Viser arkivet for stikkord rusomsorg

Gå i de narkomanes sko

Det er lett å forstå folk som har byens åpne russcener tett inn på eget liv når de blir frustrerte, men Iselin Ryttvad tar feil når hun i BT skriver at Bergen er de narkomanes by.

Narkomane møter mye motgang. De blir mistrodd, de blir stigmatisert og de blir rakket ned på. Og nesten samtlige bærer på enorme mengder med skamfølelse. De vet de er mislykket i andres øyne. De vet de har skuffet familie og venner. De skulle ønske de kunne gjort om på mange av de dårlige valgene de har tatt. Som en narkoman jeg kjenner godt sa:

- Hvis jeg tok en overdose, ville et problem vært borte for veldig mange.

Tenk å ha det slik. Han er ikke unik. Narkomane flest sliter med tunge depresjoner. De ser ikke håp og de har mistet tro. For lengst. Sier du til en som går med disse skoene at de har tatt over Bergen by, vil de ikke skjønne hva du snakker om.

Innlegget sto på trykk i BT tirsdag 31. mai 2016.

60 % av innsatte rusmisbrukere
Mange av de har sittet i fengsel for kortere eller lenger tid. I følge Justis- og politidepartementet er hele 60 % av alle innsatte rusmisbrukere. 40 % har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning, 40 % lever under fattigdomsgrensen, 70 % er arbeidsledige og kun 30 % opplever å få besøk av nær familie mens de sitter inne.

Derfor har sosialbyråd Erlend Horn rett når han sier at endringer i byens rusmiljø må gjøres på en human måte. Når samfunnet så til de grader har sviktet dem mens de var løvetannbarn, så er ikke løsningen å sette hardt mot hardt når de har blitt voksne.

Ryttvad skriver likevel:
”Det en fin tanke å være human, dessverre er det i dette tilfellet en ekskluderende filosofi. Vår frihet forsvant i det øyeblikk narkomane fikk fritt spillerom.”

Begrepet ”de narkomane” er sauset sammen til en homogen masse. Hvis en kaster fra seg brukte sprøyter eller blodige bomullsdotter, gjør de det alle. Borte er forståelsen for at de er enkeltindivider, og at de akkurat som andre folk er født med forskjellige ressurser.

God rusomsorg
Tilstandene ved Straxhuset er uholdbare. Det blir likevel feil å påpeke at de ansatte på Straxhuset ikke tar ansvar i undergangen like ved, og at frivillige organisasjoner må gjøre det. Fakta er at ansatte på Straxhuset gjør mye mer i sin jobb enn folk flest ville orket. Vil man arrestere noen, bør man heller ansvarliggjøre de som ikke ser nok på hvorfor vi får narkomane, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. For eksempel helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Ryttvad vil heldigvis også hente dem ut og aktivisere dem. La oss håpet det rådet blir fulgt. Det er mange som hadde blitt glade om de fikk oppleve å bli sett som enkeltindivider, og fulgt opp med individuelle planer. Tro meg – det er mange som ville blitt glade.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen i Bergen

Narkomane er også mennesker

Lørdag 16. januar kunne man lese at Tonny Nilsen lå død i seks dager på et botiltak for rusavhengige før han ble funnet. Hvordan kan dette skje?

BA fortalte i fjor hvordan det sto til på tiltaket hvor Tonny døde i artikkelen ”Adresse: Narkoreir.” Flere fortalte om kaotiske, uverdige og utrygge boforhold. Sånn sett er den tragiske utgangen på Tonny sitt liv ikke en stor overraskelse. Vi visste allerede at ting var ille. Nå vet vi takket oppfølgeren ”Adresse: Himmelen” at det ikke bare er ille, det er et hjertekaldt og grusomt sted.

Å røyke heroin, forhindrer overdosedødsfall.

Vil ikke ha merkelappen taper
Betongblokken som huser de som knapt har drømmer og håp tilbake, fungerer ikke som annet enn en oppbevaringsboks. Og akkurat som i oppbevaringsbokser, blir det varslet når en ting har blitt liggende for lenge. For disse menneskene er redusert til ting, det er den triste og vonde sannheten.

