Viser arkivet for stikkord likestillingsminister

Byrådet vil overta statlig barnevern


I en pressemelding datert 9. juni 2011, informerer Hilde Onarheim (oppe t.v.) om at Bergen kommune har søkt om å få overta det statlige barnevernet. Forsåvidt er det en helt grei tanke å desentralisere denne etaten, men likevel er det grunn til å slå alarm. Høyre har nemlig ingen betenkeligheter med å sett barnevernsbarn ut på anbud.

Før Lysbakken (nede t.v.) , barne-, likestillings og inkluderingsminister tar sin beslutning, bør han tenke seg godt om. I partiprogrammet til Høyre kan man lese følgende:

Høyre vil bruke konkurranse som et virkemiddel for å finne nye løsninger og løfte kvaliteten. Private har gjennom tidene på ulike måter gitt viktige bidrag til velferdssamfunnet, ikke minst innenfor helse, omsorg og barnehager.

Om det var slik at private aktører har gitt så mange viktige bidrag til velferdssamfunnet innenfor helse og omsorg, så hadde ovenstående ikke sett så dumt ut. Problemet er at virkeligheten ikke er slik. I dag er den rådende barnevernspolitikken i Norge at flest mulig barn og unge som har behov for barnevernets omsorg, skal få denne utenfor institusjon. Denne strategien er vedtatt av Stortinget. Å bruke billige, hjemmebaserte omsorgstilbud er i mange sammenhenger vel og bra, men man har et utall med eksempler på at disse sprekker. Når det skjer, må barna sendes på institusjon. Problemet er at man har hatt det travelt med å legge ned offentlige barnevernsintitusjoner de siste årene, og da må man ty til private aktører.

Lønnet under tariff
Private barnevernsaktører må levere anbud. Når en institusjon taper et anbud, må barna som bor der flytte. Beslutningbstakende politikere skylder på EØS-reglene, og sier at det er de som tvinger systemet til å ha anbudsrunder. Det eneste de har gjort i forhold til dette, er å sette ned en arbeidsgruppe som skal se på saken.

Mens arbeidsgruppen nitidig ser på saken, er det flere insitusjoner som går konkurs. De klarer ikke å få tingene til å gå rundt med sine konkurransepriser. En annen lei konsekvens, er at ansatte blir lønnet under tariff.

De som er mest skadelidende om man ser alt under ett, er barnevernsbarna. De siste ti årene viser forskning at barnefattigdommen økt med hundre prosent i Norge, og ansatte i barnevernet har meldt at de merker presset. De får ikke hjulpet alle de som egentlig trenger det, og løper det meste av tiden rundt og slukker branner.

Tettheten mellom barnevernsbarn er størst i fattige bydeler. Fattige barn har lett for å bli fattige voksne også, og sånn blir den vonde sirkelen sluttet. En ny kurs i barnevernspolitikk er derfor tvingende nødvendig.

Man burde arbeide for:

  • å bygge flere offentlige barnevernsinsitusjoner
  • et høyere antall med mindre barnevernsinsitusjoner slik at man i høyere grad kan tilby tilpasset barnevernsomsorg for barn med forskjellige behov
  • å konsekvent skille rusungdom fra rusfrie ungdom på institusjoner
  • at de kommunale barnevernstjenestene alle skal få tydelige og felles retningslinjer, slik at barn som trenger hjelp ikke er prisgitt hvilken bydel eller bygd de bor i
  • styrking og utbygging av kommunale ungdomsklubber, og spesielt fordi dette vil komme barn fra familier med dårlige levekår til gode
  • å stanse privatiseringen av barnevernet
  • å styrke det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet i sosial-, helse-, skole- og politietat i saker som er relatert til barnevernet
  • at det blir slutt på overbelegg og underbemanning på barnevernsinstitusjoner
  • at det avsettes mer midler til etterutdanning av barnevernsarbeidere