Viser arkivet for stikkord omsorg

Hvorfor stemme på Rødt?


Det har gått opp og ned på meningsmålingene for Rødt i Bergen, så det er vanskelig å spå hvordan det vil gå for oss til slutt. Vi håper selvsagt at vi får flest mulig stemmer, for vi har mange mennesker av Torstein Dahle sitt kaliber som er klare for å innta plassene i bystyret.

De viktigste sakene for Rødt?

  • Nei til profittbasert omsorg!
  • Dårlig luft ikke bare et vinterproblem!
  • Bedre skoler nå!
  • Nei til barn på anbud (barnehager og barnevern)!
  • Verdig rusomsorg!

I tillegg skal det nevnes at vi også synes det skal være fint å bli gammel, og at vi er stolt over å være Norges eneste fredsparti. Vi ønsker også ny kurs i byplanleggingen, står for en raus og inkluderende innvandringspolitikk, og vi vil ta bedre vare på landets og byens kulturliv.

Les forøvrig innlegg i Byavisen om Bergen kommune sin informasjonsavdeling. Den er dobbelt så stor som nyhetsavdelingen i BA. Rødt synes en kan slanke denne avdelingen, og heller bruke pengene på eksempelvis New Page, Megafon og Utekontakten.

Byrådet vil overta statlig barnevern


I en pressemelding datert 9. juni 2011, informerer Hilde Onarheim (oppe t.v.) om at Bergen kommune har søkt om å få overta det statlige barnevernet. Forsåvidt er det en helt grei tanke å desentralisere denne etaten, men likevel er det grunn til å slå alarm. Høyre har nemlig ingen betenkeligheter med å sett barnevernsbarn ut på anbud.

Før Lysbakken (nede t.v.) , barne-, likestillings og inkluderingsminister tar sin beslutning, bør han tenke seg godt om. I partiprogrammet til Høyre kan man lese følgende:

Høyre vil bruke konkurranse som et virkemiddel for å finne nye løsninger og løfte kvaliteten. Private har gjennom tidene på ulike måter gitt viktige bidrag til velferdssamfunnet, ikke minst innenfor helse, omsorg og barnehager.

Om det var slik at private aktører har gitt så mange viktige bidrag til velferdssamfunnet innenfor helse og omsorg, så hadde ovenstående ikke sett så dumt ut. Problemet er at virkeligheten ikke er slik. I dag er den rådende barnevernspolitikken i Norge at flest mulig barn og unge som har behov for barnevernets omsorg, skal få denne utenfor institusjon. Denne strategien er vedtatt av Stortinget. Å bruke billige, hjemmebaserte omsorgstilbud er i mange sammenhenger vel og bra, men man har et utall med eksempler på at disse sprekker. Når det skjer, må barna sendes på institusjon. Problemet er at man har hatt det travelt med å legge ned offentlige barnevernsintitusjoner de siste årene, og da må man ty til private aktører.

Lønnet under tariff
Private barnevernsaktører må levere anbud. Når en institusjon taper et anbud, må barna som bor der flytte. Beslutningbstakende politikere skylder på EØS-reglene, og sier at det er de som tvinger systemet til å ha anbudsrunder. Det eneste de har gjort i forhold til dette, er å sette ned en arbeidsgruppe som skal se på saken.

Mens arbeidsgruppen nitidig ser på saken, er det flere insitusjoner som går konkurs. De klarer ikke å få tingene til å gå rundt med sine konkurransepriser. En annen lei konsekvens, er at ansatte blir lønnet under tariff.

De som er mest skadelidende om man ser alt under ett, er barnevernsbarna. De siste ti årene viser forskning at barnefattigdommen økt med hundre prosent i Norge, og ansatte i barnevernet har meldt at de merker presset. De får ikke hjulpet alle de som egentlig trenger det, og løper det meste av tiden rundt og slukker branner.

Tettheten mellom barnevernsbarn er størst i fattige bydeler. Fattige barn har lett for å bli fattige voksne også, og sånn blir den vonde sirkelen sluttet. En ny kurs i barnevernspolitikk er derfor tvingende nødvendig.