En jeg kjenner, har bedt meg tale hans sak. I hans epikrise fra 2013, har en psykologspesialist skrevet:

”Sentrale tema i samtalene har vært pasientens rusmisbruk, dårlig selvbilde og vansker i sosiale forhold… Vurdering: En xx gammel mann med langvarige rusproblemer, kriminell livsstil samt personlighetspatologi i form av dyssosial og paranoid PF (personlighetsforstyrrelse). Pasienten har vist en klar bedring under behandling, og trenger videre behandling…”

Vedkommende omtaler seg selv som narkoman, men er opptatt av at han ikke vil kalles for taper. Han har unngått hospits i hele sitt liv, for der vet han hva som venter. Da daler prognosene hans for å få et godt liv omtrent ned på null, og alt håp er ute. Botiltaket som Tonny døde på, fungerer ikke som noe annet enn en grå, tung drømmeknuser. Når bygningen er ferdig med deg, så spytter den deg ut og gjør klar for neste skjebne.

Å være avhengig en sykdom
Det er hinsides all fornuft å slå ut med armene og si at de narkomane legger opp til det selv. De har jo et valg. Kan de ikke bare skjerpe seg?

Det å være avhengig av narkotika, er en sykdom. Folk som er syke, trenger hjelp. Det er samfunnets plikt å gi dem hjelp som nytter, og det er samfunnets plikt å aldri gi dem opp. Det spiller ingen rolle om de så sprekker hundre ganger, de fortjener likevel ikke å plasseres på et sted som der hvor Tonny døde. Om de tabber seg ut, må man plukke dem opp igjen. Rusomsorgen må bli mer iherdig enn den er.

Det går mange diskusjoner om hva som fungerer innenfor rusomsorg, og det finnes mange spesialister som kan mer om tema enn undertegnende. Jeg drister meg likevel til å mene at det ikke er ansatt mange nok mennesker innenfor rusomsorg. Jeg drister meg også til å mene at regjeringen ikke har satset nok på krysningsfeltet rus og psykiatri, og at det i altfor mange behandlingsmodeller ikke er godt nok fokus på at misbrukeren er et multisystemisk menneske som må lykkes på mange felt i livet for å lande på beina. Heller ikke pårørende får god nok oppfølging. Det holder ikke bare å se på individfaktorer. Det må en hel landsby til for å oppdra et barn. Hva som gjør at folk innbiller seg det krever mindre å hjelpe en voksen person i feil spor?

Send heisen ned igjen

- Hvis du er så heldig at du gjør det bra i livet, er det ditt ansvar å sende heisen ned igjen.

Ordene kommer fra en av mine favorittskuespillere, Kevin Spacey. Du vet – han som spilte i «American Beauty» og som nå briljerer i «House of cards». Noen ganger er det velsignende deilig at mennesker som lever sitt liv i sus og dus, ikke glemmer hvor de kommer fra eller at det ikke er så himla stor forskjell på hattemakeren og kongen. Rushelvetet kan ramme oss alle. Det rammet statsminister Stoltenberg sin avdøde søster, må hun hvile i fred.

Dessverre styres tilsynelatende Bergen by av folk som ikke tenker så mye på dette med å sende heisen ned igjen. Det viktigste synes å være og komme seg opp selv, og så får hver mann klare seg så godt som de kan. På heisens ferd mot toppetasjen, har flotte prinsipp som menneskeverd, nestekjærlighet og empati forsvunnet.

Sosialbyråd Eiler Macody Lund tabbet seg i så måte ut i BT 28. august:

Det er uansett ikke meningen at vi skal ha møtesteder i sentrum for rusavhengige.

Kevin Spacey tenker på andre enn seg selv.

Så hva skal de gjøre de rusavhengige som møtes i sentrum, nå som Nygårdsparken er stengt? Beklage hele sin eksistens? Sosialbyråden lover at det er Vågsbunnen som står for tur til jul. Pliktoppfyllende, vanlige folk skal nå få slippe å påminnes at det finnes mennesker med problemer når de er i Bergen sentrum med shoppekick eller for å meske seg med julebord etter julebord.

På barneskolen lærte vi ved å høre om piken med fyrstikkene hvor galt det er å ikke bry seg. Som om man kan forby, sperre eller jage rusproblemer og sosiale tapere bort. Man må inn med flere hjelpetiltak, og man må inn med mer forebygging. Ønsker man et bedre og mer rettferdig samfunn, er det ingenting som fungerer bedre enn tidlig innsats. La den oppvoksende slekt få bra nok oppfølging. La dem få vite at de er ønsket og elsket. Gi dem plass, rom og respekt. Da gir de plass, rom og respekt tilbake når de selv blir gamle nok og vi er avhengige av deres raushet.

