Viser arkivet for stikkord ruspolitikk

Send heisen ned igjen

- Hvis du er så heldig at du gjør det bra i livet, er det ditt ansvar å sende heisen ned igjen.

Ordene kommer fra en av mine favorittskuespillere, Kevin Spacey. Du vet – han som spilte i «American Beauty» og som nå briljerer i «House of cards». Noen ganger er det velsignende deilig at mennesker som lever sitt liv i sus og dus, ikke glemmer hvor de kommer fra eller at det ikke er så himla stor forskjell på hattemakeren og kongen. Rushelvetet kan ramme oss alle. Det rammet statsminister Stoltenberg sin avdøde søster, må hun hvile i fred.

Dessverre styres tilsynelatende Bergen by av folk som ikke tenker så mye på dette med å sende heisen ned igjen. Det viktigste synes å være og komme seg opp selv, og så får hver mann klare seg så godt som de kan. På heisens ferd mot toppetasjen, har flotte prinsipp som menneskeverd, nestekjærlighet og empati forsvunnet.

Sosialbyråd Eiler Macody Lund tabbet seg i så måte ut i BT 28. august:

Det er uansett ikke meningen at vi skal ha møtesteder i sentrum for rusavhengige.

Kevin Spacey tenker på andre enn seg selv.

Så hva skal de gjøre de rusavhengige som møtes i sentrum, nå som Nygårdsparken er stengt? Beklage hele sin eksistens? Sosialbyråden lover at det er Vågsbunnen som står for tur til jul. Pliktoppfyllende, vanlige folk skal nå få slippe å påminnes at det finnes mennesker med problemer når de er i Bergen sentrum med shoppekick eller for å meske seg med julebord etter julebord.

På barneskolen lærte vi ved å høre om piken med fyrstikkene hvor galt det er å ikke bry seg. Som om man kan forby, sperre eller jage rusproblemer og sosiale tapere bort. Man må inn med flere hjelpetiltak, og man må inn med mer forebygging. Ønsker man et bedre og mer rettferdig samfunn, er det ingenting som fungerer bedre enn tidlig innsats. La den oppvoksende slekt få bra nok oppfølging. La dem få vite at de er ønsket og elsket. Gi dem plass, rom og respekt. Da gir de plass, rom og respekt tilbake når de selv blir gamle nok og vi er avhengige av deres raushet.

De som det allerede har gått galt med, må også ivaretas. Noe annet er inhumant. Legg Strax-huset til sentrum igjen, og få opp flere betjente sprøyterom. Reverser kuttene i Bufetat hvor man har besluttet å si opp 200 personer i vest innen 2015. La profesjonelle fagfolk få gjøre jobben sin med mennesker som står på samfunnets nederste trappetrinn. La dem få oppleve godhet selv om de for lengst har sluttet å håpe og tro. Send heisen ned igjen. Hør på Kevin Spacey, om det ikke er glamorøst nok å høre på en som har jobbet med rusomsorg i snart femten år.

Etterlyser flere dagtilbud


“Mette” (34) har fulgt med i debatten om Nygårdsparken, og spesielt etter at Rødt la frem forslag om å gjøre deler av Nygårdsparken om til betjent hundepark på dagtid:

- Det er ikke tvil om at det vil være redningen for noen av de rusavhengige at de får tilbud om et konstruktivt dagtilbud. Det kan være nok til å sette i gang en positiv prosess, og gjøre at de kommer på rett kjøl igjen.

Hun var bare 13 år da hun begynte å rote med stoff selv, og hun har hatt sin fartstid i Bergen sitt narkotikamiljø. Redningen hennes ble barnevernet som sendte henne på en institusjon som lå et godt stykke fra Bergen. Der ble hun godt kjent med både et landlig liv og dyr. I dag har hun mann, barn og lever et godt og trygt liv. Hun tenker masse på dem som det ikke har gått like bra med som henne.

-Folk bør være klar over at mange av de som er faste brukere av parken, er svært unge. Med tanke på dem, er det spesielt lurt at det jobber miljøtereapeuter knyttet opp til en eventuell hundepark. Jeg synes dette er et godt forslag, og jeg etterlyser flere tiltak av samme type. Det er mange narkomane som ønsker seg tilbake til et normalt liv, de må bare finne en mulighet som for eksempel dette forslaget gir dem.

Frykter politiaksjon
Mette forteller at det var en tilfeldighet at hun begynte med hardere stoffer. Hun hadde prøvd hasj noen ganger i en alder av 13 år. En dag sto hun på Torgalmenningen og så noen kamerater. Hun gikk bort til dem og spurte om det var noe fart. De misforsto, og fem minutter senere fikk hun servert en dose med speed.

