Viser arkivet for stikkord norge

Norge - mulighetenes land?

Shakespeare hadde garantert ikke rapporten «Equality of Opportunity: Definitions, Trends, and Interventions» til økonomene Richard Reeves og Isabel Sawhill i tankene da han skrev det verdensberømte skuespillet «Hamlet».

Men han kunne kanskje hatt det. Om man skal leve bra eller ikke, er nemlig i stor grad avhengig av om man er født med en sølvskje i munnen eller ei.

Rapporten ble presentert medio oktober 2014 i USA, men 414 år før ble Shakespeare legendarisk med ordene:

William Shakespeare skrev i år 1600 om “outragous fortune” i Hamlet.

To be, or not to be, that is the question. Whether ’tis nobler in the mind to suffer. The slings and arrows of outrageous fortune, or to take arms against a sea of troubles and by opposing end them.

Outragous fortune. Undersøkelsen fra USA viser at noen har dette. Skamløs lykke. Barn fra fattige familier som får de beste eksamenspapirer og holder seg unna all kriminalitet, kommer til kort i arbeidslivet for selv verstingene i rikmannsfamiliene. Det blir selvsagt ikke bedre av at høyere utdannelse i USA koster en del penger, og at man ofte må være velsignet med enten raketter i beina eller andre særskilte evner for å komme i nærheten av et stipend.

Bor vi ikke i USA sier du? Jo, som tidligere lærer i geografi, har jeg fått med meg det. Vi bor i Norge. Landet hvor de blåblå nå ikke bare har det travelt med å knuse velferdssamfunnet, men også øke forskjellene mellom de rike og fattige. Fremtiden for de som spiser barnegrøt med edelt metall skal om mulig sikres bedre enn den har blitt – være seg virkemidler som fravær av formueskatt og arveavgift eller nullskatting.

Og for all del – barna til uføre bør ikke være til byrde. Hvordan skal det da gå med skjortesnippene som Rimi-Hagen for presset i London? Eller helsen til John Fredriksen som blir syk av å tenke på sitt ansvar som medmenneske i det store spleiselaget som nasjonen Norge er tuftet på? Nei – la de uføre tenke gjennom hvilke sytepaver de er. Når livet blir kjipt nok, drives de ut i arbeid helt av seg selv.

Det er godt det snart er jul, for da kan man bruke høytiden som unnskyldning for å tro på sprøyt. Kanskje kan noen foreldre hjelpes ut i arbeid, og ting vil gå bedre. Noen. For langt de fleste er det likevel slik at behovet for trygd er langt mer sammensatt og komplisert enn mangel på arbeidslyst. Våkn opp Erna!

Kyklopene i Brussel

EU-domstolen har erklært datalagringsdirektivet for ugyldig, og begrunner det med at det er et svært omfattende inngrep i privatlivet. Det at EU-domstolen har tatt affære i en så viktig sak som datalagringsdirektivet, er en aldri så liten sensasjon.

Kyklopene i Brussel blir nå nødt til å se urimelighetene med sin egen overvåkingsiver. Datalagringsdirektivet ble lansert for å harmonisere lagring av opplysninger for å bekjempe organisert kriminalitet og terrorisme i hele EØS-området. Likevel lander EU-domstolen på at direktivet er for inngripende, siden det ikke begrenser seg til det strengt nødvendige.

I Nei til EU er man selvsagt glad for hva EU-domstolen har kommet frem til.

Det var bråk i hele Europa før domstolen sa sitt, og misnøyen i vårt eget kongerike var blant mange stor da Høyre og Ap stemte det gjennom. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet, Venstre og fem representanter fra Høyre var mot. Janne Sjelmo Nordås (Sp) sa følgende til NRK 8. april:

”Vi advarte mot akkurat dette da saken ble behandlet på Stortinget. Vi ba om at saken måtte vurderes juridisk i forhold til EU-domstolen, men det ble ikke lyttet på.”

Audun Lysbakken (SV) forlangte i samme artikkel at regjeringen stanser med å implementere direktivet. Han sa videre:

”Dette setter de to partiene som stemte dette gjennom i Stortinget i skammekroken.”