De som det allerede har gått galt med, må også ivaretas. Noe annet er inhumant. Legg Strax-huset til sentrum igjen, og få opp flere betjente sprøyterom. Reverser kuttene i Bufetat hvor man har besluttet å si opp 200 personer i vest innen 2015. La profesjonelle fagfolk få gjøre jobben sin med mennesker som står på samfunnets nederste trappetrinn. La dem få oppleve godhet selv om de for lengst har sluttet å håpe og tro. Send heisen ned igjen. Hør på Kevin Spacey, om det ikke er glamorøst nok å høre på en som har jobbet med rusomsorg i snart femten år.

Mur og stakitt aldri gode problemløsere

Torsdag 19. september presenterte BA nyheten om at Nygårdsparken skal gjerdes inn over hele forsiden. Morgenkaffen ble sittende fast i halsen. Forståelig som det er at kanskje spesielt en del av de som bor nærmest trekker et lettelsens pust, men så stopper også forståelsen.

Byrådet i Bergen har takket være Lisbeth Iversen flere gode planer når det kommer til rusomsorg, men hva hjelper det når tiltakene som skal hjelpe de narkomane i respektive bydeler ikke er på plass? Det nytter ikke å gjerde inn parken om ikke rusmisbrukerne har et annet sted å gå. Da vil de bare dukke opp på et annet sted. Da begynner en ny runde med frustrasjon på grunn av åpne russcener, være seg om den er på Torgalmenningen eller ved Bystasjonen.

Nygårdsparken sett fra Nygårdshøyden. Foto: Wikimedia

Bør parken stenges?

23. september gikk TV2-journalist Haakon Eliassen ut i BT og begrunnet på velskrevet vis hvorfor han sa seg enig i at parken bør stenges. I hovedsak sluttet han at miljøet der bare hadde blitt tøffere og tøffere, og nå fikk det i grunnen være nok. Det er ikke så vanskelig å si seg enig i dette, og spesielt hvis man ikke liker tanken på at tilstandene har blitt mer voldelige. Det er nok å nevne kvinnen som i sommer ble gruppevoldtatt på grusomt vis like i nærheten.

Det er likevel langt fra det å være enig i at noe må gjøres enn å være enig i hva som må gjøres. Undertegnende tilhører den kategorien i samfunnet som rokkfast ikke tror murer eller gjerder hjelper et slag. Hva er det med oss nordmenn som er så opptatt av grensesetting på dette viset? I Spania er det mange som ler av oss. Rettsapparatet der har aldri hatt så mange nabotvister som etter at de norske koloniene blomstret opp. Spanjolene lurer på hvorfor vi ikke heller prøver å snakke sammen.

Mur hjelper ikke

Det er andre før byrådet i Bergen som har forsøkt å løse problemer med mur. Selv om rusmisbrukere representerer andre utfordringer enn det konflikten mellom palestinere og israelere representerer, kan man godt trekke paralleller til hvordan Israel har bygget mur i Gaza. Man kan ikke drive og gjerde bort alt man ikke liker, man må heller bruke humane tiltak og dialog. Som ansatt i barnevernet og med over ti års erfaring i rusomsorg, vet jeg med sikkerhet at det ikke er betong eller stakitt som hjelper. Det er det god rusomsorg som gjør.

De aller fleste som henger i parken er levende symbol på at samfunnet har sviktet. Selvsagt har man som individ ansvar for sitt eget liv, men noen møter så tøffe oppvekstsvilkår at de bukker under. Tenk bare på Janne og Ronny. De fortjener ikke bare å fanges opp av systemet, de fortjener også den beste omsorgen velferdssamfunnet har å by på.

Inhuman narkotikapolitikk


Etter flyttingen av Straxhuset fra Bergen sentrum til Damsgård, har besøkstallet gått ned med 50 prosent. Utdeling av reine sprøyter er redusert med 25 prosent. I følge BA, løper nå selv tenåringer rundt i parken og leiter etter brukte sprøyter.

Da er det flere enn idealisten og menneskevennen Arild Knutsen som bør reagere.

Det er nemlig flere enn ham som vil ha en mer human narkotikapolitikk. Allerede i fjor advarte partiet Rødt kraftig om å flytte Straxhuset fra Nygård, og foreslo blant annet å bruke ekspropriasjon av egnet eiendom for å lage et permanent tilbud i sentrum. Det ble ikke gjort, og nå blir prisen betalt av mennesker som i mye høyere grad risikerer både å dø av overdose eller bli smittet av HIV.

