Viser arkivet for stikkord sv

Hvor ble omvendt voldsalarm av?

På trykk i BA tirsdag 8. mars.

I 2012 ba jeg i kraft av mitt tidligere verv som kvinnepolitisk leder i Rødt, om at regjeringen iverksatte bruk av omvendt voldsalarm på farlige menn dømt for partnervold.

WHO og FN slår fast at vold mot kvinner er et av verdens største helseproblem. Mellom 2000 til 2007 ble hele 73 kvinner drept av sine menn i Norge. Daværende justisminister Grete Faremo svarte 28. november med følgende ord i et brev:

«Politidirektoratet vil starte opp med et pilotprosjekt som vil starte allerede i desember 2012. Når det gjelder din påpekning av at elektronisk kontroll alene ikke er nok for å hindre vold i nære relasjoner, er jeg helt enig. Det er grunnen til at vi i samarbeid med Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet utvikler et landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere. Tilbudene drives i all hovedsak av Alternativ til vold og etter sinnemestringsmodellen utviklet på St. Olavs Hospital, Brøset. For ytterligere å styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner vil vi legge frem en stortingsmelding i løpet av våren. Meldingen vil oppsummere status for arbeidet med denne tematikken og vil legge føringer for hvordan vi skal arbeide fremover.»

Besøksforbud har liten effekt
I 2013 fikk vi regjeringsskifte, og hvordan det har gått med dette pilotprosjektet, er det stille om. Det er synd. Besøksforbud har liten effekt, om noen i det hele tatt. Flere kvinner har fått voldsalarm av politiet, men ender likevel opp med å bli drept. Andre forsøker å flykte til andre kommuner eller fylker, men fånyttes. Slik kan det ikke fortsette å være, og det må gjøres noe for å forhindre at så mange kvinner blir drept. Bruk av omvendt voldsalarm gjør det mulig for politiet å til enhver tid vite om menn som er dømt for å ha mishandlet eller forøkt å drepe sin partner, oppholder seg nærmere den formærmede parten enn lovlig.

Kontrolltiltak som omvendt voldsalarm alene ikke er nok. Voldsdømte menn bør i tillegg ha ulike støtteordninger, i form av eksempelvis samtalegrupper eller terapi. En del som blir dømt for vold, avviser alle tilbud om organisert støtte. I slike tilfeller er det ekstra viktig å benytte omvendt voldsalarm.

I land hvor man bruker omvendt voldsalarm, har ham både spart menneskeliv og forhindret mennesker fra å begå nye, alvorlige lovbrudd. Hvorfor følger ikke sittende regjering opp denne saken videre? Er det ikke enighet på tvers av absolutt alle parti at man må sette inn tiltak som virker mot partnervold?

Omvendt voldsalarm er det samme som elektronisk fot- eller armlenke. Skjermdumpt fra Wisconsin Law Journal.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i SVKPU

Fiendtlig arkitektur

Det nærmeste man kommer Messias i Bergen anno 2015, er etter min mening Oddny Miljeteig (SV). Hennes sosiale engasjement er formidabelt. Men noen ganger kommer kommunikasjonssjef i tankesmien Skaperkraft, Filip Rygg på en god andreplass. Som for eksempel da han 4. august i BA skrev om piggene i vinduet utenfor Hotel Norge.

Han påpekte at det ikke er vinduer de hjemløse mangler. Det er boliger de trenger. Og det har Filip Rygg helt rett i. Det sittende byrådet har vært mest opptatt av skatte- og avgiftslette. Alle som har levd noen tiår vet hvordan slik politikk fungerer i praksis. Parallelt med skattekuttene, kuttes det i alle offentlige velferdstjenester – være seg rusomsorg, psykiatri, barnevern eller krisesenter.

Filip Rygg hadde et godt innlegg på trykk i BA 4. august 2015.

Skattevilje
Det er ikke så populært å si det, men jo bedre vilje samfunnets borgere har til å betale skatt, jo bedre klarer vi å ta vare på den store flokken som samfunnet består av. Derfor betaler jeg min skatt med glede, og fnyser av partiene som tar avstand fra det.

