Viser arkivet for stikkord likestilling

Pinlige tall fra Hollywood

Skuespiller Emma Watson, likestillingsambassadør for FN, har holdt en tale om feminisme som har gått verden rundt. Hun påpeker hvordan feminisme som begrep er misforsått, og hvordan den øvrige kvinnelige befolkningen blir skremt bort av feminismens hatefulle rykte.

Emma Watson spilte i Harry Potter-filmene. Foto: Wikimedia

Mange vegrer seg derfor for å kalle seg for feminist. I følge Watson mangler feminismen forbilder og rollemodeller; et ansikt utad som setter feminismen tilbake der den opprinnelig var: kampen for like muligheter og rettigheter.

Få kvinnelige regissører
I innlegget «Feministen går til filmen» som Elise Løverede og Stian Buhagen skrev i BT 14. oktober, kommer det frem at få filmer har balansert likevekt hos kjønnenes roller, tanker og atferd. Kun 22,5 prosent er kvinnelige filmskapere, og kvinnelige skuespillere innehar mindre enn 15 prosent av rollene som sjefer, politikere eller forskere. En studie av 500 populærfilmer fra 2007 til 2012 fant at av 4475 talende karakterer, var 28,4 prosent kvinner, og det var én kvinnelig for hver femte mannlige regissør.

I mange av filmene defineres kvinnene ut fra forholdet til en mann, og ikke seg selv. De er ofte fremstilt som offer eller jomfru i nød og må bli reddet av mannen. I mange skrekkfilmer blir kvinner myrdet mer brutalt enn menn, akkurat som om de straffes for sin seksualitet. Portretter av modige, handlekraftige og sterke kvinner hører til unntakene. Også kvinner som evner å lære av sine feil og
som utvikler seg positivt i løpet av handlingen.

Bibelen presenterer heldigvis flere kvinnetyper enn jomfru Maria.

Jomfru i nød eller egen sjef?
Verden trenger ikke flere presentasjoner av jomfruer i nød. Akkurat det var det muligens en skribent som skjønte for allerede 3000 år siden. I Bibelen finner man «Dommernes bok», og der kan man i kapittel 4,1-14 lese om hvordan den kvinnelig dommeren Debora tar grep. Folket i Hasor hadde vært undetrykket av kanaaneerkongen Jabin i over tjue år. Hun gjør det under en rådgivning klart at det vil være en kvinne som kommer til å ordne opp. Og slik blir det. Tøffingen Jael sørger for å drepe Jabin sin hærefører, Sisera, med en hammer og en teltplugg. Folket blir befridd. I hvert fall for noen år.

Kanskje heller Hollywood kunne laget en film om dette? Gudene skal vite at vi er mange som er lei av de stereotypiske rolletypene som serveres i produksjon etter produksjon. Akkurat som om ikke kvinner kan være annet enn en blanding av hjelpeløs og sexy?

Franskmenn imponert over norsk feminisme

Forrige uke ble jeg intervjuet av franske Diane Berbaine. I hovedtrekk ville hun vite hvordan
Frankrike kunne bli bedre innenfor feminisme, og om hvilke utfordringer Norge fremdeles står ovenfor selv om vi i europeisk målestokk har kommet langt. I dag bestemte det anerkjente nyhetsagasinet Rue89 å legge saken ut som toppsak, og reaksjonene har ikke latt vente på seg.

Artikkelen deles flittig på Twitter, Facebook og andre sosiale media, og folk gir uttrykk for at de beundrer Norge. Noen sier franskmenn bør flytte til det forjettede land, andre vil sende deres minister for kvinnelige rettigheter dit på kurs.

Slik ser det ut når Observateur forteller om feminisme i Norden.

Her er svarene jeg ga:

Frankrike skal ha ros fordi landet var tidlig ute og gjorde kampen mot voldtekt til et kjønnspolitisk tema. Blant oss som kjemper for at voldtektsofre i Norge skal få bedre behandling av både retts- og hjelpeapparat, er det godt kjent at Frankrike fikk en ny og bedre voldtektslov allerede i 1980. Frankrike skal også ha ros fordi landet har gjort det straffbart å melde mindreårige på i skjønnhetskonkurranser og foreskriver høye bøter. Feminister i Norge lovpriste senatet i Paris som vedtok lovendringen i fjor.