Fikk lettere hjelp før
De narkomane fikk nemlig lettere hjelp da de ikke hadde så lang vei til sitt lavterskeltilbud ved Florida sykehus. Nå må de over Puddefjordsbroen for å finne den hjelpen som kunne reddet deres liv. For et menneske som sliter med kraftige betennelser i hele kroppen eller andre sykdommer som følger ved tungt narkotikamisbruk og svakt immunforsvar, så blir det å komme seg til Straxhuset i dag like uoverkommelig som det ville vært for en normal person å klatre opp Mount Everest. Man må gjerne undre seg over at flere av de som styrer Bergen by, har hatt både utdannelse og jobb innenfor helse.

Straxhuset kan selvsagt aldri alene vinne kampen mot narkotikamisbruk , men det bør være hevet over enhver tvil at selv de som er lavest på samfunnets rangstige, fortjener å oppleve verdighet og størst mulig grad av omtanke. Byrådet har vist en arroganse som de burde følt seg for gode for, eller har de kan hende glemt at narkomani rammer i absolutt alle samfunnslag?

Det bør snarest reåpnes et lavterskeltilbud i sentrumskjernen. De syv fjellene til tross, så er ikke kantene man prøver å feie problemene under høye nok!

Bruk av tvang alltid feil?


Foto hentet fra Bufetat sine nettsider.
I barnevern og psykiatri er det et uttalt mål å bruke mindre tvang. Det er flott, for om man tar et dypdykk i psykiatriens og barnevernets historie, vil man komme over fenomen som ikke hører hjemme i en zoologisk hage en gang. Folk har blitt lobotomert, misbrukt og slått, for ikke å snakke om alle dem som har blitt feilmedisinert.

Når det er sagt, så er det farlig å gå for langt den andre vegen også. I dag har for eksempel rettighetsforskriftene for barnevernsbarn blitt så omfattende at det nesten er umulig å verne ungdom mot seg selv, til tross for at det virkelig er nødvendig. Nesten alle eksperter er rørende enige om at man bare får til en vellykket behandling når klienten selv går med på den. Det sentrale ordet her er «samtykke».

I dag har det blitt slik at selv ungdommer langt under 18 år selv får velge om de vil delta i behandlingsopplegg, til tross for at de er svært ruset eller nettopp har ruset seg over lang tid og er ganske så omtåket. Det spiller ingen rolle om de er plassert på tvang.

20. mars sto en fortvilet mor frem i Østlandsposten og fortalte om sin sønn med rusproblemer som var plassert på Skjerfheimkollektivet. Han hadde på kort tid rømt fra institusjonen for andre gang, og institusjonen ønsket å ta ham med på en såkalt motivasjonstur. På disse turene reiser ungdommen alene med miljøterapeuter, hvis oppgave er å hjelpe ungdommene til å tenke ut andre strategier enn å ty til rus når de støter på en utfordring av en eller annen art. Man forsøker altså å hjelpe dem til å ta bedre livsvalg ved hjelp av samtaleterapi.

Utrolig nok satt Fylkesmannen i Vestfold foten ned, og Skjerfheimkollektivet får ikke lenger dra på slike motivasjonsturer når ungdommene har rømt og drevet med rusing. Fylkesmannen insisterer på at ungdommene må samtykke til slike turer. Resultatet er at den omtalte gutten velger å være på institusjonen med annen ungdom og heller finne på dumme ting – som for eksempel planlegge en ny rømningstur og hvordan han skal få fatt i mer narkotika.

Det kreves samtykkekompetanse for å samtykke. Forstår disse ungdommene hva de nekter å samtykke på, eller er det russuget og abstinensene som styrer deres valg? Skjønner de at det er til det beste for dem selv å takke ja til skjermingstur med profesjonell oppfølging, eller klarer de ikke å tenke så langt? Kan høy grad av medbestemmelsesrett lenger forsvares når deres valg resulterer i fare for liv og helse?

Ovennevnte mor synes paragrafrytterne i praksis driver med aktiv dødshjelp, og jeg må i stor grad gi henne rett. Det er på tide å innse at ikke alle former for tvang er inhumane, heller tvert imot!

Hvorfor stemme på Rødt?


Det har gått opp og ned på meningsmålingene for Rødt i Bergen, så det er vanskelig å spå hvordan det vil gå for oss til slutt. Vi håper selvsagt at vi får flest mulig stemmer, for vi har mange mennesker av Torstein Dahle sitt kaliber som er klare for å innta plassene i bystyret.

