Viser arkivet for stikkord overgrep

Ikke samvittighetsfulle nok

Så er Norge rystet av nok en overgrepssak. En barnehageansatt i Tromsø er siktet for overgrep mot 11 barn. I VG kan man lese at han er oppfattet som en godhjertet og positiv humørspreder. En helt normal type som var glad i sport og musikk.

Oftest er en overgriper ikke en fremmed, men en som barnet kjenner godt. Overgriperen kan være et familiemedlem eller andre som kjenner barnet godt – for eksempel en skoleansatt eller en trener. En overgriper ser med andre ord ut som alle andre. Men de oppfører seg ikke som alle andre. De misbruker gjerne både tillit og posisjon, og de går ikke av veien for å bruke triks slik at barnet ikke røper hva som har skjedd.

Sint, opprørt og sjokkert
De fleste av oss blir sinte, triste, opprørte og sjokkerte når vi hører om voksne personer som tillater seg selv å misbruke barn på denne måten. De misbrukte selv kan også kjenne alle disse følelsene, og det er helt greit. Skal man overleve slike opplevelser, må det man har opplevd gyldiggjøres. Gyldiggjøring skjer ikke om man må holde ting for seg selv eller skammer seg, men når man blir tatt på alvor under trygge rammer. De som skal følge opp de traumatiserte barnehagebarna har i så måte en særdeles viktig jobb foran seg.

I fjor fikk redaksjonen i “Vårt lille land” i TV2 prisen “Årets Løvetann” for episoden hvor Libe Rieber Mohn sto frem som overgrepsutsatt. Skjermdump fra TV2 sine nettsider.

15. februar kunne man på ”forskning.no”sine nettsider lese at tøff barndom ikke bare ødelegger psykisk helse. Immunapparatet og nervesystemet kan også påvirkes av negative barndomsopplevelser. De ubehagelige opplevelsene i barndommen gir i tillegg økt sannsynlighet for både røyking, høy vekt, lav utdanning og lav inntekt både hos kvinner og menn. Tatt i betraktning at hver sjette kvinne og hver tiende mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år, må man kunne definere dette som folkehelseproblem.

Ikke samvittighetsfulle sjefer
En kan gjerne hevde at vi har kommet langt i Norge. I fjor sto Libe Rieber Mohn frem på TV2 og fortalte at hun var utsatt for overgrep. I år har Fabian Stang gjort det samme i VG. Ære være dem for sin helt nødvendige åpenhet, men det er fremdeles en lang vei og gå når det kommer til forebygging og behandling av overgrep som samfunnsproblem. Selv når barn blir drept, blir det ikke alltid tatt på alvor. Politivarsleren Robin Schaefer gjorde sin plikt da han ga beskjed om Monika-saken. Langt fra alle sjefene hans var like samvittighetsfulle.

19. juni er det for tredje år på rad Løvetannmarsj i byene Bergen, Stavanger og Oslo. Vi marsjerer for å styrke rettighetene til utsatte barn, og vi håper at flest mulig kjenner sin besøkelsestid. Barna er våre fremtidsskatter, og de er helt fullstendig avhengige av at vi voksne er vårt ansvar bevisst som skattevoktere.

Anna Kathrine Eltvik
Leder for Løvetannmarsjen i Bergen

  • Ninia Krogstad og Adele Marie Moe i radiointervju om Løvetannmarsjen.

Et oppgjør med sosialistisk analyse

Sosialisme har mye godt med seg, blant annet prinsippet om rettferdig fordeling av godene i samfunnet. Selv Jesus skjønte det. Det er ikke dermed sagt at det ikke er grunn til å diskutere enkelte sider ved sosialismen. Det i hvert fall verd å gjøre det når det kommer til spørsmål om vold og voldtekt.

En utbredt forståelse som får regjere blant flere sosialister, er at overgrep mot kvinner er et resultat av at vi lever i et klassedelt samfunn. Dette er å lese i prinsipprogrammet til et av ungdomspartiene på venstresiden:

”Den tydeligste følgen av patriarkatet er menns vold mot kvinner. I alle samfunn rammes kvinner av menns vold, enten det er gjennom vold, voldtekt eller porno- og prostitusjonsindustrien. Å kjempe mot patriarkatet er å kjempe mot menns vold mot kvinner.”

