Viser arkivet for stikkord palestina

Bare brukt som skjold?

Det er i konflikten mellom palestinerne og israelerne vanskelig å finne grobunn for gjensidig tillit. 24. juli rapporterte legen Mads Gilbert som er i Gaza at totalt 797 palestinere er drept. 190 av dem er barn. 5120 er skadet, av dem er 1012 kvinner og 1560 barn. På israelsk side er 25 soldater drept.

Det bør ikke være tvil om hvilken nasjonalitet som er mest aggressiv. I en fotballkamp hadde stillingen vært 797 til Israel mot 25 til palestinerne. Både Arne Scheie og Øyvind Alsaker ville nok kalt det for overkjøring og nedslakting, og ganske så sikkert meldt om rekord i utdeling av gule og røde kort.

Her kan man tydelig se hvordan palestinerne har blitt fordrevet fra sitt eget land. Selv grensene som FN satt i 1947, blir ikke respektert.

Om det bare hadde vært en fotballkamp
Om det bare hadde vært en fotballkamp. Men det er det dessverre ikke. Menneskeliv går tapt an mas, og verken kvinner eller barn spares. 24. juli ble både l-Durra Childrens hospital og en FN-skole bombet. Mads Gilbert fortalte at han gikk gjennom det grusomste døgnet siden angrepene fra Israel startet 6. juli. 102 drepte. På et døgn.

Ingen må komme og fortelle meg at alle disse ofrene blir brukt som skjold av terrorister. Før det første er gjennomsnittsalderen i blodstenkte Gaza bare 17 år, og for det andre har de ikke de ressursene som skal til. De som bor der må innemuret finne seg i at Israel er premissleverandør i alle henseender. Om de skal få jobbe. Om de skal få medisiner. Om de skal blokkeres. Om de skal bombes. Om de skal frarøves dyrkingsbar jord. Det er en vits når den israelske statsministeren Netanyahu hevder hans folk føler seg truet.

De finnes redde israelere
Ikke slik og forstå at det ikke finnes redde israelere, for det gjør det nok – men det store bildet viser en hensynsløs militærmakt som behandler palestinerne verre enn herreløse hunder. Like ille som de svarte i Sør-Afrika under ”Die Groot Krokodil” P. W. Botha sitt apartheidstyre.

Til slutt vant heldigvis helten Nelson Mandela og hans folk frem. Selv et flertall av de hvite forsto at måten landet ble styrt på var feil. Da fant man grunnlag for den tilliten som er et premiss for fredelig sameksistens. De optimistiske av oss ser at det holder på å skje noe i Israel nå.

Snart 140 000 mennesker liker siden Jewish people for peace på Facebook.

Statsminister Netanyahu er like erkekonservativ som han er triggerhappy. Stadig flere israelere vender ryggen til hans politikk, det ser man i form av grupperinger som for eksempel Jewish people for peace og Breaking the silence. Sistnevnte består av israelske soldater som tar avstand fra hvordan Israel behandler palestinerne. Førstnevnte arrangerer store demonstrasjoner.

De har alle fått nok av all drepingen. De vil ha fred. De vil rive muren og rekke frem en hånd. La deres vilje skje.

Iran skal angripes innen juni 2013


Israel og statsminister Netanyahu har ved flere anledninger raslet med sabelen, og gitt uttrykk for at de ønsker å angripe Iran. I september kommer Obama i følge den israelske tv-kanalen Chanell 10, til å love Netanyahu å angripe Iran innen juni 2013.

Riktignok sies det at angrepet bare kommer om ikke forhandlinger med Iran fører frem. Møtet som finner sted neste måned, bør likevel vekke bekymring. Nå er det altså duket for en ny, blodig og urettferdig krig. Vi vet alle hvem de største taperne kommer til å bli – og det er folket i Iran.

Mange vil med rette påpeke at myndighetene og presteskapet i Iran bryter menneskeretttigheter like ofte som andre drar på butikken for å kjøpe doruller eller melk. Ingen bør likevel innbille seg at det blir slutt på steining av kvinner eller forfølgelse av homofile menn selv om Iran bombes sønder og sammen. Se bare til Afghanistan. Om det ikke er at Taliban bruker større og større bomber som er problematisk, så er den USA-støttede presidenten Karzai og hans kumpaner så korrupte, at folket ikke vet sin arme råd.

Pikebarn får ikke gå på skole, kvinner behandles fortsatt verre enn dyr, og folk flest bor primitivt og uten tilgang på innlagt strøm eller vann. Dette er realiteten.

Derfor kan man like så godt tie stille om militær intervensjon på humanitært grunnlag. Det eksisterer ikke. Skal man jobbe for å frigjøre Iran, får man lytte til folket der. Har du hørt noen av dem be om at de vil ha bomber i sine hoder?

Nordmann i Gaza: Israel bomber oss

Magne Hagesæter (avbildet) bosatt i Bergen opplever bomberegn på Gaza:

  • Tekst: Magne Hagesæter

Fredag kveld (red. anm.: 9. mars) starta Israel eit bombeoffensiv mot Gaza-stripa, det største sidan «Operation Cast Lead». Bombene har slått ned med få avbrot. I byrjinga forsøkte vi å telje bombene men vi kom fort ut av tellinga.

Fleire gongar følte vi ristinga når bombene traff bakken. Gjennom nettene kunne vi høyre lyden frå dronene, dirrande over oss som store insekt, akkompagnert av buldring frå bombenedslag. Her har dronene fått sitt eige namn: “Zanana”. Arabisk for summing eller støy.

Laurdag morgon vakna vi til taktfast geværskyting. Vi trudde det var skotvekslingar men det var ein folkemasse som hadde henta martyrar frå Shifa-sjukehuset for å bære dei til moskeen. Motstandsfolk skaut i lufta og lova hemn over dei drepne. Dei vart avbrotne av nye bombeangrep i nærleiken.

Det har blitt allemannskunnskap her å identifisere lydane frå droner, F16 og Apache-hellikopter. Sjølv går eg meg vill i alle lydane. Fleire gongar trur eg lydar frå metall som blafrar i vinden på taket, eller ei dør som vert slamra igjen, er eit bombenedslag.

Fleire born var blant måla for bombene. I går vart Nayif Shaaban Qarmout (15 år) drepen i bombeangrepa. Dagen før vart Aamer Asaleyah (12 år) drepen på veg til skulen.


Billedtekst: Bare to dager før bombeangrepet tok Hagesæter dette bildet av palestinske skolebarn ved UNWRA-skolen i Nuseirat Camp.

