Viser arkivet for stikkord nato

Bare en naiv fredelsker?

Isaac Newtons rakettmotorprinsipp sier at aksjon er lik reaksjon. Det vil si at for at en ting skal gå en bestemt retning må en kraft virke i den motsatt retningen. Det skal være usagt om det datt et eple i hodet på Newton før han fikk denne lyse idéen, men han har innlysende rett.

Prinsippet kan man fint overføre fra fysikkens verden til den psykososiale. Når mennesker kommuniserer med hverandre på den ene eller andre måten, så fører kommunikasjonen til en reaksjon. Gir man et kompliment til et medmenneske, reagerer mottakeren med glede eller rødming. Kanskje begge deler. Slår man et medmenneske i hodet med en stokk, er det også ganske sikkert at det kommer en reaksjon.

Kloke Barbara Gentikow
Et menneske som forsto disse tingene til fulle, var forsker og lærer Barbara Gentikow. Hun underviste på universitetet i Bergen mellom 1992 til 2009. Undertegnede var så heldig å ha henne som foreleser i medievitenskap, og siden traff vi hverandre flere ganger i private sammenhenger på grunn av vårt arbeid for mer fred i verden. Fantastiske Gentikow døde dessverre i fjor etter et kort sykeleie.

Hun rakk heldigvis å gi ut boken ”La oss snakke om krig”. Her lar hun veteraner, soldatmødre, krigsflyktninger og militærnektere komme med sine fortellinger. Helga K. Johannessen er en av de som gjør inntrykk:

”Det er litt rart å ha en krigsskadet sønn når politikerne sier at vi ikke er i krig.”

Boken La oss snakke om krig slipper til viktige stemmer.

Det gjør også Rigmor Flygansvær som skriver følgende i et brev til Kongen:

Jeg har i de siste 15 år levd med frustrasjoner, raseri, fortvilelse, depresjoner, lidelse og håpløshet over min sønns skjebne hvor det ikke eksisterer noen kompetanse for den hjelp han behøver i etterkant av sin innsats for Norge i Saudi-Arabia, Irak og Bosnia.

Flyktningen Wafa R. sitt perspektiv er også verd å få med seg:
”Det er som om Irak har en Berlin-mur midt gjennom alle regioner, byer, landsbyer og ikke minst i folks bevissthet…Det vil ta lang tid å komme over denne delingen.”

Åpne krigssår
Lang tid. Så er det altså derfor ikke alle flyktningene som har rømt kommer fra Syria. Det er åpne krigssår i både Afghanistan og Irak. De trenger ikke akkurat kuler og krutt for å løse sine problemer. Hvis man mener det, er man på et svært lavt refleksjonsnivå.

Dersom flest mulig klodeboere skal ha det godt, er det viktig å tenke systemisk og vise sosialt ansvar. Det handler om gjensidighet og samarbeid for klodens skyld. Det handler om å gå for andre løsninger enn krig. Det vil komme til å kreve mot, for det er kun de modigste menneskene som våger å satse på fred fremfor frykt. Glem ikke Newtons lov om at aksjon er lik reaksjon. Akkurat slik krig mot terror har skapt IS, vil fokus på fred og dialog komme til å skape samhold og fredelig sameksistens. Vi kommer i hvert fall ingen vei om vi ikke prøver.

Appell på frigjøringsdagen 2015

Denne appellen ble av undertegnede holdt i Bergen på frigjøringsdagen på vegne av Kvinneaktivistene.

I dag skal vi minnes alle som falt for å frigjøre Norge fra nazistene under andre verdenskrig. I dag skal vi feire alle gjenlevende sannhetsvitner. I dag skal vi feire at vi – deres etterkommere – har muligheten til å leve i en verden som ikke er styrt av mennesker med hakekors på uniformen og høye støvler.

Frigjøring og forsvar av egen nasjon, må ikke forveksles med angrepskrig under fremmede himmelstrøk. Krigsveteranen Leif Kjemperud skjønte dette, og rakk i 2010 å si nei til Krigskorset, den høyeste utmerkelsen man kan få i Norge. Året etter døde han.

Kjemperud til høyre. Skjermdump fra NRK.