Man burde arbeide for:

  • å bygge flere offentlige barnevernsinsitusjoner
  • et høyere antall med mindre barnevernsinsitusjoner slik at man i høyere grad kan tilby tilpasset barnevernsomsorg for barn med forskjellige behov
  • å konsekvent skille rusungdom fra rusfrie ungdom på institusjoner
  • at de kommunale barnevernstjenestene alle skal få tydelige og felles retningslinjer, slik at barn som trenger hjelp ikke er prisgitt hvilken bydel eller bygd de bor i
  • styrking og utbygging av kommunale ungdomsklubber, og spesielt fordi dette vil komme barn fra familier med dårlige levekår til gode
  • å stanse privatiseringen av barnevernet
  • å styrke det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet i sosial-, helse-, skole- og politietat i saker som er relatert til barnevernet
  • at det blir slutt på overbelegg og underbemanning på barnevernsinstitusjoner
  • at det avsettes mer midler til etterutdanning av barnevernsarbeidere

O, jul med din glede


Ensomhet er den største folkesykdommen i Norge. Hele en av fire nordmenn rammes av den, og i julen føles ting verre enn ellers. Da skal man være sammen med de man er glad i, og resten av samfunnet stenger.

Kvinner er mer ensomme enn menn, og eldre over 70 år er mer ensomme enn de unge. Samtidig avslører statistiske undersøkelser at unge mennesker mellom 16 til 24 år i antall er nesten like mange som de eldste som føler seg ensomme.

Høytidene tynger
For dem som er ensom og forlatt, blir det mye tydeligere i høytider enn ellers på året. Man ser gjerne at nabolaget tynnes ut fordi familier reiser bort i julen, og så blir man konstant minnet på i media at jul og nyttår er tiden for lykkelig familiesamvær. Da er det tungt å sitte der alene og føle at ingen bryr seg.

Samtidig er det en myte at flere mennesker enn ellers velger å ta selvmord i julen. Forskere tror at høytider har en dempende effekt hyppigheten av selvmord, for til tross for at man sitter der alene, så koser man seg med mange gode minner. Psykologer tror dessuten at en del deprimerte mennesker utsetter selvmordsplaner i høytider for å skåne familie eller venner.


Billedtekst: Media peprer oss med budskap om at alle er glade og lykkelige i julen, her ser vi Signe Tynning og Nils Gunnar Lie i TV2 smile høytiden inn.

Prisgitt veldedighet eller feit lommebok
Men selv om det er slik at flest folk tar sitt eget liv om sommeren, så er det ingen grunn til å innta en avslappet holdning til problemstillingen. Kanskje er det nettopp fordi mange gjennom veldedighet tilbyr mat og selskap i høytider spesielt, at de mest deprimerte føler seg sett. Man burde ikke være prisgitt veldedighet for å oppleve litt verdighet.

Staten burde opprette flere lavterskeltilbud for mennesker som ikke nødvendigvis trenger å legges inn på psykiatrisk sykehus, men som i perioder trenger profesjonelle å snakke med. Det burde også dannes langt flere offentlige, terapeutiske samtalegrupper for mennesker som trenger det. Den offentlige omsorgen bør være så godt utbygget at den favner om alle, og ikke bare prioritere plass til dem med de tyngste, psykiske lidelsene.

For de som har litt penger på konto, er der dog flere muligheter. De har i det minste råd til å betale for den terapien de måtte trenge. Andre med mer normal inntekt, må finne seg i å stå å lange køer før de via fastlege slipper til hos psykolog. I mellomtiden må de leve med de vonde tankene sine og bare håpe at de holder ut. Dette er virkeligheten i Norge anno 2010, og det er ikke akseptabelt.

Forøvrig kan man lese om hvordan man unngår ensomhet her. Professor Knut Halvorsen råder ensomme til å forsøke å være mer sosiale. Han sier også at det kan være lurt å skaffe seg en hund eller katt.

Ensomhet er farlig i det øyeblikk man isolerer seg totalt og begynner å skremme folk bort fra seg. Da skal en passe seg for å trøste seg med alkohol, falske venner eller mat.

Setter profesjonskamp fremfor barna


Illustrasjonsfoto.

Randi Reese, leder i Fellesorganisasjonen, hevdet i VG i går at bruk av mer tvang, ikke er veien å gå. Hun mener man heller bør satse på å bruke mer fagfolk.

