Viser arkivet for stikkord narkomani

Å be om hjelp

Det å kunne be om hjelp, er en sosial ferdighet som er vanskelig for mange mennesker. Man vil ikke være til bryderi. Er man født med en viss porsjon stolthet, vil man dessuten klare seg selv. Det oppleves som et nederlag å innrømme at en trenger andre, fordi man gjerne har en forestilling om at det er tegn på svakhet.

Se bare på hvor mange som er redde for å få diagnoser hos spesialisthelsetjenesten. Dysleksi er det samme som dumhet. Angst er det samme som svakhet. Å ta vann over hodet, betyr dårlig vurderingsevne. Pårørende til mennesker med psykiatriske lidelser eller rusproblemer, må bare skamme seg. Listen over selvkritiske og destruktive stemmer som er direkte helsefrarøvende, er lang.

Innlegget sto på trykk i BA fredag 8. juli, og mange har etterpå gitt beskjed om at de kjenner seg igjen i teksten.

Om bare flere kunne slutte å tenke slik. Det er ikke et nederlag å be om hjelp. Man er ikke til bryderi. Om noe, så har man rettigheter. Man har rett til ekstra lærerressurs på skolen om man trenger det. Man har rett på psykiatrisk hjelp om man sliter mentalt. Pårørende har krav på offentlig bistand. Man har ikke minst rett til å bli tatt på alvor og ikke bli stigmatisert bare fordi man er litt annerledes.

Få har fanget menneskers evne til å trykke hverandre ned bedre enn forfatteren Aksel Sandemose. Jantelov nummer ni, sier det klart:

“Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.”

Kanskje er det frykten for at ingen likevel bryr seg som gjør at det er vanskelig for mange å oppsøke hjelp?

Jeg har selv vært blant de som ikke vil være til bryderi. Jeg vil ikke påføre medmennesker mentale belastninger ved å snakke om mine problemer. De fleste har nok med seg selv.

Selv om noen opplever avvisning når de gir beskjed om at noe er galt, finnes det heldigvis flere sannheter. Det er ikke energitappende å hjelpe andre mennesker om man ser at hjelpen fører til positive resultat. Mennesker er dessuten sosiale dyr som finner styrke hos flokken sin og hos hverandre. Samtaling og deling gir samhold og økt kunnskap. Alt som gjør mennesker klokere, er en seier.

I dag bestemte jeg meg derfor for å be om hjelp med et vondt og vanskelig dilemma som jeg ikke evner å løse alene. Etterpå følte jeg en enorm lettelse. Hjernen min var flink til å blokkere de selvdestruktive tankene, og jeg satt igjen med en følelse av å ha vunnet. Å be om hjelp skulle derfor flere lært seg. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene.

Gå i de narkomanes sko

Det er lett å forstå folk som har byens åpne russcener tett inn på eget liv når de blir frustrerte, men Iselin Ryttvad tar feil når hun i BT skriver at Bergen er de narkomanes by.

Narkomane møter mye motgang. De blir mistrodd, de blir stigmatisert og de blir rakket ned på. Og nesten samtlige bærer på enorme mengder med skamfølelse. De vet de er mislykket i andres øyne. De vet de har skuffet familie og venner. De skulle ønske de kunne gjort om på mange av de dårlige valgene de har tatt. Som en narkoman jeg kjenner godt sa:

- Hvis jeg tok en overdose, ville et problem vært borte for veldig mange.

Tenk å ha det slik. Han er ikke unik. Narkomane flest sliter med tunge depresjoner. De ser ikke håp og de har mistet tro. For lengst. Sier du til en som går med disse skoene at de har tatt over Bergen by, vil de ikke skjønne hva du snakker om.

Innlegget sto på trykk i BT tirsdag 31. mai 2016.

60 % av innsatte rusmisbrukere
Mange av de har sittet i fengsel for kortere eller lenger tid. I følge Justis- og politidepartementet er hele 60 % av alle innsatte rusmisbrukere. 40 % har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning, 40 % lever under fattigdomsgrensen, 70 % er arbeidsledige og kun 30 % opplever å få besøk av nær familie mens de sitter inne.

Derfor har sosialbyråd Erlend Horn rett når han sier at endringer i byens rusmiljø må gjøres på en human måte. Når samfunnet så til de grader har sviktet dem mens de var løvetannbarn, så er ikke løsningen å sette hardt mot hardt når de har blitt voksne.

Ryttvad skriver likevel:
”Det en fin tanke å være human, dessverre er det i dette tilfellet en ekskluderende filosofi. Vår frihet forsvant i det øyeblikk narkomane fikk fritt spillerom.”

Begrepet ”de narkomane” er sauset sammen til en homogen masse. Hvis en kaster fra seg brukte sprøyter eller blodige bomullsdotter, gjør de det alle. Borte er forståelsen for at de er enkeltindivider, og at de akkurat som andre folk er født med forskjellige ressurser.

