Viser arkivet for stikkord sosialisme

De snille er verst

I 1961 gjennomførte den berømte psykologen Stanley Milgram et forsøk for å avsløre hvor villige forskjellige personer var til å adlyde en autoritær figur. Forsøkspersonene trodde de ga et menneske elektrisk sjokk, mens det i realiteten satt en skuespiller der som simulerte smerte. Milgram fant ut at 60 % uten å mukke fulgte ordrer til personen var død.

24. juni 2014 ble resultatene i et Milgram-lignende eksperiment publisert på internett. Der har man forsøkt å finne ut hvilke personlighetstyper som er mer villig til å følge ordrer enn andre. Resultatene er forbløffende. De som ble beskrevet som behagelige og samvittighetsfulle mennesker, fulgte med større sannsynlighet ordrer om å gi elektriske støt – selv om de trodde det kunne skade uskyldige mennesker. De som hadde en mer motsigende og mindre behagelig personlighet, ville med større sannsynlighet nekte å påføre andre smerte.


Det berømte Milgram-forsøket.

I en periode på åtte måneder, intervjuet forskerne de som deltok i eksperimentet for å måle deres personlighet, deres personlige livshistorie og politiske preferanser. Da disse funnene ble stilt opp mot deltakernes oppførsel under forsøkene, dukket et klart mønster frem:

Ville ikke opprøre
De som var mest ”vennlige”, fulgte ordrer for ikke å opprøre autoriteten. De som ble beskrevet som ”uvennlige”, tok avgjørelser basert på eget syn. Ironien er at personlighetstrekk som vanligvis blir ansett som antisosiale, i realiteten kan vise seg å være mer pro-sosial enn andre. Kenneth Worrthy skriver i ”Psychology Today’s”:

Årsaken til dette er at noen er mer villige til å ofre ens personlige popularitet, for å fritt kunne handle på en moralsk og rettferdig måte ovenfor andre mennesker, dyr og miljø. Popularitet kan når det kommer til stykke, være tegn på sosial etikette og kanskje et ønske om å passe inn – fremfor noen som helst moralsk overlegenhet.

Sosialistiske feminister er mest humanistiske.

Man fant også ut i studiet at personer på den politiske venstresiden, var mindre villige til å skade andre. Blant dem var det spesielt en gruppe som skilte seg ut, og det var kvinner som nylig hadde deltatt i opprørsk, politisk aktivisme. Sosialistiske feminister er altså minst menneskefiendtlig av alle.

Milgram begynte med sitt studie i juli 1961 for å bedre forstå hvordan nazisme kunne oppstå. Da var det tre måneder siden rettssaken mot Adolf Eichmann hadde startet. Milgram trodde hans funn kunne forklare hvordan tilsynelatende, hyggelige folk kunne gjøre grusomme ting hvis de ble beordret til å gjøre det.

Man kan neppe konkludere med at nazister flest bare var hyggelige folk som prøvde å følge ordrer, men uansett er funnene som nylig ble gjort til ettertanke. Hyggelige mennesker søker å fornøye autoriteter, mens opprørere evner å tenke selv.

Et oppgjør med sosialistisk analyse

Sosialisme har mye godt med seg, blant annet prinsippet om rettferdig fordeling av godene i samfunnet. Selv Jesus skjønte det. Det er ikke dermed sagt at det ikke er grunn til å diskutere enkelte sider ved sosialismen. Det i hvert fall verd å gjøre det når det kommer til spørsmål om vold og voldtekt.

En utbredt forståelse som får regjere blant flere sosialister, er at overgrep mot kvinner er et resultat av at vi lever i et klassedelt samfunn. Dette er å lese i prinsipprogrammet til et av ungdomspartiene på venstresiden:

”Den tydeligste følgen av patriarkatet er menns vold mot kvinner. I alle samfunn rammes kvinner av menns vold, enten det er gjennom vold, voldtekt eller porno- og prostitusjonsindustrien. Å kjempe mot patriarkatet er å kjempe mot menns vold mot kvinner.”

Lever ikke i et vakuum

Det skal sies til ungdomspartiets forsvar, at de ikke lever i et vakuum. De har det fra materien rundt seg. Materien består av flere fra hele venstresiden som faktisk vil gå så langt at de sier det ikke er behov for kvinnekamp. I et klasseløst samfunn er vi alle likeverdige, og alle problem vil opphøre.

Karl Marx sa faktisk aldri at voldtekt ville opphøre om det klasseløse samfunnet ble innført.

Undertegnede fikk selv proppet ørene fulle av det da jeg var medlem i Rødt. Det provoserte både meg og mange andre partifeller, for vi var ikke enig i denne analysen. Er det virkelig noen som innbiller seg at voldtekt som fenomen vil opphøre bare vi får innført et kommunistisk samfunn? Det må jo i tilfelle bety at kommunistiske mennesker aldri begår overgrep. En slik konklusjon er så hinsides all fornuft, at en får lyst til å spørre hvilken planet de bor på de som tror på det. Det kan ikke være på jordkloden. Her skjer nemlig voldtekt og overgrep i absolutt alle politiske miljø, også de sosialistiske.