Utrolig nok lar de samme partiene som representerer skatte- og avgiftsletter private velferdsprofitører stikke sine sugerør ned i felleskassen. Overskuddene plasseres i land hvor man ikke er så nøye med hvor pengene kommer fra. Det viktigste for dem er at pengene blir plassert og brukes i videre spekulasjon. Det viktigste for de som plasserer dem, er at formuen vokser. Ikke at de kunne gått til å hjelpe eksempelvis flere barn i krise. Og mens alt dette skjer, får samfunnets svakeste det bare verre og verre. I 2014 gjorde den sittende regjering det klart at de ville kutte all akuttovernatting i Oslo, og den lot seg ikke affisere av at Kirkens Bymisjon fortvilte.

Høy drittsekkfaktor
Det står ikke stort bedre til i Bergen. Selv om Bergen kommune, justisdepartementet og Kirkens Bymisjon har gått sammen om et spleiselag som garanterer tilbud fra oktober til desember, vet man ikke i følge Sebastian Schwalbach (Kirkens Bymisjon) hvordan skal drifte tilbudet i august og september. (Kilde: Bergen kommunes nettsider)

Så der står vi. Vi har ikke boliger til folk i nød. Man kan med rette lure på om de blå aller helst ville lagt ned forbud mot å være fattig. Den fiendtlige arkitekturen som kommer til uttrykk i stadig flere byer, er sånn sett ikke noe annet enn et uttrykk for en stadig økende drittsekkfaktor. La derfor vinduene og offentlige benker få stå som de er – uten pigger, armlener eller konstruksjoner som gjør det umulig å bruke dem. Det får da være grenser for hvor store drittsekker vi skal være mens vi venter på en bedre sosialpolitikk.

Misbruk av kunnskap i politiske diskusjoner

(Kommer på trykk i BA om noen dager.)

Det finnes reportasjer som understøtter teorien om at romfolk er late lykkesøkere som ikke gidder å gå på skole, og at det er derfor de tigger. Det finnes forskning som viser at romfolk er diskriminert i over tusen år, og ikke får jobb selv om de vil ha. Hva skal man tro på?

Som ansatt innenfor omsorgssektoren i snart 15 år, har jeg lært meg at hvert eneste menneske fortjener å bli sett på som et individ. Ikke en gruppe. Jeg misliker det derfor sterkt når folk baserer sin generaliserende fordømming på nasjonalitet, kultur, kjønn eller sosial rang. Vi er alle forskjellige, og vi har alle vidt forskjellige historier.

Kyniske og utakknemlige?
Turid Thesen fikk i 2012 stor oppmerksomhet da hun i Ranablad fortalte om kyniske romfolk som utnytter snillismen i Norge, og som tigger fordi de ser på Norge som en pengebrønn. Siden hun har drevet med hjelpearbeid i Romania i tyve år, var det mange som tenkte at hun måtte vite hva hun snakket om. Folk ble opprørt da hun fortalte at gavene som tiggerne fikk, bare lå og slengte i søppelet hjemme i Romania. Det ble for mange en opplest og vedtatt sannhet at alle tiggere fra dette landet, var kyniske, utakknemlige folk med lav moral.

Også Dagbladet skrev om hjelpearbeideren Thesen.(Skjermdump fra Dagbladet sine nettsider.)

Det ligger mye makt i måten man stiller spørsmål på. Slik det også gjør ved å unnlate å stille de riktige spørsmålene. Har disse menneskene som Thesen omtalte fått fortelle hver sin historie? Har de som barn fått muligheten i sitt oppvekstmiljø til å blomstre og utvikle sine beste sider? Eier de indre motivasjon til å drømme om et liv hvor man først får utdannelse, og deretter jobb og egen familie? Nei? Hvorfor ikke? Det blir for dumt om man konkluderer med at de er undermennesker. Da er man i realiteten med på å legitimere en diskriminering som har fått pågå i alt for lang tid.

La oss ta et fiktivt eksempel fra en annen verden. Birger på 19 år har fortalt at han bruker en del hasj og amfetamin. Hvis man møter Birger med moralistiske spørsmål, er det sannsynlighet for at han går rett i forsvar og bruker stoff som aldri før. Hvis man derimot evner å stille ham så åpne spørsmål at Birger begynner å undre seg over hvordan han kan få et bedre liv, så kan det tenkes at han finner indre motivasjon for å endre sitt livsmønster. Teknikken er hentet fra MI (Motiverende Intervju), og er utviklet av psykologene og professorene Miller og Rollnick.

