Viser arkivet for stikkord media

ANONYMOUS: Steng Guantanamo!

Under Barack Obama sin president-kampanje i 2008, lovde han å stenge Guantanamo og opprette habeas corpus. 22. januar 2009 signerte han en avtale om at det skulle skje innen et år. Slik gikk det ikke akkurat, og nå kommer internett-samfunnet Anonymous med en klar advarsel.


I ovenstående video som enda bare er sett av 290 mennesker, oppfordrer internett-samfunnet anonymous Obama-administrasjonen til å innrømme hvilken skam hele fangeleiren er. De gir en rekke gode grunner til hvorfor, og avslutter med følgende ord:

We are Anonymous
We are Legion
We do not forgive
We do not forget

Og hvorfor skal noen glemme og tilgi alt som skjer på Guantanamo? Erling Borgen har skrevet mange gode innlegg om hvorfor man med rette burde føle både harme og avsky. I innlegget Den ekle tausheten, kan man lese:

Det kanskje mest ekstreme en valgt politisk leder kan gjennomføre, er å bruke sin makt til å henrette sitt eget lands borgere, uten noen form for rettslig prosess og anledning til å forsvare seg. Det var New York Times som først avslørte Obamas dødsliste. Hvor mange som står på denne listen er ikke kjent. Selv insisterer presidenten på at han har rett til å gjøre dette, fordi personene på listen planlegger terroranslag mot USA.

Rett etter angrepet på Afghanistan i 2001 arresterte George Bush og Donald Rumsfeld det de kalte «de farligste av de farlige». De ble sendt til Guantánamo. Der ble de torturert og sperret inne i årevis. 23 av de «farligste» var barn. Obama bruker en annen strategi. Han dreper de farligste med dronefly og hellfireraketter. 3180 mennesker er drept i Pakistan gjennom amerikanske droneflyangrep siden 2004..

Medlemmene i Anonymous skjuler seg ofte bak Guy Fawkes-masker, inspirert av filmen V for Vendetta.

Anonymous er et internett-samfunn bestående av et ukjent antall aktivister og hackere fra hele verden. Deres fremste formål er å kjempe for ytringsfrihet og mot det de anser som sensur og maktmisbruk. Samfunnets medlemmer kjenner sjelden hverandres virkelige navn, men føler en sterk forening i raseriet mot systematisk urett og manipulering.

“Media eier oss!”

Selv har undertegnede fulgt siden Anonymous Art Of Revolution på Facebook hvor det til stadighet legges ut bilder, informasjon og slagord. Hensikten med siden er å utfordre følgerne til å tenke og bli utfordret og provosert nok til å søke sannheten. Den finner man ikke alltid i mainstreammedia.

Dette bildet fra opprøret i Tyrkia ble lagt ut på Anonymous sin Facebook-side onsdag 5. juni.

At det er ille på Guantanamo, er allment kjent. Hvor ille det faktisk er, er det ikke. På et sted hvor man har innrømmet bruk av tortur, uriktig frihetsberøvelse og tvangsforing av fanger som sultestreiker, aner man konturene av en grusom totalsannhet. Jeg støtter derfor selvsagt Anonymous sitt krav om å stenge basen.

Hvem er Anonymous?
Hvis du vil lese alternative nyheter, kikker du på denne siden.

Drap alltid like ille?

At Lee Rigby på bestialsk vis 22. mai ble hakket i hjel av to muslimske menn i London, er forståelig nok dekket av pressen. Det som ikke er fullt så forståelig er hvorfor det grusomme drapet på Mohammed Saleem (75) som ble drept 1. mai i samme land, ikke får store overskrifter.

Mohammed Saleem ble drept i Birningham 1. mai. Poltiiet mener det er rasistisk motivert, og et hatdrap.

Han ble brutalt hugget ihjel med kniv på vei hjem fra en moské i Birmingham. Saleem som brukte gåstokk, men det forhindret ikke angriperne fra å stikke ham i ryggen tre ganger. Stikkene var så voldsomme at de gikk rett gjennom kroppen hans og ut på forsiden. Politiet sier at drapet sannsynligvis er rasistisk motivert.

