Viser arkivet for stikkord terror

Utsatt og utstøtt

Hun gråt da hun sa det til oss.
- Han tok et av mitt kjæreste og tryggeste barndomsminne fra meg. Jeg kommer til å oppfordre min datter til å reise til Utøya så snart hun blir gammel nok. Det blir likevel ikke det samme som da jeg selv reiste dit.

Tre venninner satt sammen. Det var rom for å snakke ut om vanskelige ting. Tryggheten som omfavnet oss kom i kraft av respekten og kjærligheten vi følte for hverandre.

Vi gikk i rosetog for å vise verden at vi sto sammen og vendte ryggen til det høyreekstreme hatet. Det er det mange som ser ut til å ha glemt.

Hun avslørte at hun ikke hadde hatt et sånt sammenbrudd før nå. Sammenbrudd eller gjennombrudd? Det kommer litt an på hvordan man ser det. Det er jo visselig et gjennombrudd å våge å vise at man trenger trøst. Ordene som passerte hennes munn kom fra lepper som først to år etter terroren på Utøya fant styrke til å be om støtte og forståelse. Hun hadde mistet flere av sine kjente og kjære.

- Jeg forstår det ikke, hikstet hun.
- Kan ikke folk heller ta Ap eller AUF for andre politiske saker? Må det være dette?

Det var som om hun mente at tragedien ikke handlet om politikk. Men selvfølgelig gjør den det. Den handler om en høyreekstrem, umenneskelig terrorist som lo selv da han henrettet selv barn under femten år. Han som lo som hadde fått vår venninne til å gråte.

Undertegnede er selv ikke medlem av Ap. Undertegnede har faktisk ved flere anledninger servert politisk kritikk av den rød-grønne regjeringen så det har gjallet og kommer nok til å fortsette med det. Det var og er likevel lett å forstå min venninne. Om hun så hadde vært medlem av FrP og dette skjedde på FpU sin sommerleir, hadde jeg vendt ryggen til dem som i ettertid hadde angrepet ofrene.

De er utsatt for terror. Utsatt og i ettertid av mange utstøtt. Gi ikke terroristen flere fjær i hatten nå. Han har visselig fått mange nok.

Karzai - en simpel kvinneundertrykker

Karzai, president i Afghanistan, kom 4. februar til Norge for å tigge penger av det norske Storting. Mannen som i fjor lovfestet at kvinner i hans hjemland er annenrangs mennesker uten like sterk rettsbeskyttelse som menn, vil sannsynligvis få hva han ber om.

Karzai ble i sin tid satt i sin posisjon av president Bush.

Det har seg slik at det ikke finnes noen annen utvei. Betaler ikke Stortinget bistand til et land som det urettmessig har vært med på å bombe tilbake til steinalderen, vil det ta seg for dårlig ut.

Broren en narkobaron
Samtidig tar det seg dårlig ut å støtte Karzai og hans korrupte regime. Ikke bare har han som det 8. mars 2012 ble avslørt i avisen The New York Times, en narkobaron av en bror som mottar bestikkelser fra CIA, men han tillater også selv at det foregår mengdevis av økonomisk kriminalitet i sitt land. Det kaller vi et dilemma.

De som stemmer blått, lar seg lure om de innbiller seg at bistandshjelpen stanser med et regjeringskifte. Erna Solberg og hennes støttespillere er utmerket klar over at vestlige oljeselskap og finansfolk har investert kolossale pengesummer i Afghanistan, og disse er på ingen måte interessert i at landet skal få seile i egen sjø. Ved hjelp av såkalt bistand, kan man nemlig fint klare å holde noenlunde kontroll over landet.

Jernkansleren von Bismarck
Otto von Bismarck og hans finansminister var de første som fant ut at det var strategisk klokt å gi litt for å beholde makten. Ordninger med sosialhjelp ble av jernkansleren innført i 1880-årene, og det var nok til at fattige tyskere forhold seg rolige en god stund. Samtidig skal det ikke være noen som helst tvil om at han fortsatte å undertrykke og utnytte sitt folk i stor stil mens han selv levde gode dager.