Han var under andre verdenskrig medlem i den kommunistiske motstandsgruppen Osvald. Selv om han rakk å oppleve at hans innsats ble anerkjent før han døde, ville han likevel ikke ha medaljen. Det falt ikke 88-åringen i smak at Norge deltok i angrepskrig i Afghanistan.

Det faller heller ikke meg i smak. Det å delta i krig på USA sin kommando, må aldri forveksles med forsvar av egne landegrenser.

Sovjetunionen mistet flest mennesker
Når en på en dag som dette skal fokusere på hva som er aller viktigst, er det vanskelig å trekke ut bare noen få punkter. Ikke bare ble jøder gasset i hjel og funksjonshemmede avlivet som verdiløse dyr, men kvinner og barn måtte som de alltid må i kriger oppleve både drap, voldtekter og mishandling av verste sort. Når det er sagt, så kommer en ikke unna at hele 27,1 millioner sovjetere døde. De mistet ti ganger flere enn de allierte til sammen. Hvis man fester lit til nyere forskning som sier at det til sammen døde 82 millioner mennesker under andre verdenskrig, så var 33 % av dem fra Sovjetunionen. Disse fakta erkjennes i liten grad, og spesielt i Vesten.

Hjelper det å påpeke at Den røde arme akkurat som nazistene deltok i forbrytelser mot menneskeheten? Hjelper det å poengtere at Stalin var like ille som Hitler?

Stalin som med ordre nr. 227 av 27. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. «Ikke et skritt tilbake» var slagordet, 13 500 sovjetisk soldater skal ha blitt skutt for feighet i Stalingrad.

Historieløst og feigt
Det burde ikke hjelpe, for denne måten å vaske sine hender på, er ikke annet enn historieløs og feig. I tillegg skaper den det motsatte av forsoning og gjensidig respekt. Begge deler er viktig når man skal lege sår.

26 år etter Berlinmurens fall, har det blåst opp til nytt politisk uvær. Sentralt i dramatikken er Ukrania. Partiet Svoboda som hadde tunge ministerposter der like frem til 27. november 2014, var inntil nylig et åpent, nazistisk parti. I deres verden er det ikke plass for hverken homoseksuelle, russere eller jøder. Som om ikke dette er nok, er også fascisten Dmitro Jarosj utnevnt til rådgiver for overkommandoen i landet. Merkelig nok er det i Vesten bare på sin plass å kritisere Putin.

Hadde Putin, Jarosj og de andre som ikke klarer å oppføre seg bodd i Kardemommeby, hadde de for lengst måtte hilse på både politimester Bastian og tante Sofie. Der ville de fått beskjed om å skjerpe seg alle sammen, og gitt hverandre løfter om å behandle hverandre finere. Det hadde ikke nyttet om tante Sofie bare hadde irettesatt den ene bøllen, eller politimesteren bare løp ærender for de mektigste familiene.

Like fullt har vi en norsk regjering som ser innlemmelsen av høyreekstreme Dmitro Jarosj i Ukrainas overkommando og militshæren inn i det offisielle forsvaret i Ukrania, som skritt i oppfyllelsen av fredsavtalen fra Minsk. Det er ikke rart om man tenker at dette aldri ville gått i verken Hakkebakkeskogen eller Kardemommeby.

Skjermdump fra Radikal Portal.

Ordfører reiste til Moskva
I dag får geopolitisk, skittent storspill seile i egen sjø. I dag er det viktigste å snakke om heltene fra andre verdenskrig, og da særskilt de sovjetiske som måtte ofre mest. Derfor heier jeg på Høyremannen Hans Hatle som i januar vågde å synge kraftig ut da regjeringen nektet å hjelpe russerne med å heve et krigsfly som ble skutt ned over Tanafjorden i Øst-Finnmark i 1944. Han sa:

- Jeg synes det er ufattelig trist at man slår døra i ansiktet på en god nabo som har ofret liv og lemmer når vi trengte det mest.
- Dette har ingenting med militært samarbeid å gjøre, men det har med folk til folk til folk samarbeid å gjøre.