Det florerte med narkotika på Torgalmenningen på den tiden. Politiet hadde nylig aksjonert i Nygårsdparken, og de narkomane begynte da å holde seg på mer sentrale steder i bykjernen. Det slo særdeles uheldig ut for flere ungdommer enn Mette, og mange flere enn før begynte å rote med narkotika på grunn av økt tilgjengelighet og tilbud.

- Nå har jeg tenåringsbarn selv. Jeg er livredd for at de skal komme opp i lignende situasjoner som jeg gjorde, midt i sentrum og midt på lyse dagen, sier Mette.

Hun poengterer avslutningsvis at hun ikke stemmer på Rødt, men at hun støtter dette forslaget som er lagt frem av nettopp Rødt.

- Jeg etterlyser flere konstruktive forslag om forskjellige dagtilbud for rusavhengige. Narkomane er også mennesker, og mange er faktisk i stand til å komme tilbake til et normalt samfunnsliv igjen. Man kommer ingen vei med hverken politiaksjon, avstenging eller overvåking av parken, avslutter hun.

Åpent debattmøte om Straxhuset


Mandag 15. august kl 1900 blir det åpent, ruspolitisk debattmøte om Straxhuset på Kafe Magdalena i Kong Oscarsgate. Byråd Hilde Onarheim (Høyre) og bystyrekandidat Anna Kathrine Eltvik (Rødt) deltar, og forhåpentligvis kommer det en representant fra Straxhuset også.

Man kan mene mye om narkotikapolitikken i Bergen, men å flytte et lavterskeltilbud ut av sentrum, virker for mange svært uklokt. Er du interessert i å høre debatten, stille spørsmål eller simpelthen bare nysgjerrig, er du i alle tilfeller velkommen.

  • Man kan gi beskjed på denne siden på Facebook om man kommer. Eventuelle oppdateringer vil bli kunngjort der.

Tragisk ruspolitisk beslutning


Noen dager setter mer spor enn andre. I dag er en slik dag. Etter å ha snakket med flere av brukerne på Straxhuset, føles det faktisk tungt å være en av bystyrepolitikerne i Bergen. Ikke sitter Rødt i beslutningstakende maktposisjon, men likevel.

- Du kan hilse til de på rådhuset og si at nå går alt til helvete, sier “Tor” (44).
- Det er ikke mange som kommer til å bruke Straxhuset når det flyttes. Kanskje noen av oss gjør det, men da kommer vi sannsynligvis til å bruke den fotballbanen som ligger på Gyldenpris som samlingssted etter et visst klokkeslett. Er det noe bedre da, spør han retorisk.

Ødelegger for eksisterende behandlingstilbud
- Det ligger allerede flere behandlingstilbud i området allerede, blant annet Albatrossen. Flyttes Straxhuset ut dit, vil det være med på å rive ned opplegget som er der fra før av. Fristelsen for de som vil være rusfrie og i rehabilitering vil bli for stor, og de vil begynne å henge med oss, skyter “Helge” (44) inn.

Elendig helse
Det sto en reportasje i BA om at noen journalister hadde gått turen fra Nygårdsparken til Damsgård, og de hadde brukt 12 minutter.
– Det er nå for faen ikke det det handler om, sier “Tor” irritert.
– Mange av oss er i en så elendig forfatning helsemessig at vi ikke orker. Vi sliter med infeksjoner i kroppen, gamle beinbrudd eller store psykiske plager. Flere sitter til og med i rullestol. Ved å plassere den såpass langt unna, blir det for flere mennesker forskjellen på liv eller død.

“Tor” blir trist i blikket når det snakkes om helsetilstand og beinbrudd. Han hadde en voldelig far, og fikk gjennom sin oppvekst hele åtte forskjellige beinbrudd rundt på kroppen. Han legger ikke frem bevis for sine påstander, men hvorfor skulle man tvile på at noen har hatt det verre enn andre? Det er jo rett og slett slik livet er noen ganger. Hardt og urettferdig.

- Nå kommer vi til å begynne å dele brukerutstyr mye oftere. Eller vi kommer til å bruke sprøyter som vi har vasket i dammer. Om vinteren vil vi vaske sprøytene i snø, forteller “Helge”. - Det handler ikke om at vi er late og ikke gidder å gå. Avhengighet er bare et symptom på at det er mye annet som er galt i livene våres. Vi trenger et lavterskeltilbud som tar hensyn til at vi er ganske hjelpeløse individer, og da må det ligge sentralt. Men det nytter vel ikke å protestere, sukker han tungt.

Overlege Hybert meget kritisk
“Svennis” presenterer undertegnede for sin lege Finn Hybert. Han er overlege på Legevakten, og er innom Straxhuset titt og ofte. For tiden jobber han med at “Svennis” skal få LAS (Legeassistert stabilisering).
– Jeg er en 53 år gammel narkoman, sier Svennis.
– Hybert skjønner at LAR (Legeassistert rehabilitering) ikke er noe for meg. Det er for sent. Men jeg har behov for oppfølging av en lege som kan stabilisere mitt rusmisbruk og passe på meg.