Det er uvirkelig å tenke på at bombene vi høyrer river vekk menneskeliv, lemlester og øydelegg heimane til folk. Ofra for det som er regelrette utanomrettslege likvidasjonar står utan noko moglegheit til å forsvare seg eller komme seg vekk. Eit av ofra for bombene hadde nettopp kome ut av fengsel, som ein del av fangeutvekslinga med den israelske soldaten Gilad Shalit. Han fekk berre fem månader utanfor murane før Israel bestemte seg for å drepe han.

«Vi er vant til det», er den vanlege responsen frå folk. Folk i Gaza er flinke til å vende tilbake til kvardagen. Sjølv innimellom bomberegnet. På søndag såg vi bryllupsfeiring: fløytande bilar fullasta med folk og høge trommer. For oss er det merkerlig at nokon kan feire medan byen er i krig. Men vi forstår at livet må gå vidare. Det er beundringsverdig at dei får det til.

Israeli soldiers break the silence


Translator: Cathrine Løvaas.
________________________________________________________________________________
Breaking the silence is an organization consisting of Israeli soldiers and veterans who can not bear to be silent about the injustices they were set to take part in the Gaza, West Bank and Jerusalem. The Israeli government and Mossad do what they can to let this group of soldiers have less attention, and has on several occasions imprisoned members of the organization.

The organization aim to make the Israeli people understand the chaos they have caused, and want them to realize how bad the Palestinians are treated. This group of Israeli soldiers also distance them selves from the terror by the looting and destruction of homes they have exposed the civilian Palestinians to. The stories the soldiers and veterans tell are various, here`s a few of them:

  • An intelligence officer told us during an exercise to give him Palestinian kneecaps. When we asked what he meant by this, he replied that we were going to shoot stone-throwers in the kneecaps. Afterwards we had to make an ambush, and the officer shot the stone throwers kneecaps, while we watched. Many of us were upset. (Attached link leads to a video where a former Israeli soldier recounts.)
  • One night we shot around us like savages, smashed windows, destroyed street lighting, stormed into private homes where people were sleeping, tore up the tires and went completely amock without any reason. When the brigade commander came in the next morning, he asked no questions.
  • A commander invent a game to make things more entertaining at a checkpoint:

Israel still holds the shepherd boy David sacret. David had to win over the Philistine giant Goliath from Gath, with a stonesling. If one were writing the story today, the armor, sword, spear and javelin of Goliat would have been replaced with bombers, carcinogenic DIME-bombs and Hellfire missiles. David would unfortunately not have had a chance, but then it`s not men who know the difference between right and wrong that governs Israel today.

Vennskapsby i Gaza?


Bloggposten som jeg la ut på søndag, er lest av over 5000 mennesker. At israelske soldater har brutt tausheten og fortalt om krigsforbrytelser som de angrer på at de har vært med på, skaper tydeligvis engasjement hos mange nordmenn. Nå er kanskje tiden inne for å si at Bergen bør finne enn vennskapsby i Gaza slik at vi kan formalisere vår støtte til et terrorisert folkeslag?

Det synes ihvertfall vi i Rødt. Piken på bildet ble drept i Gaza City i 2008 av ammunisjon fra en tank. Nå kan en selvsagt påpeke at også israelere må bøte med liv, men man kan i grunnen ikke sammenligne.

I 2008 døde over tusen mennesker på Gaza, mens det døde under femten stykker i Israel på grunn av konflikten. Fire av dem døde etter et rakettangrep fra Gaza. Det er ikke uten grunn at mange begynner å tenke på bibelfortellingen om David og Goliat når de blir presentert for disse fakta.

Noen vil garantert hyle opp over dette forslaget, og spørre hvordan man kan tilby vennskap med en by som huser terrorister. Det blir like absurd som å si at ikke noen kan noensinne inngå fredsavtale med en nasjon som Norge fordi vi fostret en terrorist som drepte 77 mennesker. Ikke alle palestinere er terrorister, de som innbiller seg det, kan bare tro om igjen. Bildet på hvordan forholdene faktisk er, blir godt illustrert på fotografiet nedenfor, tatt av Hatem Moussa fra The Boston Globe.

Gjennomsnittalderen på Gaza er 17 år (lenke til CIA). Det er på tide å lytte til alle dem som vil ha fred. Det finnes israelske soldater som vil legge ned sine våpen, og det finnes definitivt palestinere som ønsker en fremtid som gir dem grunn til å håpe igjen. Bergen kan ved å finne en by i Gaza som vi gjør til vennskapsby, sette i gang en prosess som fører til mer konstruktive forhandlinger og fred.

Man kan mene hva man vil om palestinere eller israelere, men sannheten er uansett at forhandlinger og fred er det eneste som vil komme til å få slutt på den blodige konflikten i Mist-Østen. La Bergen gå foran som et godt eksempel for resten av verden, og vise at vi vil være venner med de palestinerne som vil ha slutt på krigen.

Israelske soldater bryter tausheten


Breaking the silence, er en organisasjon bestående av israelske soldater og veteraner som ikke orker å tie stille om den urettferdigheten de selv ble satt til å ta del i på Gaza, Vestbredden og Jerusalem. Den israelske regjering og Mossad gjør det de kan for at denne gruppen med soldater ikke får oppmerksomhet, og har ved flere tilfeller fengslet medlemmer av organisasjonen.

Organisasjonen har som formål å få det israelske folk til å forstå hvilket kaos de har stelt i stand, og at man innser hvor galt man behandler palestinerne. Denne gruppen med israelske soldater tar også tydelig avstand fra den terroren de via plyndring og destruering av boliger de har vært med på å utsette sivile palestinere for. Historiene soldatene og veteranene forteller er mange, her er noen av dem:

  • En etterretningsoffiser ba oss under en øvelse om å gi ham palestinske kneskåler. Da vi spurte hva han mente med dette, svarte han at vi skulle skyte steinkastere i kneskålene. Etterpå måtte vi lage et bakholdsangrep, og offiseren skjøt kneskåler til steinkastere mens vi så på. Da var det mange av oss som ble opprørte. (Vedlagt lenke fører videre til en video hvor en tidligere israelsk soldat forteller.)
  • En natt skjøt vi som villmenn, knuste vinduer, ødela gatebelysning, stormet private hjem der folk lå og sov, flerret opp bildekk og gikk fullstendig amok uten noen som helst grunn. Da brigadekommandanten kom om morgenen, stilte han ingen spørsmål.
  • En kommandant finner opp en lek for å gjøre tingene mer underholdende ved en kontrollpost:

Israel holder den dag i dag gjetergutten David som med en steinslynge måtte vinne over filisteren og krigskjempen Goliat fra Gat hellig. Skulle man skrevet historien i dag, ville Goliat sin rustning, sverd, lanse og kastespyd vært skiftet ut med bombefly, kreftfremkallende DIME-granater og Hellfire-raketter. David ville dessverre ikke hatt en sjanse, men så er det da heller ikke menn som vet forskjell på rett og galt som styrer Israel i dag.