Lever ikke i et vakuum

Det skal sies til ungdomspartiets forsvar, at de ikke lever i et vakuum. De har det fra materien rundt seg. Materien består av flere fra hele venstresiden som faktisk vil gå så langt at de sier det ikke er behov for kvinnekamp. I et klasseløst samfunn er vi alle likeverdige, og alle problem vil opphøre.

Karl Marx sa faktisk aldri at voldtekt ville opphøre om det klasseløse samfunnet ble innført.

Undertegnede fikk selv proppet ørene fulle av det da jeg var medlem i Rødt. Det provoserte både meg og mange andre partifeller, for vi var ikke enig i denne analysen. Er det virkelig noen som innbiller seg at voldtekt som fenomen vil opphøre bare vi får innført et kommunistisk samfunn? Det må jo i tilfelle bety at kommunistiske mennesker aldri begår overgrep. En slik konklusjon er så hinsides all fornuft, at en får lyst til å spørre hvilken planet de bor på de som tror på det. Det kan ikke være på jordkloden. Her skjer nemlig voldtekt og overgrep i absolutt alle politiske miljø, også de sosialistiske.

Individuelle aspekter

Det er klart at det er nyttig med samfunnsanalyse for å bedre sette inn tiltak mot problem av helsemessige eller sosiale karakterer. Men en kan ikke bare se på ting med sosialvitenskapelige eller systemiske briller. Man må også se på ting med eksempelvis psykoanalytiske briller.

Det at folk ender opp som voldtektsforbrytere eller voldsutøvere, handler ikke alltid om samfunnet de lever i. Det finnes også individuelle aspekter. Noen kan være født med så sterke, antisosiale personlighetsforstyrrelser, at en rett og slett ikke er i stand til å føle verken anger eller empati. Å ikke anerkjenne disse viktige faktum, er intet annet enn en hån mot de som er utsatt for overgrep.

Eller er det slik å forstå at hvis man stemmer på et sosialistisk samfunn, så stemmer man på et samfunn uten psykiatri, terapi eller fengsel – så lenge forholdene er klasseløse?

  • Jeg vil presisere at det er mange mennesker på venstresiden som tar avstand fra denne tesen om at overgrep vil opphøre av seg selv i et klasseløst samfunn, og at jeg fremdeles definerer meg selv som sosialist.

Løvetannbarnet Libe

2. mars skapte redaksjonen i ”Vårt lille land” noe som etter min mening er tv-historie. De ryddet plass til en stemme som talte overgrepsutsatte barn sin sak, og det med en åpenhet som blåste pusten ut av de fleste seerne. Barndommen til Libe Rieber-Mohn var alt annet enn en spøk.

I dag er hun varaordfører i Oslo. Tolv år gammel begynte hun å sniffe lim, røyke hasj og drikke alkohol. Da hun var 13 år gammel, sto hun utenfor Stortinget og tigget penger. Hun var ruset, redd og på rømmen fra en stefar som misbrukte henne. Det gikk ikke langt tid før hun solgte sin misbrukte kropp til menn som ville ha den. Hun trengte penger for å finansiere flukten fra det som skjedde hjemme. I rusen flyktet hun fra det som var vondt.

Libe Rieber-Mohn var modig da hun sto frem i TV2. Foto: Wikimedia

Hun var i noe som ikke kan beskrives som annet enn en livskrise. Hun så ingen andre valgmuligheter. Dessverre. Det må ha gjort vanvittig vondt for henne å ha det slik. Vendepunktet kom da stefaren døde. Da var hun 16 år, og meldte seg inn i AUF Oslo. Hun ble forelsket i lederen der, Rune Bjerke, og han står fremdeles ved hennes side. Ikke til forkleinelse for Libe som selv har vist enorm styrke, men Rune skal ha sin del av æren for at det har gått så bra som det gjorde med henne. Overgrepsutsatte trenger kanskje mer enn andre en klippe de kan lene seg til.

Libe er et løvetannbarn. For dem som ikke vet det, så er løvetannbarn er et sosialfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold med for eksempel rus, vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkår.