Mye makt i språkbruk
Det er langt fra alle journalister og forskere som stiller åpne og undrende spørsmål når de leiter etter svar innenfor det som har med sosiale problemer å gjøre. Noen ganger er det faktisk ganske åpenbart at de bare er ute etter å få bekreftet en negativ oppfattelse de allerede eier. Slik forskning og journalistikk har ikke høy kvalitet. Det er flere enn undertegnende som bør fatte dette, for er det ikke slik at de som har mest makt i samfunnet bør være forsiktige med hvordan de bruker den?
Til slutt et annet fiktivt eksempel som tar utgangspunkt i en tenkt samtale mellom klient (K) og terapeut (T):

T: – Hvor ser du deg selv om fem år?
K: – Da røyker jeg masse hasj i Amsterdam, og skriver på en bok om rastafari.
T: – Så spennende at du er interessert i filosofi og religion. Kan du fortelle meg mer om det?

Det ligger i sannhet mye makt i hvordan man snakker med og om folk. Jeg skulle virkelig ønske at politikere flest kunne skrive seg dette bak øret under årets valgkamp.

Anna Kathrine Eltvik
(Medlem i SV)

Gode tall for Beerenberg, men ikke god personalpolitikk

Lar man seg imponere over at oljeserviceselskapet Beerenberg 10. mars skiltet med rekordtall på offshore.no, bør man ikke la seg imponere over hvordan de behandler sine ansatte. Det er nemlig ille.

Konsernsjef i Beerenberg, Morten Walde, hevder at selskapet han driver har klart seg fordi de tidlig tok de nødvendige grep som skulle til for å tilpasse seg et nytt markedsbilde. Han bruker fine ord som ”avkastning på sysselsatt kapital” og ”forbedringsprosesser”, men hopper glatt over en rekke fakta som i aller høyeste grad er verd å få med seg.

Det har stått om saken i Radikal Portal.

Dømt i arbeidsretten
For seks år siden, ble Beerenberg dømt i arbeidsretten for fagforeningsdiskriminering mot en aktiv klubb og dens medlemmer. For to år siden var det gå-sakte-aksjon fordi de ansatte ville ha høyere lønn. Det endte til slutt med at Beerenberg ble politianmeldt av fagforeningen Safe. Selskapet trakk alle som var medlemmer i fagforeningen 55 % i lønn i aksjonsperioden, deriblant sykemeldte og ansatte som hadde fri hele eller deler av perioden. Selskapet stilte seg helt uforstående til politianmeldelsen, og det måtte bli 23. desember før partene kom til enighet.

Nå er det bråk igjen. Den 4. november 2014 fikk den lokale tillitsvalgte i Fellesforbundet, Leif Kåre Andersen, avskjed fra oljeserviceselskapet Beerenberg Corp AS. Andersen advarte mot et hovedverneombud som støttet rasisme. Da han gikk ut offentlig med informasjonen, fikk han først en advarsel. Deretter, da Andersen prøvde å få bedriftsledelsen til å trekke advarselen, reagerte bedriften med å gi ham sparken på dagen. Kjenner ikke ledelsen i Beerenberg til diskrimineringsloven vedtatt av det norske Storting?

Hovedverneombud som sprer rasisme
Radikal Portal sine nettsider, kan man lese at Andersen hadde fått henvendelser fra medlemmer og verneombud som følte seg utsatt, ettersom hovedverneombudet ytret seg fremmedfiendtlig i det offentlige rom og i tillegg var medlem av Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). I en kommentar på en Facebook-gruppe, delte Andersen noen bekymringer rundt dette. Da fikk han en advarsel fra bedriften om at han hadde sjikanert, trakassert og utført ukollegial opptreden. Han, og ikke det rasistiske hovedverneombudet.

Beerenberg med sine over 1500 ansatte har mange nasjonaliteter og forskjellige religiøse tilhørigheter i sine rekker, og det er derfor være langt flere enn Andersen som reagerer på hvordan selskapet har håndtert saken.

