Viser arkivet for stikkord lovverk

La ham sone i Gambia


Hvor ofte hører man ikke FrP hyle om at utlendinger bare koser seg i norske fengsler, og istedenfor bør sendes til sine hjemland og få en straff de merker? Men når det er snakk om nordmenn som begår forbrytelser i utlandet, da er Siv Jensen og hennes partifeller plutselig helt tause.

Hvorfor er det slik? Ville det ikke vært på sin plass om nordmannen som er tatt i Gambia for seksuelt misbruk av barn fikk råtne bort i et av landets mer kummerlige fengsel? I følge FrP sin retorikk, så er det det.

Bare de som er mørk i huden
Når det så viser seg at FrP sine prinsipielle linje kun gjelder alt etter hvilken hudfarge den kriminelle har, så begynner det å stinke. Da kan man ikke kalle det for rettferdighet lenger, men rasisme satt i system.

Til en viss grad er jeg enig i at de verste forbryterne i Norge får for milde straffer, og mennesker som forgriper seg på forsvarsløse barn og drapsmenn spesielt. Likevel forventer jeg ingen støtte fra FrP i tanken om at 45-åringen i Gambia bare kan bli der han er.

Jeg hører heller ingen fra FrP som roper opp om Tjostolv Moland og Joshua French.

Kjæledyr uten rettsvern?


Onsdag kveld kunne Dagbladet melde at Jonas Skinderhaug (19) hadde funnet katten sin mishandlet til døde. Det er ikke første gang media har fortalt om slike tragiske hendelser, og hver eneste gang blir jeg opprørt til tårer eller fryktelig sint.

Hvordan går det an å være så ondskapsfull? Hva i all verden har denne lille, skjønne katten gjort? En får kvalme bilder i hodet om at katten har møtt sin endelikt med tillitsfulle skritt. Kanskje den bare har vært ute etter å få litt kos og kjærlighet, og totalt ufortjent opplevde det stikk motsatte.

Noen liker ikke katter
Jonas er forståelig nok både knust og sjokkert. Han kan ikke fatte at noen får seg til å torturere en katt ihjel, og det fatter i sannhet ikke undertegnede heller. Han antar at det enten er ungdommer som har ønsket å tøffe seg som har stått bak udåden, eller simptelthen voksne mennesker som ikke liker katter.

Det er noe alvorlig galt med mennesker som innbiller seg at de kan gjøre slikt mot andre levende vesen, bare fordi de ikke liker dem.

Gjermund Bjørkøy, politibetjent ved Hemne og Snillfjord lensmannskontor, lover at den grove dyremishandlingen helt klart vil føre til straff. Han ber samtidig folk følge med så ikke distriktet opplever flere og lignende tragiske hendelser.

Kan straffes med tre år
Dyrevernloven skal verne dyr mot mishandling og uverdig behandling. Maksimumsstraffen for ulovlig dyremishandling er tre års fengsel. Strafferammen ble hevet i 2001. Inntil nå har straffen for dyremishandling vanligvis vært en bot på 1000-5000 kroner. En person som er dømt for dyremishandling mer enn én gang kan tape retten til å eie dyr eller ha med dyr å gjøre.

  • Det finnes ingen oversikt over personer som er fradømt retten til å ha dyr.
  • Det føres heller ingen form for kontroll med hvem som anskaffer seg dyr.


Billedtekst: Jeg har selv en nydelig hund som heter Mikkel, det er derfor lett å forstå hvilken sorg Jonas må føle.

Hvorfor er det slik? Man burde definitivt begynne med et nasjonalt register, og registrere disse samvittighetsløse plagåndene på en database. På den måten kan en i det minste sikre at folk som har drevet med dyremishandling, mister retten til å eie dyr, eller ha med dyr å gjøre.

Og dyrene får et bedre vern. Spørsmålet er om ikke rettsapparatet burde begynne å gi maksimumsstraff for dyremishandling, og særlig om ugjerningsmennene har bedrevet tortur av dyr før. Det skjer vel neppe eller aldri, og ihvertfall ikke så lenge myndighetene til de grader er så lite konsekvente som ovenfor useriøse pelsoppdrettere. Litt av noen signaler man sender til den oppvoksende slekt, og litt av noen fremtidsutsikter for nasjonens dyr. De lever i praksis uten rettsvern.