Det er ikke alle løvetannbarn som ender opp som varaordfører i Oslo. Langt derifra. Men redaksjonen i ”Vårt lille land” plantet et håp hos mange overgrepsutsatte da de valgte å gi Libe plass i beste sendetid. De ga nemlig ikke bare henne plass. De ga en stemme til alle overgrepsutsatte jenter og gutter i vårt land. Det står det stor respekt av.

Vi er mange som tenker at det ikke kan stoppe med episoden i ”Vårt Lille land”, og som vil gjøre noe for å forbedre rettssikkerheten til overgrepsutsatte barn. 19. juni kommer en del av oss til å delta i løvetannmarsjer. Til nå er det meldt fra om at det kommer til å marsjeres i Oslo, Bergen og Stavanger. (Man finner enkelt ut mer detaljert informasjon ved å søke på ”Løvetannmarsj” på Facebook.) I Oslo er det meldt at blant Mia Gundersen skal holde appell, og både i Bergen og Stavanger jobbes det på spreng for å lage et godt program.

Det er å håpe at de som tar barnas rettigheter seriøst, kjenner sin besøkelsestid. La oss vise at vi tar overgrep på alvor!

  • Man kan melde seg inn i gruppen “Løvetannmarsjen 2013” på Facebook her.
  • Man kan melde fra om at man vil delta i Bergen her, Stavanger her, og Oslo her.

Grunnlovsjubileum med bismak

På verdensbasis fører vold mot kvinner i alderen 15 til 44 år til flere dødsfall enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Dette faktum gjør vold mot kvinner til et av verdens aller største helseproblem, om ikke det desidert største.

Hvorfor ikke flere har fått øynene opp for dette faktum, handler i stor grad om to faktorer; vilje til å prioritere og forståelse nok til å handle.

Hadde viljen og handlekraften vært der, ville det vært oppe som tema i hver eneste valgkamp verden over. Istedenfor presenterer rikskanal etter rikskanal dresskledde menn og kvinner som heller konsentrerer seg om alt fra reservasjonsrett for leger, månelanding på Mongstad eller tigging i bybildet. For tigging er liksom så irriterende. Det får man midt i fleisen når man er ute og går.

Krisesenter etter krisesenter legges ned
Er det det som skal til? Må man få det midt i fleisen før man bryr seg? Er det derfor det som foregår av overgrep bak lukkede dører i de tusen hjem, bare får fortsette å skje? Man bør hvis man ønsker å gjøre noe med dette enorme helseproblemet, begynne å undre.

La oss undre oss over at krisesenter etter krisesenter blir lagt ned. Nord Østerdøl, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten og Voss har alle stengt dørene. Før 2010 ble krisesentrene drevet på statens regning. Etter at kommunene fikk ansvaret, har det mange plasser gått filleveien. Noen notiser her og der har det vært, men det har ikke ryddet særlig plass i nyhets- eller debattsendingene hos verken TV2 eller NRK.

Hvor er fokuset?
La oss undre oss over det. Mens kvinner blir banket gul og blå, legges krisesentrene ned. Det er ikke slik at de som bor i Nord Østerdal, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten eller Voss samtlige har blitt gudfryktige pasifister som har sett lyset. Det er ikke slik at ingen kvinner der lenger har behov for hjelp. Det har de. Vold mot kvinner er et stort problem, også der!

I mellomtiden har vi politikere som bruker tiden sin til å snakke om andre ting enn verdens største helseproblem. I mellomtiden har vi mediafolk som ikke er våkne nok til å se saken.. I mellomtiden kommer enda flere liv til å gå tapt.

Det er nemlig det som skjer når rettssikkerheten og hjelpetiltakene for voldsutsatte kvinner ikke er gode nok. Liv går tapt. Det gjenstår å se om en eneste jusprofessor eller en eneste tv-kanel tar dette opp som tema i 2014 på en skikkelig måte, året hvor vi har grunnlovsjubileum. Året vi feirer det som vår norske sivilisasjon er tuftet på.

Det skal mer enn en notis her og der for å ordne opp.

APPELL LØVETANNMARSJEN: Domstolene svikter!