Leif Kåre Andersen reiste ikke søksmål gjennom sin fagforening, Fellesforbundet, men privat. På tross av støtte fra Fellesforbundets avdeling 25 i Stavanger, vil ikke Fellesforbundet sentralt ta saken. Derfor må Leif Kåre Andersen bekoste alle utgiftene i forbindelse med rettssaken av egen lomme. Om en måned faller dommen i Stavanger tingrett. Det er å håpe at den er i Andersens favør.

Vi tror på det vi gjør på

Professor Eivind Meland ber i BT 9. juni om å stoppe norsk rettspraksis og barnevern fra å bli for totalitært, og viser til at myndighetene i Tsjekkia, Russland og Latvia har anklaget Norge for å ha en menneskerettstridig barnevernspolitikk.

Hva slags land snakker vi om?

Russland, som under OL i 2014 gjorde store deler av Sotsji til en såkalt Potemkinby hvor falske husfasader ble oppført for å skjule det virkelige bildet av sosial nød. Tsjekkia hvor presidenten Miloš Zeman har sagt at det er en parallell mellom norsk barnevern og nazi-Tysklands Lebensborn-program. Latvia hvor hvert femte menneske lever i så stor fattigdom at ikke får dekket sine basisbehov fra dag til dag. Har professor Meland tatt ad notem hvem som leverte kritikken, og sjekket om det virkelig var hold i den? Bare strømmen av mennesker fra akkurat samme land som brukes som sexslaver andre steder i verden, burde jo alene være en god nok indikator på at de har nok med egne sosiale problemer?

Dette innlegget kan man også finne i papirutgaven av BT 17. juni.

Melander skriver:

Vi må være forsiktige med å forskusle barns rett til omsorg fra sine biologiske foreldre. Det støttes av både biologisk og sosialpsykologisk forskning. Utsiktene for barn som oppdras av fosterforeldre er dårligere enn barn som vokser opp med begge biologiske foreldre, spesielt dersom omsorgsovertakelsen skjer sent i barnas liv. Barn som flyttes fra sine foreldre sliter mer med følelsene sine og det sosiale livet som voksne.

Han har rett i at vi må være forsiktige med å forskusle barns rett til omsorg fra sine biologiske foreldre, og det er da også barnevernet strekker seg langt for å hjelpe til med å skape gode omsorgsbaser hvor det er nødvendig og mulig. Men det finnes også andre måter å svikte barn i krise på.

Janne og Ronny
Mange tusen mennesker lot seg bevege av historien om Janne og Ronny som BT publiserte i 2013. De ble frarøvet sin barndom, og vokste på 1970-tallet opp med seksuelt og rusartet misbruk. De fikk aldri all den hjelpen de skulle hatt. I dag står det litt bedre til i denne sektoren. Det kuttes stadig til beinet, men vi har et velfungerende barnevern sammenlignet med 1970-tallet. Noen vil til og med si at vi har verdens beste barnevern. Enn så lenge.

Kan landene som kritiserer Norge si det samme? Meland kommer inn på Sverige, og viser til at fremstående politikere i Sverige har fremmet forslag om at svenske myndigheter må overta ansvar for svenske barn i norsk barnevernsomsorg. Kjenner Meland til alt som skjer i Sverige? Etter åtte år med privatisering innenfor skole, barnevern, psykiatri og sykehus, har felleskassen aldri vært så skral. Der går det sport i å opparbeide seg en gevinst på 25 % før virksomheten selges videre til neste private profittjeger. Økonomisk gevinst plasseres utenlands, slik at man slipper å skatte. En av de som har blitt rikest på denne måten, er Wallenberg-familien.

Bare pur humanisme?
Nå har Wallenberg fått øynene opp for Norge. Aleris Ungplan & BOI er Norges største leverandør av private barnevernstenester. Aleris er eid av det svenske Aleris som den styrtrike Wallenberg-familien står bak. Mellom 2009 til 2013 tok Aleris Norge ut 193,9 millioner kroner i utbytte. Svenskene har nesten 200 millioner gode grunner for å blande seg mer inn i norsk barnevern enn de allerede gjør. Har professor Meland tenkt på dette, eller tror han virkelig at vår söta bror bare har pur humanisme i blikket?

