Viser arkivet for stikkord nav

De unge, late naverne?

Det er aldri feil å stille forventinger til andre mennesker. Tenk deg om. Hvis du selv levde et liv hvor ingen forventet at du skulle bidra eller innfri noen krav, så ville du ganske kjapt følt deg ubrukelig og overflødig.

Det ville ikke spilt noen rolle om de du hadde rundt deg var aldri så hjelpsomme. Alle mennesker trenger å føle at de har oppgaver og at de på en eller annen måte er viktig. Man får på ingen ikke et sunt selvbilde om man får servert alt på et sølvfat eller om man får puter sydd under armene. Et sunt selvbilde får man av å mestre og å delta.

NAV skryter
Sånn sett var det ikke galt av NAV i Drammen å kreve at unge personer mellom 18 til 25 år som ville ha sosialhjelp, måtte møte klokken åtte om morgenen for å få pengene de hadde krav på. Men det er galt å tro at kravet om å stå ved en NAV-dør klokken åtte om morgenen alene er et godt nok tiltak.

NAV-sjef Steinar Hansen skryter i Dagens Næringsliv om at utgiftene til sosialhjelp ble redusert fra 104 millioner kroner i 2013 til 87 millioner kroner i 2014. Han hevder at NAV har klart å skille de som virkelig hadde behov for hjelp fra dem som ikke hadde reelle behov, men hvordan kan han være sikker på dette? Vet han hvordan det har gått med de som ikke kom seg til NAV klokken åtte om morgenen? Livnærer de seg ved hjelp av prostitusjon eller kriminalitet? Har de fått tilbud om praksis- eller skoleplass? Var de virkelig bare late og arbeidssky, eller føler de seg mer utstøtt og isolert enn noensinne?

Puter under armene?
En god del mennesker har en såpass komplisert livshistorie at de parallelt med forventinger må møtes med omsorg og forståelse. Omsorg og forståelse er ikke det samme som å sy puter under armene. Da har man virkelig misforstått. Indre motivasjon kommer for de aller fleste som sliter først når de selv skjønner hva som utfordrer dem og hvordan de best mulig kan takle sine utfordringer. For mange er det nødvendig å få profesjonell hjelp for å klare dette.

Problemet oppstår lenge før man kommer i en situasjon der man må velge mellom å være et bestemt sted klokken åtte for å få hjelp, eller klare seg selv. Dette må vi som samfunn innse, og ikke se oss blinde på at Drammen kommune klarte å spare 17 millioner kroner. Muligheten for at de sparer seg til fant, er nemlig svært høy.

NAV trenger mer enn sikkerhetstiltak

1. februar 2012 gikk en NAV-bruker amok med brekkjern og knuste ruten i inngangsdøren til NAV-kontoret i Lillestrøm. 8. august året etter gikk det verre enn verst. En kvinnelig ansatt ved NAV Grorud ble drept, og mannen som ble tatt for drapet ble betegnet som alvorlig psykisk syk.

Forståelig nok gikk Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen som organiserer flere ansatte i NAV, etter drapet ut i media og etterlyste nye sikkerhetstiltak. At folk skal føle seg trygge på jobb, sier seg selv. Hun krevde også at bemanningen måtte økes opp.

Før episoden i 2012 og etter drapet i Ammerud, har det vært mange eksempler på at folk tyr til desperate midler når de ikke blir hørt eller sett av etaten som tross alt er satt til å nettopp både høre og se mennesker med problemer. Senest 23. januar jaget og kastet en mann i 30-årene PC-skjermer etter ansatte ved NAV Drammen.

Det hjelper på ingen måte ikke bare med skuddsikkert glass og effektive alarmsystem for å få NAV til å fungere som det skal. Foto: Wikipedia

Dette er en uholdbar situasjon både for brukerne og de ansatte. Det er på tide og spørre seg selv om hvorfor det er som det er. Hvorfor handler desperadoene som de gjør? Da holder det ikke å tenke på bare sikkerhetstiltak. BA-journalist Olav Sundvor er inne på det i spalten «På den andre siden» søndag 26. januar. Han har besøkt en eldre mann som ville fortelle sin livshistorie. Han hadde vært en arbeidsom kar som hadde stanget hodet i veggen etter å ha fått den ene tragedien etter den andre i fanget. Barna var døde og konen hadde gått bort etter et langt og smertefullt sykeleie. Sundvor skriver:

«Daglig får avisredaksjonen fortvilte henvendelser fra mennesker i vanskelige livssituasjoner. Mange av dem vil bare ha noen å prate med. Det er lettere å kontakte medier enn å få tak i ansatte på offentlige kontor.»

