Magazine, Nissan og Desire Books. En av verdens største leverandører av digitale bøker, Audible, har i en uttalelse i klare ordelag fordømt denne åpenbare mangelen på god dømmekraft.

Bare dårlig og grov humor

En talsperson fra Facebook har til Think Progress sagt at de anser de meget krenkende oppfordringene rettet mot kvinner som eksempel på dårlig eller grov humor, og ikke noe mer. Til sammenligning skal brystkreftannonsen visstnok bryte med prinsippet om å ikke reklamere for produkter eller tjenester av seksuell karakter.

Er det greit med et nettsamfunn som tillater bilder med tekster som ”Don’t wrap it and tap it, tape her and rape her”, samtidig som det bannlyser reklame som tar sikte på å gi viktig, helseopplysende informasjon til kvinner? Det er å håpe at norske selskap følger etter i boikotten av Facebook – om ikke annet, så i brystkreftsakens navn.

SEMINAR: Kurdiske kvinners kamp - Voldtekt, den eneste forbrytelse hvor offeret blir tiltalt

Søndag 21. oktober er det seminar ved Vitalitetssenteret på Møhlenpris klokken 1300. Naile Aras, svensk kommunepolitiker, skal innlede om kurdiske kvinners kamp i Kurdistan.

Undertegnende skal også innlede, og da skal det handle om kampen mot voldtekt.

Seminaret er gratis og åpent for alle. Barnepass og tolking (seminaret vil foregå på svensk og norsk og vil bli tolket til kurdisk).

Politisk fange i Tyrkia
Naile Aras er født i1956 i Istanbul. Hun har vært politisk fange i Tyrkia i to og et halvt år, før hun flyktet utenlands i 1980, først til Tyskland og så til Sverige. Hun har utdannelse i statsvitenskap og har gått på lærerhøyskolen. Hun har vært politisk aktiv i Vänsterpartiet siden 1997 og vært kommunepolitiker siden 1998.

Hun sitter også i styret for Vänsterns Internationella Forum og arbeider som politisk sekretær i det samme partiet.

Siden 2005 har hun arbeidet i foreningen Stockholms Kommittén för Kurdernas Rättigheter hvor hun har vært prosjektansvarlig for flere ulike prosjekter, alle med kvinners demokratiske deltakelse som tema.

Aras har også vært medforfatter i en bok om kvinner i Kurdistan, som omhandler kvinners skjebner og utviklingshistorie i politikken de siste 30 år.

Kvinnepolitisk leder i Rødt
Anna Kathrine Elvik er 45 år gammel og jobber som pedagogisk rådgiver i BUF-etat.
Hun er kvinnepolitisk leder i Rødt og landsstyremedlem i samme parti. Hun er også redaktør i Rødt Nytt Bergen og styremedlem i Rødt Bergen.

Andre verv: 1. vara i Komite for oppvekst i bystyret, styremedlem i Spekter Pluss A/S (et arbeidsmarkedstiltak for å få folk tilbake i jobb), styremedlem i Hordaland Nei til EU

Hun blogger også i samarbeid med Bergensavisen

Elektronisk fotlenke nå!

Mellom 2000 til 2007 ble hele 72 kvinner drept av sine menn. Nå har det gått fem år, og statistikkene viser at det går gal vei. Kvinneutvalget i Rødt ber derfor om at Stortinget vurderer innføring av elektronisk fotlenke på farlige menn som er dømt for vold. Svensk forskning viser dessuten at bruk av elektronisk fotlenke minsker tilbakefall til ny kriminalitet. *

Besøksforbud har liten om noen effekt i det hele tatt. Flere kvinner har fått voldsalarm av politiet, men ender likevel opp med å bli drept. Andre forsøker å flykte til andre kommuner eller fylker, men fånyttes. Slik kan det ikke fortsette å være, og det må gjøres noe for å forhindre at så mange kvinner blir drept. Bruk av elektronisk fotlenke gjør det mulig for politiet å til enhver tid vite om menn som har mishandlet eller forøkt å drepe sin partner, oppholder seg nærmere den formærmede parten enn lovlig.

I Sverige er det Kriminalomsorgen som har ansvaret for såkalt intensivovervåking med elektronisk kontroll. Modellen man bruker der, kan fint overføres til den norske kriminalomsorgen. Hvor lenge den enkelte må gå med et slikt apparat festet på seg, må vurderes individuelt.

Kvinneutvalget i Rødt ser at et kontrolltiltak som elektronisk fotlenke alene ikke er nok. Voldsdømte menn må i tillegg ha ulike støtteordninger, i form av eksempelvis samtalegrupper eller terapi. En del som blir dømt for vold, avviser alle tilbud om organisert støtte. I slike tilfeller er det ekstra viktig å benytte elektronisk fotlenke.

  • Kilde: www.kriminalomsorgen.no

Elektronisk fotlenke et nødvendig kontrolltiltak


I 2007 kartla VG alle kvinnedrap som hadde skjedd i Norge siden 2007. Det kom frem at hele 73 stykker hadde blitt drept. VG plasserte alle ansiktene til de drepte på forsiden sin da de presenterte saken. Det gjorde sterkt inntrykk.

Nå har enda en kvinne bøtet med sitt liv. Hele Norges Sigrid Schjetne (16) ble endelig funnet, men dessverre ikke i live. De første man tenker på, er de pårørende som har blitt frarøvet sin kjære. De må ha det svært tøft. Om man ikke ønsker at flere skal gå gjennom det som de opplever nå, er det viktig å komme frem til hvordan.