Mellom 1987 til 1996 ble 1021 overgrepssaker etterforsket. 280 ble dømt, og 40 ble frikjent. 27 % av totalen endte altså med domfellelse, mens 4 % ble frikjent. 69 % av sakene ble henlagt.

Når man vet at det skjer opp til 16.000 voldtekter i et år, og at hver femte kvinne og hver tiende mann har opplevd overgrep før de fyller 18 år, så holder ikke dette mål. Rettssystemets behandling av disse sakene samsvarer verken med alvorlighetsgrad eller utbredelse. Det er i det hele tatt et altfor stort gap mellom hvor mange straffbare handlinger som blir begått, og hvor mange som blir tatt for det.

Hvordan er det mulig?

Problematikken har også et økonomisk aspekt. Akkurat som bankranere og store skattesnytere representerer enorme økonomiske tap for fellesskapet, gjør også overgripere det. Eller har man glemt hvor dyrt det er å ha overgrepsofre gående på trygd, ute av stand til å jobbe eller skape seg et liv på lik linje med oss andre? Hver gang overgripere ødelegger et liv, tar de også av skattebetalernes penger.

En del spør seg hvordan det er mulig å forgripe seg på barn. Det er så fjernt fra hva de selv ville gjort. Sannheten bør være til ettertanke. Overgripere ser nemlig ikke ut som filmatiserte versjoner av Hannibal Lecter, Marquis de Sade eller Charles Manson. Overgripere har ikke et utseende som gjør at de er enkle å peke ut. Overgripere er som deg og meg. De er far, mor, stefar, stemor, besteforeldre, søsken, lærer, trener, speiderleder, nabo, eller venn av familien. De færreste er totalt fremmede som lurer i buskene for å vente på riktig anledning.

Dette må vi våge å snakke om. Tabuene må brytes ned, og det må samtidig bli klart for dem som går med tanker om å forgripe seg på barn at de bør søke hjelp fremfor å følge sine lyster. Dette er likevel ikke nok. Noen ganger er fengselsmurer en simpel nødvendighet.

Domstolene svikter

Å dømme et menneske til fengsel, har ikke bare straff og rehabilitering som formål. Det skal også beskytte samfunnet. Det siste er ikke minst viktig. Det er rett og slett ikke forsvarlig å ha farlige mennesker gående fritt omkring fordi man er mot fengsel av prinsipp. Og la det ikke være tvil, overgripere er farlige individer som utsetter sine medmennesker for skadelige krenkelser av simpleste sort. Gir man dem tilbud om gruppeterapi eller samfunnstjeneste, svarer de gjerne med å begå nye overgrep og ødelegge nye menneskeliv. Skal man vurdere alternative straffemetoder, er det en betingelse at samfunnets sikkerhet kommer først. Så enkelt er det.

Landets domstoler ikke ser ut til å ha forstått dette enkle premisset. Hver gang de frikjenner eller gir en minimal straff til overgripere, sier de samtidig at den forbrytelsen som er begått ikke er så alvorlig.

Da er det ikke rart man finner frem gode sko for å delta i Løvetannmarsj. Da er det ikke rart om man ber om at politi, dommere og jurymedlemmer skoleres bedre. Da er det ikke rart om man krever strakstiltak i skole-, helse- og sosialvesen i kampen mot overgrep. Da er det ikke rart om man roper med den røst man har:

Vis løvetannbarna solidaritet! Ta overgrep mer på alvor! Nå er det nok!

Løvetannmarsj for løvetannbarn

19. juni klokken 1800, er det oppmøte ved Sjøfartsmonumentet på Torgalmenningen for de som måtte ønske å delta i den såkalte Løvetannmarsjen. I kjølvannet av den lave Øygard-dommen, er det mange som har reagert. Overgrepsbarn har nok en gang fått en klar beskjed om at det de har måttet tåle og tåler ikke er så alvorlig.

Det er et mønster at rettsapparatet straffer overgripere med en brøkdel av hva maksimal strafferamme gir mulighet for.