Da Sundvor gikk, hadde den gamle mannen takket ham for at han hadde hørt på ham. Det ble han glad for. I dette tilfellet skulle det ikke mer til.

I likhet med Sundvor, tenker heller ikke jeg at løsningen er høyere murer i form av skuddsikkert glass og effektive alarmsystem. Man må heller bruke ressursene på folk. Få flere folk i førstelinjen. Få NAV-ansatte på kurs, og i hvert fall de kursene de i følge tariffen har krav på å få. Sett inn forebyggende tiltak i de bydelene og tettstedene hvor det er opphoping av sosiale problem.

Sist men ikke minst – sørg for at noen tar telefonen når et menneske trenger hjelp.

De som snylter på Norge

Denne annonnsen finner man her, på hybel.no.

Går det an å være lite begeistret for mennesker som snylter på felleskassen til Norge, uten at man samtidig trekker inn ordet innvandrer eller utlending? Selvsagt. Det er akkurat like mulig som å ønske gode veier i vårt land, uten å trekke inn bistandshjelp.

Undertegnede liker i hvert fall hverken trygdesvindlere eller dårlige veier. Førstnevnte problem ser man et eksempel på i annonsen jeg har lagt ut bilde av, og det andre opplever man bare man sitter seg inn i en bil og kjører i noen minutter.

Nå er det dog trygdesvindlere det forsøkes å få fokus på her. Snakker vi om en tyrker med oppholdstillatelse i Norge? Eller snakker vi om en som er født og oppvokst i Norge med norsk etnisitet som har fått nok av tøft klima? Det er ikke godt å vite, men det spiller for så vidt ingen rolle. Å koble det til en bestemt folkegruppe, er og blir feil. Slik type kriminalitet finner man nemlig i alle samfunnslag og alle kulturer.

Hva med alle nordmenn som valfarter til Spania og Thailand? Har de liksom alle rent mel i posene sine? Diverse presseoppslag sier noe annet.

Det som er viktig, er at mennesker som gjør slikt stilles til ansvar. Ikke om de har norsk eller utenlandsk etnisitet.

Mindre spillerom for barneverntjenestene


Med ti års mellomrom døde Siv Inger (16) og Ragnhild (15) mens de var under barnevernets omsorg. Rødt fremmet derfor et forslag under gjennomgang av “Plan for psykisk helse i Bergen kommune 2011-2015”, og det ble enstemmig vedtatt at byråden skal skrive tydelige og felles retningslinjer for bydelenes barnevernstjenester.

Det er nemlig slik i dag at barnevernsbarn i stor grad er prisgitt den bydelen de sokner til. Mens eksempelvis Fana bydel er veldig samvittighetsfulle og dyktige i dag, fatter andre bydeler vedtak som er såpass horrible og ansvarsløse at de burde blitt anmeldt for omsorgssvikt. Akkurat det er jo et paradoks ettersom barnevernet skal gripe inn der barn er utsatt for nettopp grov omsorgssvikt.

Spillerom i forhold til skjønn
Det er dessverre slik at en del ungdom som havner på barnevernsinstitusjon enten har stiftet bekjentskap med rusmidler før de flytter inn eller under oppholdet. Dette får de ansatte miljøarbeiderne og miljøterapeutene med seg, og de skriver samvittighetsfulle rapporter. Disse blir overlevert til den barnevernstjenesten den enkelte ungdom hører til.

