Viser arkivet for stikkord stigmatisering

Å be om hjelp

Det å kunne be om hjelp, er en sosial ferdighet som er vanskelig for mange mennesker. Man vil ikke være til bryderi. Er man født med en viss porsjon stolthet, vil man dessuten klare seg selv. Det oppleves som et nederlag å innrømme at en trenger andre, fordi man gjerne har en forestilling om at det er tegn på svakhet.

Se bare på hvor mange som er redde for å få diagnoser hos spesialisthelsetjenesten. Dysleksi er det samme som dumhet. Angst er det samme som svakhet. Å ta vann over hodet, betyr dårlig vurderingsevne. Pårørende til mennesker med psykiatriske lidelser eller rusproblemer, må bare skamme seg. Listen over selvkritiske og destruktive stemmer som er direkte helsefrarøvende, er lang.

Innlegget sto på trykk i BA fredag 8. juli, og mange har etterpå gitt beskjed om at de kjenner seg igjen i teksten.

Om bare flere kunne slutte å tenke slik. Det er ikke et nederlag å be om hjelp. Man er ikke til bryderi. Om noe, så har man rettigheter. Man har rett til ekstra lærerressurs på skolen om man trenger det. Man har rett på psykiatrisk hjelp om man sliter mentalt. Pårørende har krav på offentlig bistand. Man har ikke minst rett til å bli tatt på alvor og ikke bli stigmatisert bare fordi man er litt annerledes.

Få har fanget menneskers evne til å trykke hverandre ned bedre enn forfatteren Aksel Sandemose. Jantelov nummer ni, sier det klart:

“Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.”

Kanskje er det frykten for at ingen likevel bryr seg som gjør at det er vanskelig for mange å oppsøke hjelp?

Jeg har selv vært blant de som ikke vil være til bryderi. Jeg vil ikke påføre medmennesker mentale belastninger ved å snakke om mine problemer. De fleste har nok med seg selv.

Selv om noen opplever avvisning når de gir beskjed om at noe er galt, finnes det heldigvis flere sannheter. Det er ikke energitappende å hjelpe andre mennesker om man ser at hjelpen fører til positive resultat. Mennesker er dessuten sosiale dyr som finner styrke hos flokken sin og hos hverandre. Samtaling og deling gir samhold og økt kunnskap. Alt som gjør mennesker klokere, er en seier.

I dag bestemte jeg meg derfor for å be om hjelp med et vondt og vanskelig dilemma som jeg ikke evner å løse alene. Etterpå følte jeg en enorm lettelse. Hjernen min var flink til å blokkere de selvdestruktive tankene, og jeg satt igjen med en følelse av å ha vunnet. Å be om hjelp skulle derfor flere lært seg. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene.

Grumset i folkedypet

Bjørnar Bergem og Sturla Haugsgjerd skrev fredag 15. mars en kronikk i Dagbladet som er verd å skrive noen ord om. ”Kommentarfeltarbeiderklassen” tok for seg nettbøller, og hvordan det er positivt at informasjonssamfunnet har fått frem grumset i folkedypet.

Vel og merke om man stiller seg bak begrep som ytringsfrihet. I kommentarfeltene slipper nemlig alle de som ikke får komme på tv eller radio til.

Det er bare et problem med denne fremstillingen. Den hevder at det bare er enkle folk som lirer av seg de mest hatefulle ytringene, med andre ord folk uten verken utdannelse eller dannelse. Sånn er det ikke. Det finnes dessverre mange folk ”riktige” bøker i bokhyllen som er i stand til å inneha meninger som best hører hjemme på Vigrid sitt julebord.

Å forklare dette, blir litt som da Kvinnefronten i sin tid måtte foreta et større ideologisk ryddearbeid for å forklare at en horekunde eller voldtektsmann ikke er en utslått arbeidsledig drikkfeldig stakkar, men en vanlig yrkesaktiv mann med barnesete i bilen. Det er så deilig å stigmatisere en gruppe, så slipper man å ta inn over seg at drittsekkene finnes i eget nabolag.

Bergem og Haugsgjerd tar heldigvis for seg kronikken som Marie Amelie sin kjæreste og samboer, Eivind Trædal, skrev i 2011. ”Søppelmennesker” beskrev hvordan en mann på vandring i Grünerløkkas gater uprovosert skriker ukvemsord til fire skremte jenter i skaut. De skriver:

Hvis den radikale venstresida virkelig var interessert i å mobilisere folket, er det nettopp denne type personer de burde sikte seg inn på.

Dette er et godt poeng. Fremfor å gå på de samme, trendy kaféene hvor de samme, politisk korrekte menneskene helg etter helg sipper til vin eller en trendy kaffetype, burde man henge på brune puber eller ta en tur på et sted hvor man spiller og følger med på V75. Det er der man finner en del av arbeiderne man sier at man går til kamp for. Det er der det kan være bruk for å plante motforestillinger til et verdensbilde som er alt annet enn balansert.

Oppegående som både Bergem og Haugsgjerd virker, nevner de ikke noe om hvem som utgjør en stadig større andel av den såkalte arbeiderklassen. Paradoksalt nok er det de samme innvandrerne som må lese ting som ”steng kloakken” i kommentarfelt på selvstyr, som må ta drittjobbene i Norge som ingen andre vil ha.

Senest 4. mars gjorde produksjonssjef i Rolls Royce, Dennis Hilmarson det klinkende klart for NRK at Haram ville stoppet uten innvandrere:

– Å drive fabrikken her uten arbeidsinnvandrere, ville vært som å spille fotball med én mann utvist hele kampen og ti venstrebeinte spillere.

Da kan man i sannhet lure på hvor riktig begrepet ”kommentarfeltarbeiderklassen” er. Man finner den neppe i Haram i hvert fall.

Vil IQ-teste innvandrere


Billedtekst: Hele 27 % av tannlegestudentene har innvandrerbakgrunn. (Foto: VG)

-Jeg er for intelligenstest for innvandrere, sier den tyske CDU-politikeren Peter Trapp.
Han får støtte fra mange andre tyske politikere.

Man skulle tro Tyskland ville forsøke å tråkke forsiktig etter andre verdenskrig når det kommer til behandling av fremmedkulturelle mennesker, men dette kontroversielle forslaget tyder ikke på det. Ved bare å foreslå noe slikt, så stigmatiserer man alle innvandrere. Peter Trapp sitter i samme parti som rikskansler Angela Merkel, og tilhører således regjeringspartiet.

Humanitære grunner
Familiegjenforening basert på humanitære grunner, er ikke lenger så viktig. Man må først og fremst ha sin IQ i orden, hvis ikke kan det være det samme. Forslaget har heldigvis skapt negative reaksjoner:
- Forslaget er diskriminerende, og viser forakt for mennesker, sier Berlins borgermester Klaus Wowereit.
Opposisjonspartiet De Grønne påpeker at det er helt andre grupper som burde gjennomgått en intelligenstest, og henvisningen er ikke til å misforstå.

Norske forhold
I Norge ville ikke innvandrere hatt noe å frykte hvis man innførte intelligenstest for dem. De kaprer nemlig toppstudiene i landet vårt, og har ingen problemer med strenge opptakskrav. Verre stilt er det med norske ungdommer, som ser ut til å mangle både selvdisiplin og lærelyst. De kommer også dårlig ut i internasjonale tester.