De viktigste sakene for Rødt?

  • Nei til profittbasert omsorg!
  • Dårlig luft ikke bare et vinterproblem!
  • Bedre skoler nå!
  • Nei til barn på anbud (barnehager og barnevern)!
  • Verdig rusomsorg!

I tillegg skal det nevnes at vi også synes det skal være fint å bli gammel, og at vi er stolt over å være Norges eneste fredsparti. Vi ønsker også ny kurs i byplanleggingen, står for en raus og inkluderende innvandringspolitikk, og vi vil ta bedre vare på landets og byens kulturliv.

Les forøvrig innlegg i Byavisen om Bergen kommune sin informasjonsavdeling. Den er dobbelt så stor som nyhetsavdelingen i BA. Rødt synes en kan slanke denne avdelingen, og heller bruke pengene på eksempelvis New Page, Megafon og Utekontakten.

To dødsfall på ti år, og fremdeles skjer ingenting


Billedtekst: Med ti års mellomrom døde disse jentene på rømmen fra Barnevernet. Til venstre ser vi Siv Inger Moberg (16), til høyre Ragnhild Embla Helsengren (15).

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken avbøt ferien sin da Ragnhild Helsengren døde av overdose 31. juli i år. Hun var i liket med Siv Inger Moberg, under barnevernets omsorg. I kjølvannet av tragedien, var han raskt ute og lovde endringer. Nå har to måneder gått, og fremdeles har ingenting skjedd.

Vi som jobber innenfor barnevernet vet at to måneder kan være fatalt. En ungdom kan på den korte tiden utvikle et rusmønster som er totalt selvødeleggende. Derfor er det ikke bare demotiverende å konstatere at tingene er som før, men det er trist også. Vi jobber jo for å hjelpe barnevernsbarna på best mulig måte, og det gjør vi ikke nå.

Egne rusinstitusjoner
Lysbakkens tanke om å styrke rustilbudet for barnevernsbarn, er god. Det ville betydd mye om det kunne vært et tydeligere skille på institusjoner for rusmisbrukere og de som ikke ruser seg.

Når barnevernsinsitusjoner fungerer som utklekkingsanstalter for fremtidige narkomane, så holder det ikke mål.

Problemet er at det ikke har kommet institusjoner hvor man kan sende de som har problemer med rusmidler enda. Det går ikke rykter om at det er på gang heller. Det som derimot har manifistert seg, er en urokkelig tro på at fosterhjem er bedre enn barnevernsinstitusjoner. Derfor har man nå begynt å legge ned institusjon etter institusjon, og satser på hjemmebaserte, billigere tilbud. I landsdelen som Ragnhild bodde i, er det verst. Her kutter man hele 134 millioner kroner.

La det ikke være tvil: At man nå snakker seg varme om fosterfamilier, handler først og fremst om penger, ikke forskning.

Mange fosterfamiler sprekker når de opplever at det er tøffere enn de trodde å ha barnevernsungdommer med adferds- eller rusproblemer boende hjemme. En del fosterfamilier takker til og med nei til forespørsler, fordi de ser de ikke er i stand til å takle utfordringene som venter. Hvor skal man gjøre av alle ungdommene som trenger omsorg, hvis det ikke er plass hos hverken fosterfamilier eller på institusjoner? Vi skyver en diger og unødvendig regning inn i fremtiden.


Billedtekst: Barnevernsforsker Lars B. Kristofersen advarer mot skjev forskningsbruk.

Uheldig bruk av data
Nova-forsker Lars B. Kristofersen, mener det er uheldig hvis regjeringen bruker levekårsforskning til å legge ned institusjonsplasser i barnevernet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet argumenterer for å redusere bruken av institusjoner. Statssekretær Henriette Westhrin (SV) viser til forskning som sier at det går bedre med de barna som har vokst opp i fosterhjem enn med de som har vokst opp i institusjon.

Men ifølge Kristofersen kan ikke de to gruppene stilles opp mot hverandre. Forskjellen i levekår mellom de som har vokst opp i fosterhjem og de som har vokst opp institusjon er så liten at det ikke kan brukes som argument til å redusere institusjonsbruken, ifølge Kristofersen.

Det store spranget er mellom oppvekst under barnevernets omsorg og vanlig oppvekst, ikke mellom typen omsorgstiltak.