I enkelte bydeler handler man resolutt om det er sikre rusobservasjoner bare i en uke eller to. Andre bydeler sitter på gjerdet i månedsvis og venter så lenge før de vedtar ting, at ungdommene i mellomtiden har utviklet et fatalt avhenighetsforhold til sterke rusmidler. Nå skal altså alle bydeler få tydelige føringer, for en kan ikke drive og spille bingo med menneskeliv på denne måten.

Her er forslaget som fikk enstemmig støtte:

Forslag til tilleggspunkt fra Anna K. Eltvik på vegne av Rødt, punkt 3 “Ideologi og faglig plattform” – “Tvungent psykisk helsevern”:
Bystyret ber byrådet utarbeide retningslinjer som sikrer at praksis mht tvangsvedtak ikke varierer vesentlig mellom barnevernstjenestene i de ulike bydelene, og at det spesielt overfor rusutsatt ungdom sikres at nødvendige tiltak settes inn tidsnok til å kunne hindre utvikling av tungt rusbruk.

NAV atter på tulltur

f169CropList/img650x367.jpg!
Det er ikke lenge siden sist NAV var i søkelyset. Da var det fordi de hadde ubegrenset adgang til å overvåke folk på trygd, men nå er det fordi de vil tvinge foreldre til å betale husleie for barn over 18 år som flytter hjemmefra.

En god venninne av meg som jobber i NAV forklarte at overvåkingssaken var blåst ut av proporsjoner, og at kotymen i NAV ikke var å overvåke folk i hytt og pine eller akkurat som det falt seg inn. Uansett hva er det betenkelig at NAV på papiret hadde større fullmakter enn selv politiet, og derfor ryddet også statssekretær Gina Lund (Ap) i Arbeidsdepartementet opp.

Ikke rettferdig
Det spørs hva man velger å gjøre denne gangen. Det kan ikke være tvil om at praksisen til NAV vil gi en storm av reaksjoner. Det er mange foreldre der ute med avkom rundt 18 år som kan tenke seg å flytte hjemmefra.

Slik NAV gjør det nå, kan barna flytte til egen bolig med eller uten foreldrenes velsignelse, foreldrene må uansett betale. Dette er på ingen måte rettferdig.

VG forteller om et par på Vestlandet som har fått et krav på 150.000 kroner fra NAV. Pengene skal dekke datterens husleieutgifter frem til hun er ferdig med videregående. Med et slikt system, så er NAV uomtvistelig med på å lage et samfunn hvor det er større forskjell enn før mellom rike og fattige. NAV sørger også for at de med dårligst råd ikke tar seg råd til å utdanne seg. De fleste barn velger nemlig å ta hensyn til størrelsen på foreldrenes lommebok.

Vi bor i et land som etter andre verdenskrig ble bygget fra omtrent null. Generasjonene før oss har sammen klart å lage en nasjon hvor prinsipp som rettferdig fordeling av godene og lik rett til utdanning har stått sentralt.

Nå må en ikke gå hen å miste fokuset. Rettferdig fordeling av godene og lik rett til utdanning er fremdeles meget viktige prinsipp, og den dagen en mister det av syne, så er vi ikke lenger en nasjon av medmenneskelige velferdsbyggere. Da er vi bare egoister som har mistet av syne hvor viktig det er å ta vare på hverandre og på den oppvoksende slekt.

Hvem er det som nyter godt av pengene som NAV får inn på denne måten? Jeg bare spør.

Storebror ser deg


Det var neppe lille Norge George Orwell tenkte på da han skrev romanen 1984, men hans overvåkingskåte hovedfigur “Big Brother” ville nok likt seg i NAV.

NAV har nemlig ubegrenset tilgang til å spionere på trygdede. Deres fullmakter er større enn selv politiets, og da kan man med rette begynne å lure.

Overvåkingssamfunn
Vi legger alle digitale spor etter oss overalt. Dette gjør at det er enklere enn noensinne å ha full kontroll over borgerne i landet. Forståelig nok er det mange som ikke liker dette. Ikke fordi man nødvendigvis har noe å skjule, men for mennesker flest er det et ukrenkelig prinsipp å være et fritt vesen. Hvor fri er man hvis storebror ser alt man gjør? Og med hvilken rett tillater NAV seg dette?