God rusomsorg
Tilstandene ved Straxhuset er uholdbare. Det blir likevel feil å påpeke at de ansatte på Straxhuset ikke tar ansvar i undergangen like ved, og at frivillige organisasjoner må gjøre det. Fakta er at ansatte på Straxhuset gjør mye mer i sin jobb enn folk flest ville orket. Vil man arrestere noen, bør man heller ansvarliggjøre de som ikke ser nok på hvorfor vi får narkomane, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. For eksempel helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Ryttvad vil heldigvis også hente dem ut og aktivisere dem. La oss håpet det rådet blir fulgt. Det er mange som hadde blitt glade om de fikk oppleve å bli sett som enkeltindivider, og fulgt opp med individuelle planer. Tro meg – det er mange som ville blitt glade.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen i Bergen

Narkomane er også mennesker

Lørdag 16. januar kunne man lese at Tonny Nilsen lå død i seks dager på et botiltak for rusavhengige før han ble funnet. Hvordan kan dette skje?

BA fortalte i fjor hvordan det sto til på tiltaket hvor Tonny døde i artikkelen ”Adresse: Narkoreir.” Flere fortalte om kaotiske, uverdige og utrygge boforhold. Sånn sett er den tragiske utgangen på Tonny sitt liv ikke en stor overraskelse. Vi visste allerede at ting var ille. Nå vet vi takket oppfølgeren ”Adresse: Himmelen” at det ikke bare er ille, det er et hjertekaldt og grusomt sted.

Å røyke heroin, forhindrer overdosedødsfall.

Vil ikke ha merkelappen taper
Betongblokken som huser de som knapt har drømmer og håp tilbake, fungerer ikke som annet enn en oppbevaringsboks. Og akkurat som i oppbevaringsbokser, blir det varslet når en ting har blitt liggende for lenge. For disse menneskene er redusert til ting, det er den triste og vonde sannheten.

En jeg kjenner, har bedt meg tale hans sak. I hans epikrise fra 2013, har en psykologspesialist skrevet:

”Sentrale tema i samtalene har vært pasientens rusmisbruk, dårlig selvbilde og vansker i sosiale forhold… Vurdering: En xx gammel mann med langvarige rusproblemer, kriminell livsstil samt personlighetspatologi i form av dyssosial og paranoid PF (personlighetsforstyrrelse). Pasienten har vist en klar bedring under behandling, og trenger videre behandling…”

Vedkommende omtaler seg selv som narkoman, men er opptatt av at han ikke vil kalles for taper. Han har unngått hospits i hele sitt liv, for der vet han hva som venter. Da daler prognosene hans for å få et godt liv omtrent ned på null, og alt håp er ute. Botiltaket som Tonny døde på, fungerer ikke som noe annet enn en grå, tung drømmeknuser. Når bygningen er ferdig med deg, så spytter den deg ut og gjør klar for neste skjebne.

Å være avhengig en sykdom
Det er hinsides all fornuft å slå ut med armene og si at de narkomane legger opp til det selv. De har jo et valg. Kan de ikke bare skjerpe seg?

Det å være avhengig av narkotika, er en sykdom. Folk som er syke, trenger hjelp. Det er samfunnets plikt å gi dem hjelp som nytter, og det er samfunnets plikt å aldri gi dem opp. Det spiller ingen rolle om de så sprekker hundre ganger, de fortjener likevel ikke å plasseres på et sted som der hvor Tonny døde. Om de tabber seg ut, må man plukke dem opp igjen. Rusomsorgen må bli mer iherdig enn den er.

Det går mange diskusjoner om hva som fungerer innenfor rusomsorg, og det finnes mange spesialister som kan mer om tema enn undertegnende. Jeg drister meg likevel til å mene at det ikke er ansatt mange nok mennesker innenfor rusomsorg. Jeg drister meg også til å mene at regjeringen ikke har satset nok på krysningsfeltet rus og psykiatri, og at det i altfor mange behandlingsmodeller ikke er godt nok fokus på at misbrukeren er et multisystemisk menneske som må lykkes på mange felt i livet for å lande på beina. Heller ikke pårørende får god nok oppfølging. Det holder ikke bare å se på individfaktorer. Det må en hel landsby til for å oppdra et barn. Hva som gjør at folk innbiller seg det krever mindre å hjelpe en voksen person i feil spor?

Å nedsette andre menneskers livskvalitet


Når man har en jobb i barnevernet, rusomsorgen eller psykiatrien, handler det i stor grad om å møte mennesker i en vanskelig livsfase med respekt. Det gjelder å snakke med dem og ikke til. De aller fleste vet så altfor godt at de har mangler og feil, og man kommer ikke lang vei om man begynner med formaninger eller moralprekener.

Faren for å miste den alliansen man trenger for å få til vellykket behandling eller terapi er stor om man har det travelt med å bruke pekefingeren og tøff tone.

Målet er positiv endring
Vi som har slike type jobber er dessverre fryktelig vant til å høre fraser om at vi syr puter under armene på folk, og at vi er mer naive enn hva godt er. Enkelte omsorgsarbeidere kan kanskje fortjene å høre slike ord, men det er definitivt ikke regelen. Regelen er at vi møter dem vi jobber med på litt annet utgangspunkt enn folk flest, og at vi systematisk og metodisk prøver så godt vi kan å få til positiv endring.