Billedtekst: Det er bare håpe at den lille, skjønne kattepusen ikke ble torturert i timesvis.

Endelig bedre rettsvern for barn utsatt for vold


Billedtekst: Lysbakken har vært ute i hardt vær i det siste, men denne gangen fortjener både departementet hans og han selv ros for å ha utvist handlekraft.

- Barn skal føle seg trygge i hjemmene sine. Derfor er dette en veldig viktig høyesterettsdom. Den sier tydelig at, ikke bare barn som blir utsatt for vold direkte selv, men også barn som har vært utsatt for å være vitne til at vold rammer den ene forelderen skal beskyttes, klargjør Audun Lysbakken.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) inviterte i dag til seminar om straffeloven § 219, med fokus på barn som er vitne til vold, og betydningen av den nye høyesterettsdommen på området (HR—2010-01426-A). Dommen slår fast at et barn som er vitne til familievold har krav på selvstendig rettslig vern, og dommen er en viktig avklaring av rettstilstanden. (Kilde: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartmentet.)

Gjør det mulig å slå ned på foreldre
Endringen i lovverket gir både barna et sterkere vern, og gjør det mulig å slå ned på foreldre som utsetter barna for indirekte vold, fortsetter barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken.

Det ser likevel ut til å regjere litt dårlig formidlingsevne, for dette seminaret som er nevnt ovenfor, ble holdt 14.oktober. Man kan undre seg over om folk ansatt i sosialtjenesten i Norge, er fullstendig klar over hva høyesterettsdommen innebærer.

Nå har regjeringen og høyesterettsdommen gitt grønt lys for at man skal hjelpe traumatiserte og skadde barn på en mer effektiv og bedre måte. Nå må de som skal stå for praksisen ha vett til å bruke redskapene de er gitt. Noe annet er et grovt svik ovenfor de barna det gjelder, og jeg personlig kommer ihvertfall til å følge nøye med på hvilken oppfølging barn faktisk får.

Ikke godt nok fokus på vold mot kvinner og barn


Billedtekst: Kristian Langaas (f.v.), Alexandra Bohnhorst (øverst i midten), Maria Alexandra Mirandra og Fredrik Rossow ble alle drept av av sine fedre. De er dessverre langt fra de eneste.

En ser det gang på gang. Hver gang en kvinne eller et barn blir drept av sin partner/far, er sentrale politikere raskt ute og lover oppfølging på den ene eller andre måten. Men fokuset forsvinner omtrent like fort som drapet skjedde, og tilbake i sorgen står pårørende og ikke vet sin arme råd.

Det er ikke bare pårørende til de som mishandles og drepes som har det tøft. Kvinner og barn som i aller høyeste grad fremdeles er levende, lever under forhold man ikke ville unnet sin verste fiende.

Spørsmålene er mange
Hvorfor bruker ikke myndighetene mer krefter på å kartlegge voldelige menn? Hvorfor er det bare kvinner som oppfordres til å bruke voldsalarm? Hvorfor pålegger man ikke voldelige menn til å gå med et elektronisk apparat som fanger opp når de er for nær mennesker de har besøksforbud hos? Hvorfor oppretter man ikke flere statsdrevne krisesentre hvor profesjonelle psykologer, terapeuter og eventuelt psykiatere kan følge opp voldsofre?

Nesten 100.000 mishandles hvert år
De som har levd i voldelige forhold, og kommer fra det med livet i behold, har det som regel meget tøft i etterkant. Har man opplevd traumatiske og vonde nok ting, så glemmer man ikke. Det er derfor ikke få som lever med angst og depresjon. De aller fleste ønsker et godt og lykkelig liv, men finner ingen vei som fører dit i sin situasjon. Når vi vet at nesten 100. 000 kvinner mishandles hvert eneste år i Norge, så er ikke problemet en bagatell. De fleste av disse kvinnene har også barn, som igjen må lide på grunn av mødrenes livssituasjon.

Å dø er en endelig ting. Man glemmer det ikke lett om noen har prøvd å ta ens liv. Og barn glemmer ikke hvordan det føles å være livredd for sine foreldre eller sitt eget liv. Ende verre er det som de blir vitne til et faktisk drap, og med egne øyne ser at personen man fester sin livslit til, trekker sin siste pust.

Hvorfor er det da slik at samfunnet ser ut til å glemme dem som lever i slik pine?

