Viser arkivet for stikkord terapi

Gå i de narkomanes sko

Det er lett å forstå folk som har byens åpne russcener tett inn på eget liv når de blir frustrerte, men Iselin Ryttvad tar feil når hun i BT skriver at Bergen er de narkomanes by.

Narkomane møter mye motgang. De blir mistrodd, de blir stigmatisert og de blir rakket ned på. Og nesten samtlige bærer på enorme mengder med skamfølelse. De vet de er mislykket i andres øyne. De vet de har skuffet familie og venner. De skulle ønske de kunne gjort om på mange av de dårlige valgene de har tatt. Som en narkoman jeg kjenner godt sa:

- Hvis jeg tok en overdose, ville et problem vært borte for veldig mange.

Tenk å ha det slik. Han er ikke unik. Narkomane flest sliter med tunge depresjoner. De ser ikke håp og de har mistet tro. For lengst. Sier du til en som går med disse skoene at de har tatt over Bergen by, vil de ikke skjønne hva du snakker om.

Innlegget sto på trykk i BT tirsdag 31. mai 2016.

60 % av innsatte rusmisbrukere
Mange av de har sittet i fengsel for kortere eller lenger tid. I følge Justis- og politidepartementet er hele 60 % av alle innsatte rusmisbrukere. 40 % har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning, 40 % lever under fattigdomsgrensen, 70 % er arbeidsledige og kun 30 % opplever å få besøk av nær familie mens de sitter inne.

Derfor har sosialbyråd Erlend Horn rett når han sier at endringer i byens rusmiljø må gjøres på en human måte. Når samfunnet så til de grader har sviktet dem mens de var løvetannbarn, så er ikke løsningen å sette hardt mot hardt når de har blitt voksne.

Ryttvad skriver likevel:
”Det en fin tanke å være human, dessverre er det i dette tilfellet en ekskluderende filosofi. Vår frihet forsvant i det øyeblikk narkomane fikk fritt spillerom.”

Begrepet ”de narkomane” er sauset sammen til en homogen masse. Hvis en kaster fra seg brukte sprøyter eller blodige bomullsdotter, gjør de det alle. Borte er forståelsen for at de er enkeltindivider, og at de akkurat som andre folk er født med forskjellige ressurser.

God rusomsorg
Tilstandene ved Straxhuset er uholdbare. Det blir likevel feil å påpeke at de ansatte på Straxhuset ikke tar ansvar i undergangen like ved, og at frivillige organisasjoner må gjøre det. Fakta er at ansatte på Straxhuset gjør mye mer i sin jobb enn folk flest ville orket. Vil man arrestere noen, bør man heller ansvarliggjøre de som ikke ser nok på hvorfor vi får narkomane, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. For eksempel helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Ryttvad vil heldigvis også hente dem ut og aktivisere dem. La oss håpet det rådet blir fulgt. Det er mange som hadde blitt glade om de fikk oppleve å bli sett som enkeltindivider, og fulgt opp med individuelle planer. Tro meg – det er mange som ville blitt glade.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen i Bergen

Vår tids folkesykdom oversett

Unngåelsesatferd er i følge Helsedirektoratet den viktigste risikofaktoren for lengre sykefravær og kroniske muskelskjelettplager. Det er derfor rart at det ikke er mer fokus på dette. Det er jo et uttalt politisk mål for de aller fleste parti å få ned nettopp sykefravær.

Unngåelse er en prosess hvor en person aktivt forsøker å unngå visse opplevelser (kroppsfornemmelser, følelser, tanker, minner). Dette kan skje gjennom et forsøk på å endre disse opplevelsenes innhold og frekvens, eller ved å unngå situasjoner hvor de oppstår.
Unngåelse har vist seg å være assosiert med depresjon og angst. Det paradoksale er at når man handler på visse måter for å unngå ubehag, så skjer det motsatte.

Isolasjon
Et forsøk på å unngå å tenke på noe, fører ofte til at man i stedet fokuserer på det. Man får det «på hjernen». Da er det lett å isolere og skjerme seg fra arenaer hvor man ikke kan drive med unngåelser.

