Viser arkivet for stikkord psykiatri

Å be om hjelp

Det å kunne be om hjelp, er en sosial ferdighet som er vanskelig for mange mennesker. Man vil ikke være til bryderi. Er man født med en viss porsjon stolthet, vil man dessuten klare seg selv. Det oppleves som et nederlag å innrømme at en trenger andre, fordi man gjerne har en forestilling om at det er tegn på svakhet.

Se bare på hvor mange som er redde for å få diagnoser hos spesialisthelsetjenesten. Dysleksi er det samme som dumhet. Angst er det samme som svakhet. Å ta vann over hodet, betyr dårlig vurderingsevne. Pårørende til mennesker med psykiatriske lidelser eller rusproblemer, må bare skamme seg. Listen over selvkritiske og destruktive stemmer som er direkte helsefrarøvende, er lang.

Innlegget sto på trykk i BA fredag 8. juli, og mange har etterpå gitt beskjed om at de kjenner seg igjen i teksten.

Om bare flere kunne slutte å tenke slik. Det er ikke et nederlag å be om hjelp. Man er ikke til bryderi. Om noe, så har man rettigheter. Man har rett til ekstra lærerressurs på skolen om man trenger det. Man har rett på psykiatrisk hjelp om man sliter mentalt. Pårørende har krav på offentlig bistand. Man har ikke minst rett til å bli tatt på alvor og ikke bli stigmatisert bare fordi man er litt annerledes.

Få har fanget menneskers evne til å trykke hverandre ned bedre enn forfatteren Aksel Sandemose. Jantelov nummer ni, sier det klart:

“Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.”

Kanskje er det frykten for at ingen likevel bryr seg som gjør at det er vanskelig for mange å oppsøke hjelp?

Jeg har selv vært blant de som ikke vil være til bryderi. Jeg vil ikke påføre medmennesker mentale belastninger ved å snakke om mine problemer. De fleste har nok med seg selv.

Selv om noen opplever avvisning når de gir beskjed om at noe er galt, finnes det heldigvis flere sannheter. Det er ikke energitappende å hjelpe andre mennesker om man ser at hjelpen fører til positive resultat. Mennesker er dessuten sosiale dyr som finner styrke hos flokken sin og hos hverandre. Samtaling og deling gir samhold og økt kunnskap. Alt som gjør mennesker klokere, er en seier.

I dag bestemte jeg meg derfor for å be om hjelp med et vondt og vanskelig dilemma som jeg ikke evner å løse alene. Etterpå følte jeg en enorm lettelse. Hjernen min var flink til å blokkere de selvdestruktive tankene, og jeg satt igjen med en følelse av å ha vunnet. Å be om hjelp skulle derfor flere lært seg. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene.

Ble frarøvet sitt barn like før jul

Russiske Lada så lyst på livet da hun fikk seg en norsk kjæreste for åtte år siden. Nå har livet hennes blitt til et mareritt. Da hun ikke lenger orket å leve med volden og den psykiske mishandlingen, startet kampen for å beholde barnet de fikk sammen.

Nå er barnet 7 år gammelt. Like før jul, kom barnets far og hentet sønnen på en skole i Bergen. Lada hadde juridisk kjennelse på at det var hennes tur å ha barnet, så hun gikk til politiet og anmeldte det. Der har de gjort fint lite. Det førte til at hun for tredje år på rad må feire julen uten sin sønn, det mennesket hun elsker over alt på jord.

Utdrag fra rettskjennelsen som sier at Lada skal ha sin sønn annenhver jul. Far som tidvis har vært psykiatrisk pasient, har hatt sønnen på julaftenen de tre siste årene.

Lada studerte juss en stund. Hun ville skaffe seg kunnskap nok til å bekjempe et system som for henne oppleves som svært urettferdig. Nå har hun lagt studiene på hyllen. Både hun og sønnen har for lengst måttet få hjelp for sine traumer hos profesjonelle, og hun orker ikke mer.

- Har ikke utenlandske damer rettigheter i Norge, spør hun.
- Denne konflikten har vart i tre år nå, jeg er helt utslitt!

Viste bilder av seg selv

Første gang Lada fortalte sin historie, viste hun bilder av seg selv som forslått og skadet. Hun ville vise hva eks’en hadde gjort med henne. Hun ville vise at hun snakket sant.

- Jeg har aldri følt meg så maktesløs og alene. Alene i et land jeg ikke kommer fra. For tre år siden gikk jeg fra ham, og siden har jeg levd i et helvete.