Og det har Lysbakken rett i. Den orwellske måten å tenke på, strider mot viktige og sentrale menneskerettigheter. Ideal om det frie mennesket og rettsikkerhet, ble skylt ned av landets to største parti med den største selvfølgelighet. Har de glemt at de er folkevalgt?

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kunne i følge ABC Nyheter ikke si 8. april om regjeringen stanser datalagringsdirektivet. Kanskje bruker han anledningen til å komme med gode nyheter på frigjøringsdagen 8. mai? Det er lov å håpe.

Norge har alltid vært et land som er stolt over sin selvstendighet og råderett. Mens vi i 1945 befridde oss fra et herredømme som brukte kuler og krutt for å bestemme over oss, kan vi kanskje året vi har grunnlovsjubileum befri oss fra byråkratkykloper som prøver å bestemme over oss via møtesaler og skrivebord i en by som ligger 1100 kilometer fra Oslo. Vi vil bestemme over vårt eget land takk, og vi vil i hvert fall ikke overvåkes uten at det er nødvendig!

Franskmenn imponert over norsk feminisme

Forrige uke ble jeg intervjuet av franske Diane Berbaine. I hovedtrekk ville hun vite hvordan
Frankrike kunne bli bedre innenfor feminisme, og om hvilke utfordringer Norge fremdeles står ovenfor selv om vi i europeisk målestokk har kommet langt. I dag bestemte det anerkjente nyhetsagasinet Rue89 å legge saken ut som toppsak, og reaksjonene har ikke latt vente på seg.

Artikkelen deles flittig på Twitter, Facebook og andre sosiale media, og folk gir uttrykk for at de beundrer Norge. Noen sier franskmenn bør flytte til det forjettede land, andre vil sende deres minister for kvinnelige rettigheter dit på kurs.

Slik ser det ut når Observateur forteller om feminisme i Norden.

Her er svarene jeg ga:

Frankrike skal ha ros fordi landet var tidlig ute og gjorde kampen mot voldtekt til et kjønnspolitisk tema. Blant oss som kjemper for at voldtektsofre i Norge skal få bedre behandling av både retts- og hjelpeapparat, er det godt kjent at Frankrike fikk en ny og bedre voldtektslov allerede i 1980. Frankrike skal også ha ros fordi landet har gjort det straffbart å melde mindreårige på i skjønnhetskonkurranser og foreskriver høye bøter. Feminister i Norge lovpriste senatet i Paris som vedtok lovendringen i fjor.

Det er likevel hevet over en hver tvil, at likestillingen mellom kjønnene har kommet lenger i Skandinavia enn i resten av Europa –inkludert Frankrike. Nasjonen har for eksempel ikke gode ordninger når det kommer til svangerskapspermisjon. Også i arbeidslivet skorter det på rettigheter for franske kvinner. Det er ikke lik lønn for likt arbeid i Norge heller, men de kjønnsbaserte forskjellene er mye større i Frankrike enn i Norge.

For at Frankrike skal klare å bli ”flinkere i klassen”, bør landet begynne å bruke kvotering som virkemiddel. Det var gjennom lovpålagt kvotering at Norge fikk sin første såkalte kvinneregjering i 1986 med landsmoderen Gro Harlem Brundtland som statsminister. Åtte av de 18 statsrådene var kvinner, og den var en verdenssensasjon. Ingen kan i ettertid si at de ikke var like kvalifiserte eller dyktige som mennene før deres tid.

Det må på ingen måte fremstilles slik at Skandinavia ikke har problemer lenger. I Norge har den nye regjeringen med statsminister Erna Solberg vedtatt at leger skal få lov til å reservere seg mot kvinner som søker abort. Det er også besluttet at kvinner i spesielt vanskelige livssituasjoner ikke lenger skal få lov til å abortere etter uke 22. Sterke krefter jobber for at leger skal få lov til å reservere seg mot kvinner som vil ha prevensjon. Som om ikke dette er nok, står sexkjøploven som ble innført i 2009 i fare for å oppheves. Feminister flest ser på alt dette som enorme tilbakeslag.