Statistikkene man glemmer
Man kan selvsagt aldri sikre seg mot absolutt alle drap, men man kan sørge for at færre kvinner drepes. Det betinger blant annet at politikerne på Stortinget beslutter forskjellige tiltak. Så skjer ikke. Selv om det mellom 2000-2007 ble drept fire kvinner mer enn de som døde på Utøya, er det ingen som snakker om at hverken justisministeren eller sjefen i politidirektoratet må gå av. Alvorlige voldsovergrep mot kvinner blir simpelthen ikke tatt nok på alvor, noe som de begredelige voldtektsstatistikkene alene beviser.

Den ene mannen som er siktet for drapet på Sigrid, er dømt for grov vold før. Samme året som VG presenterte nyheten om alle kvinnene som var drept de siste ti årene, fikk han en dom på to år for å ha slått en kvinnelig nabo flere ganger i hodet med en jernstang. Til sammenligning fikk en 51 år gammel mann fra Tønsberg i år en dom på tre år og fire måneder for svindel. Han hadde lurt til seg penger som egentlig skulle gå til fattige barn i Øst-Europa. Ikke at det er ille nok, men hvorfor er det slik at økonomisk kriminalitet er mer alvorlig enn å påføre en kvinne brudd i hjerneskallen?

Elektronisk fotlenke
Kvinner er vant til å høre at de er dumme om de ikke tar gode nok forholdsregler. Man skal passe på alt fra å ikke gå for utfordrende kledd, lære seg selvforsvar til å huske og kjøpe forsvarsspray. Det er pussig. Hvorfor kan man ikke heller kreve at de mannfolkene man vet er farlige, går med elektronisk fotlenke? Det er som om Stortinget sover.

Selvsagt er det også viktig med forebyggende tiltak. Vold avler vold, så man har plikt som samfunn å gripe inn i familier hvor barn blir utsatt for vold. Et afrikansk ordspråk sier at det krever en hel landsby å oppdra et barn. Det er stor sannhet i dette, og det bør vi ikke glemme. Når det likevel går så galt at et menneske vokser opp til å bli farlig for seg selv og andre, så er det legitimt å kreve kontrolltiltak. Noe annet er ikke bare naivt, det er i verste fall også fatalt.

Det gjør vondt


På torsdag var det markering ved Torgalmenningen i anledning den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Det ble der informert om at en undercover-aktivist har avslørt at stripperne på Dreams selger sex. For 2500 kroner, får man 45 minutter med dem. (Kilde: NRK)

(Intervjuet med amerikaneren starter når en er ved ca en tredjedel av båndets lengde.)


Billedtekst: Dette er den amerikanske. mannlige aktivisten, Aaron Cohen, som har avslørt menneskehandel i hele verden, og han er sikker på at Dreams kjøper slaver.

Hvor er politi? Hvor er arbeidstilsynet? Og sist men ikke minst, hvor er byråd Christine Meyer som stopper Utekontaktens arbeid rettet mot menneskehandel?

Ingen tar så mange bakmenn som politiet i Bergen. Jeg finner det både meningsløst, hjerterått og umenneskelig at det ikke prioriteres å rydde opp! Nedenfor kan en lese appellen jeg holdt på vegne av Rødt. Den inneholder ikke oppramsing av fakta og statistikker, men er skrevet med hjertet:

DET GJØR VONDT
  • Det gjør vondt å fortelle at en blir slått, og ikke trodd.
  • Det gjør vondt å anmelde voldtekt, og bli mistenkeliggjort selv.
  • Det gjør vondt å ligge med en som du er tvunget av bakmenn til å ha sex med.
  • Det gjør vondt å høre at en sikkert har bedt om å få litt juling.
  • Det gjør vondt å høre at en er en sånn kvinne som liker voldelige menn.
  • Det gjør vondt å daglig høre at en ikke fortjener å bli elsket, fordi en er så tjukk, ekkel og dum.
  • Det gjør vondt å se på at ens barn blir banket opp etter at en har fått en omgang selv.
  • Det gjør vondt å ikke se en utvei ut av et helvete en ikke unner sin verste fiende.
  • Det gjør vondt å miste vennene sine en etter en, fordi de ikke lenger kjenner deg som den personen du pleide å være.
  • Det gjør vondt å dekke over det faktum at du har en mann som du er redd.
  • Det gjør vondt å tenke at det ikke nytter å be om hjelp til å komme seg vekk.
  • Det gjør vondt å prostituere seg fordi en ikke har penger.
  • Det gjør vondt å lese om andre kvinner som til tross for voldsalarm blir drept av sine menn.
  • Det gjør vondt å tenke på at en ikke kan leve som et normalt menneske, fordi all ens energi brukes for å overleve.
  • Det gjør vondt å føle at en frarøver sine barn den oppveksten de hadde fortjent.
  • Det gjør vondt å vite at samfunnet ikke tar vold mot kvinner skikkelig på alvor.

Derfor roper jeg så høyt jeg kan:
STOPP ALL VOLD MOT KVINNER!

Den internasjonale dagen mot vold mot kvinner


Klokken 1800 i dag markeres den internasjonale dagen mot kvinnevold. Arrangementet skjer ved den blå steinen, og det skal holdes flere relevante appeller.

Vi har for tiden et byråd, Christine Meyer, som synes det er ok å legge ned Utekontaktens arbeid mot menneskehandel. Dette til tross for at ingen tar flere bakmenn i Norge enn politiet i Bergen. Vi har også et flertallig bystyre som synes det er helt ok med en strippeklubb i hjertet av Bergen sentrum, som ikke tar seg bryderiet med å gi stripperne arbeidskontrakter. I tillegg ansetter de utelukkende fattige jenter fra Øst-Europa som kler av seg fordi de er sultne.

Kom og vis din avsky!