Billedtekst:Politiet må søke Post- og teletilsynet (PT) for å få utlevert data om telefonsamtaler eller hvilke sider du har besøkt på Internett.

Først betaler man skatt så det monner, men når man skal heve den trygden man har rettmessig har krav på, så må man finne seg i å bli kikket etter i sømmene som om en var en narkobaron eller annen type yrkeskriminell.

Trygdemisbrukere stjeler fra felleskassen. Dette er en type råttent spill som ikke kan aksepteres. Men å gi grønt lys for at alle skal mistenkeliggjøres og overvåkes om NAV ser det formålstjenlig, er rett og slett å gå for langt. Overvåkingen som skjer i regi av NAV må stanse umiddelbart!

Ta NAV-brukerne på alvor


Den enorme mengden klager mot NAV vitner om at reformen har vært en ulykke for svært mange mennesker. Brukerne blir utsatt for overdreven kontroll og topptungt byråkrati, og mange føler seg mistenkeliggjort. Slik behandler man ikke folk! Det er tross alt ikke hvitsnippsforbrytere det er snakk om; De “får” penger andre steder.

NAV må være et reelt serviceorgan og ikke et system for å knipe igjen på ytelsene til brukerne. Staten er rik og må være villig til å være generøs. Det er lite hensikt i reformer som ikke gir bedre velferd og livsvilkår.

Vil regjeringen fortsatt ha oppslutning om velferdsstaten, må NAV snarest gi brukerne verdighet og tillit. Å bygge ned kontrollregimet og ansette flere faste saksbehandlere med umiddelbar, romslig vedtaksmyndighet er en god begynnelse.

Thorleif Berthelsen, lagsleder Rødt Bergen Sør

Sender sosialklienter til Frelsesarméen

img3351209.jpg!
Den siste tiden har Torstein Dahle stadig vekk blitt kontaktet av folk med behov for mat eller livsnødvendig utstyr, som er sjokkert fordi sosialkontorene de kontakter, bare sender dem videre til Frelsesarméens slumstasjon.

Sosialtjenesten-NAV i flere bydeler ber folk om å gå til Frelsesarmeens slumstasjon for å få nødvendig mat og utstyr til livsopphold. Slumstasjonen gjør da en jobb som egentlig Bergen Kommune er lovpålagt (Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen §§ 18 og 21.)

Reagerer meget sterkt
Det har forekommet at sosialarbeidere har fulgt klienter til slumstasjonen. Samtidig skal de ha gitt klar beskjed om at de forventer at Slumstasjonen stiller opp, slik at det oppfattes som et press og nesten en ordre. Dette reagerer Torstein Dahle meget sterkt på:

- Dette er på alle måter uakseptabelt. Frelsesarmeens slumstasjon gjør en viktig innsats her i Bergen, men dette er jo en innsats som skal komme i tillegg til det som kommunen skal gjøre, for å gjøre livet lettere for de vanskeligstilte. At kommunen tilriver seg disponeringen av Slumstasjonens ressurser for at kommunen skal spare penger og slippe å bruke penger og arbeidskraft på det selv, er uhørt.

Dahle ber om at byråden følger denne saken opp overfor Sosialtjenesten – NAV på alle nivåer, og at man kontakter Frelsesarmeens slumstasjon for å høre hvordan saken ser ut sett fra deres side. Det bør etter hans mening snarest mulig skværes opp i dette, både av hensyn til Slumstasjonen, til de vanskeligstilte som har krav på at det er kommunen som hjelper dem, og til kommunens egen lovoppfyllelse.


Billedtekst: Slumstasjonen i Oslo har så stor pågang, at de har begynt med køsystem.

Barnefattigdommen har eksplodert
Mellom 2000 og 2010 har barnefattigdommen i Norge eksplodert med 100 %. Således kan man på ingen måte si at dette som i denne artikkelen har kommet frem, er tilfeldig. Det prioriteres ikke lenger på politisk hold å ta fattigdomsspørsmålet på alvor, og man overlater i større og større grad til fru Fortuna hvordan det skal gå med de svakest stilte i samfunnet. Dette bør ikke velferdsstaten Norge være bekjent av.