Viser arkivet for stikkord sorg

Minneord for min kjæreste Lars

Dette sto på trykk i BA tirsdag 13. september.

Minneord for Lars Andre Simensen

Født 24.09.70, død 05.09.16

Det er tøft å miste sin kjæreste og samboer selv om han var rusavhengig. Mange hadde det så travelt med å dømme oss i sosiale sammenhenger, fremfor å spørre hvordan de kunne hjelpe. Det følte både han og jeg på. Skammen. De som bør skamme seg er de som ikke forstod. De som ikke så at han virkelig prøvde, og viste fantastiske fremskritt.

Kjære Berit hadde en sønn som virkelig satt henne høyt. La det ikke være tvil. Hver dag besøkte han henne, vasket leiligheten, hjalp med tunge løft og handlet. Holdt henne med selskap. Og Berit med all sin morskjærlighet sluttet aldri å håpe at det skulle gå bra med Lars. Han var også på god vei. Det føles derfor vondt og meningsløst at livet ikke ville samarbeide bedre.

Da pappa trengte hjelp til å bygge en mur i hagen sin i august, var ikke Lars vanskelig å be. Han hjalp ham også med å lage en ny hagekrok. Til meg lagde han også en fin hage. Vi vil alltid huske og takke kjære Lars for dette.

Mamma, Johannes, pappa og Anne Lise skal ha takk for at de så forbi at Lars ikke hadde levd et liv som mønsterborger. De ble kjent med Lars og prøvde å hjelpe uten å dømme. Det satt Lars umåtelig pris på. Takk også til venner som oppmuntret ham og som ga ham stående invitasjoner til å komme på besøk sammen med meg når som helst. Som var inkluderende. For mennesker som har vært utstøtt fra samfunnet i hele sitt voksne liv, er den slags næring til livsviktig, positiv selvfølelse. Både Lars og Berit sa at han aldri har vært så på plass og lykkelig. Aldri holdt seg nøktern så lenge. Tragisk utgang på livet til tross, så opplevde han heldigvis å høre til før han gikk bort. Han ble tatt på alvor, fremsnakket og elsket.

Dette er det siste bildet Lars tok av seg selv og vår kjære hund Mikkel. De to var virkelig glad i hverandre, og jeg skulle gitt mye for å se gjensynsgleden som alltid var mellom dem bare en eneste gang til.

Lars var svært begavet når det kom til behandling av hunder. Han ble lært opp av forsvarets hundegruppe, og ble flere ganger brukt av forsvaret for å sosialisere hunder. Like før han døde, jobbet han for å få sosialisere en ny militær tjenestehund av typen malinois. I mellomtiden tok han seg så godt av vår lille border terrier så godt han kunne. Lars hadde et helt spesielt forhold til vår lille rakker, og utførte mirakler med hensyn til dressur. Da jeg spurte hvordan han klarte det, svarte han at han fikk Mikkel til å gjøre som han ville ved å gi masse kjærlighet i bunn og deretter belønning for ønsket atferd. Nå ligger Mikkel bare på de stedene hvor det lukter mest av Lars, og kikker med store øyne mot gatedøren på de klokkeslettene Lars pleide å gå på tur med ham. Det er ikke bare folk som gråter nå som Lars er borte.

Gode sider hadde han masse av, det vet jeg som var så heldig å være forlovet med ham. Han var som tenåring med på kretslaget i både fotball og ishockey, og var i tillegg et stort skitalent. Han elsket å lese seg til ny kunnskap, og spesielt godt likte han faget historie. I tillegg elsket han å jobbe med kroppen. Hvis han fikk tømre eller jobbe i hagen, kunne han holde på selv lenge etter at alle andre hadde tatt en pause. Han var et sjeldent og sterkt arbeidsjern.

Dette bildet av Lars og Mikkel ble tatt en morgentur 23. august. Jeg finner trøst i dette nå.

Det er ennå ikke helt klart hvordan Lars døde, men det viktigste er at han fra nå av hedres. Jeg takker min aller kjæreste for alt, og ber om at det blir fred over hans minne. Lars vet at han ikke alltid tok de beste valgene i sitt liv. Folk bør utvise respekt for dette. Han visste. Han hadde nesten konstant dårlig samvittighet. Og nå er han død.