Jeg heier også på ordføreren i Sør-Varanger, Cecilie Hansen (Sp), som har reist til Russland for å feire slutten på andre verdenskrig og fortsette dialog.
Både Hans og Cecilie har forstått noe som flere burde fatte:

Man kommer lenger med en utstrakt hånd og en vennlig gest. Man kommer enda lenger om en ikke prøver å gjøre om på ting som faktisk har skjedd. Man kommer aller lengst om man skjønner at empati er den viktigste egenskapen man trenger for å fungere godt som menneske i Norge og verden.

Ha en fred- og forsoningsfull frigjøringsdag!

Serverer media tidenes bløff?

Kikker man vestlig media etter i kortene når det kommer til dekning av terrorisme, vil man om man har et rasjonelt utgangspunkt fort føle seg fortapt. Overskrift etter overskrift sender ut signaler om at de fleste og verste terroristene er muslimske. Hadde det bare vært sant.

I 2010 ble ble artikkelen «All Terrorists are Muslims…Except the 99.6% that Aren’t” publisert, og tallenes tale var klar. I USA stor muslimer mellom 1980 til 2005 bak 6 % av terrorismen, og i Europa kun 0,4 % (mellom 2007-2009). Hvordan kan det da ha seg at media gang på gang påstår at radikal islam er vårt tids største terrortrussel? Blir vi servert tidenes bløff?

Innlegget ble trykket i BA torsdag 15. januar 2015.

Tall fra FBI og Europol

Artikkelforfatteren det vises til, Danois, hentet sine tall fra FBI og EU. “EU Terrorism Situation and Trend Report” ligger tilgjengelig på Europol sine nettsider, og disse er åpne for alle.

Rapporten er velsignende fri for føleri. Det er ikke det at det ikke er lov å uttrykke følelser etter grusomme terroraksjoner som tar uskyldige liv. Jeg gjør det selv jeg. Like lite som jeg liker at barn blir drept av dronefly fra NATO og USA, liker jeg at AUF’ere på Utøya eller skolebarn I Pakistan blir massakrert. Og angrepet mot Charlie Hebdo vekker både følelser av sorg og sinne. Med hvilken rett har terrororganisasjoner, enkeltterrorister eller statsterrorister lov til å holde på som dette? De er alle bare med på å lage en spiral av hat. Samtidig vet våpenprodusenter og leverandører av såkalte sikkerhetsprodukt å gni seg godt I hendene. Det skulle ikke vært lovlig!

Når det er sagt, er det betimelig å etterlyse mer edruelighet i analysene som blir gjort. I den ferskeste statusrapporten fra Europol vedrørende terrorisme i EU, kan man blant annet lese:

«A total of 152 terrorist attacks occurred in five EU Member States. The majority took place in France (63), Spain (33) and the UK (35).1 After an increase in 2012, the number of terrorist attacks in 2013 fell below the number recorded in 2011. As in previous years, the majority of attacks can be attributed to separatist terrorism.»

Separatister står bak mest terror
Det er altså separatister som står bak de fleste terroraksjoner i EU. Separatister ønsker politisk løsrivelse fra en stat, med sikte på å etablere en ny, uavhengig stat for en befolkningsgruppe. Eksempler på slikt kan være baskiske separatister i Spania eller korsikansk terrorisme i Frankrike.

Selvsagt skal terroristene som drepte alle i Paris stå til ansvar for sine avskyelige handlinger. Selvsagt. Det er samtidig viktig at Europas redaktører tar mål av seg til å fremstille fakta om terror på en mer sannferdig måte. Ellers er de med på å skape fordommer av verste sort, og det vil de vel ikke selv om det selger?

Hykleriet i Ukraina

5. mars ble det på Youtube lagt ut et lydopptak av en samtale mellom den estlandske utenriksministeren Urmas Paet og Catherine Ashton, medlem av Europakommisjonen siden 2008. I samtalen kommer det frem at snikskytterne som skjøt og drepte demonstranter og politi, var betalt av ny-nazister.