Drapene på Rigsby og Saleem er ikke bare like fordi de begge er særdeles brutale. De er også like fordi de skjer ut fra en eller annen overordnet ideologisk, ekstrem overbevisning. Det er likevel ikke tvil om hva vestlig presse finner mest alarmerende.

Uvitenhet eller dårlig pressesetikk?

På sitt beste, skyldes dette uvitenhet. På sitt verste, betyr det at diverse mediahus i Europa ikke er etiske i sin praksis. I England fikk nemlig drapet på Saleem bred oppmerksomhet. Både BBC, The Mirror, Express, The Birningham Mail, The Guardian og flere andre mediainstitusjoner dekket saken. Hvorfor er det sa slik at det ute i Europa er slik at det bare informeres om drapet på Rigby?

Hensikten med å stille dette spørsmålet, er ikke å være med på å skape mer polarisering enn vi har. Hensikten er å gi en problemstilling som fortjener å bli belyst.

24. mai kunngjorde datteren til den drepte Saleem, Shazia Khan, til BBC, at hun ikke var fornøyd med politiet. Hun og broren hadde blitt truet på det groveste av English Defence League før faren ble drept, og selv om de varslet myndighetene, ble det ikke tatt på alvor. En måned etter at faren døde, er hun i tvil om det er en prioritet for politiet i det hele tatt å oppklare ugjerningen. Til sammenligning, nøler ikke de britiske myndigheter med å snu opp ned på hele London etter drapet på Rigby.

Skal man gjøre noe med sånne feige og groteske handlinger som Rigby og Saleem ble utsatt for, må man ta hatet som finnes i alle ekstreme miljø på like stort alvor. Hvis ikke er man like langt. Eller kan hende lærte man ikke noe av 22. juli likevel?

Skjev mediedekning av prostitusjon

Hege Grostad (27) har gjort det klart for hele Norge at hun trives som eskortepike og stripper. Det presenteres med jevne mellomrom som en nyhet. Er landets redaktører i ferd med å miste grepet?

Ragnar Sagdahl er senior rådgiver i Geelmuyden Kiese, og tilknyttet fagområdet samfunnskommunikasjon. I fagbladet Journalisten skrev han 8. mai en kommentar om at journalister som ikke stiller rene og åpne spørsmål, er en fare for demokratiet. Anledningen var en diskusjon i media mellom tidligere VG-sjef, Bernt Olufsen og Sagdahl sin kollega Pia Martine Wold om kommunikasjonsrådgivere og deres rolle i samfunnet.

Dette bildet er fra 1871. Man hadde barneprostitusjon da også. Foto: Wikimedia Commons

Hva Sagdahl mener om prostitusjon, vites ikke. Det er heller ikke poenget. Poenget er at han understreker hvordan pressefolk som er satt til å være den fjerde statsmakt, selv kan ende opp med å være en fare for demokratiet.

Det er en fare for demokratiet når reportasjene om ofre utsatt for menneskehandel eller prostituerte som ikke fremstår som lykkelige horer glimrer med sitt fravær. Det er en fare for demokratiet at landets redaktører ikke ser ut til å se verdien av å vise også den andre siden av saken.

Nå er det selvsagt riktig at dyktige skribenter som Guri Viken, Marielle Leraand, Anne Kalvig og Ane Stø har fått slippet til på debattsidene. Der har de på engasjert vis begrunnet hvorfor de er mot både stripping, prostitusjon og porno. Kan man ikke da si at avisene er sitt ansvar bevisst?

Nei. Det er noe helt annet å få hele forsiden i flere av landets største aviser, slik Grostad har. Hun har et mye større nedslagsfelt enn de av oss som møter redaksjonelle krav om maks 1800 tegn inkludert mellomrom. For det første smiler ikke bare Grostad fra avisstativet til de som måtte være enige med henne. Hun smiler også til skoleelever som måtte være i butikken for å kjøpe seg mat eller noe å drikke. Slik kan ungdommer som ikke nødvendigvis har opparbeidet seg gode resonneringsevner, få en fiks ide om at de vil gjøre som Hege. I forbifarten.