Hun gråter. Hun beklager seg. Hun vil ikke være til bryderi, men hun har lest i avisen at undertegnede er engasjert i kampen mot vold mot kvinner. Hun ber meg fint om å hjelpe, hun vet ikke annen råd. Eieren av frisørsalongen hvor hun har en ekstrajobb forsikrer om at alt Lada forteller er sant. Hun er en høyt respektert dame i sitt lokalmiljø, og gjør mye for å hjelpe de eldre. Nå vil hun gjerne hjelpe Lada. Hun er medlem i en menighet, men nøler ikke med å bruke stygge ord når hun beskriver eksen.

- Han er ikke snill!

- Han er en drittsekk! Han er ikke snill! Lada er bare en skygge av seg selv nå! Og nå har han flyttet til Østlandet, og røver barnet med seg uten at han har rett til det!

Lada har via sin advokat forsøkt å få kontakt med pressen. Uten hell. Det er å håpe at dette blogginnlegget kan få noen til å gripe pennen eller paragrafene fatt. Noen som er opptatt av at kvinner også fortjener rettsvern. Vi kan ikke være bekjent av et system som tillater at utenlandske kvinner blir frarøvet sine barn. Vi kan ikke være bekjent av et system som med sin manglende handlekraft er med på å produsere varige, psykiske arr hos mennesker i begynnelsen på sin livsreise.

Både Lada og sønnen fortjener bedre.

Jeg kan formidle Lada sitt telefonnummer videre til eventuelle pressefolk. Dette er i samråd med både Lada og hennes advokat. Min e-postadresse er: akeltvik@broadpark.no

I mitt blå, blå helikopter?

Det er ingen andre politiske parti som får så mye valgkampbidrag som Høyre. Mange milliardæren Stein Erik Hagen har alene betalt helikopteret til Erna i valgkampen og i tillegg spyttet inn en million kroner til partikassen. Det er det en grunn til.

Høyre er partiet for de rikeste i landet. Om formueskatten fjernes for vanlige folk, betyr det for det aller fleste av oss absolutt null. For Hagen betyr det en lette på 8, 25 millioner kroner.

På grensen til korrupsjon

Øystein Stray Spetalen er en annen som har spyttet i kassen til Erna Solberg. Han har gitt 500 000 kroner, og får som takk 9 650 000 kroner tilbake. Christen Sveaas har gitt 2,5 millioner kroner, og får 5,85 tilbake. Leif Høegh gir 1, 15 millioner kroner, og har om Høyre får det som de vil 18,5 millioner kroner mer til å pengebade i bingen sin med. Jens Ulltveit-Moe gir en millioner blanke kroner, og får tilbake 2,49.

Dette er oversikt over noen av pengegavene til Høyre.

Gavmildheten blir av Høyre på den måten belønnet. Det er ganske, bra sløvt som samfunn å tolerere slikt som dette. Statsrådene blir en etter en kjøpt og betalt. At Audun Lysbakken delte ut 500 000 kroner til selvforsvarskurs uten at det først ble utlyst, blir peanøtter i sammenligning.

Dette må ikke regnes som en forsvartale for handlingene til Lysbakkens departement. Det at en i staben hans fordelte fellesskapets penger på denne måten, skal ikke skje. Det må likevel være klart for alle og en hver at de blå kommer til å gå denne fadesen en høy gang. De lar samfunnets rikeste sitte tilbake med enda mer av det som ellers ville gått til felleskassen, og lar vanlige folk betale det i form av kutt i sykelønn, økning av matvaremoms og økning i egenandel på offentlige tjenester. En må på ingen måte innbille seg at den økonomiske orgasmen rikingene kommer til å få, blir gratis for fellesskapet.

Hva så om de bader i luksus? De har da jobbet hardt, og de må da få lov til å spise fruktene av sin egen innsats? Er jeg bare misunnelig?

Nei. Kapitalismen er bygget på et viktig prinsipp. Den skal gi stadig økende avkastning for de som sitter på toppen av næringskjeden. Det går på bekostning av ting som arbeidsmiljø og rettigheter.
Var det noen som sa at ved å senke skattenivået, så skaper man flere arbeidsplasser? Det er bare å se på Thon som går ut og skryter av at han stemmer FrP. Han holder klokelig kjeft om hvordan han behandler rengjøringspersonalet. Kan man virkelig hevde at det å underbetale og drive rovdrift er forbilledlig og beundringsverdig?

