Viser arkivet for stikkord selvmord

Klar sammenheng mellom selvmord og varetekt

Norge er på nivå med Albania når det kommer til varetektsfengsling. Begge landene defineres som varetektsverstinger, og har fått sterk kritikk fra både FN og Europarådet for sine rutiner. I 2006 kalte Europarådets torturkomité (CPT) bruk av isolasjon i norsk varetektsfengsling for tortur.

I desember tre år senere måtte daværende justisminister Jonas Gahr Støre forklare seg for FN sin torturkommisjon i Genevé.

I 2010 sa advokat Frode Sulland følgende i Aftenposten:
«Norge er ikke noe forbilde når det gjelder bruk av varetekt. Det gjelder omfanget av varetekt totalt sett, varigheten av varetektsoppholdene, bruk av isolasjon under varetekt og særlig bruk av glattcelle.»

Brudd på torturkonvensjoner

Advokat John Christian Elden var i samme artikkel hakket kvassere:

Oslo fengsel topper statistikkene når det kommer til selvmord. Foto: Wikimedia

«Det er flott at Norge bruker kunnskaper og ressurser på å lære andre land å unngå brudd på torturkonvensjonen i varetektssituasjoner. Det er imidlertid et stort tankekors at Regjeringen samtidig tillater at tortur skjer i Norge hver eneste dag fordi vi ikke har midler til å drifte nok varetektsplasser.»

Året før hadde det bare i Oslo sittet i gjennomsnitt 110 personer ulovlig lenge på glattcelle hver eneste måned. Det er grunn til å spørre seg selv hvorfor det er slik, og kanskje spesielt i 2014 hvor vi feirer at Grunnloven er 200 år. I 2013 fikk nemlig norske fengsler en rekord man definitivt kunne vært foruten. Aldri før har så mange tatt selvmord. 3. januar 2014 kunne man lese følgende i VG:

«Elleve innsatte – nesten en hver måned – valgte å ta sine egne liv. Det er mer enn dobbelt så mange som i 2012. Kriminalomsorgen er svært bekymret for utviklingen…Tre av fire som forkorter livet sitt i fengsel er varetektsfanger, altså uten noen endelig dom.»

Skummel retorikk

Å bli varetektsfengslet er for de fleste å regne som en livskrise. Det er de færreste som ikke reagerer sterkt på tunge avhør og fullstendig isolasjon. Følelser av livstrøtthet, håpløshet, avmakt, sorg og ikke minst skam kommer strømmende på. Er man heldig får man snakke med en fengselsprest eller en annen sjelesørger. De som ikke er fullt så heldige, blir sittende helt for seg selv og slite. Krisen blir eksistensiell.

Det kan kanskje være fristende og si at noen av dem sikkert fortjener den lidelsen de må oppleve. Det er en skummel retorikk. Vi har en rettsstat, og man er ikke skyldig før man er dømt. En varetektsfengsling er ikke det samme som en dom. Det er domstolene som deler ut straff, ikke de som arresterer. Dette er viktige prinsipp i ethvert system som liker å definere seg selv som demokratisk.

Måtte de som har mistet sine kjære på grunn av selvmord under varetekt, tilgi et system som på langt nær er godt nok. Måtte den sittende regjering se og våkne.

Vinterdepresjon en myte


Billedtekst: “Autumn field” av David L. Simmons.
Hver eneste gang det nærmer seg jul, dukker det opp formaninger i både elektronisk media og papiraviser om å huske på dem som er ensomme og som ikke har det så bra. Det er vel og bra at man tenker på andre til visse tider, men med tanke på at selvmordsraten er høyest i sommerhalvåret og lavest rundt høytider, så kunne timingen vært bedre.

De amerikanske forskerne Phillips og Willis undersøkte 190.000 selvmord i USA, og fant ut at det i gjennomsnitt var 102 færre selvmord på høytidsdager enn på vanlige dager. August viste seg å være den verste måneden, mens september pekte seg ut med færrest selvmord. Det er ingen grunn til å anta at forholdene er så mye annerledes i Norge. Man har nemlig i en annen undersøkelser funnet ut at østlendinger hyppigere tar sitt eget liv enn nordlendinger. At sterke depresjoner så sterkt henger sammen med mørketider og vinter, ser dermed også ut til å være en myte.