*-Det er helt vanvittig å flytte Straxhuset til Damsgård, konkluderer overlege Hybert. - Hvis de innbiller seg at de vil renske Nygårdsparken på den måten, så tar de hundre prosent feil. For å gjøre det, må man få en mye bedre og sammenfattende ruspolitikk enn den vi ser i dag. Se til Sveits eller andre land som har fått det bedre til, det er bare å håpe at det sittende byrådet mister makten til høsten og at vedtaket blir omgjort, avslutter en engasjert Hybert.*

Rødt synes man heller burde benyttet muligheten til å ekspropiere egnede lokaler slik man gjør når det skal bygges bybane eller veier. Da kunne man funnet store og sentrale nok lokaler i sentrum, og gitt et lavterskeltilbud til byens narkomane som man kunne stått inne for.

Hjertet på rette plassen


De siste dagene har det stått i lokalpressen om Bergen Akuttsenter Ungdom (BASU) på Kalfaret. En mor med en 17 år gammel gutt sto frem og fortalte at hennes sønn dyrket hasj på en annen institusjon, og det fikk Elisabeth Heggland Urø som tidligere har jobbet på BASU til å ta bladet fra munnen. Hun viste til at det hadde vært mye unnfallenhet på huset da hun selv jobbet der.

I dag sto nikjøterapeut Ingvild Fauske og miljøarbeider Anne Matre fra BASU frem og understrekte at de som jobber på BASU bryr seg. Ettersom undertegnede selv jobber der, er dette noe jeg definitivt kan bekrefte. De ansatte har hjertet på rette plassen. Det blir dog feil for min egen del å debattere min egen arbeidsplass i detalj.

Barnevernspolitikk
Som både Heggland Urø, Fauske og Matre forteller, forekommer det rusbruk på BASU til tider. Dette er egentlig ingen bombe. Det er mange institusjoner i Norge slikt forekommer, ettersom en tross alt jobber med ungdom som sliter, blant annet med nettopp rusbruk. Det som derfor burde burde blitt en offentlig debatt, er hvorfor en ikke tydeligere skiller mellom ungdom som ruser seg og rusfrie ungdom.

Det bør ikke være slik at rusfrie ungdom lærer seg å bruke narkotika under barnevernets omsorg. Det er et faktum at dette skjer i dag, og det skyldes ikke at ikke miljøterapeutene som jobber med ungdommene ikke bryr seg. Det skyldes at det skorter på lovverket, treghet i systemet og gode politiske visjoner.

Vi vil dessverre alltid ha bruk for akuttinstitusjoner. Det burde likevel bli opprettet egne akuttmottak for dem med rusproblemer og andre for de som er rusfrie. Vi som jobber med ungdommene kan prøve å gjøre så godt vi bare kan, beboerne vil alltid klare å lure både oss og seg selv om de har muligheten og motivene. Rusfrie ungdom trenger dessuten en helt annen type oppfølging enn ungdom som ruser seg, selv på akuttmottak hvor de ikke skal bo så lenge.

Tingene blir ikke bedre av at barnevernet på Vestlandet opplever store økonomiske kutt. I 2010 måtte man kutte 134 millioner kroner bare på Vestlandet. Noen millioner er satt inn igjen på kontoen i år, men det er på langt nær nok til å gi barnevernsbarn den hjelpen de faktisk fortjener og behøver.

Gir opp kampen mot fattigdom


At de borgerlige partiene ikke prioriterer å bekjempe fattigdom, er ingen nyhet. Når Lysbakken og SV kunngjør at de gir opp kampen mot fattigdom, er det derimot grunn til å sperre øynene opp.

Riktignok sier Lysbakken at det er prioritert å bekjempe barnefattigdom, men SV har innsett at det ikke nytter å hjelpe alle. Dette til tross for at vi lever i verdens rikeste land.

Blå vind
Det feier en blå vind over Europa. Det innebærer ikke bare at de blå partiene får flere velgere, det betyr også at de røde partiene blir med høyrevridde. Det har man for eksempel sett i Norge de siste årene. Til tross for at de rødgrønne er inne i sin andre periode som landets beslutningstakere, så øker bare forskjellen mellom de rike og fattige i landet. Man er dum om man innbiller seg at forskjellene ville vært mindre ved blått styre. Skattelette og frie markedskrefter i galopp har aldri ført til at de fattigste får det bedre.