Bra intensjon av Høyre og FrP

Det må sies å være bra at både FrP og Høyre vil satse mer på rus og psykiatri. Det blir likevel litt vanskelig å tro på at de vil nå sin målsetning særlig langt. For å forebygge samfunnsproblem knyttet til rus og psykiatri, må man satse på både gode, offentlige barnehager, gode offentlige skoler, og drive med smart, sosial boligbygging. Hva hjelper det om man får 6 nye tennisbaner på Paradis, hvis man samtidig kjefter på ungdommer som bruker trampolinen til Damsgård skole på Laksevåg fordi de ikke har noe å gjøre på om kveldene? Hva hjelper det om kutter trygden til 70 kroner dagen om man ikke “vil” jobbe? Hva hjelper det om barnehagene blir så dyre at de fattigste må være hjemme med barna? Lediggang og dårlig offentlig velferd er roten til mye vondt.

Det er i det hele tatt mange, viktige samfunnsoppgaver som kunne blitt løst om flere rike tenkte som Trond Mohn. Han er bevisst på at han har forpliktelser til sitt land og samfunnet han lever i. Tenk om flere kunne tenke litt mer som ham.

Et valg mellom velferd eller økte klasseskiller


Samfunn med små klasseforskjeller har bedre folkehelse, færre i fengsel, færre drap, mindre fedme og færre med psykiske lidelser. Likevel er det flere og flere som er misfornøyde med skattepolitikken i Norge, og de blå partiene gjør det derfor meget bra på meningsmålingene for tiden.

De som lar seg provosere mest, flytter gjerne utenlands. En del mennesker som stemmer på Siv eller Erna, er å finne i land som Spania, Thailand og Brasil. De sier blant annet at de får mer for pengene sine der. De snakker ikke usant.

Billig alkohol og tobakk
Ihvertfall er alkohol- og tobakksproduktene billige, og har man lyst til å spise mat på restaurant, merker man det knapt i lommeboken. Årsakene til at man får så mye mer for pengene, ser imidlertid ut til å glippe for en del.

I Thailand lever millioner av mennesker for under en dollar for dagen, og i Spania har det den siste tiden gått så galt at det er opprørstilstander flere plasser i landet. Tingene går heldigvis riktig vei i Brasil. Andelen av folk som lever i ekstrem fattigdom er halvert. Man kan likevel ikke stikke under en stol at landet fremdeles har store problemer. Spør man vanlige brasilianere hva som må gjøres, svarer de gjerne at Brasil må investerer mer i det offentlige skoleverket. Det er mangel på skolegang som gjør at de ikke kjenner sine rettigheter og forlanger en bedre offentlig politikk.

Markedsfundamentalister påstår gjerne at det ikke er en sammenheng mellom stor økonomisk ulikhet og sosiale problemer. De samme menneskene påstår uten å rødme at det ikke eksisterer noen klimatrusler eller alvorlige miljøproblemer.

På bekostning av fattige mennesker
Norge utbetaler flere milliarder med bistandspenger til landet. Paradokset er at mens de av oss som betaler skatt med glede håper at landet får bukt med både fattigdomsproblematikken og den fatale avskogingen, så er det en voksende andel av befolkningen som ikke føler noe ansvar.

Tvertimot reiser de med glede til ovennevnte land og lever et liv i luksus. Bry seg nevneverdig om at det er på bekostning av flere millioner av fattige mennesker og destruksjon av jordklodens lunger, gjør de ikke. Det blir direkte selsomt at samme gjengen klager på at vi gir så mye i u-hjelp i Norge, fremfor å hjelpe våre egne som trenger det.

Noen av dem gir kanskje en slump med baht, real eller euro til tiggere eller andre som de der og da føler litt medynk med. Hvor mye bedre det hadde vært om de heller hjalp til med å sikre et mer rettferdig samfunnssystem, hvor en via blant annet skattepolitikk sørget for å fordele landets goder rettferdig. Å slutte å sutre over hvor fælt det er å betale for ting som sikrer velferd og levestandard for folk flest, ville vært en god begynnelse.

Slettens ikke loven som er gal


BA-journalistene Geir Jetmundsen og Steffen Opheim viste nylig gjennom sin imponerende og gravende form for journalistikk hvordan en temmelig enkelt kan avdekke prostitusjon. Kanskje Jetmundsen og Opheim kan holde kurs for politiet i Bergen?

Flere politikere tar til ordet for at sexkjøp skal avkriminaliseres. De viser til at loven ikke virker som den skal, at markedet muligens har gått under jorden, og at forholdene ikke har blitt bedre for de prostituerte. Kan de ha fulgt skikkelig med i hva som skjer rundt dem i samfunnet? Neppe.