Mangel på lys
Ideen om at mangel på lys skal føre til depresjoner på vinteren, ble lansert i USA i 1984. Jo lengre man kom nordover, jo verre skulle depresjonene bli. Hadde teorien vært riktig, skulle mer enn 800.000 nordmenn vært syke av mangel på lys om vinteren. Jovisst kan man støte på en og annen grinebiter i vinterhalvåret, men det er slettens ikke tilfelle at hvert femte menneske plutselig biter av hodene på dem de treffer fordi solen snart snur. Ei heller at en femtedel av befolkningen plutselig isolerer seg eller fylles av tiltaksløshet.

Raske omskiftninger og løse relasjoner
Skal man finne årsakene til at folk flest blir deprimerte, så gjør man nok lurest i å se på andre faktorer enn bare vær og lysforhold. Det moderne samfunn har ikke tradisjonelle og tette bånd, men preges i større grad av en tilværelse med raske omskiftninger og løsere relasjoner. Opplever man i tillegg sosial ekskludering og mistilpasning, er veien til dyp depresjon kort. Nettverket som skal fange opp slikt er fraværende.

Det er altså ikke bare til jul og påske man bør huske på dem som ikke har det så bra. Selv om solen skinner, fuglene kvitrer og barnelatter fyller gaten hvor du bor, kan du være rimelig sikker på at det sitter en ensom sjel et eller annet sted som kunne trengt et smil. Oppfordringen om å gjøre noe med det er herved gitt. Kanskje det er på tide å ta den telefonen du så lenge har tenkt at du må ta?

Krigsveteran slår alarm - fem har tatt selvmord


Krisgveteran Wiggo Johan Pedersen (innfelt) slår alarm. Hele fem norske ekssoldater har i desember 2010 tatt sitt eget liv. Pedersen ber innstendig besltuningstakende politikere om å våkne.

Han er med i organisasjonen Warfog, et frivillig nettverk av og for skadde soldater og pårørende. Han ble der informert om de som hadde tatt selvmord:

- Siden 2002 har vi jobbet mye med nettopp selvmordssaker, skapt nettverk, informert, fått folk ut av isolasjonen og ensomheten, sier Pedersen.
- Det er en liten verden vi bor i, særlig med dagens kommunikasjonsmuligheter og nettmedia, og noen kjenner alltid noen, som igjen kjenner noen. Vi er soldater i sjel, om enn sivile i skinn. Kameratskapet fra tiden ute, avdelingsfølelsen, den sitter i, og når noe skjer, så får vi vite det, for det angår også oss.

Fått nok av tomt prat
- Vi vet imidlertid at vi kan ikke redde alle, men vi prøver i alle fall, der våre myndigheter har sviktet. Og, om enn mager, så er det allikevel en trøst at vi har reddet mange ganger flere enn de som har forlatt oss. Uten oss, hadde tallene på tapte trolig vært enda større.

- Så lenge norske myndigheter sender folk ut, så vil skadde soldater komme i retur. Ingen vet, eller kan forutsi hvem, og dette koster. Myndighetene må i tilfelle være villige til å betale prisen!

Pedersen er desillusjonert på grunn av den manglende oppfølgingen han selv og andre i samme sko har fått. Aksept og åpenhet om at dette er et reelt problem, må slik han ser det til. Pedersen ønsker også at det legges til grunn et rettferdig regelverk, tilstrekkelig støtte og ærlig handling.

- Jeg har fått nok av tomt prat!

Leverte tilbake FN-medalje
Krigsveteranen var en av de 67 som i sommer leverte krigsmedaljene sine tilbake i protest mot behandlingen ekssoldater får av staten. Han forteller uten omsvøp at han selv har slitt stort med seinskader i hele 20 år.

Å oppleve kriger, konflikter, kamerater som døde, overfall og ran på kloss hold, har satt sine spor. I tillegg måtte alle leve med stadige trusler fra veibomber, miner, artilleriangrep, beskytning fra håndvåpen og ren trakassering.