Når det kommer til bruk av dialogiske metoder i tvister hvor man skal avgjøre omsorgs- og samværesrett, skriver Meland følgende:

Det krever at partene møter hverandre med gjensidig respekt og åpen dialog. I jussen kalles det for «tilretteleggende mekling». Slik mekling bygger på følgende: En forståelse for konflikter som et livsvilkår. Konflikter er verken gode eller dårlige. Hvorvidt de er konstruktive eller destruktive avhenger av måten de blir møtt på. En tillit til at partene kan utvikle løsninger og ny atferd og derigjennom utvikle moralsk ansvarlighet. En aksept av at det er flere virkeligheter. At dialog er ønskelig i enhver konflikt, og at det er middelet til å nå målet. En slik forståelse og praksis vil ha større mulighet for å fremme barnets beste.

Tåler de tøffeste smerteuttrykk
Vi er mange i barnevernet som kan skrive under på at dette ikke bare er riktig, men at det også er måten vi jobber på. Om det er noe det er bredt fokus på, så er det nettopp dialog. Vi gleder oss over at det er mer fokus på familieråd, og vi jubler over de arbeidsmetoder vår arbeidsgiver lærer oss innenfor eksempelvis traumebevisst behandling, ART, multisystemiske analyser og motiverende intervju. Vi er også stolte over større fokus på skole, og glad for samarbeidet med eksempelvis barnevernsproffene i Forandringsfabrikken. Vi er virkelig ute etter å få med oss helhetsbildet når vi jobber. Vi ser dem vi jobber med, og holder ut om så de tøffeste smerteuttrykk skulle dukke opp. Således kjenner vi oss ikke igjen i at vi er for totalitære.

Langt verre er det om man ikke anerkjenner hvor viktig jobb alle i barnevernet gjør. 10. juni gjorde BT det kjent at Bergen kommune bruker mye mer penger enn budsjettert, og at kostnader til barnevern må reduseres for å spare inn. For oss som vet hvor mange barn og familier som står i kø for å få hjelp, er dette bare vondt. Det er nemlig ikke noe annet vi heller vil enn å hjelpe. Nå spørs det om vi får.

Anna Kathrine Eltvik
Plasstillitsvalgt
Utdanningsforbundet

Bare arbeidsministeren sin feil?

Trond Giske (Ap) og LO-leder Gerd Kristiansen er begge mot EU, men for EØS. Kristiansen begrunner hvorfor i VG 29. april:

– Hvis vi skal godkjenne hver mutter som importeres og eksporteres til og fra Norge, vil vi få en håpløs situasjon for vårt næringsliv. Det kan i ytterste konsekvens bli en av følgende hvis Norge sier opp EØS-avtalen, sier Kristiansen.

Det er viktig å merke seg at hun bruker ordet «kan». Det er nemlig fullt mulig å få til samarbeid med EU som union selv om man ikke er med i EØS. Det har Sveits bevist. Landet som er velsignet med tøffe forhandlere, har egne bilaterale avtaler med EU på deler av det indre marked. EU-regelverk som innlemmes både i EØS-avtalen og i Sveits’ bilaterale avtaler, innarbeides i EFTA-konvensjonen slik at regelverket også fungerer mellom EØS-landene og Sveits. Det er således fint mulig å være utenfor EØS, og samtidig sikre både arbeids- og næringsliv.

Trond Giske ga også uttrykk for klar skepsis:
«Det siste Norge trenger, er usikkerhet om EØS-avtalen…Hovedproblemet for arbeidstakernes rettigheter heter Robert Eriksson og kommer fra Verdal, ikke fra Brussel. Svekkelse av arbeidsmiljøloven som Høyre og Frp kjører, viser at dette handler om nasjonal politikk.»

Eriksson et stort problem
Med regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven, er det ikke vanskelig å være enig med Giske i at arbeidsminister Robert Eriksson er et stort problem. Men der stopper enigheten. EU og EØS-avtalen er bygget på markedsøkonomiske prinsipp, hvor mål om lave offentlige utgifter og svake arbeiderrettigheter er implisitt. Mennesker er redusert til produksjonsenheter, som på mest mulig fleksibelt vis skal kunne omstille seg. Vikarbyrådirektivet har i så måte vist seg å være svært nyttig, noe også TISA (Trade in Services Agreement) kan bli.