I fjor kunne Østlandets Blad melde at unge jenter på Skotbu og Kråkstad skole solgte sex i skoletiden til medelever. Allerede i 2000, kunne Tidsskrift for den norske legeforening fortelle at gjennomsnittlig alder for første gangs salg av sex i Oslo var 12,6 år for guttene og 14,1 år for jentene.

Det er med andre ord ikke en nyhet at barneprostitusjon er et samfunnsproblem. Det er det mange av oss som kjemper mot prostitusjon som vet, men det passes på å stue både oss og kunnskapen om dette lenger bak i avisene, på debattsidene. Hvor mange fjortiser kjenner vi som pløyer disse sidene? Svaret gir seg selv; ikke særlig mange.

Nå kan man helt korrekt påpeke at Grostad er 27 år, og ikke et barn. Det frikjenner likevel verken henne eller avisene som trykker hennes mildest talt ensidige virkelighetsbeskrivelser. Det frikjenner heller ikke de mediafolk som ikke er sitt ansvar bevisst når det kommer til påvirkningskraft ovenfor de yngste og mest påvirkelige.

Det er på høy tid at mediadekningen av prostitusjon blir mer nyansert. Det er også på høy tid at pressen gjør det den er satt til, og stiller flere rene og åpne spørsmål.

Norske redaktører tar ikke ansvar


Morten Rostrup fra «Leger uten grenser» gikk 30. juli ut i BT og gjorde det klart at han hadde fått nok av tullesakene i media som skygger for krisene ute i verden. Han dukket ikke opp for tidlig.

I sommer har det nemlig vært virkelig ille. Ser man på nyhetene som serveres av nyhetsredaksjonen i NRK, lurer man med jevne mellomrom på om Norge Rundt har fått nye sendetider. Kikker man på TV2 sin Nyhetskanal, er det ikke stort bedre.

Mitt Romney i Israel
Det er rikelig å formidle som den norske seer både har interesse og nytte av. Se bare til USA. Der har nå tre millioner mennesker mistet sine hjem, samtidig som deler av deres skattepenger går til å finansiere billige boliglån for israelere som bosetter seg på palestinske, okkuperte landområder. Alt mens den republikanske presidentkandidaten Mitt Romney under sitt besøk i Israel, nylig lovde statsminister Benjamin Netanyahu full støtte ved et eventuelt angrep mot Iran. Hvorfor gis ikke disse sakene større plass? Er det ingen som har planer om å følge vanviddet opp?

Redaktørene har som Rostrup poengterer mye makt, og de burde se og bruke den mer ansvarlig og kritisk enn de gjør. Dette gjelder i stor grad flere av landets største aviser også, det er ikke bare fjernsynskanalene som har sviktet. Det er på ingen måte ikke rart at «Leger uten grenser» tyr til underskriftkampanje mot landets redaktører.

Bredde lot vente på seg
Først den siste tiden, har man kunnet lese reportasjer i aviser som legger frem den andre siden av saken når det kommer til debatten om romfolket. Vi snakker om en folkegruppe som har blitt diskriminert i over tusen år, og likevel kom flere redaktører ikke til fornuft før folkedrapsretorikken kom til syne i flere digitale kommentarfelt. Først da ryddet man saker om flått, brunsnegler og kjendiser bort til fordel for mer bredde.

Journalist i BT, Christina Pletten, leverte 25. juli en viktig reportasje om rumenske Ramona fra Bengesti. Hun fikk på lettfattelig vis frem at romfolk fortjener å bli behandlet som individer – ikke folkegrupper bestående av skitne tiggere og kjeltringer. Analfabete, lille Ramona (31) tigger utenfor Kløverhuset for å få penger nok til hennes kroniske skjoldbruskkjertelsykdom. Aller helst ville hun tatt strøjobber innenfor brodering. Hjemme i Bengesti snakker alle om hvor flink og fingernem hun er. Noen burde gitt Pletten denne reportasjejobben før.

Sløver ned folk med vilje?
Folk har ikke vondt av flere og lignende historier. Som Rostrup sier i intervjuet med BT, etterlyser hele 70 % av folket mer seriøse reportasjer. Man lar landets redaktører slippe billig unna om det er nok for dem å vise til at det er sex og kjendisstoff som selger. Den fjerde statsmakt synes kan hende at det er viktigere å selge aviser om pupper og lår enn å opplyse folk via grundig og undersøkende journalistikk? Det er som om de borgerlige maktfolka bak mediagiganten Schibsted med overlegg har gått inn for å sløve folk ned.