Da det ble besluttet at de som har skadet seg før 1. januar 2010 maksimalt kan få 35G i erstatning, ble Pedersen forståelig nok meget opprørt. De som har skadet seg etter denne dato, kan nemlig få hele 65G i erstatning. Pedersen forsto ikke dette klasseskillet, og reiste derfor hele 100 mil for å levere FN-medaljen sin tilbake. Han påpeker at arbeidsoppgavene i Libanon kunne være akkurat like sjelsettende som i Afghanistan, og synes myndighetene med en slik praksis opptrer grovt urettferdig.

- Det var likevel tyngre å levere den inn igjen enn jeg hadde trodd, sier Pedersen.

Flere potensielle tragedier
Pedersen advarer om at det kan skje flere tragedier i tilknytning til ekssoldater med seinskader.
- Det er langt fra bare meg som sliter med post-traumatisk stresssyndrom og panikkangst. I tillegg er det vanlig med søvn- og konsentrasjonsvansker, problemer med å håndtere hverdagen og psykosomatiske lidelser eller smerter.

- Da er det ikke rart at man sliter med å forholde seg til både familie og omverdenen, sier Pedersen.

- Hva er vanskeligst for deg i dag å leve med i forhold til tiden din som FN-soldat?

- Det gjør selvsagt vondt å oppleve hver dag på kroppen hva tjenesten i Libanon gjorde med meg. Det som likevel gjør mest vondt av alt, er den manglende støtten man som ekssoldat opplever fra de samme som sendte meg ut.

- Ville jeg reist ut igjen? Nei, ikke om jeg den gang da hadde visst hva jeg vet i dag!

  • Pårørende til FN- og NATO-soldater kan søke om medlemskap i denne gruppen på Facebook (Pårørendegruppa for FN og Nato-veteraner). Det er en liten men seriøs gruppe hvor man kan finne støtte hos mennesker i samme situasjon som seg selv.

De glemte heltene


Det har sin pris å se lemlestede barnelik. Det har sin pris å drepe andre mennesker i strid. Det har sin pris å være i farlige situasjoner dag etter dag. Sist men ikke minst koster det også å ikke få den oppfølgingen man trenger som ekssoldat.

Det burde ikke være slik at man bare sendte avgårde norske soldater til Afghanistan uten først å tenke på konsekvensene. Og konsekvensene er mange. Det er ikke bare mange afghanere som blir ødelagt av krigen, også norske soldater sliter stort.

Forsvaret legger lokk på saken
Forsvaret legger naturligvis lokk på saken. Ihvertfall ga de dette svaret da journalister fra Morgenbladet kontaktet dem i mai 2010:

«Vi er ikke kjent med at norske Afghanistan-veteraner er overrepresentert i selvmordsstatistikker. Vi har ikke tilgang på denne typen statistikk, siden dette omfatter taushetsbelagte opplysninger,» er svaret vi får i en e-post fra Forsvarsdepartementets (FD) presseavdeling når vi konfronterer dem med problemstillingen.

Forsvaret har ikke foretatt undersøkelser som sier noe om helsetilstanden til utenlandsveteranene.

40 % større fare for selvmord
Siri Thoresen er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, og en av de få som har undersøkt den psykiske helsen til norske utenlandsveteraner. I en doktorgradsavhandling fra 2006 kom hun frem til at FN-veteraner hadde 40 prosent økt risiko for å begå selvmord, sammenlignet med resten av den mannlige befolkningen.

Siri Thoresen har forsket på FN-soldater. Det er ingen grunn til å tro at de som har vært med i NATO-styrkene er mindre traumatiserte. Det er skandaløst at dette ikke har fått noe fokus. Man kan bare forestille seg hvordan det må være å slite med høyt psykisk stressnivå samtidig som man ikke får særlig sosial støtte.


Billedtekst: Wiggo Johan Pedersen har tjenestegjort som soldat, og informerte i går i bloggen min om at hele fem norske ekssoldater tok livet sitt i desember 2010. Statsministeren nevnte ikke dem i nyttårstalen sin.