Skjermdump fra NRK sine nettsider. Både TISA og EU motarbeider arbeidernes rettigheter.

Nå er som kjent TISA forhandlinger mellom land som er medlem i WTO, men det er dermed ikke korrekt å hevde at det ikke har noe med EU å gjøre. Både EU og USA er tunge aktører i forhandlingene som har vært alt annet enn åpne.

EU og USA de tyngste aktørene i TISA
TISA blir i verste fall en slags juridisk ryggrad for en omstrukturering av verdensmarkedet på de store multinasjonale selskapenes premisser. Den slovenske filosofen og forfatteren Slavoj Zizek er sikker at TISA vil pålegge restriktive rammer for offentlige tjenester, både mot å utvikle nye og å verne mot eksisterende. Det handler om at de største selskapene skal ha økonomisk hegemoni, og da blir demokratiske rettigheter mindre viktig.

Den norske velferdsstaten er således under harde angrep ikke bare fra regjeringen, men også både EU og WTO. Det er på høy tid å gjøre som sveitserne. La oss heller forhandle frem bilaterale avtaler som ikke reduserer Norge til en skygge av en premissleverandør.

Båtflyktningene fordømt uansett

FrP-topp Claus Jørstad frykter at båtflyktningene kan være kamuflerte IS-soldater, og tar med sine utsagn debatten om alle flyktningene som drukner i Middelhavet til et nytt lavmål.

Jørstad kaller det på sin Facebookside norsk naivitet om man ikke deler hans engstelse.

Skjermdump fra Jørstad sin Facebookside.

Nettavisen iFinnmark har gitt ham sjansen til å utdype:

”Det er ikke slik at det er høyrisiko for at flyktningbåtene synker. Det er ikke flere ulykker med disse båtene enn båttrafikken ellers. Terrorister vil risikere nesten hva som helst. I tillegg handler dette om trusselen om at ISIL skal «oversvømme» Europa med terrorister, og ikke bare rekruttering fra folk som allerede er i landet.”

Eritreerne flykter fra militærdiktatur, somaliere flykter fra Al-Shabaab og stammekriger, og syrerne har gitt alt håp om å komme hjem. Man er fordømt om man blir i sine land, og man er fordømt om man prøver å komme seg vekk. Det er takket være folk som Jørstad.

Han tar fullstendig feil når han hevder at det ikke er høyrisiko for at flyktningbåtene synker, og at det ikke er flere ulykker med disse båtene enn båttrafikken ellers. 1 av 23 båtflyktinger drukner og dør. Det utgjør 4, 3 % av alle. Det eksisterer ikke seriøse rederi som tar så dårlig vare på sine passasjerer.

I 2012 døde 32 mennesker da Costa Concordia gikk på grunn. I 2014 døde over hundre ganger så mange flytkninger i samme hav. Dem bryr verden seg ikke like mye om.

Fikk 16 år i fengsel
Den italienske Costa Concordia-kapteinen Francesco Schettino ble i år dømt til 16 års fengsel for uaktsomt drap. Cruiseskipet gikk på grunn den 13. januar 2012 utenfor øya Giglio i Toscana. 32 mennesker av totalt 4229 mistet livet i forliset. Schettino er fordi 0,75 % av passasjerene døde, en av Italias mest forhatte mennesker. Han går under tilnavnet ”kaptein kujon”. 3500 afrikanere og asiatere druknet i samme havet i fjor. Langt flere kommer til å dø i år, allerede nå er det 30 ganger flere som har dødd i forhold til i fjor. Det er på høy tid å bruke sinte stemmer på vegne av dem og.

Pål Nesse, seniorrådgiver i Norsk Flyktninghjelp, fortalte 19. april til Dagbladet at hele 52 millioner mennesker er på flukt på grunn av krig og kriser. Asylbarnet Shaima (11) som i fjor ble sendt tilbake til Jemen fra Norge fordi UDI mente det var trygt nok, opplevde 31. mars at hennes hjem ble bombet sønder og sammen. Alle de fem landene som bomber Jemen, har kjøpt militært utstyr fra Norge. Det er vanvittig at dette groteske faktum ikke har fått større oppmerksomhet i media.