Bred oppslutning

Det er det mange som ønsker å gjøre noe med. Da noen som kjemper for overgrepsutsattes rettigheter spurte om undertegnende ville ta hovedansvar for marsjen i Bergen, var det derfor ikke vanskelig å si ja. Det går imidlertid ikke an å mobilisere til slike arrangement uten støtte, og det var derfor en glede å konstatere at Sara Marie Skaug Bjørkly (Kvinneaktivistene), Åsta Årøen (V), Åshild Austegard®, Tora Kristiane Finne (RU) og Hilde Boberg Andresen (SU) alle umiddelbart bekreftet at de ville hjelpe til. Flere andre er også positive.

Det vil være Løvetannmarsjer også andre steder i Norge. Til nå er det kjent at Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Sunndal, Stokmarknes og Kristiansand blir med, men flere er ventet å slutte seg til. Konseptet er enkelt. Man møter på et sentralt punkt, lar noen stykker holde appeller, og går i tog i en rute som er forhåndsavtalt. Alle tar med seg hver sin løvetann.

Selv tenker vi i Bergen at marsjens endepunkt skal være ved tinghuset. Med tanke på alle overgrepsbarn som sviktes av nettopp rettsapparatet, blir det symbolsk viktig å legge fra seg løvetannblomstene der.

Sosialfaglig populærbegrep

Løvetannbarn er et sosialfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten til tross for særdeles vanskelige oppvekstforhold. Problemene de må møte, er gjerne knyttet til rus, vold eller seksuelle overgrep. Når omsorgssvikt får en så alvorlig karakter som dette, virker det forståelig nok for mange rart at det ikke får alvorlige konsekvenser. Barn er avhengige av at vi voksne er vårt ansvar bevisst, det kan ikke overlates til dem selv å beskytte seg.

Selv om en del unge dessverre ødelegges for livet etter grov omsorgssvikt og overgrep, gjelder ikke det alle. Det er derfor viktig å ikke kategorisere dem alle som ofre. Løvetannen kan sprenge gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre til tross for tilsynelatende umulige vekstvilkår. Sånn er det for mennesker også. Jeg håper at mange kjenner sin besøkelsestid, og deltar i Løvetannmarsjen.

La oss vise domstolene at vi ikke er fornøyde. La oss vise overgrepsbarna solidaritet.

Øygard-dommen symptomatisk

Det er forståelig at jenten som er utsatt for overgrep av Rune Øygard, ikke vil stå frem med navn og ansikt for Norge. Behandlingen hun har fått av sine sambygdinger og retten har vært ille nok, om hun ikke skal utsette seg selv for mer. Men – for meg er hun en minst like viktig person som Nathan var for asylbarna. Hun har blitt om ikke et riksansikt, så i hvert fall en riksrøst for alle landets overgrepsbarn.

Øygard er dømt til 1 år og 3 måneders fengsel for at han har hatt 50 samleier med henne mens hun var fra 14 til 16 år. Det betyr at for hver gang han har krenket hennes mest intime soner, så må han sitte i fengsel i ni dager. Det er på ingen måte rart om man reagerer.

Jentens bistandsadvokat Nina Braathen Hjortdal mener den er så lav at den burde være en sak for Høyesterett, og Dagsavisen uttrykker på lederplass håp om at saken kan bidra til strengere straffer for voksne som ødelegger barn på denne måten. Både Nina og Dagsavisen har rett.

2000 barn anmelder sexovergrep hvert år

Statistisk sentralbyrå kan fortelle at det i snitt er fem barn som anmelder sexovergrep i Norge hver eneste dag. Det gir 2000 stykker på et år. Disse barna fortjener mer enn å være kalde fakta i en utregningsmetode. Å bli utsatt for overgrep eller voldtekt kan i verste fall oppleves som å dø innvendig, og mange får store, psykiske problemer. Det er likevel langt fra alle som får den hjelpen de skulle hatt.

Det forteller at en rekke tiltak må settes inn. Ikke bare må hjelpeapparatet for overgrepsutsatte bygges ut, men dommere, politifolk og jurymedlemmer må kurses av fagfolk og øke sin forståelse for hva slike forbrytelser innebærer. Og så er det på høy tid at vi bygger opp et nasjonalt sedelighetspoliti, hvor man har kompetanse nok til å etterforske saker som anmeldes skikkelig.