Malalai Joya er en folkevalgt, afghansk poltiker som må leve i skjul Hun får ikke lov til å drive med politikk, og hevder at Karzai er alt annet enn bra for landet.

Historien gjentar seg altså selv, vi har bare kommet til et annet kontinent og et annet århundre. Det er dog viktig å ha i mente at kvinner i Norge i 2013 har hatt stemmerett i hundre år, og at vi kan lese. Vi lar oss ikke imponere av reportasje etter reportasje i seriøse aviser om afghanske kvinner som opplever grov urett.

Diverse storingspolitikere har derfor et forklaringsproblem. Hva har de tenkt å fortelle sine kvinnelige velgere om de blir konfrontert med at folkevalgte, afghanske kvinner ikke får delta i det politiske liv? Hvordan har de tenkt å snakke seg bort fra at afghanske kvinner ikke får ta høyere utdannelse på universitet eller høgskoler ettersom de ikke har lov til å mingle med menn? Sist men ikke minst – hvordan kan de være bekjente av å gi bistand til et regime som gir voldtatte kvinner valg mellom å gifte seg med sin overgriper eller møte en særdeles brutal dødsstraff?

Å møte Karzai og Afghanistan med klokkeklare krav om demokrati for landets kvinner, er viktigere enn all verdens taktikkeri og økonomiske fortjenestemuligheter!

  • Les gjerne også Ivar Jødre sin blogg som kommer inn på beslektede team. I hans ferskeste innlegg, skriver han om poeten Mohamed Ibn Al Ajami fra Qatar som fikk livsvarig fengsel for å ha lest høyt et dikt om opprøret i Tunisia.

Virkeligheten sank inn


De som kjenner meg, vet at jeg ikke er født med en spesielt godt, utviklet stedsans. Ei heller forstår jeg hvor bygninger ligger hvis noen bare viser meg et kart. Det var dette som gjorde at jeg havnet på et hotell under Rødts landsmøte som lå like ved tinghuset hvor rettssaken mot terroristen som drepte 77 mennesker pågår.

Utsikten på hotellrommets vindu holdt på å slå pusten ut av meg da jeg dro gardinene til side. Disse merkverdige skjermbrettene som står utenfor hovedinngangen til bygningen rett over gaten, hadde jeg sett før. Men hvor?

Så begynte det å demre. Jeg hadde sett bilder av dem i VG. De var satt opp for å beskytte etterlatte og ofre som må vitne mot nysgjerrige folk og presse, men sikkert også satt opp med tanke på at eventuelle snikskyttere kunne ligge et sted i nærheten og vente. En politimann fra beredskapstroppen dukket opp under hotellvinduet mitt. Virkeligheten sank inn.

For det er noe annet å være der. Se plassen hvor Rettssaken med stor r foregår. Det gikk frysninger nedover ryggen min. For en grusom og kald mann. I en restaurant like unna, satt flere partikamerater og spiste. Det var fredag, og før ankomst hadde det virket fristende å gå dit. Nå virket det bare feil. Å være så nær dette sentrum for død og sorg, tok alt av humør.

Alene på hotellrommet. Ble sittende på sengekanten for meg selv og tenke etter å ha sjekket innboksen på PC’en. Jeg kunne kjenne smerten til alle de som hadde gått ut og inn av dørene til tinghuset den siste tiden. Fortvilelse. Savn. Sinne. Skulle virkelig ønske jeg kunne vist min støtte i form av nonverbale gester. En god klem. Et klapp på skulderen. En tåre i ren medfølelse. Men de var der ikke nå. Det hadde blitt kveld, og gatene var så og si tomme.