Ikke like ensidig
Christian Tybring-Gjedde (FrP) ser i motsetning til vår utenriksminister Børge Brende ut til å ha tatt seg bolle og to, og er ikke like ensidig i sin fordømming av Russland sin rolle. Ikke at ikke Putin fortjener kritikk, men hvem er det NATO og USA driver og rister lanker med? Det er på tide å presentere en tredje løsning. I følge den svenske historikeren og forfatteren Åsa Linderborg, er det som skjer i Ukraina ikke noe annet enn skandaløst hykleri. I Aftonbladet kunne man 4. mars blant annet lese følgende:

Jag er ingen putinista och kommer aldrig att bli. Mina sympatier ligger hos den ryska vänsteroppositionen. Den som med högermannen Putins goda minne i dagarna fängslas för saker som är langt djärvare än att spela elgitarr i en kyrka. Men när Putin jämförs med Hitler, blir jag beklämd över historieløsheten. Det är en skymf (krenkelse) mot Tredje rikets alla miljoner offer, varav många dog just i Ukrania i massakrer som Svoboda hyller som sitt historiske arv.

Helt åpent ny-nazister
Partiet Svoboda som nå har tunge ministerposter, var inntil nylig et åpent, nazistisk parti. I deres verden er det ikke plass for hverken homoseksuelle, russere eller jøder. De var Svoboda som med fysisk makt stoppet gayparaden i Kiev i 2012, og det er Svoboda som nå får assistanse fra svenske ny-nazister for å beholde sin makt. Det er litt av noen krefter USA og NATO ber oss om å være nyttige idioter for. Tybring-Gjedde sa dette til Klassekampen 7. mars:

Jeg reagerer på den kraftige og kategoriske fordømmelsen av Putin. Jeg vil ikke angripe min egen regjering, men det må gå an å se at han står overfor et veldig vanskelig dilemma her.

Historiker Linderborg etterlyser en tredje løsning, ikke ideer om et tredje rike. Skjermdump av Aftonbladet.

Det skjer neppe med det første at undertegnede atter er enig med Tybring-Gjedde om noe, men det går virkelig ikke an å holde med noen i dette stormaktsspillet. Verken EU, Svoboda, Russland, brunskjorter, Putin, NATO eller USA står til eksamen. For å unngå en ny kald krig, må det komme et tredje alternativ på bordet.

Det må være et alternativ som ikke kompromisser med verken folkeretten eller fascismen, men respekterer at demokratiet må bygges nedenfra og av folkeflertallet. Først da foreligger de premissene som er nødvendige for å sikre det ukrainske folk fred og frihet.

Landet som ikke slutter å blø

(Foto: Wikimedia Commons)
Onsdag 27. mars kunne nyhetsbyrået Reuters fortelle at fem sivile afghanere ble drept i et NATO-angrep, og at fire av dem var barn. Dagen etter kunne man på Dagbladet sine nettsider se bilder av en gråtende gutt i Logar-provinsen som deltok i begravelsen.

President Hamid Karzai har gjentatte ganger kritisert NATO for de nattlige raidene på jakt etter Taliban. Det er da det er lettest å gjøre slike fatale feil. Kritikken faller for døve ører. To dager etter at de fire barna ble drept, kan The Guardian formidle at to barn til er drept under et NATO-angrep.
2. april kunngjør VG at det er flyktningkrise i Afghanistan. Over en halv millioner mennesker er på flukt, og for helsearbeidere er dette verdens farligste land å jobbe i. Den humanitære situasjonen er den verste på fem år. Opplysningene kommer fra Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC) sin ferske rapport.

Logar-provinsen merket med rød farge.

- Levekårene for mange av familiene som har måttet flykte fra sine hjemsteder er livstruende. De mangler trygg tilgang på mat og vann, skikkelig boforhold og skole til barna. Over 300.000 av de fordrevne er barn, sier konstituert generalsekretær Toril Brekke i Flyktninghjelpen.” (VG, 2. april.)

Dette er langt fra de skrønene som Kristin Krohn Devold (H), Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap), Espen Barth Eide (Ap) og Grete Faremo (Ap), og diverse utstasjonerte militærfolk har forsøkt å fortelle det norske folk. Det er som om de har begynt å tro på historiene om at de er der for å sikre piker retten til å gå på skole selv.