Det er likevel hevet over en hver tvil, at likestillingen mellom kjønnene har kommet lenger i Skandinavia enn i resten av Europa –inkludert Frankrike. Nasjonen har for eksempel ikke gode ordninger når det kommer til svangerskapspermisjon. Også i arbeidslivet skorter det på rettigheter for franske kvinner. Det er ikke lik lønn for likt arbeid i Norge heller, men de kjønnsbaserte forskjellene er mye større i Frankrike enn i Norge.

For at Frankrike skal klare å bli ”flinkere i klassen”, bør landet begynne å bruke kvotering som virkemiddel. Det var gjennom lovpålagt kvotering at Norge fikk sin første såkalte kvinneregjering i 1986 med landsmoderen Gro Harlem Brundtland som statsminister. Åtte av de 18 statsrådene var kvinner, og den var en verdenssensasjon. Ingen kan i ettertid si at de ikke var like kvalifiserte eller dyktige som mennene før deres tid.

Det må på ingen måte fremstilles slik at Skandinavia ikke har problemer lenger. I Norge har den nye regjeringen med statsminister Erna Solberg vedtatt at leger skal få lov til å reservere seg mot kvinner som søker abort. Det er også besluttet at kvinner i spesielt vanskelige livssituasjoner ikke lenger skal få lov til å abortere etter uke 22. Sterke krefter jobber for at leger skal få lov til å reservere seg mot kvinner som vil ha prevensjon. Som om ikke dette er nok, står sexkjøploven som ble innført i 2009 i fare for å oppheves. Feminister flest ser på alt dette som enorme tilbakeslag.

I tillegg må norske kvinner akkurat som franske kvinner leve med den seksuelle hverdagstrakasseringen. Den som er så vanlig at man knapt nok reagerer. Den norske fotballspilleren Leni Larsen Kaurin sine opplevelser er i så måte representative. Hun har stått frem i media og fortalt hvordan hennes trener i Stabæk, Øyvind Eide, har trakassert henne seksuelt. Da hun gjorde det klart at hun aldri kunne ha noe forhold til ham, fikk hun mindre og mindre spilletid. I dag er hun klubbløs, og hennes tidligere venninner fra idrettsmiljøet har vendt henne ryggen. De har slått ring rundt treneren.

I alle organisasjoner med hierarki, må de som har ledende stillinger vite best. Asymmetriske maktforhold gir ulike utgangspunkt. Hvis man har problemer med å innrette seg etter dette, bør man heller ikke administrere en organisasjon med masse mennesker. Det er horribelt hvordan Leni har blitt behandlet, men det er samtidig symptomatisk.

Jeg opplevde selv trakassering da jeg var en profilert Rødt-politiker. Den kvinnelige nestlederen for hele partiet, Marielle Leraand, bekreftet i media at hun hadde sett stygge, sjokkerende mail. Min lokale, mannlige leder avkreftet ovenfor journalistene at det foregikk noen som helst mobbing. I dag er jeg ute av politikken, han sitter fremdeles med vervet sitt. Vi har så visst fremdeles ting å jobbe med i Norge. Det beste er om man klarer å forene de krefter som ønsker positiv forandring, både nasjonalt og internasjonalt.

Anna Kathrine Eltvik, leder for pressegruppen i AU 8. mars Bergen

Menn blokkerer for kvinner

Bak enhver stor mann står en kvinne. Foran enhver stor kvinne, står en mann. Ordene kommer fra Henrik Tikkanen, en finsk forfatter som tok et oppgjør med sin borgerlige bakgrunn. Det er mye sant i det som Tikkanen skrev.

Hundre år har gått siden kvinner fikk stemmerett, og enda har ikke kvinnekjønnet passert 40 %-sperren som representanter i styrende, politiske organ. Vi har et demokrati hvor det er stemmetallene som teller. Det demokratiske målet om at kvinner skal kunne utøve makt på lik linje med menn får ikke uttelling.