I tillegg må norske kvinner akkurat som franske kvinner leve med den seksuelle hverdagstrakasseringen. Den som er så vanlig at man knapt nok reagerer. Den norske fotballspilleren Leni Larsen Kaurin sine opplevelser er i så måte representative. Hun har stått frem i media og fortalt hvordan hennes trener i Stabæk, Øyvind Eide, har trakassert henne seksuelt. Da hun gjorde det klart at hun aldri kunne ha noe forhold til ham, fikk hun mindre og mindre spilletid. I dag er hun klubbløs, og hennes tidligere venninner fra idrettsmiljøet har vendt henne ryggen. De har slått ring rundt treneren.

I alle organisasjoner med hierarki, må de som har ledende stillinger vite best. Asymmetriske maktforhold gir ulike utgangspunkt. Hvis man har problemer med å innrette seg etter dette, bør man heller ikke administrere en organisasjon med masse mennesker. Det er horribelt hvordan Leni har blitt behandlet, men det er samtidig symptomatisk.

Jeg opplevde selv trakassering da jeg var en profilert Rødt-politiker. Den kvinnelige nestlederen for hele partiet, Marielle Leraand, bekreftet i media at hun hadde sett stygge, sjokkerende mail. Min lokale, mannlige leder avkreftet ovenfor journalistene at det foregikk noen som helst mobbing. I dag er jeg ute av politikken, han sitter fremdeles med vervet sitt. Vi har så visst fremdeles ting å jobbe med i Norge. Det beste er om man klarer å forene de krefter som ønsker positiv forandring, både nasjonalt og internasjonalt.

Anna Kathrine Eltvik, leder for pressegruppen i AU 8. mars Bergen

Klar sammenheng mellom selvmord og varetekt

Norge er på nivå med Albania når det kommer til varetektsfengsling. Begge landene defineres som varetektsverstinger, og har fått sterk kritikk fra både FN og Europarådet for sine rutiner. I 2006 kalte Europarådets torturkomité (CPT) bruk av isolasjon i norsk varetektsfengsling for tortur.

I desember tre år senere måtte daværende justisminister Jonas Gahr Støre forklare seg for FN sin torturkommisjon i Genevé.

I 2010 sa advokat Frode Sulland følgende i Aftenposten:
«Norge er ikke noe forbilde når det gjelder bruk av varetekt. Det gjelder omfanget av varetekt totalt sett, varigheten av varetektsoppholdene, bruk av isolasjon under varetekt og særlig bruk av glattcelle.»

Brudd på torturkonvensjoner

Advokat John Christian Elden var i samme artikkel hakket kvassere:

Oslo fengsel topper statistikkene når det kommer til selvmord. Foto: Wikimedia

«Det er flott at Norge bruker kunnskaper og ressurser på å lære andre land å unngå brudd på torturkonvensjonen i varetektssituasjoner. Det er imidlertid et stort tankekors at Regjeringen samtidig tillater at tortur skjer i Norge hver eneste dag fordi vi ikke har midler til å drifte nok varetektsplasser.»

Året før hadde det bare i Oslo sittet i gjennomsnitt 110 personer ulovlig lenge på glattcelle hver eneste måned. Det er grunn til å spørre seg selv hvorfor det er slik, og kanskje spesielt i 2014 hvor vi feirer at Grunnloven er 200 år. I 2013 fikk nemlig norske fengsler en rekord man definitivt kunne vært foruten. Aldri før har så mange tatt selvmord. 3. januar 2014 kunne man lese følgende i VG:

«Elleve innsatte – nesten en hver måned – valgte å ta sine egne liv. Det er mer enn dobbelt så mange som i 2012. Kriminalomsorgen er svært bekymret for utviklingen…Tre av fire som forkorter livet sitt i fengsel er varetektsfanger, altså uten noen endelig dom.»

Skummel retorikk

Å bli varetektsfengslet er for de fleste å regne som en livskrise. Det er de færreste som ikke reagerer sterkt på tunge avhør og fullstendig isolasjon. Følelser av livstrøtthet, håpløshet, avmakt, sorg og ikke minst skam kommer strømmende på. Er man heldig får man snakke med en fengselsprest eller en annen sjelesørger. De som ikke er fullt så heldige, blir sittende helt for seg selv og slite. Krisen blir eksistensiell.

Det kan kanskje være fristende og si at noen av dem sikkert fortjener den lidelsen de må oppleve. Det er en skummel retorikk. Vi har en rettsstat, og man er ikke skyldig før man er dømt. En varetektsfengsling er ikke det samme som en dom. Det er domstolene som deler ut straff, ikke de som arresterer. Dette er viktige prinsipp i ethvert system som liker å definere seg selv som demokratisk.

