Viser arkivet for stikkord pårørende

Å be om hjelp

Det å kunne be om hjelp, er en sosial ferdighet som er vanskelig for mange mennesker. Man vil ikke være til bryderi. Er man født med en viss porsjon stolthet, vil man dessuten klare seg selv. Det oppleves som et nederlag å innrømme at en trenger andre, fordi man gjerne har en forestilling om at det er tegn på svakhet.

Se bare på hvor mange som er redde for å få diagnoser hos spesialisthelsetjenesten. Dysleksi er det samme som dumhet. Angst er det samme som svakhet. Å ta vann over hodet, betyr dårlig vurderingsevne. Pårørende til mennesker med psykiatriske lidelser eller rusproblemer, må bare skamme seg. Listen over selvkritiske og destruktive stemmer som er direkte helsefrarøvende, er lang.

Innlegget sto på trykk i BA fredag 8. juli, og mange har etterpå gitt beskjed om at de kjenner seg igjen i teksten.

Om bare flere kunne slutte å tenke slik. Det er ikke et nederlag å be om hjelp. Man er ikke til bryderi. Om noe, så har man rettigheter. Man har rett til ekstra lærerressurs på skolen om man trenger det. Man har rett på psykiatrisk hjelp om man sliter mentalt. Pårørende har krav på offentlig bistand. Man har ikke minst rett til å bli tatt på alvor og ikke bli stigmatisert bare fordi man er litt annerledes.

Få har fanget menneskers evne til å trykke hverandre ned bedre enn forfatteren Aksel Sandemose. Jantelov nummer ni, sier det klart:

“Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.”

Kanskje er det frykten for at ingen likevel bryr seg som gjør at det er vanskelig for mange å oppsøke hjelp?

Jeg har selv vært blant de som ikke vil være til bryderi. Jeg vil ikke påføre medmennesker mentale belastninger ved å snakke om mine problemer. De fleste har nok med seg selv.

Selv om noen opplever avvisning når de gir beskjed om at noe er galt, finnes det heldigvis flere sannheter. Det er ikke energitappende å hjelpe andre mennesker om man ser at hjelpen fører til positive resultat. Mennesker er dessuten sosiale dyr som finner styrke hos flokken sin og hos hverandre. Samtaling og deling gir samhold og økt kunnskap. Alt som gjør mennesker klokere, er en seier.

I dag bestemte jeg meg derfor for å be om hjelp med et vondt og vanskelig dilemma som jeg ikke evner å løse alene. Etterpå følte jeg en enorm lettelse. Hjernen min var flink til å blokkere de selvdestruktive tankene, og jeg satt igjen med en følelse av å ha vunnet. Å be om hjelp skulle derfor flere lært seg. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene.

Byens narkomane prisgitt handlingslammede politikere


Foto: BA

For et år siden lovet politikerne i Bergen bystyre å ta affære med problemene rundt byens narkomane. Bergensavisen avdekket tilstander i Nygårdsparken som var alt annet en bra. Et år etter er det ingen bedring å spore.

Siste dagers reportasjer i Bergensavisen om Nygårsparken, har ikke vært hyggelig lesning, men allerede i januar kontaktet avisen helsebyråd og Høyrepolitiker Christine Meyer på grunn av den manglende oppfølgingen. Hun sa at hun hadde dårlig samvittighet. Samtidig presterte hun å si at forholdene i Nygårsparken var Grønn etat sitt ansvar.

Dårlig løsningsfokus
Meyer og hennes politiske støttespillere i bystyret hadde sett for seg at en skulle begrense de narkomanes bruk av Nygårdsparken til inngangen ved Villaveien. Kommunen skulle innrede parken på en mest mulig lempelig måte for at dette skulle skje.