Min tapre mann, jeg unner deg å hvile når du kommer frem. Men jeg savner deg sårt.

Din Anna

Lars ble begravet fredag 16. september i Solheim kapell. Det ble en særdeler vakker og verdig avskjed.

Ikke riktig å tie


Lørdag 14. juli hadde BA en gripende reportasjerapport om Dung, eller Thi Puong Dung Tran Larsen for å være helt korrekt. Da var det fem år siden hun forsvant. Mamma Huong Thu Nguyen ga uttrykk for at hun tenker på sin datter hver eneste dag.

På bildet fra 2007 kan man se en mor som knuger på bildet av sin eneste datter, og i øynene ser man det som best kan beskrives som bunnløs sorg.

Ikke følelsen helt verdig
Begrepet bunnløs sorg er så oppbrukt, at det ikke er følelsen man beskriver helt verdig. Det finnes ikke noe vanlig med å bli frarøvet den man elsker på en så vond måte som familien til Dung opplevde. Politiinspektør Tore Salvesen er heldigvis klar over dette. Han har fått med seg at Dung på det siste bildet av henne som er tatt ser ut som om hun nettopp har grått. Salvesen har så inderlig lyst til å oppklare saken, at han har lovet at han skal finne henne. La oss håpe for alles del at han har rett.

Dersom noen vet hva som har skjedd, så burde de fortelle det. Så langt ser det dessverre ikke ut til at det vil skje.

Nå har det dessverre skjedd igjen. Sigrid Schjetne (16) har forsvunnet like ved sitt hjem i Oslo. Besteforeldre som har mistet et barnebarn på Utøya i fjor, står i fare for å miste sitt barnebarn nummer to. Noen ganger er livet mer grusomt enn man hadde klart å forestille seg i sitt verste mareritt. Heldigvis er hundrevis av mennesker med på å leite. De vil alle gi hjelp og ha svar. Dette kunne skjedd med en som de selv var glad i. Det er også viktig å vise at man bryr seg, for det gir trøst til dem som sitter med den største sorgen og frykten.

Respekt for affektive bånd
Vi mennesker har respekt for de affektive bånd som er melllom dem som har forsvunnet og deres familier. Det kalles empati. Når man leser i VG sin nettavis klokken 21.44 om kvelden at dykkere som har meldt seg frivillig for å leite etter Sigrid, forbereder se på å finne noe som er verre enn en veske, så gjør det vondt. Ikke vil man være den som finner henne, og ikke vil man være den som leverer familien dødsbudskapet.

Samtidig er det en kjensgjerning at familier som ikke aner hvor deres nære slektninger har tatt veien, heller vil ha et svar enn å leve i uvisshet. Derfor avsluttes dette synspunktet med en bønn om at de som vet hva som har skjedd med Sigrid, Dung eller noen av de andre som de siste tiårene sporløst har forsvunnet, forteller det de vet. Det er ikke rettferdig ovenfor dem som venter å tie.

Bitter eller sjef i eget liv?


Bitter er ikke bare et adjektiv som beskriver en av tungens fem smaksløker, det er også et ord som man bruker for å beskrive sinnstilstanden til et heller misfornøyd menneske. Hvis man har vanskelig for å akseptere ting som har skjedd og lar smerte og skuffelse ta stor plass i sitt følelsesregister, kan folk i omkretsen oppfatte en som bitter.

Hvis det er riktig ille, velger mennesker rundt deg å holde seg unna. Selv om det er forståelig nok at man ikke vil ha den slags negativitet inn på sitt eget liv, er det medmenneskelig sett ikke det klokeste man kan gjøre. Hvis den som har opplevd skuffelse av en eller annen grad i tillegg blir isolert sosialt, blir vedkommende boende i en kokong av selvmedlidenhet eller skepsis. Det eneste som hjelper, er at man via sosiale og trygge relasjoner finner veien tilbake til en hverdag som er mest mulig normal, og da er isolasjon et dårlig sjakktrekk.

Nå er det ikke alltid så enkelte å forholde seg til bitre mennesker, for de har gjerne piggene ut og de benytter anledninger til å skremme folk vekk. De konstaterer som i selvoppfyllende profetier at man har all rett til å være skeptisk, for det er ingen som stiller opp når det gjelder. Det er om å gjøre at mennesker i ubalanse ikke lykkes med slike strategier. Vis at du bryr deg til tross for urimelig oppførsel.