Ikke nok nødhjelp
I 2012 ble det i en felles appell fra ulike hjelpeorganisasjoner bedt om 437 millioner dollar til det humanitære arbeidet i landet. Ifølge IDMC kom bare halvparten av pengene på bordet. Hvordan kan det ha seg at det ikke er så vanskelig å grave opp penger til krig?

Allerede 22. mars 2012 kunne Aftenposten fortelle at ingen andre land i Europa kjøper mer våpen per innbygger enn Norge. Regnet per innbygger, bruker den rødgrønne regjeringen 40 ganger så mye penger på militærutstyr som USA. Det er ikke bare importen som er stor. Norge har på fem år steget ni plasser på rangeringen over land som eksporterer konvensjonelle våpen. Nasjonen har med andre ord tredoblet våpeneksporten.

Når man får fatal vold inn på eget liv, er det aldri moro. Mainstreammedia har da også passet på å gi storslåtte begravelser for norske, falne soldater masse spalteplass. At disse dødsfallene kunne vært unngått om krig ikke hadde vært så stor business, snakkes det lite om.

Heller ikke at vi er med på å skape flere asylsøkere som ikke bare vil ha behov for traumebehandling, men som også vil komme til å være arbeidsuføre på grunn av de psykiske belastningene de har opplevd under krigen.

Det viktigste ser ut til å være å gi folket historier som de kan villede seg selv med. I mellomtiden kan våpenindustrien fortsette å gni seg i hendene i ro og fred.

Få soldatene hjem!


Blair og Bush tegnet av Martin Schranks.
Norge deltar i krig, og det er på sin plass å spørre hvorfor. Har det noensinne vært vits i å ty til våpen? Det afghanske folk som ikke er begeistret for hverken sin korrupte president, Taliban eller de allierte, ville nok riste dementerende på sine hoder om de kunne.

I etterpåklokskapens navn og om man får sammenligne, må man kunne si at det var bra av Vietnam å gå til krig mot Kambodsja for å styrte den grusomme diktatoren Pol Pot. Mannen drepte hele 2 millioner mennesker av en nasjonalitet som talte 7-8 millioner til sammen, det er like sinnsykt som om Stoltenberg skulle beordret hæren til å drepe 25 % av den norske befolkningen.

At Vietnam i det hele tatt tok affære, skyldtes at Pol Pot drev med etnisk rensning i enormt format, og likviderte vietnamesere systematisk og brutalt. Krigen ble avsluttet først i 1989, men da hadde Kambodsja og Røde Khmer kapitulert, og både kambodsjanere og vietnameserne følte seg atskillig tryggere.

En kan således trygt konkludere med at den kambodsjansk-vietnamesiske krigen førte med seg positive og viktige endringer for folket i begge landene. Det kan man ikke påstå om noen av krigene som de allierte i Vesten med USA i spissen har drevet med. Selv om også USA drev og bombet i Kambodsja, var det Vietnam som fikk slutt på forferdelighetene til Pol Pot.

I 1953 ble et kupp i Iran regissert av USA og Storbritannia fordi de ikke ville la landet nasjonalisere oljen sin, og Muhammed Reza Sjah Pahlavi ble innsatt som sjahen av Iran. Sjahens diktatur provoserte som vi alle vet frem revolusjonen som kom i 1979. Dessverre slapp folket etterpå til et prestestyre som i stor grad har vist seg å være både kvinnefiendtlige, trangsynte og farlig fundamentalistiske.

I 1954 regisserte CIA et kupp i Guatemala som førte til et militærdiktatur som varte i 40 år. I 1965 Ble kuppet mot president Sukarno i Indonesia støttet. General Suharto ble innsatt, og han drepte på bestialsk vis hele en million kommunister. I 1963 støttet USA kuppet mot den irakiske og Sovjet-vennlige diktatoren Kassem, og i 1980 fikk diktatoren Saddam Hussein støtte i krigen mot Iran. Vi vet alle hvordan det gikk senere.