Individuelle aspekter

Det er klart at det er nyttig med samfunnsanalyse for å bedre sette inn tiltak mot problem av helsemessige eller sosiale karakterer. Men en kan ikke bare se på ting med sosialvitenskapelige eller systemiske briller. Man må også se på ting med eksempelvis psykoanalytiske briller.

Det at folk ender opp som voldtektsforbrytere eller voldsutøvere, handler ikke alltid om samfunnet de lever i. Det finnes også individuelle aspekter. Noen kan være født med så sterke, antisosiale personlighetsforstyrrelser, at en rett og slett ikke er i stand til å føle verken anger eller empati. Å ikke anerkjenne disse viktige faktum, er intet annet enn en hån mot de som er utsatt for overgrep.

Eller er det slik å forstå at hvis man stemmer på et sosialistisk samfunn, så stemmer man på et samfunn uten psykiatri, terapi eller fengsel – så lenge forholdene er klasseløse?

  • Jeg vil presisere at det er mange mennesker på venstresiden som tar avstand fra denne tesen om at overgrep vil opphøre av seg selv i et klasseløst samfunn, og at jeg fremdeles definerer meg selv som sosialist.

Liberalist, men ikke feminist

Kvinnedagen 8. mars er under angrep i hele Norge for tiden. I Stavanger klarte liberalistiske å kuppe parolemøtet, i Bergen forsøkte de, og i Oslo er det 26. februar knyttet stor spenning til hvordan det kommer til å gå.

Historieløse mennesker ser ut til å mene at det ikke er et problem. I et demokratisk samfunn må da vel alle få lov til å vifte med de paroler de vil?

Tenker man slik, er det viktig å stoppe opp litt. Ettersom det i 2013 er hundre år siden kvinner fikk stemmerett, er markeringen dette året spesielt viktig. Kanskje nettopp derfor er det så viktig for høyresiden å ødelegge. Gud forby om folk fikk øynene opp for hvor mange av prosessene som har skapt et mer demokratisk og rettferdig samfunn, har skjedd takket være sosialistiske kvinnehjerter.

Jobber på dugnad
I et halvt år har feminister fra venstresiden i hele landet, jobbet på dugnad for å skape et godt arrangement. De har skaffet innledere, lokaler, lydanlegg, scener, artister, dansere og sponsorer. Det siste er kanskje viktigst. Uten pengemidler hadde man nemlig aldri kunnet laget arrangementene. Kommer man som kvinnelig aktivist med venstrepolitiske preferanser, er det klart man får helt andre bedrifter, personer og organisasjoner til å støtte seg økonomisk enn om man kommer fra eksempelvis Unge Høyre.

De som har gitt pengestøtte i 2013, vil selvsagt ikke bli fornøyde med å se paroler som har tilknytning til helt andre prinsipp og saker enn de selv setter høyt. Det fører i neste omgang til at de ikke like lett vil åpne pengesekken sin neste gang. Dette er selvsagt i høyrekreftenes interesse. Ikke bare får de kuppet 8. mars, men de sørger for å vanskeliggjøre arbeidet for de idealistiske feministene i 2014 også.

Lage sin egen dag
Nå handler 8. mars så visst ikke bare om hvem som betaler hva. Det handler også om historie. Kvinnedagen er en sosialistisk tradisjon, stiftet av sosialistiske og kommunistiske damer. Hvor absurd blir det ikke da å indignert hevde at noen ikke har rett på dagen? Det blir som om Kvinneutvalget i Rødt fant ut at vi ville ta hevd på Tea Party-bevegelsen i USA.

Liberalister vet dessuten godt at de er fri til å mene hva de vil og hvor de vil. De oppfordres herved til å stifte sin egen dag hvor de kan kjempe for legalisering av prostitusjon, mer skjønnhetstyranni og pornofisering. På den måten kan vi som tar inn over oss at vold mot kvinner i alle dens former er verdens største helseproblem, fortsette å kjempe for en positiv endring uten tåpelige former for sabotasje.

Parolemøtet i Oslo 26. februar skjer i Fagforbundets lokaler i Apotekergata 8 klokka 18:30.

Rød og ekstrem feminist?

Det kan være farlig å skrive et synspunkt om seg selv. Man risikerer å skape debatt om seg selv som person, og det ender som regel aldri spesielt hyggelig. Det føles likevel nødvendig.

Som politiker i Rødt, har jeg nemlig fått servert en del beskyldninger uten hold i. Enten er jeg kommunist og ekstremistisk, eller så er jeg en mannehatende feminist. En del krydrer det hele med å påpeke at de idéer jeg står for, er utprøvd i diktatoriske land som Kambodsja og Sovjetunionen. Jeg må da simpelthen forstå at jeg er på ville spor?

Å ta fatt på ørkesløse meningsutvekslinger der man prøver å forklare at man er både misoppfattet og misforstått, er til tider som å gå på ski uten smøring en varm påskedag. Du kommer ingen vei. Det kan nemlig virke som om folk trives aldeles utmerket med sine fordommer, og de har ikke lyst til å se ting i nytt lys.