Det å dele ut straff er ikke nødvendigvis den beste måten å løse problemer knyttet til dette området. At det for eksempel blir obligatorisk for grunnskoleelever å få undervisning om kjønnsbasert vold, diskriminering og overgrep, er en god start. Det er likevel uhyre naivt å innbille seg at det er nok å snakke om slike tiltak. Hva da med de som i dag ikke har de riktige holdningene, og som ødelegger menneskeliv etter menneskeliv på sin ferd i livet? Skal de bare gjøre litt samfunnstjeneste, så skal de få lov til å komme ut og ødelegge flere liv etterpå? Og hva med de som det ikke hjelper å gi forebyggende undervisning til?

Også et økonomisk aspekt

Å dømme et menneske til fengsel, har ikke bare straff og rehabilitering som formål. Det skal også beskytte samfunnet. Det siste er ikke minst viktig. Det er rett og slett ikke forsvarlig å ha farlige mennesker gående fritt omkring fordi man er mot fengsel av prinsipp. Og la det ikke være tvil, overgripere er farlige individer som utsetter sine medmennesker for skadelige krenkelser av simpleste sort.

Problematikken har også et økonomisk aspekt. Akkurat som bankranere og store skattesnytere representerer store økonomiske tap for fellesskapet, gjør også overgripere det. Eller har man glemt hvor dyrt det er å ha overgrepsofre gående på trygd, ute av stand til å jobbe eller skape seg et liv på lik linje med oss andre? Hver gang overgripere ødelegger et liv, tar de også av skattebetalernes penger.

Det er ikke bare i Ap man har overgripere. I Rødt vedtok vi i februar retningslinjer for håndtering av seksuell trakassering, og det er nettopp fordi ikke bare ønsker å vite hva vi skal gjøre om et medlem melder fra om overgrep, men også fordi vi vil forebygge seksuelle krenkelser i asymmetriske maktforhold. Vi har også vedtatt at selv om den anklagede frikjennes for rettslig straffeskyld, så har Rødt likevel full mulighet til å ekskludere medlemmet. Hvorfor? Fordi vi som parti har erkjent og forstått at rettssystemets behandling av overgrepssaker langt fra alltid er rettferdig og riktig.

Dommen mot Øygard er symptomatisk for utfallet i en rekke saker der jenter er utsatt for overgrep. Alle de som er utsatt for eller akkurat nå blir utsatt for overgrep, har fått et budskap om at det ikke er så alvorlig det de må tåle. Det er feil, og det må vi som et samfunn i rettferdighetens navn se og gjøre noe med.

Denne appellen ble holdt av Anna Kathrine Eltvik, kvinnepolitisk leder i Rødt lørdag 1. juni i Bergen sentrum

Behov for en mer sivilisert voldtektsdebatt


Før meningsmålingene var et faktum, var det mange som antok at FrP ikke ville falle på meningsmålingene til tross for Birkedal-saken. Professor i sammenlignende politikk, Tor Midtbø, påpekte at FrP-velgere ikke er så opptatt av moralske spørsmål, og dermed tilgir lettere og fortere. Det kan virke som om han tok feil.

Selvsagt kan ting fremdeles snu, og i god tid før kommunevalget. Hvis så skjer, har professoren rett likevel. Hans velstuderte antagelser til tross, så kan det virke som om Midtbø har glemt en vesentlig ting:

FrP-velgere hater pedofile og voldtektsforbrytere. Faktisk er hatet så sterkt, at selv Birkedal talte for å kastrere overgripere. Det var før han selv ble avslørt riktignok.

Store mørketall når det kommer til voldtekt
Siv Jensen og hennes partifeller er flinke til å hyle opp om alle voldtektene som blir begått av ikke-vestlige innvandrere. Det sies at alle overfallsvoldtekter blir begått av afrikanere uten respekt for kvinner. Tall og fakta fra Norges storbyer viser en helt annen virkelighet, og i tillegg har politiadvokat Ingunn Hodne gjort det klart at en rekke voldtekter begått av etniske nordmenn, aldri kommer med i statistikkene.

Nå har de triste mørketallene fått et ansikt, og det ansiktet heter Trond Birkedal. Det passet nok FrP meget dårlig, ettersom dette er det partiet som mer enn noe annet politisk parti liker å peke finger mot antatte voldtektsmenn.