Hotellkongen Petter Stordalen garanterte 25. april i Dagbladet overnatting for 1000 flyktninger. Han mener at Norge må vise vei, og det har han helt rett i. Da slutter vi å selge militært utstyr til land som skaper flyktningstrømmer, og da hjelper vi alle de menneskene vi kan. Sånn er det med den saken.

Folk er ikke wienerbrød

Mange av oss som jobber med omsorg, undrer oss stadig over hvordan økonomer uten sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn blir satt til å bestemme og beslutte i forhold til omstillingsprosesser og nedleggelser av arbeidsplasser. Med diplom fra Handelshøgskolen i ryggsekken, viser de til det de definerer som røde og uakseptable tall.

Gjennomsyret som samfunnet etter hvert har blitt av markedsøkonomiske prinsipp, er det dessverre vanlig å ta det blårussen sier for god fisk. Desto viktigere er det å gi beskjed når økonomene tar feil. For de gjør det. De benytter for eksempel uten å mukke ekvivalenskalkulasjon. Aage Sending, tidligere studierektor ved BI har uttalt følgende:

Ekvivalenskalkulasjon benyttes bare når det produseres ett produkt, eller det er flere produkter i en ensartet produksjonsprosess.

Adam Smith (1723-1790) er kjent som grunnleggeren av økonomifaget.

Divisjonskalkulasjon
Det går altså fint an å bruke ekvivalenskalkulasjon eller divisjonskalkulasjon hvis man har en bedrift hvor det produseres wienerbrød, for da snakker man om produkter som innbyrdes er ensartet. Nå er imidlertid saken den at brukerne av offentlige tjenester som NAV, barnevern og eldreomsorg ikke kan sammenlignes med wienerbrød eller kjeks. Statsøkonomene skulle sikkert ønske at det var slik, men slik er det altså ikke. Oppfølgingen det enkelte menneske trenger, er vidt forskjellig fra person til person, det vet alle vi som har jobbet og jobber med sykehjemspasienter, rullestolbrukere, psykisk helse, rusproblemer, barnevern eller fysisk og psykisk funksjonshemmede.

Hadde brukerne vært wienerbrød og ikke mennesker, så kunne man kunne man hatt en markedsøkonomisk produkttilnærming til dem. Da kunne man med etikken i behold kalt dem for produktenheter og gått inn for begrep som stykkprisfinansiering. Problemet er at brukerne ikke er helt like, og på den måten slår de blå politikerne som hevder at de setter individet i fokus bein på seg selv. Det er nettopp individet som ikke lenger er i fokus når man evaluerer folk etter samme prinsipp som om man drev med masseproduksjon av leskedrikk.

Bort med New Public Managment
Tenk om man i 2020 hadde sparket New Public Managment langt fanden i vold, og fant ut man ville gjøre som i Skottland. I hjemlandet til Adam Smith, kjent som grunnleggeren av økonomifaget, har man tatt sykehusene tilbake og driver dem ikke lenger som butikk. Tilbake har man fått både fornøyde brukere og et mye friskere arbeidsmiljø. Det skal man nemlig heller ikke glemme.

Et arbeidsmiljø som til stadighet må forholde seg til omstillingsprosesser, oppsigelser og nedleggelser, blir ofte sykt. Da får man fenomen som posisjonering, baksnakking og tilbakeholdelse av informasjon – og det tjener i hvert fall ingen på.

Regjeringen reduserer tryggheten for barnevernsbarna

Statssekretær i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, Kai-Morten Terning, brukte 12. februar harde skyts i BA da han hevdet at SV sitter i glasshus når det kommer til privatiseringen av barnevernet. Det kunne han spart seg.

Å kaste stein i glasshus, er et ordtak som benyttes for å beskrive at man ikke skal kritisere andre for ting man gjør selv. Man kan undre seg over om Terning vet dette, for han skriver blant annet:

Kontraktene de private aktørene har med staten ble inngått i mars 2010 og utløper i februar 2016. Til Eltviks informasjon var det daværende barne,- likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken, nå leder i SV, som var ansvarlig for inngåelse av disse kontraktene.