Måtte de som har mistet sine kjære på grunn av selvmord under varetekt, tilgi et system som på langt nær er godt nok. Måtte den sittende regjering se og våkne.

Å tilgi voldtekt

Året 2009 ble norske Monika Kørra kidnappet og voldtatt i USA. Snaue fire år etterpå står hun frem i både amerikansk og norsk media og forteller at hun har tilgitt de som utsatte henne for ugjerningen. Det er godt gjort. Ikke bare var overfallsvoldtekten av det særdeles grove slaget, men det er kun en av gjerningsmennene som i ettertid har vist noen form for anger.

Har man litt av barnetroen intakt, så vet man at det ligger storhet i Monika sin handling. Det må likevel ikke bli slik at hennes måte skal være regelen for alle. Blir man utsatt for et traume av denne sorten, er det i bunn og grunn umulig å vite hvordan det til syvende og sist går med verken den utsatte sin mentale helse eller evne til å absolvere. Det er dessuten snudd fullstendig på hodet om man skal begynne å gi voldtekstutsatte terningkast alt etter hvor flinke de er til å benåde.

At Monika klarte det, skal hun selvsagt ikke kritiseres for. Bra for henne. Samtidig er det soleklart at det i hennes sak var omstendigheter i etterkant av forbrytelsen som ikke er vanlig i Norge. Ikke bare anmeldte hun saken, men hun ble også trodd. To av voldtektsforbryterne fikk livsvarig fengsel, mens den tredje fikk 25 år.

Dette er milevis unna norsk praksis. Strafferammen gir rom for å dømme opp til 21 år, men domstolene gir likevel bare brøkdelen av det de kan i straff. Om ikke de frikjenner. Det skjer også ofte. Det gir selvsagt de voldtektsutsatte mange ekstra belastninger. Vil de treffe på voldtektsforbryteren igjen? Risikerer de da å oppleve noe like grusomt? Vil det hevnes at de vågde å gå til anmeldelse?

Når mange slike og lignende spørsmål kverner rundt i hodet, er det ikke så lett å finne frem til den plassen av hjertet hvor tilgivelsen sitter. Man har nok med seg selv. Når man i tillegg vet at det ikke er prioritert å gi voldtektutsatte systematisk oppfølgingshjelp, så gir det et dystert helhetsbilde. Man har nok med seg selv fordi man er overlatt til seg selv.

Monika hadde anledning til å bearbeide den vonde opplevelsen ved å bli med i et statlig program for voldtektsofre som het «Victim offender meditiation». I USA ser man altså ut til å ha forstått to viktige ting – både at voldtekt er en alvorlig forbrytelse, og at utsatte trenger oppfølging fra det offentlige. Ville vi opplevd at flere klarte å tilgi om dette ble implementert i vårt eget samfunn? Kanskje. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å forebygge vold gjennom undervisning i grunnskolen, og deretter være konsekvente ovenfor dem som ikke har forstått grensene.

Politisk maktspill med bismak

EU hadde fredag 5. juli avstemning om en resolusjon som ville gitt Edward Snowden asyl. Fredsprisvinneren som i fjor ble hyllet av Torbjørn Jagland for å være demokratiske menneskerettighetsforkjempere, valgte dermed å vende ryggen til en sann forkjemper for både demokrati og menneskerettigheter.

Obama har allerede bedt Russland om å overlevere Snowden.

Fadesen blir ikke mindre av å vite at Snowden avslørte hvordan USA og NSA (National Security Agency) har overvåket nettopp EU-land sine kontor i FN og ambassader i Washington. Frankrike, Portugal, Spania og Italia takket ham ved å nekte et fly de trodde Snowden var med i tilgang til sine luftrom. Dette alene er et politisk maktspill som gir dårlig bismak, men saken stopper ikke der.

I flyet som 3. juli til slutt måtte nødlande i Wien satt ikke Snowden, men Bolivias president Evo Morales. Mens flyet sirklet målløst rundt på jakt etter bensin, risikerte det å gå tomt for drivstoff. De fire landene som nektet Morales å lande, var således med på å sette livet til presidenten i fare. Det førte til at statsledere fra hele Latin Amerika innen et døgn samlet seg i et toppmøte i Cochabamba. I berettiget harme har de gått sammen om en protest, og krever en unnskylding fra landene som i praksis lekte med Morales sitt liv.

Mangler humanitært mot

Norge har hatt sjanse til å gi Snowden asyl, men det humanitære motet som skulle til ser ut til å være skylt ut med badevannet. Vi har nemlig våget å være menneskelige før, som for eksempel da folkevalgte Salvador Allende ble drept i Chile, og diktatoren Pinochet overtok. Med støtte fra USA, bedrev Pinochet med folkedrap og terror av særdeles grusomt kaliber. Da vågde norske politikere å ta til ordet for å fordømme Pinochet, og for å gi chilenske flyktninger asyl. I USA satt både Nixon og Kissinger og freste.

Det ser ut som om Venezuela kommer Snowden til unnsetning. Spørsmålet blir hvordan man skal få ham dit fra Russland. I mellomtiden gjør garantert amerikanske myndigheter det de kan for å presse den store bjørnen opp i et hjørne. Det er å håpe at russerne rir stormen av. Verden trenger varslere som Snowden. Verden trenger et åpnere og mer rettferdig demokrati.

Afghanistan en glemt sak?

Allerede 19. Juli i 2010, gikk det frem av et hemmelig dokument at utenlandske styrker skal ut av Afghanistan innen 2014. Daværende utenriksminister Støre mente at opplysningene som stammet fra lekkasjen berodde på en misforståelse. I dag vet vi bedre.

ISAF (International Security Assistance Force) skal nemlig ut innen 2014, og det er ikke snakk om noen misforståelse som helst.

Kvinneundertrykkende president
Høsten 2012 avsluttet Norge sitt engasjement i Faryab-provinsen. Innsatsen har fra da vært konsentrert om Kabul og Mazar-i-Sharif. I april i fjor sa Støre sin etterfølger, Barth Eide, følgende til NRK:

– Nå er det omtrent 550 norske soldater i landet. Fra neste år ser jeg for meg at det er 200 færre. Hele ISAF-styrken skal ut av Afghanistan i 2014, så det vi gjør er i tråd med ISAFs planer.

For de av oss som hele tiden har ment at det var feil å være med på invasjon av Afghanistan, er ikke tilbaketrekkingen i seg selv sørgelig. Sånn sett er det greit at Støre og Barth Eide har snakket mot hverandre. Vissheten om at afghanere i mange provinser har fått det mye verre takket være vestlig innblanding, er verre. At landet med de mange fjell i tillegg blir overlatt til seg selv og den korrupte og kvinneundertrykkende presidenten Karzai, gjør om mulig saken enda verre.

Veteranenes psykiske helse
I Norge har Forsvarsdepartementet gitt Forsvarets sanitet i oppdrag å undersøke norske Afghanistan-veteraners psykiske helse. På Forsvarets sider har man lagt ut rapport om problemstillingen, og en konkluderer med at et flertall av dem klarer seg helt fint. Det er likevel alarmerende at så mye som sju prosent sier at de har psykiske plager. I undersøkelsene har man konsentrert seg om soldater som har vært hjemme i fire år. Vi vet altså på ingen måte enda hva sluttregningen blir i form av seinskader som enda kan oppstå og traumebehandling – eventuelt manglende traumebehandling. I tillegg, er det fremdeles en rekke soldater som ikke er undersøkt.

Flere har allerede stått frem og påpeker at de får for dårlig oppfølging. Ikke bare må de leve med at det er mange som med god grunn er kritiske til hva de har gjort, men de risikerer også å bli stemplet som illojale bråkmakere. Sinte og desillusjonerte veteraner, vil måtte leve videre med sine vanskelige tanker uten et godt, utbygget hjelpeapparat. Nettopp derfor skal da også selvmordsraten blant dem være svært høy.

Krigsprofitører
Det å gå inn i Afghanistan som del av en imperialistisk militærorganisasjon som ISAF er, gir ikke gevinst for andre enn dem som tjener store penger. Og de er det mange av. Bush og Obama har begge flust med finansvenner som i dag sitter svært godt i det takket være invasjonen. Dette dreier seg dog ikke bare om supermakten USA. Også norske våpenprodusenter har tjent store summer på å spekulere i krig og elendighet, blant annet ved å utstyre de omstridte droneflyene.