Ikke er jeg personlig kristen, men jeg ber om at noe denne gangen skjer. VG forteller at offentlig oppfølging av dem som opplever tøffe samlivsbrudd er på gang. I grunnen burde man gjøre mye mer, og en gang for alle ta det på alvor at for mange kvinner og barn lever under forhold de slettens ikke fortjener.

Sender sosialklienter til Frelsesarméen

img3351209.jpg!
Den siste tiden har Torstein Dahle stadig vekk blitt kontaktet av folk med behov for mat eller livsnødvendig utstyr, som er sjokkert fordi sosialkontorene de kontakter, bare sender dem videre til Frelsesarméens slumstasjon.

Sosialtjenesten-NAV i flere bydeler ber folk om å gå til Frelsesarmeens slumstasjon for å få nødvendig mat og utstyr til livsopphold. Slumstasjonen gjør da en jobb som egentlig Bergen Kommune er lovpålagt (Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen §§ 18 og 21.)

Reagerer meget sterkt
Det har forekommet at sosialarbeidere har fulgt klienter til slumstasjonen. Samtidig skal de ha gitt klar beskjed om at de forventer at Slumstasjonen stiller opp, slik at det oppfattes som et press og nesten en ordre. Dette reagerer Torstein Dahle meget sterkt på:

- Dette er på alle måter uakseptabelt. Frelsesarmeens slumstasjon gjør en viktig innsats her i Bergen, men dette er jo en innsats som skal komme i tillegg til det som kommunen skal gjøre, for å gjøre livet lettere for de vanskeligstilte. At kommunen tilriver seg disponeringen av Slumstasjonens ressurser for at kommunen skal spare penger og slippe å bruke penger og arbeidskraft på det selv, er uhørt.

Dahle ber om at byråden følger denne saken opp overfor Sosialtjenesten – NAV på alle nivåer, og at man kontakter Frelsesarmeens slumstasjon for å høre hvordan saken ser ut sett fra deres side. Det bør etter hans mening snarest mulig skværes opp i dette, både av hensyn til Slumstasjonen, til de vanskeligstilte som har krav på at det er kommunen som hjelper dem, og til kommunens egen lovoppfyllelse.


Billedtekst: Slumstasjonen i Oslo har så stor pågang, at de har begynt med køsystem.

Barnefattigdommen har eksplodert
Mellom 2000 og 2010 har barnefattigdommen i Norge eksplodert med 100 %. Således kan man på ingen måte si at dette som i denne artikkelen har kommet frem, er tilfeldig. Det prioriteres ikke lenger på politisk hold å ta fattigdomsspørsmålet på alvor, og man overlater i større og større grad til fru Fortuna hvordan det skal gå med de svakest stilte i samfunnet. Dette bør ikke velferdsstaten Norge være bekjent av.

Lovverket i barnevernet modent for fornyelse


Barnevernsbanden som herjer i Kristiansand har fått mange til å snakke om at barnevernsloven er moden for fornyelse. Og det er den.

Som ansatt i barnevernet står man jevnlig i situasjoner hvor man tenker at man ikke har redskapene man trenger for å gjøre en god jobb.

  • Hvis en ungdom på en åpen institusjon vil bruk mobiltelefonen sin om natten, har man som ansatt ikke lov til å ta den fra ungdommen. Det spiller ingen rolle om den brukes for å holde andre ungdommer på institusjonen våkne, for å skaffe seg dop, selge sex eller for å avtale rømning, å beholde mobiletelefonen har blitt en ukrenkelig rettighet.
  • Hvis en 13åring sent om kvelden vil ut av institusjonen for å “treffe venner”, så har du som ansatt ikke lov til å holde barnet tilbake fysisk.
  • Hvis en beboer blir tatt på institusjonen for å bruke, selge eller oppbevare stoff, kommer det ikke automatisk konsekvenser av dette. En kan i praksis ruse seg og påvirke andre beboere til å ruse seg lenge uten at systemet fanger det opp og gjør noe med det.

Er det da riktig å legge ned alle barnevernsinstitusjoner i pur resignasjon? Nei! Man vil alltid ha behov for den type offentlig omsorg, da hjemmebaserte omsorgstilbud aldri vil kunne dekke alle behov barnevernsbarn har. Men lovverket er det på tide å gjøre noe med. Jovisst er det viktig at barnevernsbarn har rettigheter, og det er kjempeviktig at man ikke lager et lovverk som produserer en ny generasjon med barnevernsklienter som har opplevd overgrep etter overgrep.