Siv Jensen berettiget til å være flau?
Så kan man lese i VG at Siv Jensen blir flau. Det er ikke lite frekt. Samme dame har i stor indignasjon bært seg over at vi ikke støtter USA mer enn vi gjør i den såkalte krigen mot terror, er sjokkert over at Norge ikke tar godt nok vare på de norske ekssoldatene. Hvorfor har hun ikke ment noe om manglende ettervern før? Jensen og FrP burde revurdere hele sitt aggressive Forsvarsprogram før de mener noe om prisen for å delta i krig.

Vi som er imot invasjonen av Afghanistan har påpekt dette lenge. Norske soldater får ikke det ettervernet de bør ha, og det er bare et av mange minus med å bistå i en krig uten mening.

Send soldatene hjem, og la Afghanistan få ordne opp i sine problemer på egenhånd. De er likevel på ingen måte tjent med banditten Karzai som ble plantet der som president for landet av USA. Stadig flere afghanere sier dessuten rett ut at de ikke vil ha utenlandsk innblanding lenger. Det må finnes bedre måter å bruke Norges militære styrker på enn dette.

Og så må man bygge ut et skikkelig offentlig tilbud for de ekssoldatene som trenger hjelp.

O, jul med din glede


Ensomhet er den største folkesykdommen i Norge. Hele en av fire nordmenn rammes av den, og i julen føles ting verre enn ellers. Da skal man være sammen med de man er glad i, og resten av samfunnet stenger.

Kvinner er mer ensomme enn menn, og eldre over 70 år er mer ensomme enn de unge. Samtidig avslører statistiske undersøkelser at unge mennesker mellom 16 til 24 år i antall er nesten like mange som de eldste som føler seg ensomme.

Høytidene tynger
For dem som er ensom og forlatt, blir det mye tydeligere i høytider enn ellers på året. Man ser gjerne at nabolaget tynnes ut fordi familier reiser bort i julen, og så blir man konstant minnet på i media at jul og nyttår er tiden for lykkelig familiesamvær. Da er det tungt å sitte der alene og føle at ingen bryr seg.

Samtidig er det en myte at flere mennesker enn ellers velger å ta selvmord i julen. Forskere tror at høytider har en dempende effekt hyppigheten av selvmord, for til tross for at man sitter der alene, så koser man seg med mange gode minner. Psykologer tror dessuten at en del deprimerte mennesker utsetter selvmordsplaner i høytider for å skåne familie eller venner.


Billedtekst: Media peprer oss med budskap om at alle er glade og lykkelige i julen, her ser vi Signe Tynning og Nils Gunnar Lie i TV2 smile høytiden inn.

Prisgitt veldedighet eller feit lommebok
Men selv om det er slik at flest folk tar sitt eget liv om sommeren, så er det ingen grunn til å innta en avslappet holdning til problemstillingen. Kanskje er det nettopp fordi mange gjennom veldedighet tilbyr mat og selskap i høytider spesielt, at de mest deprimerte føler seg sett. Man burde ikke være prisgitt veldedighet for å oppleve litt verdighet.

Staten burde opprette flere lavterskeltilbud for mennesker som ikke nødvendigvis trenger å legges inn på psykiatrisk sykehus, men som i perioder trenger profesjonelle å snakke med. Det burde også dannes langt flere offentlige, terapeutiske samtalegrupper for mennesker som trenger det. Den offentlige omsorgen bør være så godt utbygget at den favner om alle, og ikke bare prioritere plass til dem med de tyngste, psykiske lidelsene.

For de som har litt penger på konto, er der dog flere muligheter. De har i det minste råd til å betale for den terapien de måtte trenge. Andre med mer normal inntekt, må finne seg i å stå å lange køer før de via fastlege slipper til hos psykolog. I mellomtiden må de leve med de vonde tankene sine og bare håpe at de holder ut. Dette er virkeligheten i Norge anno 2010, og det er ikke akseptabelt.

Forøvrig kan man lese om hvordan man unngår ensomhet her. Professor Knut Halvorsen råder ensomme til å forsøke å være mer sosiale. Han sier også at det kan være lurt å skaffe seg en hund eller katt.

Ensomhet er farlig i det øyeblikk man isolerer seg totalt og begynner å skremme folk bort fra seg. Da skal en passe seg for å trøste seg med alkohol, falske venner eller mat.