Andre inntar en mer passiv form for trass. Man orker ikke tanken på å bli skuffet igjen, og utstråler så godt man kan at man er likegyldig og uinteressert. Likeglade mennesker slipper billigere unna, for de slipper å investere noe som helst av sine egne følelser. Viser man en form for interesse, våger man nemlig samtidig å gjøre seg selv sårbar, og det var sårbarhet som i første omgang gjorde at man opplevde en skuffelse. Uansett om man velger en passiv eller aggressiv form for avvisning i sin kommunikasjon med medmennesker, handler det i begge tilfeller om frykt. Frykt for å oppleve nye, vonde og store svik.

Hvis det finnes en Gud, har han garantert passet på å strø idiotene i verden jevnt fordelt og ikke bare i de kretser akkurat du ferdes. Klarer man å styre unna de som ikke er spesielt snille, så er mye gjort. Hvis ikke du klarer det, kan man prøve å ta til seg hva professor i psykiatri Ingvard Wilhelmsen sier: «Det er ikke mer synd i deg enn i andre.» Det er klare ord for pengene, men klarer man å ta steget bort fra offerrollen, er det meget mulig at man ender opp med å bli en god sjef i eget liv. Gode sjefer møter de utfordringene de får med krum hals, inkludert mennesker som påfører dem smerte.

Norge må ha terapi


Norge ble en nasjon i sorg etter de forferdelige handlingene til Behring Breivik den 22. juli. Nå trenger nasjonen terapi for å lege sårene, men det ser ut som om akkurat den prosessen kommer til å bli både tung og komplisert.

Årsaken til at man kan konkludere slik, finner man hvis man leser og hører hva diverse bedrevitere uttrykker i ymse media for tiden. En hel del ser nemlig ut til å mene at en ikke skal snakke eller skrive om det som har skjedd, for da gir man Behring Breivik akkurat det mannen vil ha. Dette er et farlig og dårlig standpunkt.

Sorg en naturlig prosess
Tenk deg selv at du opplevde at noen drepte ditt barn. Tenk deg i tillegg å få den beskjeden at du ikke burde vie det så mye oppmerksomhet, for det ville bare falle drapsmannen til fordel. Hvor ble retten til å bearbeide traumet man har opplevd av?

Etter sterke opplevelser som et dødsfall representerer, er sjokk, uvirkelighet og benektelse sentrale ord. Deretter dukker gjerne apati og forvirring opp. Etter en stund er det uunngåelig at sinne blusser opp. Når sinnet har lagt seg, kommer en mer dypereliggende sorg frem. Selv om man prøver å fortsette på sitt liv og delta i vanlige, hverdagslige aktiviteter, kan man plutselig finne seg selv i å gråte eller føle nedstemthet. Dette som er nevnt er bare bestanddeler i den innledende, akutte fasen.

I den neste fasen, vil andre reaksjoner bli mer tydelige. Man har innsett tapet av sin kjære, og blir gjerne redd for å miste flere. Søvnvansker, sinne, savn, lengsel, tristhet, selvbebreidelser, uro og konsentrasjonsvansker slår inn, og manifisterer seg gjerne i fysiske smerter. For mange kan det nå være et sjakktrekk å oppsøke profesjonell hjelp, for ellers kan man bli sittende fast i sorgen og ikke komme seg videre.

Hvordan best mulig møte sorgen
Den beste måten en kan møte sørgende på, er vise tydelig og god støtte. Det skjer blant annet ved å opprettholde trygge og stabile rammer i hverdagen som jobb eller skole, men også ved åpen kommunikasjon. En god terapeut vet disse tingene, og gjør det som er i sin makt for å få det til.

Hvis det skal bli slik at en ikke skal ha lov til å snakke om hva som skjedde på Utøya, vil nasjonen aldri klare å gjøre tapet virkelig. Da vil nasjonen Norge heller ikke bli i stand til å mestre tapet. Norge trenger å bearbeide følelser og tanker. Norge trenger å bli hel igjen. For at det skal skje, må kommunikasjonen rundt Utøya få være så fri og åpen som mulig.

Norge trenger terapi. Da må nasjonen få den tid og det rom som er nødvendig for at den skal heles.