Men det største overgrepet av dem alle er den institusjonaliserte likegyldigheten som får råde.

Det er fremdeles altfor mange barnevernstjenester i dette land som ikke tar grov adferdsendring på alvor. I mange sammenhenger har man et lovverk som er tilstrekkelig, men flere av de som er utnevnt til å bruke lovverket er enten for feige, treige eller for uvitende. Uansett hva, må det gjøres noe nå.


Billedtekst: Å sette barn i fengsel, er en dårlig løsning. Bedre er det å lage tydeligere skille på institusjoner for de som ruser seg og de som er rusfrie.

Sosiale tapere på løpende bånd
Vel så viktig er det at man tenker gjennom hvordan samfunnet produserer sosiale tapere. I Norge feier det en blå vind for tiden. Hvis den får feie enda mer, vil resultatet bli mer katastrofalt enn hva man ser i Kristiansand. Et samfunn som ikke tidlig fanger opp de som trenger hjelp på grunn av alvorlig omsorgssvikt, er et samfunn som skyver en stor regning inn i fremtiden. Ungdommene i Kristiansand skulle vært fanget opp mye før. Gidder man ikke å betale penger for offentlig omsorg av barn som trenger det, lurer man seg selv. Innbiller man seg at det er billigere for samfunnet at sosiale tapere produseres på løpebånd?

Om man ikke innbiller seg det, så nytter det ikke å stemme på blå parti som vil rasere velferdssystemet. Det eneste som nytter i denne sammenhengen, er å være villig til å betale det det måtte koste for at ikke nye barnevernsbander vokser frem i by etter by. Offentlige utgiftsposter må få stå i fred så lenge de går til så viktige saker som dette.

Sist men ikke minst må Audun Lysbakken og hans departement få fart i sakene, og gi ut de nye rettighetsforskriftene som skulle kommet for over et år siden.

Stadig flere menn kjøper sex av barn


Overskriften i VG var at stadig flere og yngre tenåringsjenter selger sex på gaten, og at politi og hjelpeapparat er bekymret. Burde de ikke også være bekymret for adferdsmønsteret til de som kjøper sex?

Det er jo virkelig bekymringsverdig at flere og flere norske menn kjøper sex av barn. Samfunnet gjør en feil av kostbare dimensjoner om en legger ansvaret for tingenes tilstand over på tenåringene.

Stjålet barndom
Olav Lægdene, leder av Nadheim, Kirkens Bymisjon, forteller at 30 av de prostituerte han har observert denne uken, har vært rumenske. Mange blant dem igjen er under 18 år. Det er ganske sannsynlig at en har med menneskehandel å gjøre, hvor pengeglade og kyniske bakmenn/-kvinner står i skyggene og trekker i tråder. I USA har man også store problemer med at tenåringer må jobbe som sexslaver. Der har man funnet følgende fakta:

  • 100 000 av totalt 3 millioner tenåringer, selger sex.
  • Gjennomsnittsalderen første gang de blir seksuelt utnyttet i sexsalg, er 11 år.
  • 40 % av sexslavene som blir oppdaget, er mindreårige.
  • 80-95 % av alle barneprostituerte, har opplevd seksuelle overgrep i sin oppvekst.
  • Hvis en tenåring rømmer hjemmefra, går det gjennomsnittlig 48 timer før de blir kontaktet av noen som ønsker å utnytte dem seksuelt. (Kilde: FBI)

Visit msnbc.com for breaking news, world news, and news about the economy

Hardere straffer
Nettopp med tanke på hvor skadet de fleste barneprostituerte er allerede før de kommer på sexmarkedet, burde ikke da menn som kjøper sex av dem stilles mer til ansvar? Man bør ikke legitimere at det er greit å utnytte unge jenter og gutter på denne måten, tvertimot. Rettsvesenet burde endre sin måte å se ting på. og gi hardere straffer (kombinert med pålagt terapi) til dem som kjøper sex. Det er faktisk ulovlig, men fremdeles er det i praksis slik at det er de prostituerte som betaler den høyeste prisen.

Sist men ikke minst, kan også pressefolk bli litt mer bevisst på sine egne holdninger, og vinkle sakene på en mer samfunnskritisk måte. Barna er vår felles framtid, og de fortjener å bli tatt bedre vare på.