Det er det på høy tid å gjøre noe med. Om det ikke er alle som er rause nok i sine hjerter til å bry seg om de største sult- og tørkekatastrofene, så har likevel de fleste nordmenn skjønt at det som skjer ute i verden påvirker vår egen hverdag. Da hadde det vært en fordel å vite hva som skjer der.

VG med endimensjonalt fokus på muslimer


Kikket man på nettutgaven av VG fredag 6. juli, ble man møtt med negative overskrifter rettet mot muslimer med slik tetthet at man kunne lure på om det var Norges største avis man kikket på eller nettsidene til lille og ekstreme SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge).

Den første overskriften får en gjerne til å tenke at det må være greit å lage en stor parkeringsplass av hele Iran. Den andre gjør gjerne at en rister på hodet av naive Norge. Den tredje får rett og slett de aller fleste til å sette morgenkaffen i halsen, og ihvertfall hvis man leser mer enn overskriften. Vi snakker om en kynisk muslimsk, narkotikaforbryter som ble tatt for å forsøke å innføre 61 kilo heroin, og så er han i harnisk fordi han må spise gris? De mest provoserte finner sannsynligvis grobunn for å innføre både simplere fengsel og dødsstraff.

VG topper det hele med å fortelle at terroristen som får trygd av Norge, att på til har skrytt av sin tid i terroristleir. Muslimer må i sannhet være satans ynglefrø, skamløse og like uforutsigbare som hyener i løpetid.

Med mindre man vet at såkalte idioter er rimelig jevnt fordelt på vår jordklode og klarer å se forbi de endimensjonale nyhetene til VG, vel og merke.

Ikke at Dagbladet alltid er så mye bedre, men for sammenligningens skyld er det verd å se på hvordan deres nettside ser ut samme dag. Kanskje spesielt fordi det var Dagbladet som var først ute med nyheten om trygdemottakende Al-Qaida mistenkt. Heldigvis klarer Dagbladets nettredaksjon å ha to tanker i hodet samtidig, og presenterer på like stor plass til en sak som forteller om hvor vanskelig det er å være mor til en som har konvertert til islam. «Vi opplever et hat mot sønnen vår» er overskriften, og hun forteller om både trusler og venner som forsvinner.

Aviser og redaktører i Norge har et stort ansvar hvilende på sine skuldre. De skal passe seg for å skape fordommer og hat, og de skal ihvertfall sørge for å presentere et variert nyhetsbilde hvor man som mottaker får med seg at det er flere sider av en sak. VG som har skrevet om raketten som Iran vil fyre av, oppfordres herved til også å lage en sak om hvor urettferdig palestinerne blir behandlet av Israel. VG har som Norges største nettavis ansvar for både konsensus og kollektiv intelligens. Forhåpentligvis er VG sitt ansvar bevisst.

Kvinner får en fjerdedel av plassen i media


Ikke bare får kvinner 24 % av plassen som er til disposisjon i media, men de må også finne seg i å få plass i spalter som først og fremst handler om mote og utseende. Den moderne presse er fremdeles latterlig diskriminerende.

Sjokkerende fakta ble presentert da Charlotte Myrbråten (redaktør i tidsskriftet Fett), Gunhild Tinmannsvik (mediaviter og ansatt i TV2) og Liv Skotheim (journalist i BT og forfatter av flere bøker) i regi av Bergen Journalistlag inviterte til debattkveld om kvinner i media på Chagall 29. mai. I panelet satt blant annet Ingrid Dahlen Rogstad som for tiden skriver en doktoravhandling. Hun har tidligere masteroppgaven “Annerledespolitikere i kjønnede rammer? En analyse av kjønnsstereotypier i medievalgkampen 2009”, og har fant ved å studere en rekke aviser grundig ut at kvinner ikke bare får mindre plass enn menn, men de blir også diskriminert.