Forskeren sier det faktisk så sterkt at hans forskning er misbrukt. Politikerne burde etter hans mening heller bruke forskningen til å bygge ut både fosterhjems- og institusjonsplasser. Og ikke minst ettervernet, som nesten ikke har økt siden 2005.

Løsningen er altså ikke å legge ned barnevernsinsitujonene, men heller bygge dem ut og i sterkere grad drive etter prinsipp mellom å skille rusklienter fra andre. Det beste for ungdommer med rusproblem, er å få omsorg fra personer som har høy faglig og/eller erfaringsmessig kompetanse.

Det er forferdelig trist at to skjønne jenter har dødd under barnevernets omsorg på ti år. Kanskje det også er på tide å ta innover oss at vi hadde hele 3201 narkotikadødsfall i Norge mellom 1998 til 2008? Disse tallene vil ikke bli bedre om ikke beslutningstakende politikere tar rus- og barnevernspolitikken mer på alvor. En del av de som dør når de er over 18 år, har nemlig vært under barnevernets omsorg tidligere. Sviket er derfor større enn det som ble utvist ovenfor Ragnhild og Siv Inger.

Sterke krefter sier nei til tvang


Billedtekst: I fjor døde Kristiane Jacobsen (17). Da lovde daværende barne- og likestillingsminister, Anniken Huitfeldt, også at ting skulle skje.

Det tragiske dødsfallet til Ragnhild (15) som var under barnevernets omsorg, har fått mange aviser til å gi dem som ønsker mer tvang spalteplass. Allerede for over to år siden jobbet jeg intenst for å endre et altfor dårlig lovverk, men til tross for at daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt sa jeg hadde innlysende rett, glidde alt ut i ingenting.

Saken er nemlig den at sterke krefter i Norge er fundamentalt uenig i at bruk av mer tvang er veien å gå. Man begrunner det edelt nok, nemlig at ved bruk av mer tvang, så svekkes barnevernbarnas rettigheter. At det faktisk ligger omsorg bak å kunne ty til tydelig grensesetting, er det mange som har mistet av syne. Det å sette foten ned, er ikke ensbetydende med at man er en maktsyk miljøterapeut som ikke er i stand til å vise kjærlig omsorg i en annen situasjon.Tvertimot er det vel heller slik at de som er for unnfallende når det kommer til grensesetting, i praksis er de som utviser grovest omsorgssvikt.

Den brysomme mobilen
I mitt åpne brev til daværende barne- og likestillingsminister Trond Giske, som er datert 21.02.2008, påpekte jeg at lovverket rundt bruk av mobiltelefon på barnevernsinstitusjoner var for dårlig. Både VG, Bergens Tidende og Bergensavisen valgte å trykke det, og da begynte også LO å rasle med sabelen. Et halvt år etter at departementet hadde mottatt brevet, fløy en journalist fra LO inn til Bergen fra Oslo for å intervjue meg. Da reportasjen hennes hadde stått på trykk, ga både hun og mange andre tilbakemeldinger om at jeg hadde helt rett.


Billedtekst: Solstrålen Kristiane Jacobsen koste seg når hun fikk være sammen med hester.

Huitfeldt omtalte saken i Stortinget og i Vandrehallen
I februar 2009 døde en annen jente med barnevernsbakgrunn, Kristiane Jacobsen, av å sniffe lightergass. Like etter tok Huitfeldt ordet i både Stortingssalen og i Vandrehallen, og innrømmet at mine forslag til problemløsning egentlig var innlysende riktige. Og når Huidtfeldt hadde innrømmet dette, så våget flere barnevernsinstitusjoner å bekjenne at de også hadde problemer.

Kokte bort i ingenting
I posten kom et brev som var adressert til meg fra Barne- og likestillingsdepartementet. De lovde at nye rettighetsforskrifter var på vei, og at de i tillegg skulle trykke et hefte som tydeliggjorde hvordan ansatte i barnevernet skulle forholde seg til mobilbruk blant beboerne. Men ingenting skjedde. Ved stortingsvalget i 2009 fikk vi ny barne- og likestillingsminister, og det sto tydeligvis ikke på Audun Lysbakken sin agenda å gjøre noe med saken.