Sterke krefter sier nei til tvang


Billedtekst: I fjor døde Kristiane Jacobsen (17). Da lovde daværende barne- og likestillingsminister, Anniken Huitfeldt, også at ting skulle skje.

Det tragiske dødsfallet til Ragnhild (15) som var under barnevernets omsorg, har fått mange aviser til å gi dem som ønsker mer tvang spalteplass. Allerede for over to år siden jobbet jeg intenst for å endre et altfor dårlig lovverk, men til tross for at daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt sa jeg hadde innlysende rett, glidde alt ut i ingenting.

Saken er nemlig den at sterke krefter i Norge er fundamentalt uenig i at bruk av mer tvang er veien å gå. Man begrunner det edelt nok, nemlig at ved bruk av mer tvang, så svekkes barnevernbarnas rettigheter. At det faktisk ligger omsorg bak å kunne ty til tydelig grensesetting, er det mange som har mistet av syne. Det å sette foten ned, er ikke ensbetydende med at man er en maktsyk miljøterapeut som ikke er i stand til å vise kjærlig omsorg i en annen situasjon.Tvertimot er det vel heller slik at de som er for unnfallende når det kommer til grensesetting, i praksis er de som utviser grovest omsorgssvikt.

Den brysomme mobilen
I mitt åpne brev til daværende barne- og likestillingsminister Trond Giske, som er datert 21.02.2008, påpekte jeg at lovverket rundt bruk av mobiltelefon på barnevernsinstitusjoner var for dårlig. Både VG, Bergens Tidende og Bergensavisen valgte å trykke det, og da begynte også LO å rasle med sabelen. Et halvt år etter at departementet hadde mottatt brevet, fløy en journalist fra LO inn til Bergen fra Oslo for å intervjue meg. Da reportasjen hennes hadde stått på trykk, ga både hun og mange andre tilbakemeldinger om at jeg hadde helt rett.


Billedtekst: Solstrålen Kristiane Jacobsen koste seg når hun fikk være sammen med hester.

Huitfeldt omtalte saken i Stortinget og i Vandrehallen
I februar 2009 døde en annen jente med barnevernsbakgrunn, Kristiane Jacobsen, av å sniffe lightergass. Like etter tok Huitfeldt ordet i både Stortingssalen og i Vandrehallen, og innrømmet at mine forslag til problemløsning egentlig var innlysende riktige. Og når Huidtfeldt hadde innrømmet dette, så våget flere barnevernsinstitusjoner å bekjenne at de også hadde problemer.

Kokte bort i ingenting
I posten kom et brev som var adressert til meg fra Barne- og likestillingsdepartementet. De lovde at nye rettighetsforskrifter var på vei, og at de i tillegg skulle trykke et hefte som tydeliggjorde hvordan ansatte i barnevernet skulle forholde seg til mobilbruk blant beboerne. Men ingenting skjedde. Ved stortingsvalget i 2009 fikk vi ny barne- og likestillingsminister, og det sto tydeligvis ikke på Audun Lysbakken sin agenda å gjøre noe med saken.

Nye forskrifter på vei nå?
Nå har en ny ungdom dødd. Fylkesmannen lover at jentens barnevernshistorie skal granskes, og i første omgang vil han be om å få oversendt alle relevante dokumenter fra institusjonen hvor hun bodde. I papirutgaven av Bergensavisen 4. august og i TV2 Nyhetene 3. august har barnevernsansatte og fosterforeldre stått frem og krever at noe gjøres i forhold til lovverket. På åpne institusjoner eller i fosterhjem har man nemlig ikke lov til å holde barnevernsbarn igjen hvis de skal stikke av for å ruse seg. Man har heller ikke lov til å rutinemesig ta mobiltelefonene fra dem ved leggetid, til tross for at de med den avtaler rømninger, anskaffelse av dop eller salg av sex. Har man likevel grunn til å håpe på at de nye reglene for bruk av tvang denne gangen dukker opp?

Eller er det bare ord man lirer av seg mens media fremdeles skriver om unge, skjønne Ragnhild?


Billedtekst: På åpne barnevernsinstitusjoner har man ikke rutinemessig lov til å kreve inn mobiltelefoner.