Mens mange politikere nå har gitt uttrykk for at de vil ha tydeligere lovverk som åpner for mer tvang, så tror Reese at løsningen ligger et helt annet sted. Hun får støtte fra barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken, som sier at lukkede dører ikke gir godt barnevern. Men det er da en stor forskjell på å låse barn inne, og å fysisk holde dem igjen når de prøver å rømme, er det ikke? Eller har han virkelig lyst til å ta den diskusjonen med Ragnhild sine etterlatte?

Reese skisserer en fremtid hvor barnevernsinstitusjonene nesten bare bruker ufaglært arbeidskraft. Dette er hun redd for, ettersom barnevernsbarn i dag legges ut på anbud. De billigste insitusjonene er ofte billige fordi de har lave lønnskostnader.

Barn på anbud
Jeg er heller ikke glad for at barnevernsbarn legges ut på anbud, men samtidig synes jeg tidspunktet for å mane til profesjonskamp er svært feil. I Ragnhild sitt tilfelle, var det jo blant andre nettopp fagfolk som sviktet grovt. Da hun rømte fra institusjonene, var problemene rundt henne mange. Likevel er det to ting som utkrystalliserer seg:

  • Hun bodde ikke på lukket institusjon, en følge av nettopp fagfolk i Fylkesnemnda.
  • En hadde ikke lovhjemmel til å holde henne igjen, men kun prøve å snakke henne til fornuft.


Billedtekst: Barnepsykolog Magne Raundalen.

Barnepsykolog Magne Raundalen
Det hadde sannsynligvis ikke spilt en rolle om selv dyktige Magne Raundalen sto der og prøvde med sin aller beste terapi, når en ungdom virkelig vil ut og ruse seg, så nytter det ikke uansett hva man sier til dem. Jeg synes det er helt tullete å innbille seg at flere fagfolk på jobb kunne forhindret akkurat denne situasjonen. Det er mange fagfolk også som er frusterte, og som er klare for et nytt og tydeligere lovverk. Har ikke disse fagfolkene støtte fra sin egen foreningsleder de da?

Den gode samtalen mellom barnet og sosionomen/barnevernspedagogen må komme i etterkant av den akutte situasjonen. Og sannheten er at enkelte ungdom, aldri åpner seg opp for terapeuter selv om de har fine utdannelsespapirer. Tvertimot fortalte Magne Raundalen på et seminar en gang at den beste terapeuten han noensinne hadde jobbet med på et mottak, var ansatt som vaktmester.


Billedtekst: Før i tiden sa man at mennesker med mange nøkler, var tiltrodde personer. Kanskje ikke så rart likevel da at den beste miljøarbeideren Raundalen noensinne har jobbet med var vaktmester.

Ufaglærte kan også være dyktige
Miljøterapeuter som jobber på lukkede insitusjoner er akkurat like omsorgsfulle, profesjonelle og samvittighetsfulle som andre på åpne institusjoner. Reese motarbeider faktisk både mange av sine medlemmer og mange av barnevernsbarnas skjebner ved å si det hun gjør. Samtidig sparker hun beina under på dem som til tross for manglende papirer, gjør en fantastisk jobb. Kunne hun ikke heller bare holdt seg til det faktum at det i økende grad eksisterer underbemanning og overbelegg på barnevernsinsitusjoner? Dette er slik jeg ser det mye verre enn at folk som jobber med ungdom ikke nødvendigvis er hjelpepleier, sosionom, velferdsarbeider eller barnevernspedagog.

Underbemanning og overbelegg resulterer dessuten i at alle barna ikke får den oppmerksomheten de burde få, og når det kommer til stykket, er det dem vi jobber for.

Tvang er for en del et negativt ladet ord, men for mange, er det selve redningen i livet. Det kunne vært redningen for Ragnhild også. Terskelen for å bruke tvang bør bli mye lavere enn den er i dag. Et barn må få slippe å stå med den ene foten i rennesteinen før noen finner det for godt å gripe kraftig inn. Jeg vet at mange barnevernspedagoger og sosionomer er enige med meg i dette. Er Randi Reese?

(Jeg understreker for sikkerhets skyld at jeg selv ikke er utdannet sosionom eller barnevernspedagog, men lærer. Det er ikke meningen å fremstå som et FO-medlem med tilhørende kompetanse.)