Alle menneskene vi kommer i kontakt med er helt individuelle personer med forskjellige personligheter. De kan gjerne ha visse fellestrekk, men man har intet å gjøre som terapeut, psykolog, sykepleier, lege eller rådgiver om man ikke evner å se den enkelte for hvem den er. Visse politikere og politifolk sitter ikke med samme kunnskap, og til tider kommer det tydeligere frem i media enn andre ganger.

Denne uken er det uttalelser om de rumenske tiggerne som har gjort dette klart. Tidligere har vi hørt om de prostituerte fra Nigeria som plager de stakkars, tilfeldige forbigående. La oss nå heller ikke glemme de narkomane som visstnok gir blaffen i alt som heter ansvar og plikt, og som bare forsøpler sine omgivelser med blodbefengte, brukte sprøyter. De eier ikke skam – like lite skam som disse rumerne som bare stjeler og går på do ser det måtte passe dem.

Kan ikke redde hele verden
Prøver man å argumentere men dem som har det travelt med å dømme, så får man gjerne høre at man er ute og kjøre. Man bør jo fatte at man ikke kan redde hele verden. Eller så er man rett og slett dum som stadig vekk tror det beste om folk, og som ikke gjennomskuer deres virkelige og slette personlighet.

Så hva er den virkelige personligheten til en tigger, narkoman eller prostituert? Er de rett og slett dårlige mennesker som ikke griper de positive mulighetene som livet byr dem? Kanskje de rett og slett er late? De kunne jo i det minste gjort litt enkelt arbeid for tredve kroner timen, slik at man slapp å forholde seg til dem der de sitter med sine provoserende tiggerskåler? Det er gode grunner til å tenke seg om hvis man hører seg selv si slike ord. Man fortjener å få et spark av et spørsmål i retur:

Med hvilken rett er det man tillater seg selv å nedsette et menneskes livskvalitet når mennesket allerede ligger nede? Kunne man ikke finne en annen måte og hevde seg selv på? Hovmodig som man er der man sitter på sin høye hest, burde man i det minste huske på hvor vondt det gjør å falle ned.

Det spøker for Megafon


Billedtekst: Det er bare fire måneder siden ordføreren Bakke (t.v.) gjorde stas på Megafon. Redaktør Thomas Anthun Nielsen helt til høyre.
___________________________________________________________________________
Megafon feiret fireårsdag i nye lokaler for bare fire måneder siden. Ordfører Gunnar Bakke holdt festtale og Megafon-redaktør Thomas Anthun Nielsen mottok en fortjent blomsterbukett. Nå kan det se ut som om publikasjonen mister sin statsstøtte, og hverken festtaler eller blomster ser ut til å komme Anthun Nielsen sin vei.

Ekte byråkratisk ånd
Begrunnelsen for å trekke statsstøtten er i ekte byråkratisk ånd. Megafon er et kommunalt aksjeselskap, og kvalifiserer således ikke til statsstøtte som andre frivillige organisasjoner. Hvorfor skal det være så vanskelig for kommune og stat å snakke sammen? Dette er et positivt og viktig tiltak som muliggjør for narkomane å føle seg noe verd ved å jobbe. Man skulle tro at Nini Stoltenberg sin bror ville vise forståelse for dette, og skjære gjennom.

For dem som ikke måtte vite det, så er Nini statsminister Jens Stoltenberg sin lillesøster. Nini har sammen med sin samboer Karljohn Sivertzen gitt ofre for narkomani et ansikt. Nini har våget så stå frem til tross for familiens samfunnsposisjon, og forklart hvordan hun ved en tilfeldighet gikk fra å være programleder i TV3 til heroinmisbruker. I dag er hun heldigvis rusfri.

Det er ikke alle narkomane som blir rusfrie. Det er til og med noen narkomane som selger Megafon i veldig ruset tilstand, selv om de ikke skal. Dette er folk flinke til å klage over. Vi som ikke er så travelt opptatt med å sutre, forstår at det er flere sider av en sak. Selv narkomane har behov for å føle at de er noe verd. Det er dessuten klart at det er bedre at de selger dette bladet enn at de stjeler eller prostituerer seg. Så får en heller tåle at ikke absolutt alt alltid går på skinner eller som man skulle ønske.

Faller mellom stoler
Albatrossen Ettervernsenter på Laksevåg jobber for at rusmiddelavhenige skal komme seg ut av sin isolasjon og inn i et bedre sosialt miljø. De driver også med arbeidstrening, undervisning og ymse aktiviteter. Hos ALF driver man med rehablitering av mennesker med psykiske, sosiale eller rusrelaterte problemer for å få dem ut i arbeidslivet igjen. For de som faller mellom slike ordninger eller ikke har plass, så er Megafon et kjempeviktig og bra alternativ. De narkomane har etterlyst flere dagtilbud. Sannheten er at man burde legge flere ting til rette for dem i forhold til samfunnsdeltagelse, fremfor å ta bort noe som har gitt dem muligheten til nettopp det.