I denne saken bør media ta fatt i at samme region i BUF-etat som hadde ansvar for både Ragnhild og Kristiane, i 2010 skal spare hele 134 millioner kroner. På Bergen Akuttsenter Ungdom, har man allerede lagt ned en avdeling av fire, og enda en er under avvikling. Politikerne sier at ungdommene heller skal komme i foster-, verts- og ungdomsfamilier, og begrunner dette med at statistikkene fra insitusjonene er så dårlige. Men man ser her ut til å ha glemt å stille seg selv to meget viktige spørsmål:

  • Hva skjer når de hjemmebaserte tilbudene i barnevernet sprekker, fordi ungdommene er mye tøffere å ha i hus enn familiene forventet?
  • Hvorfor gjør man ikke noe med lovverket som er så udugelig i praksis at en ikke får noe annet enn institusjonalisert likegyldighet som produkt?

Her er det omtalte brevet:

Åpent brev til barne- og likestillingsministeren
Bergen, 21.02.2008

På samtlige barnvernsinstitusjoner i landet er mobilbruken blant dem som bor der et gjennomgående og repeterende problem. De bruker den på sen slik måte at den går ut over nattesøvnen, og det er ikke få som ikke orker å stå opp dagen etter for å gå på skole. Mange bruker den til å sende meldinger seg i mellom inna i institusjonene, for å avtale å stikke ut om natten, for å skaffe dop, eller for å sende deprimerende meldinger til hverandre – som igjen fører til selvskading i mange tilfeller. Atter andre bruker mobiltelefonene sine for å formidle og/eller selge seksuelle tjenester. Likevel har vi ikke lov til å ta telefonene fra dem når de skal legge seg, for da krenker vi deres rettigheter.

Hvilke foreldre tar ikke mobilen fra barna sine hvis den fører med seg så mye negativt? Det er meget frustrerende å forsøke å hjelpe barnevernsbarn, men ikke ha redskapene til å gjøre det.
I følge jussen skal man vurdere individuelt. Stipendiat og ekspert på barnerett, Elisabeth Gording stang, mener det fortsatt kan være mulig å nekte ungdommer på en barnevernsinstitusjon å bruke mobiltelefonen om natten. Men det kan ikke være en generell husregel. Hun sier at i utgangspunktet skal ungdommene kunne bruke telefonen fritt.
Likevel står det i departementets egne merknader til rettighetsforskriften at “Fordi institusjonen utøver den daglige omsorgen for beboerne under oppholdet – på samme måte som foreldrene – ha adgang til å regulere telefonbruken ut i fra sitt omsorgsansvar.”
Det betyr at institusjoner kan sette begrensninger overfor den enkelte hvis det behøves, men det kan ikke være en fast regel som gjelder alle, selv om det sikkert er enklest for institusjonen.

Barn på institusjon er svært opptatt av å få lik behandling. Det hadde blitt en huskestue uten like om vi skulle begynt å ta fra noe mobiltelefonene klokken 23, men ikke alle. Det å bruke skjønn blir også meget vanskelig å gjennomføre i praksis. Hvordan skal man bevise at det er ungdom A eller ungdom B som får dop inn på institusjonen? Hvordan kan vi påstå at det er A og ikke B som holder den andre våken med sms? En vikler seg bare inn i diskusjoner som ikke er konstruktive.
I det siste har trenden vært at ungdommene der jeg jobber blir liggende og sove til kl klokken 11, 12 eller 15. Det er ikke fordi vi ikke prøver å få dem opp, men fordi de er for trøtte. Er det meningen at det skal være slik?

Barnevernsloven er klinkende klar: “Barnevernstjenesten skal, når barnet på grunn av forhold i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien, f eks…skal barnevernstjenesten også søke å sette i verk tiltak som kan stimulere barnets fritidsaktivitet, eller bidra til at barnet får tilbud om utdanning eller arbeid…”

På den ene siden skal man altså sørge for at barna har et dagtilbud, men en har ikke lov til å sørge for at det er ro om natten.

Alle som bor på barnevernsinstitusjoner har et stående tilbud om at de kan få låne hustelefonen døgnet rundt, hvis de skal ta viktige telefoner. Kan det ikke da være mulig å åpne opp for at alle mobiltelefonene kan kreves inn ved leggetid?

Med vennlig hilsen
Anna Kathrine Eltvik
(miljøterapeut)

Relatert artikler: Byens narkomane prisgitt handlingslammede politikere.
Tidligere barnevernsbarn uttaler seg i TV2.