Det er noe annet å se ting på tv enn å være der selv. En har kanskje lett for å glemme det. Tomhet. Det blir som å se en film hvor man kan føle en hel del, men likevel ikke fatter helheten. Distansen som blir skapt mellom budbringer og mottaker via tv-sendinger, skaper et tomrom og en følelse av utilstrekkelighet. Å være medmenneske handler nemlig om å mye mer enn å sitte hjemme i sin egen stue og uttrykke at man forstår.

Å være medmenneske betyr at man kan våge å sitte alene på et hotellrom midt i Oslo og gråte helt for seg selv, fordi det gjør så innmari vondt å tenke på alle de som ikke kommer til å finne trøst i hverken ord eller gode gjerninger på lange tider enda. Jeg vil for all tid sette av en liten plass i mitt hjerte til alle dem det måtte gjelde.

Fikk den talerstolen han ville ha


Anders Behring Brevik (ABB) med høyreekstrem hilsen når han ankommer retten. Aktorer og psykiatere håndhilser på ham i retten. ABB forteller hvordan han planla å drepe alle på Utøya, og at han ville filme halshugging av landsmoderen. De sterke inntrykkene har stått i kø de dagene som århundrets rettssak har vart. Sterkest er muligens inntrykket av at han har fått den talerstolen han var ute etter.

Plassen i rampelyset blir brukt på bestialsk vis. De aller fleste gjennomskuer heldigvis denne løgneren og massemorderen, og ser ham for hva han er. Det legitimerer avgjørelsen om åpenheten rundt det hele. Dessverre gjelder klarsynet langt fra alle. Er det ikke en tysk, kvinnelig sympatisør som blir bortvist fra landet eller en gutt på 23 år fra USA som i pur beundring brevveksler med ABB, så må Ronny Alte trekke seg som leder i Norwegian Defence League fordi han ikke får lov til å ta avstand fra ABB.

Truer norsk sikkerhet
English Defence League har på Facebook hele 13 729 medlemmer. Den norske datterorganisasjonen har bare 1468 medlemmer, men så må man også søke om å bli medlem. Med tanke på at Alte ikke fikk lov til å ta avstand fra ABB, kan man bare levende forestille seg hva de skriver til hverandre. PST vurderte da også i 2011 at NDL var en gruppe som truet norsk sikkerhet og landets interessser. Politiets overvåkingsorgan fryktet at ekstremistene via økt aktivisme, kunne skape mer uro og vold i samfunnet.

Disse anti-islamistene overgår selv den rasistiske organisasjonen SIAN, og flere medlemmer har allerede vist at de ikke går av veien for å ty til vold. De koser seg garantert på makabert vis når ABB i beste sendetid får spre sitt perverse budskap. I utlandet sitter forståelig nok flere spesialister og jurister og lurer på hva vi driver med.

Det har seg nemlig slik at det slettens ikke bare er de som er med i SIAN og NDL som vil si seg enig i deler av ABB sin fascistiske ideologi. Eller har man kanskje glemt partilederen som presterte å bruke et begrep som snikislamisering? Ferske meningsmålinger viser at FrP har hele 20 % oppslutning, og alle som vil stenge landegrensene for å unngå multikulturalisme, fryder seg.

Rettssystemets verdighet
Ofrene og de etterlatte etter terrorangrepene 22. juli har selvsagt rett på å få svar på de spørsmål de måtte ha. Det er heller ingen tvil om at vi som ønsker et flerkulturelt og rettferdig samfunn fortjener å se at århundrets sosiopat blir stilt til ansvar. Når det er sagt, er det likevel ikke riktig at både dommerapparatet og media både tillater og medvirker til at ABB får spre sine forvridde, politiske budskap. ABB er ikke en idealist. Han er først, fremst og sist en simpel masse- og barnemorder. Noen bør rett og slett be ham tie stille neste gang han tramper på rettssystemets verdighet.

Israeli soldiers break the silence


Translator: Cathrine Løvaas.
________________________________________________________________________________
Breaking the silence is an organization consisting of Israeli soldiers and veterans who can not bear to be silent about the injustices they were set to take part in the Gaza, West Bank and Jerusalem. The Israeli government and Mossad do what they can to let this group of soldiers have less attention, and has on several occasions imprisoned members of the organization.

The organization aim to make the Israeli people understand the chaos they have caused, and want them to realize how bad the Palestinians are treated. This group of Israeli soldiers also distance them selves from the terror by the looting and destruction of homes they have exposed the civilian Palestinians to. The stories the soldiers and veterans tell are various, here`s a few of them:

  • An intelligence officer told us during an exercise to give him Palestinian kneecaps. When we asked what he meant by this, he replied that we were going to shoot stone-throwers in the kneecaps. Afterwards we had to make an ambush, and the officer shot the stone throwers kneecaps, while we watched. Many of us were upset. (Attached link leads to a video where a former Israeli soldier recounts.)
  • One night we shot around us like savages, smashed windows, destroyed street lighting, stormed into private homes where people were sleeping, tore up the tires and went completely amock without any reason. When the brigade commander came in the next morning, he asked no questions.
  • A commander invent a game to make things more entertaining at a checkpoint:

Israel still holds the shepherd boy David sacret. David had to win over the Philistine giant Goliath from Gath, with a stonesling. If one were writing the story today, the armor, sword, spear and javelin of Goliat would have been replaced with bombers, carcinogenic DIME-bombs and Hellfire missiles. David would unfortunately not have had a chance, but then it`s not men who know the difference between right and wrong that governs Israel today.

Gaddafi: Burde fått rettssak


Statsledere i Vesten står i kø for å lovprise Gaddafis bortgang. At han ble slått med sko, mishandlet og slept gatelangs som et slags byttedyr før han ble skutt i hodet, betyr visst mindre.

Gudene skal vite at landet trengte både ledelse og guiding da Gadaffi i sin tid fikk slippe til i Libya, og i starten fikk han da også mye til. Det var derfor ikke så store protester på at han på 1970-tallet kalte seg selv for “Broderlig leder og guide for Revolusjonen”. Dette unnskylder likevel på ingen måter de overgrep han i ettertid har utsatt sitt eget folk for, og det er forståelig at han nå er styrtet. Det at så mange statsledere synes det er flott at han er drept også, bør derimot ikke møte forståelse.

Alle mennesker har rett på et rettsvern, også usympatiske diktatorer. Hvis det ender med at mannen dømmes til døden av en jury, så får det være. Diskusjonen om man tror på dødsstraff eller ikke, er nemlig en annen. Her har det imidlertid ikke vært en jury til stede, og måten man har drept Gaddafi på, vekker bare følelser av kvalme og avsky. Når det ble riktig å synke ned på samme nivå som de verste sosiopater fordi man er på hevntokt? Det er bekymringsverdig at flere statsministere og presidenter i vår del av verden synes slikt er helt greit.

Synes man det var akseptabelt å myrde Gaddafi fordi han terroriserte sitt eget folk, er det virkelig flere ledere som bør være bekymret for sin egen sikkerhet. Det er etterhvert en lang rekke av dem som har støttet krigs- og terrorhandlinger mot folk i land som Irak, Afghanistan og nettopp Libya i regi av blant annet NATO. Det singler fælt i glasshus når steinene er så store som dette.

Datoen med det blodige avtrykket


Datoen som har skrevet seg inn i verdenshistorien med et blodig avtrykk, er her snart igjen. Nå som Norge selv har opplevd et terroranslag av verste slag, forstår vi kanskje bedre enn noensinne hvor stor sorg og hvor stort sjokk amerikanerne må ha følt. Samtidig må det være lov å stille seg kritisk til hvordan landets beslutningstakende politikere valgte å handle i etterkant.

Datoen 11.09.01. er nemlig ikke bare blodig fordi tusenvis av uskyldige mennesker i USA mistet livene sine, men også fordi det døde mange tusen uskyldige mennesker i etterkant av terrorhandlingen. Afghanere og irakere som ikke hadde noe med hverken Osama bin Laden eller Saddam Hussein å gjøre, opplevde bomberegn, død og grusomheter som de forhåpentligvis aldri vil oppleve igjen.

Krigen mot terror ble istedenfor en krig som spredde terror. I etterpåklokskapens navn gikk man i media bort fra å kalle det en krig mot terror til å hevde at man blandet seg inn av humanitære hensyn. Dessverre er det mange som har latt seg overbevise, og det melder seg derfor et spørsmål som flere åpenbart ikke har tenkt så grundig gjennom: Når i historien har det vist seg at det er mulig å bombe et land til demokrati?

6. oktober har Erling Borgen verdenspremiere på dokumentarfilmen Døden i Camp Delta. Borgen tar for seg enda en årsak til at 11/9 fikk så blodige avtrykk, nemlig Guantanaobasen. Vi får vite hva som egentlig skjedde med Yasser al-Zahrani, den 22 år gamle Guantanamofangen som ble funnet død i sin celle om natten den 9. juni 2006. Harde fakta om den rystende torturen og mangelen på rettsvern som fangene ble utsatt for, blir også avdekket.

Ikke til forkleinelse for alle de i USA som ble drept eller som sitter tilbake med en stor og tung sorg, men jeg er glad for at vi har en statsminister i Norge som etter 22. juli raskt var ute og gjorde det klart, at vi i Norge skulle bevare vårt åpne og varme samfunn. Det er som AUF-jenten Stine Renate Håheim så enkelt og inderlig sa:

Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.

Forhåpentligvis vil dokumentaren som Borgen har laget vise at det er en del av oss som skulle ønske at ting ble gjort annerledes etter 11/9. Vi er mange som ikke frykter hverken multikulturalisme eller islam, men som ønsker å få til å leve sammen med andre mennesker som har en annen kulturell bakgrunn enn oss selv. Vi er mange som rett og slett ønsker fred.

Ingen plass til hat!


Undertegnede har tenkt å respektere Arbeiderpartiet sitt ønske om å la valgkamp og politisk debattering ligge frem til 15. august. Så har da også luften gått litt ut av ballongen. Det som har skjedd på Utøya og i Oslo, er så sjokkerende og vondt, at en har vanskelig for å samle seg.

De som har mistet en kjær eller nær, må ha det usigelig vondt. En ting er likevel veldig sikkert, og det er at livet går videre. Personlig finner jeg trøst i å se den varmen og kjærligheten tusenvis av mennesker viser i form av blomsterhav og levende lys rundt omkring i landet.

Åge Aleksandersen har i forbindelse med tragedien sunget om lys og varme til oss alle, og bringer med det et budskap om kjærlighet. Da snakker man ikke om den kjærligheten som oppstår når to mennesker blir forelsket i hverandre. Man snakker om den kjærligheten som vokser frem mellom mennesker som bryr seg om hverandre, og det på tvers av nasjonaliteter, kulturer og religioner. Det er ikke plass til mer hat. Ikke nå, ikke noensinne.


Platon (bilde ovenfor) snakket for flere tusen år siden om agape, den oppofrende kjærligheten hvor man gir uten nødvendigvis å få noe tilbake. Flere kristne har adoptert denne vakre idéen, men de kaller den for nestekjærlighet. I mer moderne tid, har mange nordmenn stiftet bekjentskap med filosofien via Torbjørn Egner sin Kardemommelov:

«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Hvor enkelt det hadde vært om alle kunne fulgt dette. Da hadde det vært nok med samfunnsstøtten tante Sofie, og politimester Bastian ville blitt overflødig. Slik er det dessverre ikke. Grusomme forbrytelser skjer, og man er nødt til å ha både politi og domstoler. Til tross for denne erkjennelsen, er det dog ingen grunn til å tenke at vi trenger å innføre tiltak som “Patriot Act". Det er hverken vårt multikulturelle samfunn eller demokrati tjent med.

Kun samfunn som får eksistere uten store, voldelige konflikter, får ro nok til å utvikle et harmonisk og siviliserende demokrati. Kun samfunn som er både harmonisk og siviliserte, har overskudd til å dyrke gode og sunne, mellommenneskelige forhold mellom sine borgere. Kun samfunn som består av borgere med gode mellommenneskelige forhold, har overskudd nok til å dyrke frem gode forbindelser med andre nasjoner. Freden er vegen å gå, krig og kontrolltiltak er det ei.

Mot mindre polarisering?


Billedtekst: Bildet til venstre er tegnet av Kaveh Adel og heter “Love for Norway”.
_________________________________________________________________________________
Ser man på bildene ovenfor, er det umulig å ikke se kontrastene. Mens en del nordmenn de siste årene hardnakket har hevdet at publisering av karikaturer rettet mot muslimer handlet om ytringsfrihet og retten til å drive narr med folk, ba provoserte muslimer oss om å vise mer omtanke. Den iranske avistegningen man ser til venstre, er i så måte et rørende eksempel på hvordan man gjør det.

Det er ikke meningen å anspore til en debatt om hvem som er skyld i tragediene på Utøya og i Oslo. Snarere tvert i mot. Er det noe de siste dagene har vist nasjonen, så er det at vi besvarer grusom og uforståelig vold med tydelig kjærlighet.

Toleranse og fred
Det er heller ikke meningen å innbille de som måtte lese dette innlegget at alt er såre vel i Iran, og at myndighetene der ikke har forbedringspotensiale. Fra et feministisk ståsted, har Iran nemlig stort forbedringspotensiale. Det bør likevel være hevet over enhver tvil at tegningen til høyre av Finn Graff bare er med på å polarisere og fremmedgjøre – om enn utilsiktet. Det ser man på denne nettsiden. De enda mer provoserende Muhammedkarikaturene sørger bare for å lage opprør og hat. Ingen av delene hjelper i forhold til kvinnenes kår i muslimske land.

Kun samfunn som får eksistere uten store, voldelige konflikter, får ro nok til å utvikle et harmonisk og siviliserende demokrati. Kun samfunn som er både harmonisk og siviliserte, har overskudd til å dyrke gode og sunne, mellommenneskelige forhold mellom sine borgere. Kun samfunn som består av borgere med gode mellommenneskelige forhold, har overskudd nok til å dyrke frem gode forbindelser med andre nasjoner. Freden er vegen å gå, krig er det ikke.


Billedtekst: Noen har hevdet at jeg har klippet til Finn Graff sitt bilde for å gjøre det verre enn det er, og at det er uredelig. Jeg klippet det til for å få plass til begge, ellers ville Origo klippet det enda mer. Man kan se bildet i sin helhet ovenfor.

Sterk minnemarkering


Det var sterkt å være til stede under SOS Rasisme sin minnemarkering for ofrene på Utøya og i Oslo ved Sjøfartsmonumentet klokken 14 i dag. Så snart den intense regnskuren som kom like før arrangementet skulle starte hadde gitt seg, dukket det opp flere hundre mennesker som ville vise sin medfølelse. Noen kom også med sterke skildringer tett knyttet til tragedien.

Folk med partitilhørighet fra ytterste høyre til ytterste venstre ga uttrykk for at vi nå skulle vise hvor mye kjærlighet og toleranse som bor i oss, og alle fordømte handlingene til terroristen Behring Breivik. Fylkesordfører Torill Selsvold Nybord passet på å nevne dem fra Hordaland som var savnet eller drept, og sendte mange varme tanker til de pårørende og berørte.

Urovekkende vitneskildringer
Det var likevel ikke de etablerte av byens politikere som gjorde mest inntrykk. Det var det Øyvind Nilsen fra AUF som gjorde. Han var ikke bare rammet fordi han hadde venner som hadde blitt drept, men hans mor jobbet i tillegg i regjeringskvartalet. Det hadde gått bra med henne, men Nilsen virket selvsagt preget av den virkeligheten han de siste dagene har måtte forholde seg til.


Billedtekst: Hans Ystanes fra Rød Ungdom mistet nesten en nær venninne på Utøya. (Foto: Privat)

Ringte venninne på Utøya
Hans Ystanes fra Rød Ungdom hadde også sterke ting å fortelle. Han hadde vært på politisk leir på Østlandet med sine partikamerater da de fikk vite om bombingen i Oslo via en sms. Der de befant seg, var det nemlig hverken tv eller internett. Da han etterpå fikk vite at det gikk en våpendesperado rundt på Utøya, hadde han umiddlebart ringt sin venninne som var der.

-Jeg gjorde noe utrolig idiotisk. Jeg ringte henne uten å tenke meg om. Hun tok telefonen, og hvisket tilbake at hun måtte være stille. Det gikk en mann rundt og drepte vennene hennes like ved.

Ystanes beskriver det hele som uvirkelig og samtidig vanvittig, men sier seg ikke enig i at tiden ikke er moden for å tenke politikk enda. Nettopp fordi disse ungdommene ble drept på grunn av sine meninger, synes Ystanes det nå er viktigere enn noensinne å ta en grundig, politisk debatt.

Dikt til AUF
Undertegnede var også tilstede under arrangementet, og holdt en appell. Jeg presiserer at jeg ikke var der i kraft som Rødt-politiker, men som BA-bloggeren Anna Kathrine. Nedenfor kan man lese min appell i sin helhet:

Det å stå her i dag og holde appell for de drepte og pårørende i forhold til terroren i Oslo og på Utøya, føles uvirkelig, trist og tøft.

Tankene går til de døde, men også til de som ikke finner ord for den sorgen som de føler, fordi deres kjære er revet fra dem. Tankene går også til hele partiorganisasjonen Arbeiderpartiet og Arbeidernes Ungdomsfylking. Angrepet de er utsatt for er både særdeles feigt og grusomt.

På dager som dette, finner en trøst i å se styrke. AUF har vist hele Norge hvor sterk de er, når de sier at vi alle må fortsette med vårt samfunnsengasjement. For dem er det den største trøsten.

I dag synes jeg midlertid mitt eget samfunnsengasjement skal få hvile. De døde er ikke en gang kommet i jorden, så i dag vil jeg bruke min taletid på å hedre dem.

Diktet jeg har skrevet er nemlig helt og holdent inspirert av politikken som AUF’erne kjempet for:

_________________________________________________________________________________
Du er så naiv

Du er så naiv
som tror at frihet for alle er mulig

Du er så naiv
som innbiller deg at rettferdighet og like muligheter for alle er mulig
 
Du er så naiv
når du snakker om et solidarisk samfunn der alle tar vare på hverandre
 
Du er så naiv
når du håper på et samfunn hvor alle deltar for å skape en bedre fremtid
 
Du er så naiv
fordi du tror at naturen er i fare, og at vi alle må lære å leve mer i pakt med den
 
Du er så naiv
fordi du akter å gi nok penger til at de fattigste i verden kan få rent vann
 
Du er så naiv
som ikke skjønner at det er nyttesløst å gi bistandshjelp
 
Du er så naiv
som vil gi fattige land mer innflytelse
 
Du er så naiv
når du støtter palestinerne på Gaza
 
Du er så naiv
fordi de tror at alle mennesker er like mye verd, på tvers av nasjonalitet og på tvers av religion
 
Greit, så er jeg naiv
Men i dag er jeg AUF’er og stolt av det


Billedtekst: Da arrangementet ved Sjøfartsmonumentet var ferdig, gikk alle i tog bort til Den blå steinen for å tenne lys og samles. (Foto: Anna Kathrine Eltvik)