Hvert år voldtas 16.000 personer i Norge. 90 % av tilfellene blir aldri kjent for politiet. Kun en prosent av de anmeldte voldtektene fører til domsavsigelse. Voldtekt og overgrep skjer i alle samfunnslag og i alle politiske parti. Et sivilisert samfunn bør våge å ta debatten på et høyere nivå enn hva FrP har gjort. Det er slettens ikke bare i patriarkalske, afrikanske miljø at man forgriper seg seksuelt mot andre mennesker. De som våger å påstå det, spytter et stort flertall av voldtektsofre midt i ansiktet.

Overgrepsbarn på Vestlandet sviktes av staten


Illustrasjonsfoto.

Ferske tall fra politiet, viser sjokkerende tall. Antall anmeldelser som gjelder overgrep på barn har økt med 75 %. Samtidig har en bestemt seg for at barnevernet på politikerspråket må effektiviseres

I 1999 registrerte politiet 669 anmeldelser. I fjor noterte politiet 1.172 anmeldelser. Økningen er dermed på hele 75 prosent. Det betyr neppe at befolkningen i Norge plutselig har begynt å forgripe seg hyppigere på barn, men er nok heller et tegn på at flere tør å si ifra.

Hjelper ikke
Spørsmålet er hva man forventer vil skje, når barnevernet på Vestlandet i år er pålagt av staten å kutte hele 134 millioner kroner. Faktum er at når færre og færre personer jobber med barnevern, så er det også færre og færre barn som får hjelp. Dette gjelder dessverre også de som er utsatt for seksuell eller voldelig mishandling. Hva hjelper det at flere tør å si ifra, hvis det ikke er et stort nok apparat klart til å følge opp dem som trenger det?

Et sivilisert land som Norge, burde ikke være bekjent av å behandle overgrepsbarn så ille. Hvis politikerne klarte og halvveis snu i Hardangersaken på grunn av hensyn til natur, så burde de ihvertfall være villige til å snu når det er snakk om levende mennesker hvis skjebne helt enkelt er så grusom at en må være umenneskelig for ikke å bry seg.

Mørketallene det ikke blir gjort noe med

13. juni ble Erik Andersen, også kjent som “lommemannen”, dømt til ni års forvaring, med en minstetid på seks år. Det er sjelden at det deles ut såpass strenge straffer i volds-og sedelighetssaker, for selv i år 2010, har barn ganske så dårlig rettsvern i Norge.

Rettsløse barn
Det sier seg selv at de som vil forgripe seg på barn, mange ganger slipper billig unna. Barn innbiller seg nemlig lett at det er sin egen feil. Som regel skjer overgrep mot barn i hjemmet, og fordi de er lojale eller redde, så sier de ikke fra. Det er gjerne først når de blir eldre at de skjønner hva de har blitt utsatt for, og da våger faktisk noen å ta ut anmeldelse. Men det skjer overgrep mot hvert tiende barn. Samfunnet fanger på langt nok opp alle som trenger hjelp. Hvorfor er det slik?


Billedtekst: Titusentalls av barn lever daglig med vold og seksuelle overgrep uten at noen griper inn.

Politikerne ikke sitt ansvar bevisst
Man skal melde fra til politi eller barnevern hvis man er utsatt for overgrep. Både politi og barnevern formidler at de har for mange saker å jobbe med, og for få folk på jobb. Når man da ser at eksempelvis landets barnevernstjenester hadde trengt både mer midler og mer ekspertise innenfor området, så sier det seg selv at politikernes beslutninger om kutt i nettopp denne sektoren er katastrofal. Igjen er det de svakeste i samfunnet som må lide. I en undersøkelse av 217 norske kommuner gjort av Kommunenes Sentralforbund våren 2007, oppgir halvparten av kommunene at de har for lite midler til å drive barneverntjenesten på en forsvarlig måte. Samtidig venter tusenvis av barn i Norge på hjelp, og flere titalls tusen barn lever med vold og seksuelle overgrep i hverdagen uten at noen oppdager det. Hvorfor er det ikke flere politikere som fremmer viktigheten av å gjøre noe med disse tingene?