Ynkelige Gaza-aktivister?


Folk som kommenterer i kommentarfelt i ymse nettaviser der man omtaler de 15 skipene som er på vei for å bryte blokaden av Gaza, går ikke av veien for å bruke svært simple personangrep. Det er opplest og vedtatt at aktivistene er alt fra idiotiske, syke etter oppmerksomhet, ynkelige og det som verre er. De lurer på hva i alle dager aktivistene har der og gjøre.

Torstein Dahle, en av aktivistene, er hverken er idiotisk, syk etter oppmerksomhet, ynkelig eller det som verre er. Han er bare en mann med et stort hjerte for folk som ikke har det så bra. Det handler ikke om at vi er med i det samme partiet. Det handler heller ikke om at jeg ikke klarer å gjennomskue ham som person. Hver eneste gang det er valg, er Torstein den politikeren som får flest slengere fra folk som stemmer på andre parti enn det han selv er med i, så da er det i tilfelle svært mange på tvers av partigrenser som ikke ser mannen for den han er.

Meningsløs aksjon?
Den israelske analytikeren Joseph Alpher mener at aksjonen er helt meningsløs. I følge ham kan en bare reise til Gaza via Egypt om man har noe nødhjelp en vil levere. Alpher ser ut til å glemme tre viktige ting. For det første er det svært begrenset hva vaktene ved grensen til Egypt slipper inn, og for det andre er blokaden av Gaza forbudt ved internasjonal lov. Sist men ikke minst, sørger aktivistene for at situasjonen på Gaza får internasjonal oppmerksomhet.

Svært lav gjennomsnittsalder
Gjennomsnittalderen i Gaza er 17 år. For hver israeler som dør i konflikten mellom Israel og Palestina, dør ti palestinere. Selv om israelere påstår de er Guds utvalgte folk, bør det ikke være tvil om hvem som tilsvarer Goliat og David her. Det kan derimot være grunn til å tvile på om David denne gangen går ut som seierherre. Det er til tross for at han ikke som i bibelfortellingen ønsker herredømme over Israel, men bare rettmessig beholde det som alltid har vært hans.

Freden er vegen å gå
Det er mange som krysser fingrene nå. Ikke bare fordi man er redd for Torstein og de andre aktivistene som er på vei for å bryte blokaden og levere nødhjelp, men fordi det er så mange palestinere som etter mange tiår med urett fortjener så mye bedre. Om det er mindre synd på de israelerne som har dødd? Selvsagt ikke. Alle parter ville tjent på det om Gaza-striden kunne gått inn i en ny og fredelig epoke. Kun samfunn som består av borgere med gode mellommenneskelige forhold, har overskudd nok til å dyrke frem gode forbindelser med andre nasjoner. Freden er vegen å gå, krig og okkupasjon er det ikke.

Dårlig handelsetikk i Coop


30. mars kommer en rekke mennesker til å aksjonere mot butikkjeden Coop. Coop Norge AS importerer ”Jordan River” Medjouldadler, produsert og pakket av det israelske selskapet Hadiklaim, til sine butikker, blant andre Mega, Obs og X-tra.

Ifølge Hadiklaims egen nettside er en stor andel av dadlene dyrket på okkupert område i Jordandalen. Der ligger mange ulovlige israelske bosettinger, og et av hovedproduktene fra disse er nettopp dadler.

Disse bosettingene stjeler retten til jorden og vannet fra palestinske bønder. Coop Norge er med i Initiativ for Etisk Handel. Handel med Hadiklaim er ikke forenlig med prinsipp for etisk handel.

Coop Norge AS bør på bakgrunn av denne informasjonen avvikle salget av dadler fra denne produsenten. All import av landbruksprodukter fra okkupasjonsmakten Israel inneholder en sannsynlig andel varer dyrket på stjålet, okkupert jord. Disse varene er å regne som tjuvgods.

Er du enig? Skriv ut denne siden og klipp ut postkortet nedenfor:

Mer informasjon om Boikott Israel-kampanjen på Facebook. Der kan man også gi beskjed om man vil delta.

Årets viktigste film!


I dag gråt jeg sammen med Gazas befolkning. Jeg så dokumentaren “Gazas tårer”. Aldri har jeg sett noe så sterkt. Etter visningen var jeg tom innvendig.

Ingenting gir mening etter å ha sett den, bortsett fra å boikotte terrorregimet i Israel. All takk til regissør Vibeke Løkkeberg. Du har laget en fantastisk viktig film. Alle må se den!Den må bli pensum i våres liv sammen med “Budrus”, vist på årets BIFF om motstandskamp i en landsby på Vestbredden.

Thorleif Berthelsen

Ei forteljing frå Palestina-tur, hausten 2010

Ei historie om eit folk, ein kultur og ein stat verda ikkje vil hugse
på. Opplevingar frå Palestina-tur, 7-18. okt. 2010.

del 1

Det første som møtte meg når eg hadde kome ut av flyet og skulle gjennom kontrollen og dei forventa spørsmåla eg kunne ha i vente, var trakkaseringa ei mørk og flott flyvertinne frå KLM frå det same flyet eg hadde reist med, fekk. Rasisme osa syntes eg. Dei andre i personalet fekk sine ID fort sett på, men hennar tok tid og den unge kvinna i «passboksen» tilkalla ein annan og han glante og på beviset hennar lenge, for til slutt å be henne med seg til eit eller anna kontor eller slikt. Det gjekk sikkert bra med ho, men berre den tanken som truleg var rett og: Det at beviset hennar truleg var heilt i orden, men at fargen ho hadde og kanskje namnet gjorde at det skulle
sjekkast ekstra nøye. For alle ikkje «normale» USA-folk som diggar landet og kvitvaskar det for absolutt alt det gjer, og sjølvhatande jødar (Netanjahu kallar nemleg israelarar kritiske til sionismen, for sjølvhatande jødar), er skuldige inntil det motsette er prova.

Dette var sltså det første konkrete inntrykket frå israelsk jord. Så vart det min tur til å vise passet og svare på spørsmål. Eg var truleg minst like mistenkeleg som den svarte kvinna frå KLM. Spåørsmåla kom like fort som eg svara: første gong til landet, kvar eg skulle, med kven, kva eg skulle, kva var tilhøvet mitt til Thorleif, som stod attmed og lot meg svare, kvifor til Jerusalem og andre byar i Palestina og ikkje Israel. Eg svara noko svada om at eg var med ei gruppe som var interesserte i kulturelle og historiske ting og at Jerusalem var ein av dei viktigaste historiske byar og viktig for meg å sjå. Det var no forsovidt rett og, om ikkje hovudgrunnen til reisa. Og det at me var med i ei reise arrangert av PalKom frå Noreg, såg eg ingen grunn til å nemne, i og med at eg og Thorleif reiste med KLM etter resten av gruppa og difor ikkje kunne tilknytast noko som helst.

Etter dette vesle miniforhøyret smilte eg litt for meg sjølv og tenkte at ho skulle berre visst, denne stramme og sure representanten for passtyresmaktene i dette landet, kva det eigentleg gjaldt og med kven me skulle samhandla under opphaldet vårt i Palestina.

Å snakke om samhandling ellers i denne konflikta er for å seie det mildt, absurd. Den eine parten er sterkast på alle måtar, den andre ikkje, den eine er sjølvgod den andre stolt, den eine frekk og sleip i sine metodar den andre makteslaus, den eine okkupant den andre okkupert. Slik kan ein halde fram og peike på det eine etter det andre som forklårar skjeivheita mellom det som mykje av det internasjonale samfunnet og mainstream media yndar å kalle likeverdige partar. Snakk
om bedrag! Skulle liksom Noreg som okkupert vera likestilt med okkupanten Tyskland…

Etter å ha innkvartert seg på eit palestinareigd hotel i Aust-Jerusalem, midt på svarte natta, var eg og Thorleif sånn omtrentleg klare til aller første tur, ifølge programmet, ein visningstur rundt i Gamlebyen og i Aust-Jerusalem generelt. Me reiste først til eit palestinsk hus der dei som budde der var kasta ut og ortodokse jødar var flytta inn. Dette har vorte ein internasjonal kjent sak og mange internasjonale aktivistar og vitjande har vist solidaritet med familien som er kasta ut av sitt eige hus. Huset ligg i området Sheik Jarrah ved Nablus-vegen nord for Gamlebyen. Her er
fleire palestinske familiar kansta ut etter avgjersler i israelske domstolar, men kjent ulovlege etter Geneve-konvesjonen for okkupasjon.
Dette kvarteret vart etablert på 1200-talet rundt høgda Scopus der grava til Husam al-Din al-Jarrahi, ein emir og fysikar til den kjende muslimske hærføraren Saladin, og ein liten moske ligg. Der frå namnet på området. Konflikta rundt desse inntrengjarane har ført til at unge israelarar har engasjert seg med demonstrajonar kvar fredag m.a. for å demme opp for at settlarar nyttar høvet under fredagsbøna til å prøve å ta seg inn i palestisndke hus. Desse demonstrasjonane ser sjølvsagt israelsk politi på som ulovlege. Dei fleste frå Palestina Komiteen sin tur deltok i ei slik markering den føljande fredag.

Gamlebyen er ein fantastisk stad med eit yrande marknadsliv i basarane, tronge gater med eldgamalt underlag, luktene av krydder, arabisk kaffi og søte frukter. Ungar spring omkring med eit eller anna gjeremål, seljarar ropar ut sine tilbod, muslimske kvinner og menn, gamle som unge, er på handling, på veg til bøn, kanskje i al-Aqsa moskeen, eller rett og slett gåande med avslappande mine på veg “ingenstader” akkurat der og då. Turistar flaksar rundt omkring med karta sine, åleine eller i grupper, på leit etter eitkvart dei ikkje finn. Kanskje finn dei Golgata snart eller skal ein ta seg tid til ein palestinsk kaffi først? Det er noko som skurrar i denne idyllen. Brått når ein ser opp i ei av dei gamle handlegatene oppdagar ein noko skremande kjent. I adre høgda i dei gamle husa ser ein flagga til dei ubudne gjestene svinge seg frå verandaene. Settlarane har
trengt seg inn her og med velsigning frå styresmaktene. I følge enkelte kjelder bur det no omlag 60 jødiske familiar berre i det muslimske kvarteret, dei fleste ulovleg.

Gamlebyen i Jerusalem er rekna for vera grunnlagt i bronzealderen (ca. 3000-1500 f.v.t., i Levanten), truleg sein-bronsealder. Det er nyleg funne det hittil eldste fragment av innskrift i ein type kileskrift, datert frå det 14. århundre f.v.t., utanfor gamlebymuren. Seinare kulturar som den egyptiske, hellenistiske, romerske, byzantinske og ottomanske har vore innom byen og sett sterke preg på han. Den siste varianten av muren rundt Gamlebyen, kalla den tredje mur, vart bygd på 1500-talet under det Ottomanske riket. Under 6-dagarskrigen i 1967 var Aust-Jerusalem og dermed også Gamlebyen annektert av Israel, og har vore det sidan. Også historiske og arkeologiske fakta prøver sioniststaten å endre på. I utgravingar i Gamlebyen prøver lojale
arkeologar fortvila å finne “jødiske” prov på deira tilstadeværen, men utan å lukkast. Difor er det passande å øydelegge palestinske gjenstandar eller lagre dei i israelske museum om dei ikkje passar inn i det sionistiske biletet.

Dagen etter bar det til Hebron. Ein historisk særs gamal og viktig by i Palestina. Arkeologiske funn tyder på forsvarsverker attende til tidleg bronsealder. Der som mange stader på den okkuperte Vestbreidda, har ekstreme nybyggjarar stole seg til palestinsk land og hus. I
Hebron har dei likegodt okkupert mange hus i den historiske gamlebyen i tillegg til utanfor byen. Og det i mange år allereie. Dei må nemleg vera i nærleiken av Abrahams grav, må vite, og det skal dei ha einerett til ifølge deira lesing av bibelen. Hadde det ikkje vore for at den israelske staten har akkurat same syn som desse ekstremistane som bygger på den sionistiske ideologien (ideen om Zion, guds utvalde land og folk, og etablering av ein slik stat), så hadde aldri nybyggjarane hatt sjangs til å etablera seg ulovleg på palestinsk jord slik dei no gjer.

Når ein talar om Abraham og forteljinga rundt hans grav, så er det noko både muslimar, jødar og kristne meiner at han er gravlagt i byen og difor også grunnlaget for den store Abraham-moskeen (Al-Haram Al-Ibrahimi), over hans grav, ilag med andre såkalla patriarkar frå det gamle testamente. Moskeen er omlag 1000 år gamal, men strukturar under og mur rundt er frå Herodes si tid og karakteristisk for «hans» byggestil. Seinare har det vorte bygd ei stor bysantinsk basilika på dei romerske strukturane, som er hovedforma for den seinare etablerte
funksjonen som moske. Noko dei ekstreme nybyggjarar og den sionisktiske staten har teke deler av til bruk som synagoge. Dette i strid med internasjonal lov. I sjølve handlegata eller marknadsgata i Hebron har nokre nybyggjarar slått seg til i fleire hundre år gamle
palestinske hus. Der budde sjølvsagt palestinske familiar før utkasting ved hjelp av israelske soldatar. Dei bur i øvre høgda og over gata i nivå med første høgda er det spent ut eit nettingtak for å hindre at desse galningane skal kaste bos, skrot og til og med ekskrement ned på palestinske handlande og kjøpmenn. Slik driv dei på med trakaseringar og angrep på dei fastbuande andre stader også, med israelske soldatar som vern. Av dei omlag 200 000 palestinarar i Hebron er 400 nybyggjarar og det er 1600 soldatar til å verne dei. Med
andre ord 1 soldat per 4 nybyggar.

Turen går til Bethlehem seinare denne dagen og då gjennom ein berykta kontrollpost, Gilo. Denne posten ligg ved nybyggarkolonien ved same namn. Ein stor koloni med omlag 40 000 settlarar som det internasjonale samfunn ser som ulovleg. Ein kontrollpost av denne typen er ikkje spøk for palestinarar som skal inn til Bethlehem eller andre byar og stader dagleg. Desse punkta er ofte tidkrevande, audmjukande og plagsomme. I timasvis kan ein risikera å vente, kanskje rekk ein ikkje arbeidet sitt, kanskje føder ei kvinne som ikkje kjem tidsnok til fødeklinikken eller ein døyr som følge av at anbulansen ikkje kjem gjennom. Rett ut sagt er dette å rekne for ei kriminell
handling av ein stat å drive slike umenneskelege kontrollpostar i årtider. Den internasjonale rettsdomstolen i Haag har fordømt slik bruk av kontrollpostar.

Vel inn i Bethlehem ber det rett til fødekyrkja. Ho er ei av dei eldste kyrkjene i verda som framleis er i bruk. Den første kyrkja vart reist på 300-talet av Helena mor til keisar Konstantin over den staden legenda seier Jesus var fødd. Seinare vart ho øydelagt og den noverande basilika (langskipa rom med søylerekker, opprinneleg romersk arkitekturtype) bygd opp under keisar Justinian på 500-talet. Heile komplekset har seinare vorte utvida fleire gonger. Byen Bethlehem har omlag 30 000 innbyggjarar og er hovudstaden i Bethlehem guvernørdistrikt styrt av det palestisnke sjølvstyret. Dei første skriftlege kjeldene om byen er frå det 14. århundre f.v.t. i dei
såkalle Amarna-breva eller tavlene (leirtavler skreve i kileskrift og ikkje hieroglyfar) funne i pharaoland. Seinare har romarar, byzantarar og ottomanarar sett sitt preg på historia til byen. Det bur no flest kristne palestinarar i Bethlehem, men også ein del muslimar.

Etter dei hektiske første dagane med mange inntrykk kjennest det godtå slappe av med god palestisnk falaffel og øl, spedd på med ei boblande vasspipe, i vår sprudlande palestisnke ven Abu Hassan(allereie med det “klingande” norske namnet, Arne Hansen) sin stamplass nær hotellet vårt i Aust-Jerusalem.

del 2

Etter ikkje alfor mange Taybeh-øl, såg det ut for i alle fall, kom ein tidsnok opp til ein pitabrødfrukost og klar til dagens tur til Nablus og flyktningeleiren Balata. Nablus er endå ein av dei gamle verdige historiske byane i Palestina. Han har ei palestinsk sjel er det mange som meiner, kva det måtte tyde er lett å skjøne. Byen ligg omlag 60 kilometer nord for Jerusalem på den nordlege Vestbreidda og har eit folketal på omlag 126 000. Han er strategisk plassert mellom fjella Ebal og Gerizim og er hovudstaden i Nablus guvernørdistrikt kontrollert av dei palestinske sjølvstyresmaktene. Byen er av romersk opprinning og vart grunnlagt av keisar Vespasian i år 72 e.v.t. som Flavia Neapolis. Mange styre og imperier har vore i byen dei 2000 åra sidan. Frå tidleg bysantisk kontroll og opprør mot det til det arbiske kalifatet. Krossfararane var der, men vart redda av Saladin, og utover på 1500-talet innlemma i det ottomanske riket. På tidleg 1800-tal stod Nablus fram som ein framgangsrik handelsby. Etter 1. verdskrig vart byen innlemma i det britiske mandatområdet for Palestina for seinare å skulle vera ein del av den nye palestinske staten etter 1947, men den arabisk-israelske krig sette ein stoppar for det i 1948.
I dag er byen mest muslimsk med ein liten kristen og samaritansk minoritet. Sjølv om Nablus er under palestinsk sjølvstyre har Israel kontroll, med kontrollpostar inn og ut av byen. Det er tre flyktningeleirar rundt byen, etablert i 1949-50. I den fantastiske gamlebyen er det mange arkeologiske viktige stader som spenner frå det 1. til det 15. århundre e.v.t. Men sine tronge gater og mange hundre år gamle hus er gamlebyen ein levande historisk stad å vera i. Nablus er kjent for sin Kanafeh ein søt pastaliknande pannerett. Litt vel søt i mengder, men ein spennande gastronomisk erfaring. Byen er også kjent for sin såpeproduksjon.

Alt er ikkje like søtt i og omkring Nablus. Svinestien av settlarar gjer også her livet surt for dei fastbuande palestinarar. Som vanleg aukar dei sin destruktive aktivitet i olivenhaustinga i oktober-november. Ei nyhende (23. okt.) etter at me var på turen vår i Palestina er at nyleg reiv galningane opp 40 oliventre, hausta andre og sette fyr på atter andre. Det er mykje slkt i områda Nablus og Qalqillia kvart år. Det internasjonale samfunn sit og glanar på dette utan eit blunk til aksjon.

Balata flykningeleir, grunnlagt i 1950, ligg like i nærleiken av Nablus og har omlag 17 500 offisielt rekna registrerte flykningar. Men dei som bur der fortalde oss at sanninga no er opp mot 40 000. Leiren er for tida den største på Vestbreidda. Venlege og særs imøtekomande palestinarar tek i mot oss og viste oss rundt i deira daglege levestad. Når ein ser seg om og får ei kjensle av kor mange som i verklegheita bur her, byrjar klausen å gjere seg gjeldande. Det er likevel vanskeleg å fatte korleis overtettheit må kjennast i det daglege. Balata er no av dei tettast folksame stader i verda, med sitt 0,25 kvadratkilometer område.

Yafa Kultursenter er ein ikkje-profittorganisasjon som held til i Balata. Dei tilbyr ulike tenester og aktivitetar mest for kvinner og barn i flykningeleiren. Dei har engelskkurs, kunst- og dramakurs, datakurs, menneskerettskurs, osb. Ein engasjert og god gjeng me møtte som gav eit godt innblikk i kva son føregår i ein “permanent flykningeleir” der innbyggarane skulle ha fenge flytta attende til sine landsbyar for lenge sidan. Dei som no bur der vart depotert frå 68 byar og landsbyar i Yafa-området, mellom dei byane Al Lod og Al Ramleh, under Al Naqba (Katastrofen) i 1948.

Hjå guvernør Adnan al-Husseini i Aust-Jerusalem.

Denne dagen skulle verte litt spesiell. Me skulle få møte guvernøren i Aust-Jerusalem. Dette var ikkje dagleg kost, sjølv ikkje på ein fagleg studietur med Palestina Komiteen. Litt spente var me nok alle. I eit ganske nytt og velforma bygg i tradisjonell bruk av vakker stein tok guvernøren og administrasjonen hans i mot oss i eit velregissert møterom i mur og trepanel med bilete av Arafat og Abas og flagget i midten. Etter ei litt kan me seie, alvorstung og byråkrat aktig opning, løyste guvernøren opp og humor og vitsar kom inni mellom det andre. Men spøk er det neimen ikkje alltid å vera palestinarane sin guvernør i eit stadig meir pressa Aust-Jerusalem, der makta og omtrent alle endane ligg i okkupanten sine hender.
Han tala om annekteringa av Aust-Jerusalem i 1967. Erklært ulovleg av FN gjennom utallege resolusjonar. Det israelske regimet konfiskerer likevel stadig fleire hus og områder. Palestinarane sjølve vert nekta å byggje eller reparera gamle bygningar i sin eigen stad. Me er turistar i vår eigen by, seier guvernøren litt tung i blikket. Han kommenterar at nasjonalforsamlingen Knesset nyleg har stemt gjennom ei lov som gjer Israel til ein “jødisk stat” der “rette” statsborgarar må skrive under på ei lojalitetserkæring, dette for å sørge for framleis stort jødisk fleirtall. Samstundes vert palestinarar kasta ut av heimane sine og busetjarar flyttar inn. I følge ein plan fram mot 2025 vil Israel prøve å redusera talet ikkje-jødar i m.a. Jerusalem.
Det er færre offentlege tenester i muslimske og kristne områder, og hus vert stempla som ulovlege for å pressa palestinarane til å flytta til Vestbreidda, fortalde han. Palestinarane har berre busetningstillating og ikkje statsborgarskap. Så viss ein er utenfor Jerusalem t.d. på sjølve Vestbreidda hjå familie, vener eller har arbeid i meir enn 6 månader, mister ein tillatinga og kan ikkje returnera. Mange vel difor å verte buande som ei politisk handling, sjølv om det tyder trakassering og fattigdom. Guvernør Adnan al-Husseini såg på oss med milde auge og var glad for solidariteten mellom palestinarar og mange vestlege organisasjonar.
Men ba samstundes vesten og spesielt våre eigne styresmakter om å sjerpe seg, med å forstå palestinarane sin situasjon betre, ikkje minst gjennom handling, som boikott av staten Israel. Difor var oppmodiga klår: Reis attende til heimlandet, fortel om det dykk har sett og høyrt, og press eigne styresmakter til konkret press på Israel. Det einaste dei vil forstå er merkbar og sviande boikott.!
Det gjeld å halde seg inne med guvernøren i Aust-Jerusalem. I alle fall fekk me gjennom han til det meistarstykket å få innpass i Al-Aqsa moskeen med guide, morgonen etter. Al-Aqsa moskeen er den tredje heilagaste staden for i Sunni Islam, etter Mekka og Medina. Opprinneleg hadde staden eit lite bønnehus. Etterkvart (den første i 705 e.v.t.) kom fleire variantar av ein moske, fleire gonger øydelagt av jordsjelv, men dagens struktur er bygd i 1035, med seinare tilføringar av to kuplar, fire minaretar, interiør og liknande. Klippedomen ligg også på al-Haram ash-Sharif eller Tempelhøgda som ho og er kalla. Domen vart fullført i 691-92 og er difor den eldste attverande muslimske byggnad i verda. Ein strålande vakker byggning med sin gylne kuppel, nyrenovert i seinare tid.

Å snakke om kultur og kulturminnevern i Palestina er som å sjå på ein sprukken speigle. Ein ser anletet sitt, men sprekkene gjer at ein ikkje heilt ser heilheita og kjenner seg i fragment. Det same kan truleg PACE (The Palestinian Association for Cultural Exchange) vera einige i. Dei held til i Ramalah, de facto hovudstad for palestinarane. PACE prøver å reparera nokon av sprekkene i den kulturelle speiglen i Palestina. I tillegg til mykje anna dei gjer, har dei teke på seg å rehabilitera og i nokre høve rekonstruera arkeologiske stader av historisk viktigheit. Det er ikkje alltid like lett, kan arkeologen og leiaren for senteret, Adel Yahya, fortelje. Mange stader er nedsarva av årtider med gløymsel, mangel på respekt og rett og slett øydeleggingar. Ein annan ting er finansiering. Med få midlar har dei klart å opne fleire arkeologiske stader for publikum. PACE vil verne den kulturelle arven og naturresursane, spesielt i landlege omgjevnader. PACE trur at vern av kulturarven går hand i hand med miljøet og naturforvaltninga. PACE organiserar haldningskampanjar, har førelesningar, utfører turar og program for kulturarvundervisning, og kulturminnevern, for å nå målet. Dette står å lese på deira nettside.

Ein annan viktig organisasjon me møtte i Ramalah er Stop the Wall, ein ikkje-statleg kampanjeorganisasjon som stadig forføljast av Israel. Fleire av aktivistane deira er i israelske fengslar, mange utan rettsak. Dei har m.a. kvart år ei kampanjeveke der dei set fokuset på bygginga av apartheidmuren, som det no er bygd over 60 prosent av. Mange internasjonalistar deltek også i aksjonane Stop the Wall står bak.
Å vitje Arafat si grav i Ramalah gjev ei sterk kjensle i fleire retningar. Kven var denne vesle, men store leiaren for det palestinske folk, både elska og kritisert av sine eigne. Han fekk alldri sjå den palestinske stat han lengta etter. Han vart kritisert for korrupsjon og nepotisme. Han gav etter for press under forhandlingane fram mot den såkalla Oslo- avtalen i 1993. Alt dette veit palestinarane, men Arafat var likevel deira leiar, han kjempa for dei, han trudde på sitt mål, han gav alldri opp. Mens sola byrjar å forlate gravmausoleet til Arafat, kan eg ikkje fri meg frå den tanken at om Arafat framleis hadde levd, hadde det gjort noko skildnad idag? Svaret er ikkje å finna sjølvsagt, snart ikkje sola heller denne kvelden. Men ho kjem i alle fall attende neste dag. Det er no ei trøyst!

del 3

Dødehavet. Namnet får ein til å tenke på mange ting: Historiske fakta, funnet av Dødehavsrullane, 1948 og etableringa av staten Israel og ikkje den palestinske, 6-dagarskrigen i 1967 og okkupasjon, og dagens israelske kontroll over området. Når me kom til innreiinga ved Dødehavet om ein kan kalle det slik, var kjenslene mine litt splitta. Skulle me innta denne badeplassen som var under full israelsk kontroll, såkalla C-område? Her kom israelarar som ville lauge seg i det supersalte vatnet og smøre seg inn i jørme. Her kom ignorante eller “ikkje-lyst-å-vite” amerikanarar og europearar, og her kom omtrent ingen palestinarar inn i det heile. Tvil til side, her var det om å gjere å nytte eit sjeldant høve til å nyte Dødehavet sine handsame små bølger.

Dødehavet er for storparten delt mellom Palestina og Jordan, med ein mindre flik tilhøyrande Israel innanfor deira 1948-grenser. Dette området er det lågast liggande i verda med si vassflate 410 muh. Den historiske normalen er på 395 muh. Dødehavet har i lengre tid vore i krise med fare for total inntorking, mykje grunna uvetig bruk av grunnvassreserver i området og klimaendringar. Planar om å føre vatn frå Raudehavet i ein 200 km lang røyrledning er i gong mellom Jordan og Israel. Etter att gjengen hadde plaska seg ferdig i Dødehavet bar det vidare til sjølve Jordandalen. Han er ein del av den 6500 km lange Riftdalen.

På møte om arbeidarrettar i Jordandalen.

Å køyre gjennom Jordandalen er eit sælsamt syn. Grønsprakande plantasjar med palmer og ana grøde lyser opp, som er israelske busetjarar sine sjølvsagt. Mellom dei ligg brunaktige marker med litt grønt, og trasige å sjå til. Dei er palestinske sjølvsagt. Israel kontrollerar så godt som all vassdistribusjon. Dermed får desse plantasjane det vatnet dei treng, palestinarane får det ikkje. Slik verkar ein okkupasjon på sitt mest inntrikate. Jeriko si fagrørsleavdeling av PGFTU (Palestine General Federation Of Trade Union) som me vitja, er mitt opp i alt dette. Dei fortel om utalege døme på arbeidarar på slavekontrakt på busetjarane sine plantasjar. Folk utan rettstryggleik i sitt arbeid, elendige arbeidstilhøve og løn, rett og slett bruk og kast på sitt verste. Dei har tidlegare i år starta eit senter for utdanning og medvitsopplæring av arbeidarrettar, spesielt retta mot ungdom og kvinner. Dette med støtte frå spansk fagrørsle i Catalonia. Eit særs viktig arbeid har dermed starta, med håp om å styrke palestinske arbeidarar i kampen mot utnytting og trakkasering.

KavLaOved er ein ikkje-profitt NGO som arbeidar for å styrke israelske og palestinske arbeidarar utan rettar i dei okkuperte områda såvel som i Israel. Det same gjeld rettar for migrasjonsarbeidarar, folk på kontrakt og nye immigrantar. Kontraktørar og plantasjeeigarar er tydelegvis ein lovlaus gjeng som utnyttar alt og alle det dei kan. Difor var det særs sterkt å møte arbeidarar frå jordbrukskoloniane og høyre på deira historiar. Det gjekk att i det dei fortalde om maktbruk mot arbeidarar som ikkje ville klatre høgt opp i fikentre utan mekanisk heis, folk som vart tvinga til å vera i toppen av trea heile dagen, elendige lønstilhøve, trakkaseringar av kvinner, barnearbeid, og meir. Det gjer ein skikkeleg forbanna å høyre slikt. Men noko godt fører det likevel med seg, nemleg at ein vert endå meir medviten og bestemt på å sjølv gjere endå meir for å fremje, kjempe for arbeidarrettar og fortelje om desse uverdige tilhøva, i sitt eige land. Gjer ikkje eigne styresmakter noko for å konkret presse Israel til endring, må me. Slik er det berre med solidaritet!

Ein såkalla fridag på ein fagleg studietur som denne er ikkje ein fridag likevel. Massevis å oppleve og full pakke den dagen også, og godt er det! Hadde det i staden vorte eit mantra om “shopping”, hadde i alle fall eg meldt meg ut og gått i demonstrasjon mot det. Det vart ein tur i Aust-Jerusalem med ein kjempekar av ein guide. Som før skreve er byen særs atmosferisk og spennande, og Gamlebyen i Jerusalem har eldgamle aner og rekna for å vera grunnlagt i bronsealderen. Det er godt å ha med seg noko av det historiske når ein vandrar rundt på dei gamle brusteinar og heller, mange spennande andlet kjem i mot deg og passerar med akkurat si historie og sitt liv, akkurat der og då. Skuggane som kviler over dette er det sørjelege, men kjempast mot det må det.

Å få vera med på ein ekstratur inn i Gravkyrkja i Aust-Jerusalem seier ein ikkje nei takk til, som arkeolog og historisk interessert ateist. Det er noko spesielt å sjå eit slikt sentralt monument, så viktigt og så historiskt debattert for mange gjennom nærare 2000 år. Kyrkja er bygd på toppen av Golgata som i følge legenda skal vera staden Jesus vart krossfesta. Kyrkja er i dag administrert av den armenske, gresk-ortodokse og katolske kyrkje. På denne staden kor den seinare gravkyrkje vart bygd stod det eit Venus-tempel, truleg reist av keisar Hadrian etter attoppbygginga av byen som Aelia Capitolina i 135 e.v.t. etter Bar Kokhbas-opprøret i år 132 (også m.a. kalla den andre jødisk-romerske krig). Dette fortel den romerske historikar Eusebius i Vita Constantius.
Keisar Konstantin si mor Helena fekk tempelet rive og bygt gravkyrkja i 325-6 e.v.t. Seinare vart byggningen jevna med jorda og bygt opp att. Mange renovasjonar og usamdheiter seinare er autensiteten til staden framleis til debatt. Mykje tid og møye er gjennom tida brukt til å etablera sanning og kreve den rette “historia” som si.

Endå ein dag med fullpakka program vaknar ein opp til, det er bra, men først pitabrødfrukost på vårt kjære Victoria Hotel i Aust-Jerusalem. Ein sigarillo på trappa utanfor etter frukosten, og eg er klar. Denne dagen skal me møte på nytt møte PACE (The Palestinian Association for Cultural Exchange) med sin eminente arkeolog og hærførar Adel Yahya, i Ramallah. Det er ikkje denne byen me skal konsentrera oss om, heller ikkje først og fremst historie og arkeologi, men to landsbyar og ein fllykningeleir. Å kome til palestinske landsbyar er som å kome heim til deira hjarta, til deira kvardag og deira varme. For maken til imøtekomenheit og venlegdom skal ein som internasjonalist leite lenge etter. Ein vert oppvarta og teken vare på som ingen stader eg kjenner til. Rantis er ein landsby med omlag 3000 innbyggjarar, 33 kilometer nordvest for Ramallah. Området høyrer til Ramallah og al-Bireh guvernærdistrikt. Hovudnæringa er jordbruk og landsbyen har bra tilbod til folket sitt med to grunnskular, to barnehagar, tre klinikkar og ein busstasjon. Men sjølvsagt er kvardagen tøff nok, med stadig usikkerheit på kva israelske styresmakter vil finne på av innblandingar.

Den andre landsbyen me vitja denne dagen heiter Deir Ghassaneh, ligg 22 kilometer nordvest for Ramallah i same guvernørdistrikt som Rantis. Det er omlag 5500 innbyggjarar og mykje av området rundt byen vert brukt til oliven og fikenproduksjon. Her er imøtekomenheita stor og dei fortel om sine konfrontasjonar med settlarane og deira trakaseringar med oppriving av oliventre og slikt. Under den andre intifada inntok israelske soldatar Deir Ghassaneh i 2001 på jakt etter mistenkte for drapet på den israelske turistminister Zeevi. Som vanleg var hevnen også den gongen å jevne palestinske hus til folk som var i familie med dei mistenkte, med bulldosar.

Flyktningeleiren Jelazon rett utanfor Ramallah har også for å seie det mildt, fenge smakt på IDF (The israeli defence forces) sine kriminelle handlingar. I 2006 skal det etter deira påstander ha vorte forsøkt kasta brannbomber mot nybyggjarkolonien som ligg omlag 400 meter unna. Resultat: 3 drepte unge palestinarar! Og sjølvsagt var versjonen til folk i Jelazon ein heilt annan enn IDF sin. Det vart understøtta av menneskerettsgrupper, m.a. ei israelsk, at dei alle vart skotne når dei var heilt andre stader enn nær busetninga. Ingen undersøkingar vart gjort frå okkupasjonsmakta si side. Dette er ei veldig typisk historie og forklårar med klårtekst kven som gjer som dei vil og kven som trur dei forvaltar sanninga. Eit anna tragisk døme er også frå Jelazon. Skulen for gutar ligg nærast opp mot nybyggjarane. Ein dag hadde ein gut på omlag 12 år av ein eller annan grunn kome for nærme sikkerheitsgjeret som omringar kolonien. Han vart rett og slett skoten mitt i hovudet av ein settlar. Han er ein av dei utalege unge martyrar for palestinarane.

Å avslutte ei lang historie frå ein interssant og sterk tur til Palestina kan illustrerast med utfarten frå den sionistiske staten sin hovudflyplass. Ein er som kjent, også som utlending og spesielt som vitjande i dei palestinske områda, skuldig i eit eller anna inntil det motsette er prova. Difor må ein gjennom ein grundig sjekk, og då meinar eg GRUNDIG! Sikkerheitspersonalet set nummerlappar på bagasjen (1-5, dess høgare tal di meir alvorlege saker trur dei at bagasjen inneheld). Kva for kriteriar som vert brukt til dette veit ingen, i alle fall ikkje me, men den politiske trynefaktoren spelar sikkert ein bra rolle. Så full stripping av alt, spesielt interessant var småkjeramikken og eit flott porselensfat med helsningsinnskrift me hadde fenge av ei palestinsk fagrørsle. Her måtte kjemiske analyser til, det var bombelukt i lufta må vite. Etter langt og lenge var me visst endeleg klargjorte, berre for å få slengt etter meg at eg hadde kalla den eine mest fascistiske av vaktene for “asshole”. Sjølvsagt var han det, men ingen andre hadde høyrt eg kalle han det. Eit smart påfunn av han for å prøve å sette meg ut var det i alle høve.

Slik takka Israel for vitjinga til nokre av deltakarane på denne Faglege utval i Palestina Komiteen sin tur til det såkalla heilage land. Snakk om “heilagt”! Det får no så vera om me internasjonale vert trakasert av sionistane, noko heilt anna er den daglege faenskapen palestinarane må finne seg i. Her ligg mottoet for slike turar me har vore med på: Solidaritet med Palestina gjennom handling, no, i morgon, alltid!

Ivar Jørdre , medlem av Palestina Komiteen og Raudt