Nye forskrifter på vei nå?
Nå har en ny ungdom dødd. Fylkesmannen lover at jentens barnevernshistorie skal granskes, og i første omgang vil han be om å få oversendt alle relevante dokumenter fra institusjonen hvor hun bodde. I papirutgaven av Bergensavisen 4. august og i TV2 Nyhetene 3. august har barnevernsansatte og fosterforeldre stått frem og krever at noe gjøres i forhold til lovverket. På åpne institusjoner eller i fosterhjem har man nemlig ikke lov til å holde barnevernsbarn igjen hvis de skal stikke av for å ruse seg. Man har heller ikke lov til å rutinemesig ta mobiltelefonene fra dem ved leggetid, til tross for at de med den avtaler rømninger, anskaffelse av dop eller salg av sex. Har man likevel grunn til å håpe på at de nye reglene for bruk av tvang denne gangen dukker opp?

Eller er det bare ord man lirer av seg mens media fremdeles skriver om unge, skjønne Ragnhild?


Billedtekst: På åpne barnevernsinstitusjoner har man ikke rutinemessig lov til å kreve inn mobiltelefoner.

I denne saken bør media ta fatt i at samme region i BUF-etat som hadde ansvar for både Ragnhild og Kristiane, i 2010 skal spare hele 134 millioner kroner. På Bergen Akuttsenter Ungdom, har man allerede lagt ned en avdeling av fire, og enda en er under avvikling. Politikerne sier at ungdommene heller skal komme i foster-, verts- og ungdomsfamilier, og begrunner dette med at statistikkene fra insitusjonene er så dårlige. Men man ser her ut til å ha glemt å stille seg selv to meget viktige spørsmål:

  • Hva skjer når de hjemmebaserte tilbudene i barnevernet sprekker, fordi ungdommene er mye tøffere å ha i hus enn familiene forventet?
  • Hvorfor gjør man ikke noe med lovverket som er så udugelig i praksis at en ikke får noe annet enn institusjonalisert likegyldighet som produkt?

Her er det omtalte brevet:

Åpent brev til barne- og likestillingsministeren
Bergen, 21.02.2008

På samtlige barnvernsinstitusjoner i landet er mobilbruken blant dem som bor der et gjennomgående og repeterende problem. De bruker den på sen slik måte at den går ut over nattesøvnen, og det er ikke få som ikke orker å stå opp dagen etter for å gå på skole. Mange bruker den til å sende meldinger seg i mellom inna i institusjonene, for å avtale å stikke ut om natten, for å skaffe dop, eller for å sende deprimerende meldinger til hverandre – som igjen fører til selvskading i mange tilfeller. Atter andre bruker mobiltelefonene sine for å formidle og/eller selge seksuelle tjenester. Likevel har vi ikke lov til å ta telefonene fra dem når de skal legge seg, for da krenker vi deres rettigheter.

Hvilke foreldre tar ikke mobilen fra barna sine hvis den fører med seg så mye negativt? Det er meget frustrerende å forsøke å hjelpe barnevernsbarn, men ikke ha redskapene til å gjøre det.
I følge jussen skal man vurdere individuelt. Stipendiat og ekspert på barnerett, Elisabeth Gording stang, mener det fortsatt kan være mulig å nekte ungdommer på en barnevernsinstitusjon å bruke mobiltelefonen om natten. Men det kan ikke være en generell husregel. Hun sier at i utgangspunktet skal ungdommene kunne bruke telefonen fritt.
Likevel står det i departementets egne merknader til rettighetsforskriften at “Fordi institusjonen utøver den daglige omsorgen for beboerne under oppholdet – på samme måte som foreldrene – ha adgang til å regulere telefonbruken ut i fra sitt omsorgsansvar.”
Det betyr at institusjoner kan sette begrensninger overfor den enkelte hvis det behøves, men det kan ikke være en fast regel som gjelder alle, selv om det sikkert er enklest for institusjonen.

Barn på institusjon er svært opptatt av å få lik behandling. Det hadde blitt en huskestue uten like om vi skulle begynt å ta fra noe mobiltelefonene klokken 23, men ikke alle. Det å bruke skjønn blir også meget vanskelig å gjennomføre i praksis. Hvordan skal man bevise at det er ungdom A eller ungdom B som får dop inn på institusjonen? Hvordan kan vi påstå at det er A og ikke B som holder den andre våken med sms? En vikler seg bare inn i diskusjoner som ikke er konstruktive.
I det siste har trenden vært at ungdommene der jeg jobber blir liggende og sove til kl klokken 11, 12 eller 15. Det er ikke fordi vi ikke prøver å få dem opp, men fordi de er for trøtte. Er det meningen at det skal være slik?