Menn får høyere posisjoner på partilistene på bekostning av kvinner, både ved Stortingsvalg og lokalvalg. I 1975 hadde kvinner 15 % av plassene i landets kommunestyrer, mens tallet lå på 38 % i 2007. Når det kommer til politiske lederverv, er det enda verre. For 38 år siden var kun 2 % av dem kvinner, mens tallet i dag er 23 %. Utviklingen går uhyre tregt, og ingen kan hevde at vi har en maktbalanse mellom kjønnene i det politiske Norge i dag. Faktum er at mange kvinner opplever å bli kneblet, usynliggjort, omgått og vraket, dypest sett fordi de er kvinner og truer kjønnsmakten. Altfor få løftes frem.

Partienes ansvar

Samfunnsforskerne Ingrid Guldvik og Janneke van der Ros har prøvd å finne ut hvorfor det er slik. Deres analyser viste at det først og fremst er de politiske partiene som har ansvaret for rekruttering og motivering av kvinner og menn til de øverste posisjonene. Partiledelsen skal ikke bare legge til rette for kronprinser, men også kronprinsesser. På veien mot å få dette til, er det tre sentrale faser som gjelder; nominasjonen, valget og konstitueringen. Av disse tre er nominasjonsprosessen den helt avgjørende. Den som får stå på førsteplass på partilisten, er den som får tildelt lederposisjoner i de videre prosessene. Guldvik og Ros påpeker at aktører i de to andre fasene, det vil si velgere eller medlemmer av de kommunale valgnemndene, sjelden finner på å vrake førstekandidaten på partilisten. Guldvik og Ros skriver i en kronikk på forskning.no sine nettsider:

”I listeforslaget fra nominasjonskomiteen, og på nominasjonsmøtet, fremmes kvinner sjelden som kandidater til den eller de første plassene på lista. Gjennomgående er det slik at menn foreslår menn, men også kvinner foreslår menn…På landsbasis var hele 72 av 100 førstekandidater menn ved siste valg, det vil si tre firedeler!”

Ordene som Henrik Ibsen kom med for omtrent 150 år siden i Peer Gynt gjelder således fremdeles: ”Han var for sterk. Det sto kvinner bak ham.”

Større bevissthet viktig

Man kan sikre at denne maktubalansen opphører på flere måter. For det første må både kvinner og menn være bevisst på at kvinner må løftes opp, og flere kvinner være medlemmer og ledere i nominasjonskomiteene. Flere kvinner må også få topplassen på partilistene, og partiet må aktivt jobbe for å sikre seg mot velgernes potensielle favorisering av mannlige kandidater. Hvis man lurer på hvorfor disse prinsippene er så viktig, så må man huske på at et kjønnsrettferdig lokaldemokrati gir et mer demokratisk politisk system. I tillegg er kvinner like flinke som menn, og kan takket være at de har andre og viktige perspektiv og andre erfaringer bidra til å foreslå andre prioriteringen enn menn ville gått for.

Kvinner kan i det hele tatt ha motstridende interesser i forhold til både menn og til andre kvinner, og det er i demokratiets interesse at de får anledning til å ytre og forsvare sine interesser selv. I den anledning passer det å komme med et eksempel.

Demokratisk rettferdighet

Mens en del menn er opptatt av at straff som metode ikke fungerer som en løsning på problem knyttet til overgrep, finner jeg det svært uheldig at overgrepsutsatte ikke får bedre rettsvern og oppreisning av landets domstoler. Det henger i stor grad sammen med at jeg er pårørende til en kvinne som opplevde en særdeles stygg overfallsvoldtekt. Mitt perspektiv er farget av at jeg har sett et menneskeliv bli ødelagt på nært hold, og det er da også derfor jeg ønsker å ta et oppgjør med det patriarkalske rettsapparatet som konstant gir overgripere bare en brøkdel av straffen som de har mulighet til å gi. Det er i rettferdighetens navn riktig at jeg får tale denne saken, både på vegne av saken jeg har inngående kjennskap til, og andre som trenger beskyttelse.

Det er likeså i rettferdighetens navn riktig at flere kvinner får verv og topplisteplasseringer. Det er å håpe at nominasjonskomiteene i alle landets partier bærer preg av å ha forstått nettopp dette, og kanskje spesielt fordi det i år ikke bare er valg, men også stemmerettsjubileum.

Anna Kathrine Eltvik
Kvinnepolitisk leder i Rødt

Shilan satt spor etter seg

Shilan Shorsh ble 39 år gammel. Lørdag 18. mai døde hun i en boligbrann i Fyllingsdalen. Politiet konkluderer med at brannen var påsatt, og hennes nærmeste familie tror at hun ble drept. Mens den endelige konklusjonen lar vente på seg, er det mange som er i sorg og sjokk. Shilan satt mens hun levde spor etter seg.