Dette er en sannhet med sterke modifikasjoner. Fram til høsten 2011 trodde de fleste at anbud i barnevernet var noe EØS-avtalen påla oss. Da kom det en avklaring som viste at norske myndigheter hadde mye større handlingsrom enn man til da hadde trodd. Lysbakken satte i gang et arbeid for å sikre ideelle aktører i barnevernet langsiktige og stabile kontrakter, i stedet for stadige anbudskonkurranser. Inga Marte Thorkildsen gjennomførte endringen som avskaffet konkurransetvangen våren 2013.

Ville ha mer privatisering
Nåværende minister i departementet som Terning kommer fra, Solveig Horne, hadde knapt nok flyttet inn i sitt statsrådkontor høsten 2013 da hun kunngjorde at hun ønsket mer privatisering velkommen i barnevernet. Terning sitt glasshus kunne man saktens likt og se. SV har aldri og kommer aldri til å være et parti som taler varmt om barn på anbud. Det er det flere gode grunner til.
Asbjørn Sagstad i Ideelt Barnevernforum (IB) uttalte i 2013:

Mange små ideelle leverandører har blitt tvunget til å avvikle gode tiltak på grunn av de kortsiktige og uforutsigbare rammebetingelser som hittil har preget avtalene med Bufdir. Den økonomiske risikoen har blitt for stor for disse non-profit baserte virksomhetene som har som oppgave å tjene mennesker, ikke å tjene penger.

Og det er kjernen i saken. Ingenting egner seg så lite for markedsstyre som omsorgen for våre mest utsatte barn. Anbud betyr redusert trygghet for barna, og mindre stabile fagmiljøer rundt dem. Det betyr at dyktige ideelle barnevernsinstitusjoner taper, mens store børsnoterte selskap kommer inn i sektoren for å tjene penger.

De store pengene er ikke mulig å tjene uten at det går på bekostning av fag, lønn, arbeidsvilkår og kompetanse. I tillegg ender barnevernsbarna lettere opp som kasteballer i et anbudsvelde. Da er det hvem som vinner anbudet som avgjør hvor barnet skal bo. Dette er svært uheldig for de barn som for eksempel måtte ha tilknytningsforstyrrelser som utgangspunkt. Det er ikke slik behandling de trenger.

Økt fokus på skole?
Tall i skolerapporten «Hvordan bedre skoleresultatene og utdanningssituasjonen for barn i barnevernet» viser at kun 34 prosent av barn og unge i barnevernet fullfører videregående utdanning. Den sier videre at 10 % av barn og unge i Norge vil i løpet av oppveksten ha vært i kontakt med barnevernet. Kun 4 av 10 av barna som har hatt tiltak fra barnevernet gjennomfører videregående skole. 77 % av barn som har bodd på barneverninstitusjon har kun gjennomført ungdomsskolen. Utdanning er den mest beskyttende faktoren for utsatte barns langsiktige positive utvikling. Samfunnet kan spare 5 milliarder kroner i året hvis antall elever som dropper ut av videregående skole reduseres med kun en tredjedel.

Vi som er organisert i Utdanningsforbundet, er stolte over at Bufetat sentralt har kommet med tydelige føringer om at statlige institusjoner skal ha økt fokus på skole. Min egen arbeidsplass har alltid hatt egen pedagogisk rådgiver, og har alltid sett viktigheten av oppfølging opp mot dagtilbud. Spørsmålet man med rette kan stille regjeringen, er hvordan den har tenkt å sikre at alle de private leverer. Hvis minister Horne eller statssekretær Terning ikke har noe godt svar, kan det jo virkelig gå den veien høna sparker.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i SV og plasstillitsvalgt i Utdanningsforbundet

Private blir rike på barn i nød

Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører Aftenposten har kartlagt har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene (kilde: Aftenposten). 288 av landets kommuner har svart om bruken av private firma til saksbehandling av barnevernssaker. Av disse oppgir 54 % har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale (kilde: NRK). Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Statssekretær Terning svarte på dette innlegget i BA 12. februar.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker.