Viser arkivet for stikkord minneord

Minneord for min kjæreste Lars

Dette sto på trykk i BA tirsdag 13. september.

Minneord for Lars Andre Simensen

Født 24.09.70, død 05.09.16

Det er tøft å miste sin kjæreste og samboer selv om han var rusavhengig. Mange hadde det så travelt med å dømme oss i sosiale sammenhenger, fremfor å spørre hvordan de kunne hjelpe. Det følte både han og jeg på. Skammen. De som bør skamme seg er de som ikke forstod. De som ikke så at han virkelig prøvde, og viste fantastiske fremskritt.

Kjære Berit hadde en sønn som virkelig satt henne høyt. La det ikke være tvil. Hver dag besøkte han henne, vasket leiligheten, hjalp med tunge løft og handlet. Holdt henne med selskap. Og Berit med all sin morskjærlighet sluttet aldri å håpe at det skulle gå bra med Lars. Han var også på god vei. Det føles derfor vondt og meningsløst at livet ikke ville samarbeide bedre.

Da pappa trengte hjelp til å bygge en mur i hagen sin i august, var ikke Lars vanskelig å be. Han hjalp ham også med å lage en ny hagekrok. Til meg lagde han også en fin hage. Vi vil alltid huske og takke kjære Lars for dette.

Mamma, Johannes, pappa og Anne Lise skal ha takk for at de så forbi at Lars ikke hadde levd et liv som mønsterborger. De ble kjent med Lars og prøvde å hjelpe uten å dømme. Det satt Lars umåtelig pris på. Takk også til venner som oppmuntret ham og som ga ham stående invitasjoner til å komme på besøk sammen med meg når som helst. Som var inkluderende. For mennesker som har vært utstøtt fra samfunnet i hele sitt voksne liv, er den slags næring til livsviktig, positiv selvfølelse. Både Lars og Berit sa at han aldri har vært så på plass og lykkelig. Aldri holdt seg nøktern så lenge. Tragisk utgang på livet til tross, så opplevde han heldigvis å høre til før han gikk bort. Han ble tatt på alvor, fremsnakket og elsket.

Dette er det siste bildet Lars tok av seg selv og vår kjære hund Mikkel. De to var virkelig glad i hverandre, og jeg skulle gitt mye for å se gjensynsgleden som alltid var mellom dem bare en eneste gang til.

Lars var svært begavet når det kom til behandling av hunder. Han ble lært opp av forsvarets hundegruppe, og ble flere ganger brukt av forsvaret for å sosialisere hunder. Like før han døde, jobbet han for å få sosialisere en ny militær tjenestehund av typen malinois. I mellomtiden tok han seg så godt av vår lille border terrier så godt han kunne. Lars hadde et helt spesielt forhold til vår lille rakker, og utførte mirakler med hensyn til dressur. Da jeg spurte hvordan han klarte det, svarte han at han fikk Mikkel til å gjøre som han ville ved å gi masse kjærlighet i bunn og deretter belønning for ønsket atferd. Nå ligger Mikkel bare på de stedene hvor det lukter mest av Lars, og kikker med store øyne mot gatedøren på de klokkeslettene Lars pleide å gå på tur med ham. Det er ikke bare folk som gråter nå som Lars er borte.

Gode sider hadde han masse av, det vet jeg som var så heldig å være forlovet med ham. Han var som tenåring med på kretslaget i både fotball og ishockey, og var i tillegg et stort skitalent. Han elsket å lese seg til ny kunnskap, og spesielt godt likte han faget historie. I tillegg elsket han å jobbe med kroppen. Hvis han fikk tømre eller jobbe i hagen, kunne han holde på selv lenge etter at alle andre hadde tatt en pause. Han var et sjeldent og sterkt arbeidsjern.

Dette bildet av Lars og Mikkel ble tatt en morgentur 23. august. Jeg finner trøst i dette nå.

Det er ennå ikke helt klart hvordan Lars døde, men det viktigste er at han fra nå av hedres. Jeg takker min aller kjæreste for alt, og ber om at det blir fred over hans minne. Lars vet at han ikke alltid tok de beste valgene i sitt liv. Folk bør utvise respekt for dette. Han visste. Han hadde nesten konstant dårlig samvittighet. Og nå er han død.

Min tapre mann, jeg unner deg å hvile når du kommer frem. Men jeg savner deg sårt.

Din Anna

Lars ble begravet fredag 16. september i Solheim kapell. Det ble en særdeler vakker og verdig avskjed.

All right Odd Børretzen

Natt til lørdag 3. November, døde Odd Børretzen. Da nettavisene kunngjorde det om morgenen, føltes det umiddelbart som en god venn hadde gått bort. Tårene som begynte å renne, var like salte som hans sanger om småbåthavner og seiling kunne være. De måtte være ekte, for de dukket ikke opp da verken Elvis eller Michael Jackson døde.

Da han spilte på Madam Felle 22. Mars i år, var det stappfullt der. Alle som en visste nok inderlig godt at dette muligens var siste anledning til å høre ham i Bergen. Sterke tekster og enorm karisma til tross, kunne man se at han var 85 år gammel. Beina bar ham ikke lett som før.

Nå er det heldigvis ikke beinførlighet som avgjør kvaliteten på en konsert. Fra første sekund til siste strofe, trollbandt han publikum totalt. Han er i sannhet den eneste mann som har klart å få undertegnede til å tie stille i over en time, og det sier ikke lite.

Det var som om Moses hadde inntatt en ny og kulere form, og presenterte budskap som burde vært risset inn i steintavler. Om han hadde en religiøs fremtoning? På ingen måte. Men han var selve definisjonen på klok, gammel mann med såpass substans at enhver burde stoppe opp. Og lytte.

Allerede for 38 år siden skrev han ”Degos Calypso”, og forteller om hvor dårlig sigøynerne ble behandlet. Nå har det gått førti år, og det er om mulig enda verre. Hadde bare flere tatt han mer på alvor og lært av sangenes satiriske moral. Artisten Ravi sa det i så måte helt ypperlig i VG:

Odd Børretzen var en av veldig få gamle stemmer i norsk offentlighet, og det blir færre og færre av de eldste i offentligheten. Det er ikke sånn som det var blant indianerne, at den eldste i flokken var høvding, og regnet som klokest, sier han.

Kanskje Børretzen nå sitter i en tipi og røyker fredspipe med en annen klok indianerhøvding, eller kanskje han har kommet frem til Paradise Bay. Har han kommet dit, skal man ikke se vekk fra at han sitter der og skåler med Joshua Slocum – forfatteren som i en alder av 65 år forsvant til havs i båten sin ”Spray”. Vi som kjenner Børretzen sine tekster, kjenner Slocums ord:

«Howdy, sailor. I am your harbour master. Finn deg en plass på utstikker 9. There you can stay. Welcome, son, to Paradise Bay.»

Du har kastet loss for siste gang nå Børretzen. Vissheten om at et flott menneske med et stort og klokt hjerte er borte, er ikke helt til å holde ut. Trøsten er at alt du sto for og skapte, lever videre. Hvil i fred.