Vietnamkrigen (1955-1975) er i dag en flau og dyr skamplett, noe som en bråtevis med filmer fra Hollywood har prøvd å illustrere. Oliver Stone-filmen «Platoon» må nok sies å være en av de som har klart det best. Han klarte å vise det enkle og evigvarende faktum når det kommer til krig; det er bare tapere på begge sider.

Til tross for dette, har USA og deres allierte fortsatt ufortrødent, og innblanding i Zaire/Kongo, Bolivia, Uruguay, Chile, Øst-Timor, Angola, Honduras, Nicaragua, El Salvador, Mist-Østen, Colombia, Mexico og ikke minst Sør-Afrika, har fått katastrofale og fatale følger for utallige av mennesker verden over.

2001 er året Afghanistan ble invadert, og elleve år etter innfører president Karzai som er støttet av NATO en praksis som sier at kvinner ikke lenger skal ha lov til å bevege seg ute alene. Han serverer hele idiotien med å si at menn er fundamentale, og at kvinner er annenrangs. Nå er det på høy tid at folk både i Norge og verden våkner, og ser krigføringen som NATO og USA driver med for hva det er; inhumane operasjoner satt i stand av folk som er ute etter penger, naturressurser og makt. Få soldatene hjem!

Kakao ikke motiverende nok


I skyggen av det som skjer i Libya, har utviklingsminister Erik Solheim vært i Elfenbenskysten og gitt 100 millioner kroner. Landet er verdens største produsent av kakao, og det skal de sannsynligvis være meget glade for.

Nå ligger riktignok Elfenbenskysten veldig i grenseland til å være interessant for verdens oljegribber. Etter 2006 har det nemlig vært store olje- og gassfunn utenfor kysten. Frankrike har vært parat med “hjelp”, og har stilt opp med både kunnskap, redskap og folk. Imidlertid er ikke det det eneste Frankrike har stilt opp med. De har også hatt med seg sugepinner på størrelse med oljerør som de har puttet ned i statskassen, og Elfenbenskysten sitter tilbake med kun 8 % av oljefortjenestene.

Det er president Gbagbo som har gått med på denne dårlige avtalen med Frankrike, og han nektet lenge å gå av selv om Alassane Ouattara i november i fjor vant valget. Fredag 6. mai ga han imidlertid opp, og Ouattara ble tatt i ed.


Billedtekst: Alassane Ouattara er ny president i Elfenbenskysten. Ivorianerne håper han er sterk nok til å stå mot presset fra Vesten, men tviler.

To av mine private venner er nettopp fra Elfenbenskysten. De er av frykt for represalier anonyme, men forteller at Gadaffi lenge prøvde å hjelpe ivorianerne med å ta kontroll over landets ressurser. Han forklarte dem alle fordelene med å nasjonalisere kakao- og oljeindustri, og det ble stor stemning for å gjøre nettopp dette. Vesten likte ikke Gadaffis innblanding. Mine to venner er overbevist om at Gadaffi har fått et sortere stempel enn han fortjener, fordi han la for mange kjepper i hjulene til pengeglade investorer.

Enn så lenge kan Elfenbenskysten som sagt bare være lykkelige for at det er kakao de produserer mest av. Hadde det vært nok av det sorte gull å hente ut, så ville nok Stortinget gitt grønt lys for å sammen med de allierte bombe dette landet også.

Kakao er rett og slett ikke motiverende nok.

Krigsveteran slår alarm - fem har tatt selvmord


Krisgveteran Wiggo Johan Pedersen (innfelt) slår alarm. Hele fem norske ekssoldater har i desember 2010 tatt sitt eget liv. Pedersen ber innstendig besltuningstakende politikere om å våkne.

Han er med i organisasjonen Warfog, et frivillig nettverk av og for skadde soldater og pårørende. Han ble der informert om de som hadde tatt selvmord:

- Siden 2002 har vi jobbet mye med nettopp selvmordssaker, skapt nettverk, informert, fått folk ut av isolasjonen og ensomheten, sier Pedersen.
- Det er en liten verden vi bor i, særlig med dagens kommunikasjonsmuligheter og nettmedia, og noen kjenner alltid noen, som igjen kjenner noen. Vi er soldater i sjel, om enn sivile i skinn. Kameratskapet fra tiden ute, avdelingsfølelsen, den sitter i, og når noe skjer, så får vi vite det, for det angår også oss.