Shilan var kurdisk og kom fra Irak til Norge i 1998. Hun lot det tidlig bli forstått at hun var et engasjert menneske. Før hun ble styremedlem i Bergen SV og stiftet Selvstendig Demokratisk Kurdisk Kvinneforening (SDKK), var hun kvinnepolitisk leder i RV Bergen. RV er forløperen til partiet som i dag heter Rødt. I dag er undertegnede kvinnepolitisk leder i Rødt. Det føles derfor både riktig og viktig å skrive noen ord om denne på mange måter flotte kvinnen.

Shilan var mer enn en kjær meningsfelle. Da hun fikk nyss i plakataksjonen mot voldtekt som undertegnende i sin tid tok initiativ til, tok hun kontakt og ba meg innlede på et arrangement i regi av SDKK. Om man ikke er så informert om hvordan det i flere kurdiske miljø er, så har Shilan gjort det klart mer enn en gang at det ikke er akseptert å snakke åpent om kvinneundertrykking der. Hennes søster Shahen sa følgende til NRK 21. mai:

Hun ble truet fordi hun var så modig og sa ifra. Shilan var mange ganger i media og snakket om hvor undertrykkende kurdiske menn er. Mange kurdere ble provosert og spurte hvorfor hun gikk til pressen.

8. mars 2006 fikk Shilan likestillingsprisen av Bergen kommune. Man så da viktigheten av hennes ukuelige pågangsmot ovenfor diskriminerende, kurdiske menn. Seks år senere sto undertegnede og innledet om voldtekt takket være henne, og nettopp kurdiske menn fant veien dit og lyttet interessert. Man kan altså konstatere at Shilan ikke bare hadde forstått hvor viktig det er med åpenhet og informasjon, hun banet også vei for de som kom etter henne ved å være et godt eksempel.

Noen har etter hennes død beskrevet henne som kompromissløs. Det kommer kanskje fra mennesker som ikke har gått i hennes sko. Shilan var en uredd og sterk kvinne som var farget av hennes omstendigheter mer enn noe annet. Har man forhandlet med trusler, diskriminering og fordommer lenge nok, så kan man bli lei av å akkordere.

Hadde Shilan lest dette, ville hun nok påpekt at hun kjente mange flotte kurdiske menn også, og at vi i Norge lar oss stagnere av jantelov og sneversyn. Og det Shilan har du helt rett i. Hvil i fred min venn.


Se intervjuet med Shilan da hun hadde vunnet likestillingsprisen i 2006 her.

SEMINAR: Kurdiske kvinners kamp - Voldtekt, den eneste forbrytelse hvor offeret blir tiltalt

Søndag 21. oktober er det seminar ved Vitalitetssenteret på Møhlenpris klokken 1300. Naile Aras, svensk kommunepolitiker, skal innlede om kurdiske kvinners kamp i Kurdistan.

Undertegnende skal også innlede, og da skal det handle om kampen mot voldtekt.

Seminaret er gratis og åpent for alle. Barnepass og tolking (seminaret vil foregå på svensk og norsk og vil bli tolket til kurdisk).

Politisk fange i Tyrkia
Naile Aras er født i1956 i Istanbul. Hun har vært politisk fange i Tyrkia i to og et halvt år, før hun flyktet utenlands i 1980, først til Tyskland og så til Sverige. Hun har utdannelse i statsvitenskap og har gått på lærerhøyskolen. Hun har vært politisk aktiv i Vänsterpartiet siden 1997 og vært kommunepolitiker siden 1998.

Hun sitter også i styret for Vänsterns Internationella Forum og arbeider som politisk sekretær i det samme partiet.

Siden 2005 har hun arbeidet i foreningen Stockholms Kommittén för Kurdernas Rättigheter hvor hun har vært prosjektansvarlig for flere ulike prosjekter, alle med kvinners demokratiske deltakelse som tema.

Aras har også vært medforfatter i en bok om kvinner i Kurdistan, som omhandler kvinners skjebner og utviklingshistorie i politikken de siste 30 år.