Mens en dyktig, mannlig politiker blir beskrevet som ryddig og klar, ble kvinner gjerne beskrevet som knallhard og dirty. Dahlen Rogstad viste også til hvordan kvinnelige toppolitikere og næringslivstopper må finne seg i å få terningkast på antrekk og redaksjonell omtale vedrørende frisyrer i helt vanlige aviser. Burde det ikke være viktigere for media å få frem hvilket budskap disse kvinnene har, og hva de kjemper for eller jobber med? Når man kommer til menn får man dette til, og det helt uten problemer.

Sjefsredaktør i BT, Trine Eilertsen, satt også i panelet. Hun innrømmet glatt at BT hadde forbedringspotensiale med hensyn til redaksjonelt stoff, og skjønte for eksempel ikke hvorfor man på død og liv må publisere bilder av pupper når man skriver om kreft. Hun fortalte videre at nettredaksjonen i BT hadde sjekket kommentarfeltene ved flere anledninger, og hadde kommet frem til at kvinner generelt får mye hardere medfart i kommentarfeltene enn menn.

Det er mange sinte, unge menn der ute som elsker å legge skylden for mye på kvinner med sterke meninger. De er gjerne mellom 20 til 30 år, uten utdannelse eller jobb, og innbiller seg blant annet at det er feminister sin skyld at de er i den situasjonen som de er.

Arrangørene hadde passet på å invitere Jette Christensen, stortingsrepresentant for Ap og medlem i Kontroll og konstitusjonskomitéen. Hun påpekte at hun sjelden fikk spørsmål fra pressen som tok utgangspunkt i hennes plass i Kontroll og konstitusjonskomiteen, og viste til at hun ganske nylig var med i Aktuelt på NRK hvor Ole Torp er programleder. Omtrent det første han sier Christensen og hennes kvinnelige, politiske motstander er at han har lært et nytt ord for catfight; “bitchslapping”. Deretter gikk han rett over til å ønske gjestene velkommen til studio.

NRK er en riksdekkende fjersynskanal som blant annet undertegnede betaler dyr lisens for å se på. Er det ikke da helt på sin plass å forvente en mindre diskrimenerende og mer demokratisk tv-kanal? Når blir for eksempel menn med viktige samfunnsverv behandlet på en slik måte? Og har ikke halvparten av lisensbetalerne krav på å bli tatt mer seriøst?

Anbefalt og prisbelønnet dokumentar fra USA, som forøvrig ble vist under BJ sitt arrangement:

Ting er som de er fordi businessfolk tjener store penger på kvinners konsum. De bruker nesten ufattelig store pengesummer på varer som skal gjøre dem skjønnere og mer tiltrekkende.

Om kvinner hadde brukt en tiendedel av tiden som de bruker på å bekymre seg for vekten på viktig samfunnsengasjement, ville man løst mange av verdens problemer. Det er på tide å sende de som lager varene en kraftig beskjed, og bruke sin forbrukermakt. Kjøper man ikke alt søppelet man føler seg presset tl å kjøpe, vil ikke lenger media behandle kvinner som de gjør. Det er ikke noen profitt på det.

Fikk den talerstolen han ville ha


Anders Behring Brevik (ABB) med høyreekstrem hilsen når han ankommer retten. Aktorer og psykiatere håndhilser på ham i retten. ABB forteller hvordan han planla å drepe alle på Utøya, og at han ville filme halshugging av landsmoderen. De sterke inntrykkene har stått i kø de dagene som århundrets rettssak har vart. Sterkest er muligens inntrykket av at han har fått den talerstolen han var ute etter.

Plassen i rampelyset blir brukt på bestialsk vis. De aller fleste gjennomskuer heldigvis denne løgneren og massemorderen, og ser ham for hva han er. Det legitimerer avgjørelsen om åpenheten rundt det hele. Dessverre gjelder klarsynet langt fra alle. Er det ikke en tysk, kvinnelig sympatisør som blir bortvist fra landet eller en gutt på 23 år fra USA som i pur beundring brevveksler med ABB, så må Ronny Alte trekke seg som leder i Norwegian Defence League fordi han ikke får lov til å ta avstand fra ABB.