Barnevernsloven er klinkende klar: “Barnevernstjenesten skal, når barnet på grunn av forhold i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien, f eks…skal barnevernstjenesten også søke å sette i verk tiltak som kan stimulere barnets fritidsaktivitet, eller bidra til at barnet får tilbud om utdanning eller arbeid…”

På den ene siden skal man altså sørge for at barna har et dagtilbud, men en har ikke lov til å sørge for at det er ro om natten.

Alle som bor på barnevernsinstitusjoner har et stående tilbud om at de kan få låne hustelefonen døgnet rundt, hvis de skal ta viktige telefoner. Kan det ikke da være mulig å åpne opp for at alle mobiltelefonene kan kreves inn ved leggetid?

Med vennlig hilsen
Anna Kathrine Eltvik
(miljøterapeut)

Relatert artikler: Byens narkomane prisgitt handlingslammede politikere.
Tidligere barnevernsbarn uttaler seg i TV2.

Dette gjør bare vondt

En skjønn, ung jente på 15 år er revet vekk fra sin familie, sine venner og øvrig omgangskrets på grunn av en overdose. At sånt skjer, er bare meningsløst og trist. Kunne man sørget for å gi henne bedre hjelp og omsorg enn hun fikk?

Spørsmålet er ikke rettet til hennes familie. Det er heller ikke rettet til de barnevernsansatte som jobbet direkte med jenten, for jeg vet at det jobber mange samvittighetsfulle mennesker der med hjerte på rette plassen. Likevel bør man sette seg ned og tenke gjennom hva som har gått galt.

Ting kommer ut av kontroll
Lenge før jenten den skjebnesvangre kvelden ble etterlatt helt hjelpeløs av fire personer, er det ting i livet hennes som må ha kommet ut av kontroll. Og hva er riktig å gjøre ovenfor ungdommer som ikke er i stand til å ta de rette valgene i livet? Det er ikke nødvendigvis et enkelt spørsmål å svare på, for alle som jobber innenfor barnevern/rusomsorg, vet at ungdommene er mest motivert når ønsket om forandring kommer innenfra dem selv. Derfor er det mange som både i teori og praksis er imot for mye kontroll og overstyring. Samtidig bør vi ikke glemme at det faktisk er barn vi har med å gjøre, og når barn tar virkelig ukloke avgjørelser i sitt liv, så må de vernes mot seg selv.

Beslutningsvegring
Hva som konkret er saken i forhold til omtalte jente på 15 år, vil jeg ikke komme inn på, men media har i mange andre saker avslørt at barnevernet griper inn for sent og på for forsiktig måte. Barnevernsansattes evige dilemma er at de ikke vil bli anklaget for å ha gjort noe overilt, men i praksis så går denne beslutningsvegringen ut over barna som er i krise. Man bør ikke være så redde for å bruke tvangsparagraf. Det er ikke riktig om en ungdom driver og ruser seg heftig i et halvt år, uten at noen griper kraftig inn. Avhengighet skal man ta på alvor, og ihvertfall når den forekommer i så ung alder. Kanskje statistikkene i barnevernet hadde sett bedre ut om en var raskere til å finne adekvat hjelp i tide?

Kutt i barnevernet
Jenten som døde, var under BUF-etat region Vest sin omsorg. Dette er samme region som i 2010 har fått beskjed om å spare 134 millioner kroner. På Bergen Akuttsenter Ungdom, har man allerede lagt en av fire avdelinger ned, og en til er under avvikling. Hverdagene er allerede preget av overbelegg og underbemanning, og verre skal det bli. Taperne er de som står i kø for å få hjelp, og beslutningstakende politikere tar det rett og slett ikke nok på alvor. Hvor mange ungdomsliv må gå tapt eller komme inn på helt feil spor før samfunnet sier at nok er nok?

Mine tanker går ikke bare til den avdøde jenten sin familie og øvrig omgangskrets. Mine tanker går i dag til absolutt alle barn og ungdom som har det vondt, men som ikke blir fanget opp av noe hjelpeapparat. Og jeg føler også med alle de mødre og fedre som skulle ønske de fikk oppfølging med barna sine, fordi de ikke rår over sin omsorgsrolle selv lenger. Det er aldri kjekt å stå på sidelinjen og passivt observere at det går filleveien med dem man elsker over alt på jord.

Det er rett og slett uakseptabelt og grusomt om vi som samfunn ikke tar bedre vare på de barn og ungdom som er i nød enn det vi gjør.