Kvinnepolitisk leder i Rødt
Anna Kathrine Elvik er 45 år gammel og jobber som pedagogisk rådgiver i BUF-etat.
Hun er kvinnepolitisk leder i Rødt og landsstyremedlem i samme parti. Hun er også redaktør i Rødt Nytt Bergen og styremedlem i Rødt Bergen.

Andre verv: 1. vara i Komite for oppvekst i bystyret, styremedlem i Spekter Pluss A/S (et arbeidsmarkedstiltak for å få folk tilbake i jobb), styremedlem i Hordaland Nei til EU

Hun blogger også i samarbeid med Bergensavisen

Mannen den nye taperen?


1. mars inviterte Studentersamfunnet til mannsdebatt, og i panelet satt blant andre sosiolog og redaktør i maskulinist.no, Arild Brock. Han definerte kvinner og menn ut fra begrepspar som virket gammelmodige og samtidig lite holdbare.

I vår statsfemininiserte verden kommer visst mannen ut som den store taperen. Han må være noe han ikke er. I mine ører blir det feil å si at menn preges av klarhet, distanse og fasthet, mens kvinner er diffuse, myke og opptatt av nærhet.

Kollektive hallusinasjoner
Hvor har Brock vært de siste førti årene om han ikke har fått med seg at det finnes kvinner som er både harde og bestemte? Ser han ikke at mange menn føler seg beklemt fordi de gjerne vil vise mer mykhet men ikke tør? Med sine utsagn er han i verste fall med på å skape kollektive hallusinasjoner.

Martin Grüner Larsen var der også, redaktør i Klassekampen. Han mente at mannen ikke kan defineres som den nye taperen i samfunnet, men at det handler om omstillingsvansker som har kommet fordi vi har gått fra en urettferdig til en mer rettferdig samfunnsstruktur kjønnsmessig sett. Selv om menn i flere saker har god grunn til å klage, er deres problemer av sosial karakter – kvinners er strukturelle. Han pekte også på at en del menn vegrer seg mot endringer, ettersom de har en del å tjene på at tingene forblir som de er.

Kvinnekamp problematisk?
Merkelig nok var det panelets eneste kvinnelige deltaker som i så henseende hadde problemer med ordet «kvinnekamp». Lina Torsson, rådgiver i Ressurssenter for menn, lurte på hvem vi kvinner kjempet mot. Vi burde alle begripe at det takket være samarbeid og enighet med menn har blitt slik at vi har ganske god likestilling i Norge i dag.

Det provoserte. For det første er det ikke slik at kvinnekamp er en kamp mot menn. Kampen handler om at man kjemper for en rekke ting; lik lønn for likt arbeid, rettferdig fordeling av hus- og omsorgsarbeid hjemme, og et spesialisert sedelighetspoliti som er bedre skikket til å ta i mot og følge opp kvinner som opplevd en voldtekt. Bare en prosent av alle voldtekter ender opp som sak i rettsapparatet, og av disse går 9 av 10 fri. Kvinners problemer er altså i stor grad strukturelle.

Machoalibi
Eventyrer, polfarer og marinejeger Rune Gjeldsnes sa seg veldig enig i at det er forskjell på å kjempe mot menn og for likestilte rettigheter. Han tok seg etter møtet bryderiet med å si til undertegnede at dette var essensen i alt når det kom til likestilling. Litt morsomt at den personen som selv hevdet at han var panelets machoalibi sa seg enig med en som definerer seg selv som en stolt feminist, men ikke desto mindre hyggelig.

Hater feminisme


Det er ikke så fryktelig lenge siden en partikamerat kunngjorde det høyt og tydelig på en partikonferanse at han hatet feminisme. Med tanke på at Rødt er et parti som har kvinnekamp som en av hovedsakene sine, så datt haken et godt stykke ned på de fleste av de fremmøtte. Det er således ikke en uttalelse som er representativ for hva medlemmene flest i Rødt tenker.

Han hadde dog et poeng. Han sa at også menn trenger å frigjøre seg fra tradisjonelle kjønnsroller, og at en derfor heller burde konsentrere seg om kjønnsfrigjøring. Årsaken til at undertegnede likevel ikke klarer å støtte det, er på ingen måte spinkel.