Truer norsk sikkerhet
English Defence League har på Facebook hele 13 729 medlemmer. Den norske datterorganisasjonen har bare 1468 medlemmer, men så må man også søke om å bli medlem. Med tanke på at Alte ikke fikk lov til å ta avstand fra ABB, kan man bare levende forestille seg hva de skriver til hverandre. PST vurderte da også i 2011 at NDL var en gruppe som truet norsk sikkerhet og landets interessser. Politiets overvåkingsorgan fryktet at ekstremistene via økt aktivisme, kunne skape mer uro og vold i samfunnet.

Disse anti-islamistene overgår selv den rasistiske organisasjonen SIAN, og flere medlemmer har allerede vist at de ikke går av veien for å ty til vold. De koser seg garantert på makabert vis når ABB i beste sendetid får spre sitt perverse budskap. I utlandet sitter forståelig nok flere spesialister og jurister og lurer på hva vi driver med.

Det har seg nemlig slik at det slettens ikke bare er de som er med i SIAN og NDL som vil si seg enig i deler av ABB sin fascistiske ideologi. Eller har man kanskje glemt partilederen som presterte å bruke et begrep som snikislamisering? Ferske meningsmålinger viser at FrP har hele 20 % oppslutning, og alle som vil stenge landegrensene for å unngå multikulturalisme, fryder seg.

Rettssystemets verdighet
Ofrene og de etterlatte etter terrorangrepene 22. juli har selvsagt rett på å få svar på de spørsmål de måtte ha. Det er heller ingen tvil om at vi som ønsker et flerkulturelt og rettferdig samfunn fortjener å se at århundrets sosiopat blir stilt til ansvar. Når det er sagt, er det likevel ikke riktig at både dommerapparatet og media både tillater og medvirker til at ABB får spre sine forvridde, politiske budskap. ABB er ikke en idealist. Han er først, fremst og sist en simpel masse- og barnemorder. Noen bør rett og slett be ham tie stille neste gang han tramper på rettssystemets verdighet.

Sjokktall: Facebook ikke så viktig som mange tror


Forleden ble det en interessant diskusjon på min private Facebook-side hvorvidt jeg brukte dette sosiale mediumet politisk eller ei. Jeg hevdet at det ikke var tilfellet, men møtte ganske stor argumentativ motstand. Reine tall og fakta kan bevise at de som ikke tar meg på ordet tar feil. Dette bør være interessant lesning for alle dem som til nå har tenkt at Facebook er viktig om man har et budskap, en ide eller en vare å selge.

Se på toppbildet. Trafikken til denne bloggen er mye større enn trafikken jeg har på min Facebookside som er åpen for drøye 700 venner. Er mine Facebook-venner trofaste blogglesere? Nei. Bare 4,9 % av den totale trafikken jeg har hatt hit den siste måneden kommer via Facebook, det kan man se på bildet nedenfor:

Ikke har jeg bare bevist at jeg ikke bruker Facebook for å kapre flere stemmer til neste valg, men jeg har også forklart hvorfor det ikke er en vits i å ha det som strategi. Ønsker man å nå folk med sitt politiske budskap gjennom sosiale media, er det defintiivt best å lage en blogg som sakte men sikkert får flere og flere lesere.

Det viser seg at folk finner frem til bloggen min på mange måter. Noen googler visse nøkkelord som for eksempel Afghanistan, Rødt eller barnevern, mens andre rett og slett googler mitt fulle navn. At bloggen blir snakket om her og der, hjelper også på trafikken.


Billedtekst: Dette kartet viser hvor i verden bloggen min har lesere. Bloggen har ikke hatt lesere den siste måneden i de områdene som er hvite.

En del tror at jeg har fått mye gratis fordi Bergensavisen har hatt bloggen på forsiden av nettavisen sin flere ganger. Det er nok en riktig antakelse, men samtidig så ser man på bildet lenger oppe at det har kommet kun 54 besøkende fra BA den siste måneden. En skal dermed være forsiktig med å påstå ting skråsikkert.

Tallene som Google Analytics har fremskaffet, viser at Facebook slettens ikke er så viktig som et politisk redskap som flere ser ut til å mene. De vennene man har i sin krets på Facebook tar deg dessuten som regel for den du er – om du er et politisk vesen eller ei. Da er det annerledes med dem som oppsøker deg fordi du har akkurat de politiske meningene du har.