Rødt er i dag det eneste partiet i landet som vil bekjempe fattigdom på alle plan. Fattigdom er nært knyttet til sosial dumping, menneskehandel, tigging og narkotika. Å ikke ta disse samfunnsproblemene på alvor, er ikke bare utilgivelig for fremtidige generasjoner og korttenkt, det er også fullstendig uakseptabelt ovenfor dem som er dårligst stilt i dag.

To dødsfall på ti år, og fremdeles skjer ingenting


Billedtekst: Med ti års mellomrom døde disse jentene på rømmen fra Barnevernet. Til venstre ser vi Siv Inger Moberg (16), til høyre Ragnhild Embla Helsengren (15).

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken avbøt ferien sin da Ragnhild Helsengren døde av overdose 31. juli i år. Hun var i liket med Siv Inger Moberg, under barnevernets omsorg. I kjølvannet av tragedien, var han raskt ute og lovde endringer. Nå har to måneder gått, og fremdeles har ingenting skjedd.

Vi som jobber innenfor barnevernet vet at to måneder kan være fatalt. En ungdom kan på den korte tiden utvikle et rusmønster som er totalt selvødeleggende. Derfor er det ikke bare demotiverende å konstatere at tingene er som før, men det er trist også. Vi jobber jo for å hjelpe barnevernsbarna på best mulig måte, og det gjør vi ikke nå.

Egne rusinstitusjoner
Lysbakkens tanke om å styrke rustilbudet for barnevernsbarn, er god. Det ville betydd mye om det kunne vært et tydeligere skille på institusjoner for rusmisbrukere og de som ikke ruser seg.

Når barnevernsinsitusjoner fungerer som utklekkingsanstalter for fremtidige narkomane, så holder det ikke mål.

Problemet er at det ikke har kommet institusjoner hvor man kan sende de som har problemer med rusmidler enda. Det går ikke rykter om at det er på gang heller. Det som derimot har manifistert seg, er en urokkelig tro på at fosterhjem er bedre enn barnevernsinstitusjoner. Derfor har man nå begynt å legge ned institusjon etter institusjon, og satser på hjemmebaserte, billigere tilbud. I landsdelen som Ragnhild bodde i, er det verst. Her kutter man hele 134 millioner kroner.

La det ikke være tvil: At man nå snakker seg varme om fosterfamilier, handler først og fremst om penger, ikke forskning.

Mange fosterfamiler sprekker når de opplever at det er tøffere enn de trodde å ha barnevernsungdommer med adferds- eller rusproblemer boende hjemme. En del fosterfamilier takker til og med nei til forespørsler, fordi de ser de ikke er i stand til å takle utfordringene som venter. Hvor skal man gjøre av alle ungdommene som trenger omsorg, hvis det ikke er plass hos hverken fosterfamilier eller på institusjoner? Vi skyver en diger og unødvendig regning inn i fremtiden.


Billedtekst: Barnevernsforsker Lars B. Kristofersen advarer mot skjev forskningsbruk.

Uheldig bruk av data
Nova-forsker Lars B. Kristofersen, mener det er uheldig hvis regjeringen bruker levekårsforskning til å legge ned institusjonsplasser i barnevernet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet argumenterer for å redusere bruken av institusjoner. Statssekretær Henriette Westhrin (SV) viser til forskning som sier at det går bedre med de barna som har vokst opp i fosterhjem enn med de som har vokst opp i institusjon.

Men ifølge Kristofersen kan ikke de to gruppene stilles opp mot hverandre. Forskjellen i levekår mellom de som har vokst opp i fosterhjem og de som har vokst opp institusjon er så liten at det ikke kan brukes som argument til å redusere institusjonsbruken, ifølge Kristofersen.

Det store spranget er mellom oppvekst under barnevernets omsorg og vanlig oppvekst, ikke mellom typen omsorgstiltak.

Forskeren sier det faktisk så sterkt at hans forskning er misbrukt. Politikerne burde etter hans mening heller bruke forskningen til å bygge ut både fosterhjems- og institusjonsplasser. Og ikke minst ettervernet, som nesten ikke har økt siden 2005.

Løsningen er altså ikke å legge ned barnevernsinsitujonene, men heller bygge dem ut og i sterkere grad drive etter prinsipp mellom å skille rusklienter fra andre. Det beste for ungdommer med rusproblem, er å få omsorg fra personer som har høy faglig og/eller erfaringsmessig kompetanse.

Det er forferdelig trist at to skjønne jenter har dødd under barnevernets omsorg på ti år. Kanskje det også er på tide å ta innover oss at vi hadde hele 3201 narkotikadødsfall i Norge mellom 1998 til 2008? Disse tallene vil ikke bli bedre om ikke beslutningstakende politikere tar rus- og barnevernspolitikken mer på alvor. En del av de som dør når de er over 18 år, har nemlig vært under barnevernets omsorg tidligere. Sviket er derfor større enn det som ble utvist ovenfor Ragnhild og Siv Inger.