Fremdeles er det slik at det nesten utelukkende er kvinner som utsettes for dødelig vold i Norge. Fremdeles er det slik at kvinner i Norge systematisk blir urettferdig behandlet i forhold til menn i arbeidslivet og ikke får lik lønn for likt arbeid. Fremdeles er det slik at kvinner gjør mest ubetalt hus- eller omsorgsarbeid i Norge. Fremdeles er det slik at bare en liten prosent av alle voldtekter i landet ender opp i rettsvesenet, og ni av ti som er siktet for voldtekt går fri.

Går man til utlandet, er det enda verre. Det er mer lønnsomt å drive med kvinnelige sexslaver enn å omsette våpen eller narkotika. I land hvor det er ufred og fattigdom, er det alltid kvinner og barn som lider mest. Av all inntekt i verden tjener kvinner en tiendedel, og kvinner eier kun en prosent av all eiendom. 60 % av ungdom som ikke går på skole er jenter. 65 % av voksne analfabeter er kvinner.

FN hevder at økonomien i Afrika kunne blitt dobbelt så god på bare tredve år om de hadde innført likestilling. Asia og Stillehavs-regionen taper 42–47 milliarder dollar årlig på kvinnediskriminering i arbeidslivet, og 16–30 milliarder dollar i tillegg på kjønnsgapet i skolesystemet. Ved å fjerne hindringene for kvinner i arbeidslivet samt heve kvinners lønninger til menns nivå, kan antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen reduseres med opp til 25 % i Argentina og Brasil, og 40 % i Chile.

Å si at en ikke støtter feminisme fordi det også finnes menn som trenger frigjøring blir omtrent like dumt som å si at en ikke støtter kampen mot rasisme fordi enkelte hvite mennesker har opplevd å bli diskriminert av mennesker med en annen etnisitet. Hvis noen skulle være i tvil, så kommer altså Rødt til å forbli et parti som har kvinnekamp som en av sine viktigste kampsaker.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i Rødt og Kvinneaktivistene

Bevisste kvinner og sløve likelønnsforhold


Nestleder i LO, Gerd Kristiansen, synes at man bør slutte å snakke om “frivillig deltid” når det kommer til kvinner i arbeidslivet. Hun mener begrepet ikke bare er misledende, men også at kvinner bør ta mer bevisste valg med hensyn til blant annet pensjonsopptjening.

Skilsmissestatistikkene alene forteller at Kristiansen har rett. Man bør som kvinne ikke regne med at mannen vil forsørge henne til evig tid, for sjansen for at han ikke bare skiller seg men også bytter henne ut med en annen og gjerne yngre modell, er rimelig stor. Hvor står man da til tross for at man har tatt seg av både hjem og familie i årevis? På så og si bar bakke.

Nå er det ikke bare det at kvinner muligens velger deltidsarbeid fordi de ikke tenker seg godt nok om som er et problem. Det er også et stort problem at de ikke får lik lønn for likt arbeid. I tillegg er mannsdominerte yrker gjennomsnittlige bedre betalt enn typiske kvinneyrker. Skal kvinner bli like sterke premissleverandører som menn, må hun altså ikke bare ta mer bevisste yrkesvalg. Samfunnet må via lønnsoppgjør passe på å legge ting til rette for at en sykepleier i full jobb vil ha like stor mulighet til å forsørge en familie som en nordsjøarbeider. Den dagen det skjer, finnes det nok få kvinner som vil finne på å sette seg selv bakerst i næringskjeden.

  • På trykk i Byavisen uke 4.

Når kvinne er kvinne verst


Elisabeth Aspaker (H) tror at Janne Kristiansen fikk jobben som PST-sjef fordi hun var kvinne. Å finne på å si noe sånt i år 2011, er både uakseptabelt og useriøst. Egnethet i forhold til lederjobber er ikke kjønnsrelatert, men er avhengig av hvilke egenskaper man har som menneske. Aspaker bør snarest mulig ikke bare beklage sin uttalelse til alle landets kvinner, men også til de menn som ikke tenker i stereotype baner.

Aspaker, som har vært personlig sekretær for Else Bugge Fougner i Justis- og politidepartementet, begrunner sin skepsis med at justisministeren tidlig gjorde det klart at han ville ha Kristiansen. Hun antar videre at flere gode søkere derfor unnlot å søke. Det kan hende at Aspaker har rett i dette, men tar man det andre hun har sagt i betraktning, så er alle de gode søkerne av hannkjønn og ikke kvinner:

- Jeg har inntrykk av at det var litt det som lå under. At man for enhver pris ønsket en kvinne til jobben. I en så viktig jobb kan vi ikke gå på akkord med dyktighet, sier Elisabeth Aspaker til Dagbladet.