Har man et budskap man vil spre – bruk blogg eller Twitter. Konklusjonen ut fra tallene til denne bloggen er ihvertfall soleklar. Facebook er et forum hvor man kan vise frem sin personlighet på godt og vondt, men ikke stort mer.

Mer mobbing på skoler i Bergen


Det kommer frem i Tilstandsrapporten for Grunnskolen i Bergen at det har blitt mer mobbing på skolene i Bergen kommune. Mobbing kan lage varige, psykiske arr, så det bør man ta ad notem.

Vi i Rødt synes at det i tillegg til de tiltak som er foreslått, bør vektlegges hvordan man skal vise nettvett og bruke sosiale media. Stadig yngre mennesker får disponere både mobiltelefon og Facebook-konto, og det er liten tvil om at dette er problematisk. Barn og ungdom forteller at det er spesielt mye mobbing og uthenging på disse arenaene, og det er ønskelig at fokusering på nettvett og klok bruk av sosiale media skal få en så sentral plass som mulig i tiltaksplanen.

Rødt kan dessverre ikke stille i KOPP (Komite for oppvekst) førstkommende torsdag, og det er da andre vara fra SV som stepper inn.

Forhåpentligvis vil SV foreslå at alle skolene i Bergen kommune pålegges å kjøre nettvettkampanjer på skolen i første uke etter skolestart og første uke etter juleferie.

Dette er tema som må friskes opp i, ettersom det er massiv bruk av både mobiler og Facebook både på skoleområder og andre arena. Det å tilegne seg godt nettvett vil dessuten gi gevinst i annen sosial samhandling.

Feil fokus i sedelighetssaker


En del mennesker tar det voldsomt ille opp at politikere fra vidt forskjellige parti havner i pressens rampelys på grunn av sine seksuelle eskapader. Mens en diskuterer om det ene partiet blir mer uthengt enn det andre, eller om pressen går for langt, er det ingen som ser ut til å bry seg om ofrene. Det bør vekke harme.

Definisjonen på et seksuelt overgrep mot et barn er en hendelse hvor barn blir brukt av en voksen, en jevnaldrende, eller litt eldre person for seksuell tilfredsstillelse. De aller fleste overgripere er menn, men vi vet at det også finnes kvinnelige overgripere. Som oftest kjenner overgriperen barnet den misbruker, det er uhyre sjelden at en vilt fremmed går løs på et ukjent barn. Det er dette faktum som gjør det hele så urovekkende. Mennesker som barnet har tillit til utnytter sin posisjon, slik at barnet føler seg presset til å være med på ting som det egentlig ikke vil være med på.

Hevet over loven
Politikere og samfunnsledere innbiller seg ofte på en arrogant måte at de er hevet over loven. Det er gjerne ikke så rart. De fleste anmeldelser ender opp med frikjenning, og folk flest er raske til å gråte med slike type overgripere og lovbrytere når media tar dem med buksene nede. La det ikke være tvil, mennesker som ender opp med å bli voldtatt eller seksuelt utnyttet av personer i høye, politiske stillinger, er ofre. Selv om en unektelig kan forstå at både Birkedal, Hoksrud eller Øygard sine nærmeste har det tøft, så gjør det ikke smerten til de som er utsatt for sexmisbruket mindre.

Natt til 1. mai i år ble en 14 år gammel jente voldtatt i Trondheim. Fire uker senere tok hun livet sitt. Dessverre er ikke den tragedien unik. Overgrep og voldtekt kan meget gjerne lage så dype spor i sinnet til den som er utsatt for det, at vedkommende aldri blir seg selv. Angst, frykt, skam og selvbebreidelse blir faste ingredienser i en hverdag som fester et strammere og strammere grep.

Fremdeles er det slik at ti prosent av alle voldtekter som skjer i Norge, blir anmeldt. Bare en prosent av disse resulterer i domsfellelse. Det er likevel ikke dette som tar det meste av spalteplassen i media. Er det slik at media gjenspeiler hva samfunnsborgerne er opptatt av, eller blir folk påvirket til å mene mest om det som media dekker? Forhåpentligvis er det det siste som er tilfellet, for det er en trist verden om vi som medmennesker ikke bryr oss om dem som blir misbrukt eller voldtatt.