Fått nok av tomt prat
- Vi vet imidlertid at vi kan ikke redde alle, men vi prøver i alle fall, der våre myndigheter har sviktet. Og, om enn mager, så er det allikevel en trøst at vi har reddet mange ganger flere enn de som har forlatt oss. Uten oss, hadde tallene på tapte trolig vært enda større.

- Så lenge norske myndigheter sender folk ut, så vil skadde soldater komme i retur. Ingen vet, eller kan forutsi hvem, og dette koster. Myndighetene må i tilfelle være villige til å betale prisen!

Pedersen er desillusjonert på grunn av den manglende oppfølgingen han selv og andre i samme sko har fått. Aksept og åpenhet om at dette er et reelt problem, må slik han ser det til. Pedersen ønsker også at det legges til grunn et rettferdig regelverk, tilstrekkelig støtte og ærlig handling.

- Jeg har fått nok av tomt prat!

Leverte tilbake FN-medalje
Krigsveteranen var en av de 67 som i sommer leverte krigsmedaljene sine tilbake i protest mot behandlingen ekssoldater får av staten. Han forteller uten omsvøp at han selv har slitt stort med seinskader i hele 20 år.

Å oppleve kriger, konflikter, kamerater som døde, overfall og ran på kloss hold, har satt sine spor. I tillegg måtte alle leve med stadige trusler fra veibomber, miner, artilleriangrep, beskytning fra håndvåpen og ren trakassering.

Da det ble besluttet at de som har skadet seg før 1. januar 2010 maksimalt kan få 35G i erstatning, ble Pedersen forståelig nok meget opprørt. De som har skadet seg etter denne dato, kan nemlig få hele 65G i erstatning. Pedersen forsto ikke dette klasseskillet, og reiste derfor hele 100 mil for å levere FN-medaljen sin tilbake. Han påpeker at arbeidsoppgavene i Libanon kunne være akkurat like sjelsettende som i Afghanistan, og synes myndighetene med en slik praksis opptrer grovt urettferdig.

- Det var likevel tyngre å levere den inn igjen enn jeg hadde trodd, sier Pedersen.

Flere potensielle tragedier
Pedersen advarer om at det kan skje flere tragedier i tilknytning til ekssoldater med seinskader.
- Det er langt fra bare meg som sliter med post-traumatisk stresssyndrom og panikkangst. I tillegg er det vanlig med søvn- og konsentrasjonsvansker, problemer med å håndtere hverdagen og psykosomatiske lidelser eller smerter.

- Da er det ikke rart at man sliter med å forholde seg til både familie og omverdenen, sier Pedersen.

- Hva er vanskeligst for deg i dag å leve med i forhold til tiden din som FN-soldat?

- Det gjør selvsagt vondt å oppleve hver dag på kroppen hva tjenesten i Libanon gjorde med meg. Det som likevel gjør mest vondt av alt, er den manglende støtten man som ekssoldat opplever fra de samme som sendte meg ut.

- Ville jeg reist ut igjen? Nei, ikke om jeg den gang da hadde visst hva jeg vet i dag!

  • Pårørende til FN- og NATO-soldater kan søke om medlemskap i denne gruppen på Facebook (Pårørendegruppa for FN og Nato-veteraner). Det er en liten men seriøs gruppe hvor man kan finne støtte hos mennesker i samme situasjon som seg selv.

Gråten i Irak har ikke stilnet


Foto: MILITARYPHOTOS.NET

De allierte styrker sin bombing av Irak, stilnet for flere år siden. Men gråten blant de som bor der, har det ikke. Leger i Falluja rapporterer at rekordmange babyer blir født med misdannelser.

I september 2009, var det 170 nyfødte babyer på Fallujah General Hospital. 24 % av dem døde i løpet av sine 7 første levedager, og utrolige 75 % av de døde babyene ble klassifisert som deformerte. Irakiske leger antar at ammunisjon som ligger igjen på slagmarken og forurensing er årsaken.