Pol Pot (Saloth Sar) er ikke en av undertegnedes favoritter.

Sjansen for at man blir forstått er bedre når folk må lese. I en samtale, kan den du snakker med velge å ikke lytte eller bare avbryte, noe som jeg etter hvert har blitt svært vant til i det offentlige rom. Jeg benytter derfor anledningen til å skrive med noe som må oppfattes som store bokstaver:

Jeg er hverken kommunist, stalinist eller for innføring av ettpartistat. Faktisk blir jeg provosert over dem som ser ut til å mene at menn som Lenin, Mao, Marx, Engels og Stalin hadde rett i alt de sa og tenkte. Som om en sosialistisk feminist virkelig mener at de klokeste tankene i verden utelukkende kommer fra menn?

Det bringer meg til mitt neste punkt. Jeg er for å få det bragt på det rene absolutt ingen mannehater. Jeg er feminist utelukkende av en årsak, jeg ønsker at kjønnsbasert vold og diskriminering skal opphøre. Om man sier ar slikt ikke er noe problem lenger, så tar man feil. Eksempelvis er vold mot kvinner i følge FN, WHO og Kirkens Nødhjelp verdens største helseproblem.

Dette må ikke leses slik at jeg ser på alle menn som potensielle voldsforbrytere. Tvert i mot. Jeg ser på menn som viktige medspillere i kampen mot ikke bare ovennevnte, men all urett. Om man kan vente seg en utstrakt hånd tilbake? Selvsagt. Det er ikke uten grunn jeg stiller meg bak den anonyme filosofen «Sophia» som på 1700-tallet lurte på hvorfor det skulle være viktigere for menn å drepe fiender enn å være med på å oppdra barn.

Sannheten er at jeg ønsker et samfunn som er styrt av menneskers behov, ikke grådighet. Sannheten er at jeg med oppriktighet tror på mine medmenneskers evne til storhet i situasjoner som krever det.

Rød pub torsdag 8. september!


Torsdag 8. september klokken 20.00 er det Rød Pub på Nøsteboden, og siden det er siste pubsamling før valgdagen 12. september, blir det mer temperatur enn på lenge. Torstein Dahle fra Rødt skal holde appell, men det skal også Marte Mjøs Persen fra Ap, Oddny Miljeteig fra SV og Ørjan Myrmel fra LO gjøre.

Møt derfor igjen opp sammen med gode venner og dårlige kamerater, send ut eposter i øst og vest, mobiliser tørste sympatisører via SMS, morsekode, brevdue, fax, røyksignaler og telepati. Dette vil du ikke gå glipp av!

Velgerne lar seg villede


FrP og Høyre har soleklart flest stemmer ved siste meningsmåling. Mens regjeringspartiene bare ville fått 58 stortingsrepresentanter, ville FrP og Høyre hatt 94 plasser alene. Valgforsker Frank Aarebrot tror at sykehusbråket, monstermastene og håndteringen av Maria Amelie-saken er årsaken.

Det kan en neppe si seg uenig i. De rødgrønne har begått noen strategiske blundere av dimensjoner i året som gikk, og i tillegg til ovennevnte saker, har ikke fadesene i Sp hjulpet på. Man kan gjerne si at den klokkegaven Navarseete fikk ikke var så mye å snakke om i den store sammenhengen, men når økokrim tyr til razzia på grunn av tvilsomme pengegaver til partiet, da forsvinner tilliten fort og totalt.

Bedre med de blå?
Det er altså ikke så vanskelig å forstå at den sittende regjering har mistet velgere. Det som likevel er rart, er at så mange velger å flykte til partiene som ligger enda mer til høyre.

Man skal nemlig ikke innbille seg at det hadde vært mindre sykehusbråk med en blå regjering. Ikke hadde de taklet bråket i Hardanger bedre heller, og det vet man hvis man har satt seg inn i hvilken energipolitikk de blå partiene forfekter. Sist men ikke minst skyldes hele Maria Amelie-bråket at regjeringen har gitt etter for press fra nettopp høyrekreftene i samfunnet. Det er de blå partiene som alltid har påpekt at asylpolitikken i landet er for slapp.

Kort oppsummert ønsker de blå partiene mer privatisering. Hvis man som velger da går hen og innbiller seg at Siv og Erna hadde gitt mer penger til sykehus og sjøkabler i Hardanger, så er man virkelig på villspor. Man er også på en skikkelig blåbærtur hvis man tror de ovennevnte damene ville myket opp asylpolitikken – tvertimot.

Det triste er at velgerne ikke forstår hvor de burde rømme. Er man misfornøyd med at de rødgrønne har blitt høyrevridde, så nytter det ikke å stemme på parti som ligger enda lenger til høyre. Da må man trekke mer til venstre, og fatte at at samarbeid mellom for eksempel Rødt, SV og Ap ville vært mer fruktbart. Senterpartiet har likevel gjort lite annet enn å ødelegge for konstellasjonen de er en del av.