Menneskene samfunnet ikke ser


Det skal ikke stikkes under en stol at velferdslandet Norge som år etter år blir kåret av FN som det beste landet å bo i, har forbedringspotensiale. Det har undret meg stort mer enn en gang hvordan samfunnet ikke følger opp etterlatte etter selvmord godt nok.

For mennesker som går rundt med vonde tanker, er det bra at det finnes støttegrupper og hjelpetelefoner. Er man deprimert, så handler det ofte om at man ikke føler seg sett. Da er det desto bedre når noen både ser og hører en. Mange vil med rette si at vi kunne blitt langt flinkere til å fange opp de som sliter psykisk, og gjøre samfunnet mer inkluderende og varmt. Det er ingenting som gjør mer vondt enn å føle seg alene og utstøtt. Er det et stort nok problem til at man bør ta det mer på alvor?

Flere selvmord enn dødsfall i trafikken
Det er definitivt et stort nok problem. Faktisk dør det dobbelt så mange på grunn av selvmord enn i trafikken. At det er stadig flere unge mennesker som velger å ende livet sitt slik, gjør ikke saken mindre bekymringsverdig.

Spesielt bekymringsfullt er som nevnt økningen av selvmord blant unge mennesker. Det er grunn til å være bekymret over at terskelen for selvmord blant unge synes å ha blitt betydelig redusert efter krigen. Vårt samfunn er i store forandringer, det settes stadig større krav til ungdom, samtidig som mulighetene blir dårligere. Vi ser stadig flere som sliter med arbeidsledighet og manglende skoleplass. Dårlig nettverk med oppløste familier, dårlig sosialtilhørighet, ofte i en kombinasjon med betydelige krav fra omgivelsene for eksempel i en studiesituasjon, fører for enkelte til psykisk sykdom som depresjon og manglende mestring av egen tilværelse. Selvmord må betraktes som et alvorlig samfunnsproblem, som et symptom eller sykdomstegn på alvorlige feil/mangler i vårt samfunn. Hvis vi et øyeblikk ser bort fra de som tar sitt eget liv på grunn av alvorlig sykdom med manglende fremtidsutsikter, dårlig livskvalitet, smerter osv., står vi likevel igjen med svært mange som tar sitt eget liv knyttet til det som objektivt sett må kunne karakteriseres som en forbigånde vanskelig livssituasjon og mindre alvorlige helseproblemer som kan avhjelpes. Det er derfor et tankekors at vårt samfunn er blitt så kaldt og fremmedgjort at opplevelsen av å være fullstendig alene i verden, uten verdi og sosial tilhørighet tar overhånd for noen. (Michael Setsaas,overlege/spesialist i psykiatri ved Sør-Trøndelag Psykiatriske Sykehus)

Alene med sorgen
Alle forstår at det er tungt å slite så mye med psykiske problemer at man tar selvmord. Når slike tragiske hendelser inntreffer, så rammer de så mange flere enn akkurat den som dør. De etterlatte sitter tilbake i sorg, og det er typisk at mange begynner å bebreide seg selv.

  • Hvorfor så jeg det ikke komme?
  • Kunne jeg gjort mer for å forhindre utfallet?
  • Var det delvis min feil?

Spørsmålene som dukker opp er mange og vanskelige, og det skjer faktisk at etterlatte i sorg velger å ta selvmord de også. Derfor er det kjempeviktig at det er et system som automatisk fanger opp dem som opplever selvmord på kloss hold. Når Linda Elstad Johansen forteller til TV2 at ingen spurte henne om hun ville ha hjelp etter brorens selvmord, så retter hun søkelyset på en sak som fortjener stor oppmerksomhet.


Billedtekst: Autovern har reddet mange liv, akkurat slik det ville hjulpet å drive med mer systematisk og offentlig tilrettelagt terapi for mennesker i sorg. En god klem eller vennlige og forståelsesfulle ord, kan være vel så forebyggende som et sikkert veinett.

Man kan lure på om det er fordi folk som dør i trafikken er mer sosialt akseptable individer enn de som tar sitt eget liv, at man ikke har prioritert etterlatte i selvmordssaker. Tallenes tale indikerer at jeg har rett, og det er rett og slett ikke noe annet enn en skam.