Hvor mye bedre det hadde hørt ut om hun hadde sagt:

- Jeg har inntrykk av at Storberget for enhver pris ville ha akkurat denne personen i jobben, noe som i ettertid har vist seg å ikke være så lurt.

Sånn som det er nå, får man bare en fryktelig, vond smak i munnen.
_________________________________________________________________________________
Undertegnede er ikke akkurat med i fanklubben til PST, samtidig kan man med et enkelt tastetrykk finne ut at Kristiansen er både velutdannet og har mye relevant erfaring i forhold til jobben hun har.

- Nekt å være hore!


Professor i sosiologi Eva Lundgren (t.v.) gjorde det klart for de fremmøtte på Torgalmenningen under Kvinnedagen i går at moderne Norge er langt fra full likestilling. Kvinner er ikke skikkelige kvinner før de i mange sammenhenger er tilintetgjort, og det skjer via innarbeidede og aksepterte prosesser.

I Sverige viste en undersøkelse i fjor at 46 % av landets tolv år gamle jenter hadde opplevd å bli kalt for “hore”. Merkelig nok vokste det frem en bevegelse som brukte slagordet “Våg å være hore!”.

Sunnhetstegn?
Jenter helt ned til barneskolen begynte å gå med kraftig sminke, utringede topper, og begynte å kalle hverandre “hore”. Man kan kanskje sammenligne det med afroamerikanere som kaller hverandre “nigger”, men kan man likevel si at det er et sunnhetstegn?

I følge Lundgren er det definitivt ikke det. Hvorfor i alle dager skulle det være bra å akseptere et kallenavn som forbindes med kjøp av sex og kropp for penger? Er det kult om barn identifiserer seg selv som sexobjekter, og det fire år før de egentlig har lov til å ha sex?

Kvinnebevegelsen er til tross for hva andre påstår ikke motstander av prostitusjon og diskriminering av kvinner fordi de er en moraliserende og bedrevitende gruppe. Det er heller ikke slik at de som er med i feministiske organisasjoner er stygge damer som ikke har draget på menn. Dette er usaklige argumenter fremsatt av mennesker som kommer til kort i diskusjoner.

Det er også en myte av enorme dimensjoner at det finnes mange lykkelige og stolte horer. De fleste kvinner prositituerer seg fordi de trenger pengene, og ikke fordi de finner glede i å legge seg ned med hvem det måtte være – bare vedkommende betaler.

  • Menneskehandel og prostitusjon går hånd i hånd.
  • Aldri har politiet tatt så mange menneskehandlere i Bergen som i 2010.
  • Prostituerte har et elendig rettsvern.
  • Selv kvinner som ikke er prostituerte og som blir voldtatt, opplever å ikke komme noen vei med anmeldelse om de har drukket alkohol og i tillegg gått med miniskjørt.
  • Det gjør noe med en prostituert å mange ganger daglig leve med at kundene leverer følgende beskjed: “Det er ingenting ved deg som er for dyrebart til å ikke kjøpes for penger.”

Det er ikke rart at prostituerte etterhvert sliter psykisk på grunn av dårlig selvbilde. Dette har overhodet ingenting med fordømmende og moraliserende medsøstre. I den grad disse finnes, er de ihvertfall ikke i Kvinnebevevegelsen. Selvbildet blir ødelagt av horekunder som innbiller seg at de kan redusere et annet menneske til en salgsvare bare for egen tilfredstillelses skyld.

Det er viktigere enn noensinne å si til den oppvoksende slekt:

Nekt å være hore! Du behøver på ingen måte å la deg kue til å bli solgt som en sexvare eller sett på som et sexobjekt, for du er i sannhet verd å bli elsket som et fullstendig menneske – ikke bare stykkevis og delt.

Sex er dessuten best nå du selv får bestemme hvem du vil ha det med, og uavhengig av økonomiske transaksjoner.


Billedtekst: Det var ganske godt oppmøte på Torgalmenningen i går til tross for svært dårlig vær.