I 1997 brøt samarbeidet mellom UNOCAL og Taliban sammen. Det var katastrofalt for profittjagende, vestlige oljeselskap som ønsket å bygge et trans-afghansk oljerør gjennom landet. Det kunne sikret olje-uavhengighet fra Russland og store inntekter. Vi må ikke glemme at det var dette som var grunnlaget for bombe Afghanistan tilbake til steinalderen. Vi må heller ikke glemme alle de sivile der som har måttet betale prisen, og som må fortsette å gjøre det i lang tid fremover.

Da må andre enn Karzai styre hvor pengene landet får i bistand ender opp, ellers vil vi bare fortsatt ha med et folk å gjøre som blir underkuet og lurt.

Alt er innvandrernes feil


Hver gang noe går galt i vårt land, så hevder mange i fullt alvor at det er innvandrernes feil. Om det er eldre som ikke får det stellet de har krav på, skoler som faller sammen eller barnevernsbarn som ikke får den hjelpen de trenger, så kan vi altså takke Ali fra Syria og Tara fra Somalia.

De og mange med dem har nemlig kommet til lille, naive Norge med et mål for øyet; tømme sosialkontorene for penger. Ryktene skal ha det til at de klarer det også. Mens våres egne må stille seg i kø og ikke får noe som helst, blar de offentlig ansatte villig opp for disse utspekulerte snylterne.

Ler hele veien
I dag er det omlag 655 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv (547 000) eller er født i Norge med to innvandrerforeldre (108 000). Til sammen utgjør disse gruppene 13,1 prosent av befolkningen. Nesten 15 prosent av befolkningen gjør altså ikke annet enn å snylte, voldta, stjele eller bedrive annen antisosial aktivitet. De bidrar ikke med noe som helst til samfunnet, og ler hele veien fra der de kom fra til bankfilialene de bruker i Norge. Blir de tatt av politiet, smiler de like bredt. I fengsel får de jo tatt utdannelse på statens regning mens de mesker seg i det beste som er av mat. Det er ikke det minste underlig at de utgjør 90 % av de innsatte.

Er det rart høyresiden vinner stemmer på å love innvandringsstopp? Vi er tross alt en nasjon bygget på dugnadsånd, og ikke pokker om vi gidder å se på disse late umenneskene som får skattebetalerne i Norge til å betale for deres luksusbiler og luksushjem. Eia man var født i et fattig u-land. Da har man jo virkelig vunnet den store lottopremien. Det er bare å ta et fly til Norge, så ordner resten seg av seg selv.

EØS-avtalen
Problemet er at ovenstående både er pinlig usant og latterlig unyansert. Det er helt andre årsaker som gjør at det årlig kommer titusener av innvandrere til Norge. De fleste av dem kommer fra EU-land, og ettersom Norge har godtatt EØS-avtalen, må man også akseptere at opp til 70-80 000 mennesker kommer hit årlig. Hvis alle disse menneskene hadde kommet kun for å leve på trygd, ville det ikke gått så mange år før Norge som det velferdssamfunnet vi kjenner det hadde kollapset. Nå har det seg imidlertid slik at det ikke er tilfellet.

Innvandret arbeidskraft driver i stadig større grad nasjonen Norge. De siste årene har innvandrere fylt sju av ti nye jobber. Aftenposten intervjuet 9. oktober Andrea Di Manno (25), Carmine Enrico Farina (36), Afke van Leur (29) og Elier Diaz (39). De kunne ingen fortelle om et luksusliv betalt av NAV, men klargjorde alle at de tok jobber som nordmenn ikke ville ha. Finansdepartementet sitter ikke på andre opplysninger, og har kunngjort at arbeidsinnvandringen i hovedsak har vært «etterspørselsdrevet». Utlendingene kommer fordi det er lav ledighet og behov for folk.