En slik arena kan være en arbeidsplass, fotballtrening eller for den saks skyld en hekleklubb. Istedenfor å gå dit, trekker man seg tilbake og blir inaktiv. Dette fører igjen til at man ikke får adgang til opplevelser med potensiell bedrende effekt. Den vonde spiralen er sluttet, og slik ender unngåelsesatferden ofte opp med å opprettholde depresjonen man egentlig ikke vil ha.

Alkoholmisbruk er vår tids største rusproblem. Mange som driver med unngåelsesatferd, drikker også mye alkohol. Vi vet med andre ord godt hvorfor Jeppe drikker. Det blir for vondt og vanskelig å takle virkeligheten, og rusen bedøver smerten. Skjermdump fra Drug Rehab Advice Center.

Motivasjon må komme innenfra
Unngåelsesatferd kan også foregå i parforhold. Da kan det spille seg ut diverse vonde drama, og familien som minisamfunn kapitulerer om det går for langt. Dessverre. Står man midt opp i problemet, ser man ikke hva som må til for at ting skal bedres. Man trykker heller på hverandres knapper, og til slutt er det ingen som helt vet hvem som unngår eller oppnår noe.

Mange velger brudd med jobb, partner, klubb eller fritidsaktivitet fremfor å oppsøke hjelp. Det er synd. Profesjonelle rådgivere og terapeuter kan ofte hjelpe dem som trenger det mest.

Det hjelper ikke på at vi har en statsminister som snakker om at folk vår så god får komme seg i jobb – ellers får de nøye seg med 70 kroner dagen i trygd. Slike utspill har liten nytteverdi. Mennesker kan aldri endre seg på lang sikt med mindre motivasjonen kommer innenfra. Det blir som å forlange at en kleptoman må slutte å stjele, uten å tenke på hvordan han eller hun skal klare det.

Det er ikke uten grunn at “Styggen på ryggen” til OnklP har gått hjem hos så mange i Norge. Det er mange som har en sånn en på slep.

Bitter eller sjef i eget liv?


Bitter er ikke bare et adjektiv som beskriver en av tungens fem smaksløker, det er også et ord som man bruker for å beskrive sinnstilstanden til et heller misfornøyd menneske. Hvis man har vanskelig for å akseptere ting som har skjedd og lar smerte og skuffelse ta stor plass i sitt følelsesregister, kan folk i omkretsen oppfatte en som bitter.

Hvis det er riktig ille, velger mennesker rundt deg å holde seg unna. Selv om det er forståelig nok at man ikke vil ha den slags negativitet inn på sitt eget liv, er det medmenneskelig sett ikke det klokeste man kan gjøre. Hvis den som har opplevd skuffelse av en eller annen grad i tillegg blir isolert sosialt, blir vedkommende boende i en kokong av selvmedlidenhet eller skepsis. Det eneste som hjelper, er at man via sosiale og trygge relasjoner finner veien tilbake til en hverdag som er mest mulig normal, og da er isolasjon et dårlig sjakktrekk.

Nå er det ikke alltid så enkelte å forholde seg til bitre mennesker, for de har gjerne piggene ut og de benytter anledninger til å skremme folk vekk. De konstaterer som i selvoppfyllende profetier at man har all rett til å være skeptisk, for det er ingen som stiller opp når det gjelder. Det er om å gjøre at mennesker i ubalanse ikke lykkes med slike strategier. Vis at du bryr deg til tross for urimelig oppførsel.

Andre inntar en mer passiv form for trass. Man orker ikke tanken på å bli skuffet igjen, og utstråler så godt man kan at man er likegyldig og uinteressert. Likeglade mennesker slipper billigere unna, for de slipper å investere noe som helst av sine egne følelser. Viser man en form for interesse, våger man nemlig samtidig å gjøre seg selv sårbar, og det var sårbarhet som i første omgang gjorde at man opplevde en skuffelse. Uansett om man velger en passiv eller aggressiv form for avvisning i sin kommunikasjon med medmennesker, handler det i begge tilfeller om frykt. Frykt for å oppleve nye, vonde og store svik.

Hvis det finnes en Gud, har han garantert passet på å strø idiotene i verden jevnt fordelt og ikke bare i de kretser akkurat du ferdes. Klarer man å styre unna de som ikke er spesielt snille, så er mye gjort. Hvis ikke du klarer det, kan man prøve å ta til seg hva professor i psykiatri Ingvard Wilhelmsen sier: «Det er ikke mer synd i deg enn i andre.» Det er klare ord for pengene, men klarer man å ta steget bort fra offerrollen, er det meget mulig at man ender opp med å bli en god sjef i eget liv. Gode sjefer møter de utfordringene de får med krum hals, inkludert mennesker som påfører dem smerte.

Norge må ha terapi


Norge ble en nasjon i sorg etter de forferdelige handlingene til Behring Breivik den 22. juli. Nå trenger nasjonen terapi for å lege sårene, men det ser ut som om akkurat den prosessen kommer til å bli både tung og komplisert.

Årsaken til at man kan konkludere slik, finner man hvis man leser og hører hva diverse bedrevitere uttrykker i ymse media for tiden. En hel del ser nemlig ut til å mene at en ikke skal snakke eller skrive om det som har skjedd, for da gir man Behring Breivik akkurat det mannen vil ha. Dette er et farlig og dårlig standpunkt.

Sorg en naturlig prosess
Tenk deg selv at du opplevde at noen drepte ditt barn. Tenk deg i tillegg å få den beskjeden at du ikke burde vie det så mye oppmerksomhet, for det ville bare falle drapsmannen til fordel. Hvor ble retten til å bearbeide traumet man har opplevd av?

Etter sterke opplevelser som et dødsfall representerer, er sjokk, uvirkelighet og benektelse sentrale ord. Deretter dukker gjerne apati og forvirring opp. Etter en stund er det uunngåelig at sinne blusser opp. Når sinnet har lagt seg, kommer en mer dypereliggende sorg frem. Selv om man prøver å fortsette på sitt liv og delta i vanlige, hverdagslige aktiviteter, kan man plutselig finne seg selv i å gråte eller føle nedstemthet. Dette som er nevnt er bare bestanddeler i den innledende, akutte fasen.

I den neste fasen, vil andre reaksjoner bli mer tydelige. Man har innsett tapet av sin kjære, og blir gjerne redd for å miste flere. Søvnvansker, sinne, savn, lengsel, tristhet, selvbebreidelser, uro og konsentrasjonsvansker slår inn, og manifisterer seg gjerne i fysiske smerter. For mange kan det nå være et sjakktrekk å oppsøke profesjonell hjelp, for ellers kan man bli sittende fast i sorgen og ikke komme seg videre.

Hvordan best mulig møte sorgen
Den beste måten en kan møte sørgende på, er vise tydelig og god støtte. Det skjer blant annet ved å opprettholde trygge og stabile rammer i hverdagen som jobb eller skole, men også ved åpen kommunikasjon. En god terapeut vet disse tingene, og gjør det som er i sin makt for å få det til.

Hvis det skal bli slik at en ikke skal ha lov til å snakke om hva som skjedde på Utøya, vil nasjonen aldri klare å gjøre tapet virkelig. Da vil nasjonen Norge heller ikke bli i stand til å mestre tapet. Norge trenger å bearbeide følelser og tanker. Norge trenger å bli hel igjen. For at det skal skje, må kommunikasjonen rundt Utøya få være så fri og åpen som mulig.

Norge trenger terapi. Da må nasjonen få den tid og det rom som er nødvendig for at den skal heles.

Bruk elektronisk fotlenke


Den ene overgrepssaken etter den andre blir avdekket i Norge, og hver gang blir man fylt med sorg og avsky. Ihvertfall de av oss som synes det er fullstendig utilgivelig å forgripe seg på barn. Likevel nytter det ikke å innbille seg at kjemisk kastrering er veien å gå. Det er ikke i kjønnsorganene de pedofile har ideene sine.

Da er det mer effektivt å kappe av hodene på dem. Men vi lever i 2010, og vi har heldigvis ikke dødsstraff i Norge. Som et sivilisert samfunn, må vi se etter mer siviliserte løsninger.

Elektronisk fotlenke en løsning
Jeg kan få primitive tanker i hodet mitt jeg også når jeg hører om voksne som har utnyttet barn seksuelt, men jeg skyver dem bort. Det er dypt forankret i meg at vi må ha et mest mulig sivilisert rettssamfunn, og selv seksualforbrytere har rettigheter. Mange av dem har blitt utsatt for overgrep selv, og da er det helt på sin plass å gi dem terapi. Kjemisk kastrering er derimot ingen vits.

Fantasiene til pedofile sitter i hjernen, og selv om de ikke kan bruke kjønnsorganene sine lenger, så har de fremdeles andre kroppsdeler intakt. Derfor er terapi det eneste som virkelig nytter. Det er kun ved å forandre deres tankesett at en kan sørge for at de ikke forgriper seg igjen.

Man har selvsagt dem som ikke klar seg rehabilitere. Å la dem få flytte ut igjen i samfunnet uten å ta forholdsregler er ren galskap. Med tanke på at de ikke bør få ødelegge flere menneskeliv, bør en helt soleklart være på vakt. Da kan det være en god løsning å la dem gå med elektroniske fotlenker. På den måten vil man til enhver tid ha kontroll over hvor de uhelbredelig pedofile er, og dermed i større grad kunne unngå at flere barn lider nød.

Ikke gå i fella


Billedtekst: Veien fra utroskap til skilsmisseadvokat er ofte kort.

Julebordsesong er høysesong for utroskap. Sjansen for å være utro er større enn ellers når vi fester med alkohol og ser kollegaer i en ny setting. Er det klokt å la seg styre av driftene? Ikke hvis du har tenkt å beholde ditt eksisterende parforhold.

Det er mange som forventer at mye kan skje på et julebord. Høyt alkoholinntak, dansing og flørt går hånd i hånd, og det er ikke få som tenker at alt er tillatt. Men etter den søte kløe, kommer den sure svie.

Feigt å skylde på alkohol
Det er veldig vanlig å ha god kjemi med en bestemt på jobben. Da er det lurt å være ekstra selvbevisst og holde seg unna den personen. Fokuser på at du bør snakke og ha det gøy med flest mulig, og ikke gjem deg vekk i en mørk krok med vedkommende. Hvis ikke kan det lett gå galt. I etterkant virker det bare patetisk å gjøre seg selv til offer for omstendighetene.

Det er ihvertfall ikke holdbart å gi julebordet eller alkoholen skylden for sidespranget, det er bare feigt. Voksne mennesker må ta ansvar for sitt eget alkoholinntak.

Single kvinner er fritt vilt
Gifte menn tror at alt er tillatt på julebord, og mange anser single kvinner som fritt vilt. De er da rause med kompliment, og det er lett som single kvinne å føle seg som kveldens dronning. Ettersmaken er dessverre ikke fullt så deilig, når man sitter tilbake og føler seg brukt. Kan man avsløre dem som ikke mener alvor? Definitivt. Hvis noen er voldsomme i sine uttalelser, kan du være ganske så sikker på at de driver med spill. Her noen eksempler på typiske sjekkereplikker:

  • Når jeg ser inn i øynene dine, skimter jeg en vakker og forsømt pike…
  • Hei, jeg heter Pål. Hvordan liker du meg så langt?
  • Har du alltid så mange beilere?
  • Da jeg fikk øye på deg, så visste jeg med det samme at jeg måtte ha deg.
  • Du er for god til å være sann.
  • Er ikke alle venninnene dine veldig sjalu på deg?
  • Du ser akkurat ut slik som jeg har tenkt at min kommende kone skal se ut.

Alle frasene er veldig hyggelige å høre, og spesielt hvis du liker vedkommende som sier dem ekstra godt. Husk da hvor vondt det i etterkant er å bli avvist. Enda verre er det hvis du har et arbeidsforhold til vedkommende og fortsatt skal forholde deg til ham daglig.

Kvinner også utro
Nå er det slettens ikke bare menn som forteller skrøner for å få seg et nummer. Kvinner gjør det også. Dog mener forskere at kvinner og menn er utro av forskjellige årsaker. Menn er utro fordi de føler seg utilstrekkelig overfor kjæresten, og går til elskerinnen for å få den verdsettelsen han trenger.


Billedtekst: I dag er kvinner like ofte utro som menn.

Kvinner er utro fordi de er misfornøyde med forholdene hjemme. De liker ikke å bli tatt som en selvfølge over tid, og går ikke av veien for å søke trøst hos andre om sjansen byr seg.

Det beste for alle som merker at de har et skrantende forhold, er å snakke sammen eller søke terapi før det er for sent. Tingene ordner seg sjelden eller aldri av seg selv, og prisen for å neglisjere det faktum, kan bli vonde følelser over lang tid. Bærer man på mange vonde følelser på grunn av en eks, så er man dessuten ikke i stand til å forplikte seg skikkelig ovenfor en ny partner. Det beste for alle parter, er at man forsøker å ha et så bevisst forhold som mulig til sine egne følelser, og aldri går på akkord med seg selv. Da er det også lettere for andre å elske en, være seg om en er single eller gift.

Å leve med en psykopat


Det gjør vondt å leve med et menneske som på fagspråket har antisosial personlighetsforstyrrelse. Folk flest kaller dem psykopater, men begrepet er utvannet. En bør på ingen måte forlede seg selv til å tro at det er fordi de ikke finnes lenger. De finnes.

Det er sagt mye om kvinner som lever i voldelige forhold. Enkelte har til og med sagt at de liker det, for selv om de kutter ut en som slår dem, så finner de bare en ny som er like forferdelig. Sier man sånt, så har man åpenbart ikke satt seg så veldig inn i saker og ting. Årsakene til at man velger sine partnere, er infløkte.

Alle treffer drittsekker
Alle som dater treffer drittsekker. Det er ikke slik at noen har større drittsekkmagnet enn andre. Men mens de aller fleste av oss tidlig kutter ut mennesker som ikke gjør oss noe godt, så er det en god andel som dessverre ikke gjør det. Psykologer har en god forklaring på hvorfor det er slik. Det henger sammen med selvtillit. Mangler man selvtillit, så tar man dessverre lettere dårlige livsvalg enn andre. Man stoler ikke på sin egen vurderingsevne, og selv om varselsklokkene ringer, så nøler man så lenge at psykopaten får tid til å feste sitt grep. (Les om hva som utvikler dårlig selvtillit her)

Når grepet festes
Når mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse har festet grepet, kommer man ikke så lett fri. Samtidig som man blir psykisk og fysisk mishandlet, unnskylder og bortforklarer man gjerne oppførselen til utøveren. Prisen for å gjøre dette, kan bli høy, og ikke bare for egen del. Er det barn innblandet, kan de få uopprettelige, psykiske og fysiske skader. Psykopater går nemlig ikke av veien for å skade barn heller. Spørsmålet mange stiller seg, er hvordan det er mulig å holde ut. Er man dum? Er man naiv?

Man behøver ikke være noen av delene, men når man lever med en psykopat, så deltar man i et psykologisk spill uten å være helt klar over det selv.

Terapeut og samlivsrådgiver Rakel Brandsegg sier det godt:

Årsaken til at mange tenker på psykopaten som en klassisk Dr. Jekyll og Mister Hyde, kan være at de som lever med en psykopat blir så forvirret av de plutselige humørskiftningene at de ”gode” sidene til psykopaten fremstår som mer sjarmerende og positive enn de i realiteten er.


Billedtekst: Terapeut og samlivsrådgiver Rakel Brandsegg understreker at det finnes kvinnelige psykopater også. De er mer dramatiske enn menn.

Der i ligger nok kimen av problemet for mange. Oppfører en psykopat seg dårlig nok, vil glimt av positiv oppførsel være nok til at partneren tror det er håp.

Tegn du bør se etter
Fem prosent av den mannlige befolkningen (noe lavere hos kvinner) har antisosial personlighetsforstyrrelse. Hvis du lurer på om du lever sammen med en psykopat, kan du ta denne testen:

  • Er du usikker på om vedkommende har det eller det karaktertrekket: 0 poeng
  • Er du nesten sikker: 1 poeng
  • Er du helt sikker: 2 poeng
    _________________________________________________________________________________

1) Glatthet/overfladisk sjarm

2) Egosentrisitet/storhetsideer om egen verdi

3) Behov for impulser/lett for å kjede seg

4) Patologisk løgnaktighet/bedrageri

5) Bløffmakeri/manipulering

6) Manglende anger eller skyldfølelse

7) Manglende dybde av følelser

8) Ufølsomhet/mangel på empati

9) Snyltende livsstil

10) Oppfarende/dårlig kontroll av sinne

11) Aktiv, seksuell adferd med flere partnere

12) Atferdsproblemer før fylte 12 år

13) Manglende realistisk langtidsplanlegging

14) Impulsivitet

15) Uansvarlig foreldreadferd

16) Hyppige ekteskap/samboerforhold

17) Ungdomskriminalitet før fylte 15 år

18) Svikt under prøvetid eller løslatelse

19) Manglende ansvar for egne handlinger

Resultat:

  • Over 20 poeng: Personen må regnes som et tvilstilfelle
  • Over 25 poeng: Vedkommende er innenfor grensene for den psykopatiske personlighetsforstyrrelsen

Det understrekes at kun spesialister i psykiatri kan stille en diagnose basert på denne testen.


Billedtekst: Det finnes måter man kan kommer seg vekk fra en psykopat fra, men det krever en innsats. (Personen på bildet har ikke noe med tema å gjøre.)

Hvordan komme seg ut av forholdet
Psykopater kan manipulere sine ofre til å holde ut det utenkelige. Det beste er uten tvil å komme seg ut av deres klør, for utallige historier viser det ikke er klokt å bli.
_______________________________________________________________________________

1) Gi slipp på håpet om forandring: Du kan aldri redde psykopaten fra seg selv.

2) Bruk din kraft og styrke til egen fordel: Selv om det strider mot alle dine idealer, vær egoistisk.

3) Erkjenn sorgen og ambivalensen: Erkjenn at du vil miste noe som du også vil savne hos personen. Deretter kan du gi slipp.

4) Bryt mønstre: Du kan ikke gjerde inn og få slutt på overgriperens ondskap. Men du kan gjerde inn deg selv, for å kunne leve i godhet og kjærlighet til deg selv.

5) Er du kristen, legg Gud til side en stund: Det er ganske vanlig i religiøse miljøer at overgriperen opptrer i Guds navn.

6) Tro på ditt menneskeverd: Du har ingen plikt til å underkaste deg et annet menneskes regler og dom

7) Styrk deg fysisk og psykisk: Konsentrer deg om de sidene av deg som lider minst – og styrk dem.

8) Tenk deg ut av grepet: Har du ennå ikke mulighet til å fjerne deg fysisk, visualiser deg ut av grepet.

9) Bryt den jevnlige kontakten: Gjør det om nødvendig skrittvis

10) Vær forberedt på krig: Overgriperen vil ikke risikere å miste både næringskilde og container på en og samme gang.

11) Velg riktig tidspunkt: Ikke forhast deg. For å gå inn i en krig for å komme ut av maktgrepet skal du være godt rustet.

12) Velg dine allierte: Og velg dem med omhu. Husk at overgripers strategi er splitt-og-hersk.

(Kilde: “Ut av psykopatens grep” av Aud Dalsegg og Inger Wesche)

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser denne artikkelen til å kikke på bloggen til Iskwew, og hennes “Brev til en psykopat”. Det er forøvrig hennes mest leste innlegg, og hun har en av Norges mest populære blogger.