Aldri har politiet i Bergen avslørt flere menneskehandlere enn de gjorde i 2010, men fremdeles har vi et rettsvesen som fremstår som temmelig prinsippløst. Man gjør seg ihvertfall sine tanker når man leser om en jurist som hjelper utenlandske jenter med oppholdstillatelse, og etterpå kjøper sex av dem. Hvordan kan visse politikere i det hele tatt snakke om at loven ikke virker som den skal, når det i bunn og grunn er et pill råttent system man først må rydde opp i?


Billedtekst: Vi har nå midt i Bergen sentrum fått et “red light district”. Ettersom prostitusjon i svært utstrakt grad kan knyttes til menneskehandel, narkotikamisbruk og psykiske problemer, bør vi som et sivilisert samfunn si stopp.

Det kan virke som om det er på tide å sette av en god del mer penger til politistyrkene, og i særdeleshet Exit-gruppen. De kan ikke håndheve loven hvis budsjettet ikke en gang tilsvarer lommerusket til bakmennene. En bør også investere i kursing av politistyrken. Ingenting går av seg selv når en innfører en ny lov.

Torstein Dahle fra Rødt varslet om at vi holdt på å få et red light district midt i sentrum av Bergen allerede i oktober i fjor, og nå har det skjedd. La oss håpe at de som styrer byen velger å rydde opp fremfor å feie problemet under teppet.

O, jul med din glede


Ensomhet er den største folkesykdommen i Norge. Hele en av fire nordmenn rammes av den, og i julen føles ting verre enn ellers. Da skal man være sammen med de man er glad i, og resten av samfunnet stenger.

Kvinner er mer ensomme enn menn, og eldre over 70 år er mer ensomme enn de unge. Samtidig avslører statistiske undersøkelser at unge mennesker mellom 16 til 24 år i antall er nesten like mange som de eldste som føler seg ensomme.

Høytidene tynger
For dem som er ensom og forlatt, blir det mye tydeligere i høytider enn ellers på året. Man ser gjerne at nabolaget tynnes ut fordi familier reiser bort i julen, og så blir man konstant minnet på i media at jul og nyttår er tiden for lykkelig familiesamvær. Da er det tungt å sitte der alene og føle at ingen bryr seg.

Samtidig er det en myte at flere mennesker enn ellers velger å ta selvmord i julen. Forskere tror at høytider har en dempende effekt hyppigheten av selvmord, for til tross for at man sitter der alene, så koser man seg med mange gode minner. Psykologer tror dessuten at en del deprimerte mennesker utsetter selvmordsplaner i høytider for å skåne familie eller venner.


Billedtekst: Media peprer oss med budskap om at alle er glade og lykkelige i julen, her ser vi Signe Tynning og Nils Gunnar Lie i TV2 smile høytiden inn.

Prisgitt veldedighet eller feit lommebok
Men selv om det er slik at flest folk tar sitt eget liv om sommeren, så er det ingen grunn til å innta en avslappet holdning til problemstillingen. Kanskje er det nettopp fordi mange gjennom veldedighet tilbyr mat og selskap i høytider spesielt, at de mest deprimerte føler seg sett. Man burde ikke være prisgitt veldedighet for å oppleve litt verdighet.

Staten burde opprette flere lavterskeltilbud for mennesker som ikke nødvendigvis trenger å legges inn på psykiatrisk sykehus, men som i perioder trenger profesjonelle å snakke med. Det burde også dannes langt flere offentlige, terapeutiske samtalegrupper for mennesker som trenger det. Den offentlige omsorgen bør være så godt utbygget at den favner om alle, og ikke bare prioritere plass til dem med de tyngste, psykiske lidelsene.

For de som har litt penger på konto, er der dog flere muligheter. De har i det minste råd til å betale for den terapien de måtte trenge. Andre med mer normal inntekt, må finne seg i å stå å lange køer før de via fastlege slipper til hos psykolog. I mellomtiden må de leve med de vonde tankene sine og bare håpe at de holder ut. Dette er virkeligheten i Norge anno 2010, og det er ikke akseptabelt.

Forøvrig kan man lese om hvordan man unngår ensomhet her. Professor Knut Halvorsen råder ensomme til å forsøke å være mer sosiale. Han sier også at det kan være lurt å skaffe seg en hund eller katt.

Ensomhet er farlig i det øyeblikk man isolerer seg totalt og begynner å skremme folk bort fra seg. Da skal en passe seg for å trøste seg med alkohol, falske venner eller mat.