«Forholdene skal legges til rette for brukerne på bestemte steder i parken (sittebenker, bosspann, leskur m.m.). I tillegg skal kommunen fjerne benker og andre naturlige oppholdssteder der det ikke er ønskelig at de narkomane oppholder seg».(Sitat fra Samarbeidsutvalget sin rapport)

Leder i Grønn etat kunne klargjøre at hans avdeling hadde gjort sin del. De hadde satt opp to benker og et bosspann.

Selv mennesker uten dybdekunnskap om rusproblematikk, fatter at det må mer enn noen benker og bosspann til for å rydde opp i rusmiljøet i Bergen.

Hvis man har et så dårlig løsningfokus som er avslørt i Samarbeidsutvalget sin rapport, så er det ikke rart at tingene ikke bedrer seg. Overdosetallene bare fortsetter å stige, og det kan likevel virke som om en del politikere er mest opptatt av at de narkomane må usynliggjøres fremfor å hjelpe dem. Om de havner på kjempedyre hospits uten tilsyn, får så være.


Billedtekst: Bergen har blitt en overdoseby.

Seriøs rusomsorg
For oss som jobber med rusomsorg, virker den manglende viljen til politisk handlekraft ganske opprivende. Det gjør noe med en å daglig se konsekvensene av at man ikke har de redskap en trenger for å drive med god rusomsorg. For pårørende som ikke har økonomi til å betale for dyre avvenningskurs for rusavhengige familiemedlem, er det også tungt. De er avhengig av den hjelp de får fra det offentlige, og den er på ingen måte god nok. Derfor var det ikke mangel på engasjement da Rødt Bergen Sør hadde bydelsmøte i juni. Sammen kom vi frem til nedenstående forslag:

  • Det er ikke ønskelig at Nygårdsparken skal være verken et oppholds- eller rekrutteringssted for byens narkomane. Det er samtidig viktig at en ikke stempler dem som en pest og plage som må bort fra det synlige bybildet. De narkomane trenger også et sted å være. Rødt tenker derfor at en må bygge ut behandlingstilbudet. I tillegg må man satse både på forebyggende og holdningsskapende arbeid.
  • Behandling: Byens hospits må komme under offentlig styring. De narkomane trenger daglig tilsyn av miljøarbeidere/-terapeuter som kan følge dem opp og samtidig hjelpe de som vil ha hjelp til å komme seg bort fra miljøet. I tillegg må en bygge ut tilbud om rusrehabilitering og innkvartering, for eksempel gjennom ruskollektiv.
  • Holdningsskapende arbeid: Begynne med holdningsskapende arbeid allerede i 1. klasse på grunnskolen. Rødt foreslår at man bruker en time i uken til å snakke om rus, mobbing og rasisme, og at det kan bli et eget fag – RMR. På den måten vil alle barn få et eierforhold til sakene. Å få besøk av en tidligere rusavhengig som advarer mot farene en eller to ganger i løpet av hele grunnskoletiden, er langt i fra nok.
  • Forebyggende arbeid: Mange av byens (og landets) barnevernsinstitusjoner fungerer som klekkeri for fremtidens narkomane. Dette er fordi ungdommer som har store rusproblemer bor sammen med andre rusfrie, som i en sårbar livssituasjon gjerne takker ja til å prøve narkotika. Det er ikke få blant dem som det i ettertid har vist seg å gå galt med. Rødt ønsker derfor et tydelig skille på behandlingstilbud for rusavhengige ungdom kontra rusfrie ungdom. Ikke bare fordi en på den måten vil minske rekrutteringsgrunnlaget kraftig, men også fordi begge gruppene på den måten vil få riktigere og mer adekvat oppfølging/behandling.
  • Det er også viktig med økt satsing på LAR (Legemiddelassistert rehabilitering).

Vil man seriøst gjøre noe med rusmiljøet i Bergen by, må man stemme på parti som vil mer enn å sette opp noen benker og bosspann. Man må ta et verdivalg, og bestemme seg for om også narkomane er menneskeliv som er verd omsorg fra fellesskapet.