Verre enn Hiroshima
Kvinnen Layla Anwar som står bak bloggen An Arab Woman Blues, forteller om hvordan det er å oppleve det tragiske livet i Falluja fra innsiden, og påstår at Falluja til og med er verre enn Hiroshima. Hun får støtte fra den britiske professoren Chris Busby, spesialist på stråling. Han har publisert mange artikler om dette tema, og har forsket i land og landområder som Libanon, Kosovo, Gaza og Irak. Irakiske og amerikanske myndigheter har gjort det de kan for å vanskeliggjøre forskningen til Busby. Det er på sin plass å undre seg over hvorfor.


Billedtekst: Lille Fatima Ahmed fra Falluja ble født med blant annet to hoder. Fatima lever ikke lenger, og hennes familie sørger som alle andre i slike tragiske situasjoner.

Hvis man orker det, kan man google og selv finne mange flere bilder av hvilke deformiteter barn i Falluja blir født med. Jeg gjorde det, og ble både kvalm og sorgfull. Jeg føler samtidig ikke noe behov for å legge ut hva mer jeg kom over her i bloggen min, men ramser opp noen av funnene professor Busby gjorde:

  • Barn ble født uten øyne.
  • Barn ble født med to eller tre hoder.
  • Barn ble født uten kroppsåpninger.
  • Barn ble født med kreftssvulster i hjernen eller øynene.
  • Barn ble født uten sentrale vitale organ.
  • Barn ble født med et lem for mye eller lite.
  • Barn ble født uten genitalier.
  • Barn ble født med alvorlige hjertefeil.

Krigsforbrytelse av verste sort
Falluja ligger vest for Bagdad, og var gjenstand for massive amerikanske angrep under krigen. Professor Busby er ikke i tvil om at amerikanernes bruk av ammunisjon med utarmet uran og hvitt fosfor er hovedårsak til at så mange barn blir født med deformiteter. Det irakiske helsevesenet har begrensede ressurser ettersom de ble hardt rammet av krigshandlingene til USA. Beboerne i Falluja har ikke bare blitt utsatt for de terrorhandlinger som bombing automatisk medfører, de er utsatt for en krigsforbrytelse av verste sort. Så er det altså derfor mektige mennesker i både Irak og USA gjør det de kan for å dysse alt ned.

Layla Anwar spør forståelig nok hva det irakiske folk har gjort for å fortjene dette. Hun påpeker også at man i Vesten ikke noensinne kan ha brydd seg så voldsomt om de humanitære forhold i Irak, for da ville man vel vist mer omtanke og omsorg nå. Jeg selv spør hvordan vi kan tillate oss å først bombe Falluja sønder og sammen med våpen som ikke bare er ment for å drepe, men også skade fremtidige borgere. Dette er ikke bare skittent militært spill, det er også forbudt ved internasjonale lover.

Norge ut av NATO
USA vil klokelig nok ikke være medlem i Den internasjonale krigsforbrytdomstolen i Haag. Ved å ikke være medlemsland, unnlater USA å bli stilt for rett der. De amerikanske, ansvarlige militærmakter slipper dermed unna med hva de har gjort i Irak. Derfor bør Norge etterhvert spørre seg selv hvem vi ønsker å være alliert med, og om vi som nasjon virkelig skal være med på å tie ihjel tragedier som den i Falluja. Om det ikke er mulig å stille ansvarlige militærmakter for rett, så bør vi ihvertfall markere at vi ikke vil ta del i en slik amoralsk allianse som NATO virker å være. Det er vel ikke fremdeles noen som innbiller seg at russerne kommer om vi ikke er på lag med onkel Sam?

Det er ikke annet enn frekt å hevde at NATO har sikret freden i mer enn femti år. Dette er en av de største løgnene i norsk utenrikspolitikk, men gjentar man en løgn mange nok ganger, så blir den til slutt en sannhet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har i dag tatt opp president Hamid Karzais valgløfter under et møte i presidentpalasset i Kabul. Det spørs om han ikke samtidig burde svippe innom president Jalal Talabani i Irak for å slå av en prat. Ved å gjøre det, kan Norge være en pådriver for at det irakiske folk får oppleve mer rettferdighet.