Innvandrere holder Norge oppe
Faktum er at enda flere av de svakeste og mest hjelpetrengende i vårt samfunn ikke hadde fått bistand om det ikke var for innvandring. Sysselsettting og vilje til å betale skatt til felleskassen er nøkkelen til all velferd. Det er på sin plass å oppfordre samtlige i vårt land som kan lese, til å følge med på hvilke politiske parti som kutter i poster som går ut over de som har minst fra før. Det er også på sin plass å oppfordre alle som kan lese til å følge med på hvilke politiske parti som passer på at de som har mest fra før får mer.

Det er helt andre enn bilmekanikeren Ali eller rengjøringshjelpen Tara som representerer den største trusselen mot velferdsordningene.

Hva som i sannhet er norske verdier


Siv Jensen og FrP ønsker at romfolk skal stoppes ved grensen, og påstår i samme åndedrag at de er de eneste som tar vare på Norge og norske verdier. Siv Jensen og FrP tar feil. Norge er nemlig et land som har lange tradisjoner i forhold til det å ha åpne dører for andre folkeslag.

Det kan i hvert fall forfatteren Henrik Wergeland skrive under på. Da jødesaken skulle opp til behandling for første gang i Stortinget i 1842, sørget han for at alle representantene fikk en kopi hver av diktet «Sandhedens Armee». Her gikk han til angrep på løgn og fordommer, og gjorde det samtidig klart for dem alle hva han mente om at jøder var nektet adgang til kongeriket Norge.

Jødeparagrafen
Seks år etter hans død, i 1851, ble den såkalte Jødeparagrafen opphevet. Etter 1860 var det også fritt frem for tatere, utenlandske tiggere, munker, jesuitter å komme hit. Jesuittene fikk riktignok ikke forkynne, men de hadde adgang til landet.

FrP og Siv Jensen vil med andre ord 152 år tilbake i tid, og viser med dette liten respekt for gammeldags, norsk forståelse av rett og galt. De er rett og slett både historieløse og unorske i sin stil, og sånn sett er det dypt tragisk at de sannsynligvis vil komme til å fylle enda flere seter på Stortinget enn de gjør i dag etter neste valg. Hva ville Wergeland sagt mon tro?

Wergeland var opptatt av folkeopplysning. Han var også opptatt av at arbeiderklassen burde behandles bedre, og stilte seg bak store opprør ute i Europa. Så så han da også på seg selv som en kosmopolitt. Ingen kan likevel komme og påstå at ikke Wergeland elsket sitt hjemland.

17. mai-kongen
Vi snakker om en mann som allerede på begynnelsen av 1800-tallet forsto at å være en verdensborger ikke behøvde å stå i motsetning til det å være norsk. Vi snakker om en mann som sies å stå bak det første barnetoget på 17. mai i 1820, og som kalles for «17. mai-kongen». Vi snakker om en mann som knyttet fargene i det norske flagget til revolusjon fordi det hadde franske farger.

Det er dette som i sannhet er de norske verdier. Det er dette som i sannhet definerer Norge. Hva Siv Jensen og FrP prøver å innbille det norske folk, er en helt annen sak.

Nisseluer og 17. mai-tog


Er det ikke nisselue-nekt som får folk i Norge til å rase, så er det at noen skal finne på å gå med andre flagg enn norske i 17. mai-toget. At det ikke var innvandrere som ville ha bort nisseluene, eller at nordmenn selv bruker sine flagg på nasjonaldager i andre land, snakker man ikke om.

Allerede på 1600-tallet var det flere norske sjøfolk som fant veien til USA, men mellom 1825 til 1920 emigrerte hele 800 000 nordmenn dit. Om det ikke var fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning eller næringsmessige reguleringer i Norge som drev dem, så var det eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika. Som vi vet slo en del av dem seg ned i staten Minnesota.

Bildet man ser øverst er fra i fjor, tatt på USA sin nasjonaldag i nettopp Minnesota. At en av dem som går i prosesjonen bærer på et norsk flagg, er tydelig for alle og enhver og se. Immigranter med norske aner får fritt vise frem sin opprinnelsesidentitet, og det uten at andre der går bananas.

Er det innvandrere i Norge som har kontaktet meg og bedt meg fremme deres krav om rett til å bære det flagget de vil på 17. mai? Nei. Dette er utelukkende mine egne, prinsipielle standpunkt. Klart de må få lov til å være stolt over både sitt eget morsland og Norge på en dag som dette.

Ønsker alle en riktig god 17. mai!