Viser arkivet for stikkord usa

Hvor ble omvendt voldsalarm av?

På trykk i BA tirsdag 8. mars.

I 2012 ba jeg i kraft av mitt tidligere verv som kvinnepolitisk leder i Rødt, om at regjeringen iverksatte bruk av omvendt voldsalarm på farlige menn dømt for partnervold.

WHO og FN slår fast at vold mot kvinner er et av verdens største helseproblem. Mellom 2000 til 2007 ble hele 73 kvinner drept av sine menn i Norge. Daværende justisminister Grete Faremo svarte 28. november med følgende ord i et brev:

«Politidirektoratet vil starte opp med et pilotprosjekt som vil starte allerede i desember 2012. Når det gjelder din påpekning av at elektronisk kontroll alene ikke er nok for å hindre vold i nære relasjoner, er jeg helt enig. Det er grunnen til at vi i samarbeid med Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet utvikler et landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere. Tilbudene drives i all hovedsak av Alternativ til vold og etter sinnemestringsmodellen utviklet på St. Olavs Hospital, Brøset. For ytterligere å styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner vil vi legge frem en stortingsmelding i løpet av våren. Meldingen vil oppsummere status for arbeidet med denne tematikken og vil legge føringer for hvordan vi skal arbeide fremover.»

Besøksforbud har liten effekt
I 2013 fikk vi regjeringsskifte, og hvordan det har gått med dette pilotprosjektet, er det stille om. Det er synd. Besøksforbud har liten effekt, om noen i det hele tatt. Flere kvinner har fått voldsalarm av politiet, men ender likevel opp med å bli drept. Andre forsøker å flykte til andre kommuner eller fylker, men fånyttes. Slik kan det ikke fortsette å være, og det må gjøres noe for å forhindre at så mange kvinner blir drept. Bruk av omvendt voldsalarm gjør det mulig for politiet å til enhver tid vite om menn som er dømt for å ha mishandlet eller forøkt å drepe sin partner, oppholder seg nærmere den formærmede parten enn lovlig.

Kontrolltiltak som omvendt voldsalarm alene ikke er nok. Voldsdømte menn bør i tillegg ha ulike støtteordninger, i form av eksempelvis samtalegrupper eller terapi. En del som blir dømt for vold, avviser alle tilbud om organisert støtte. I slike tilfeller er det ekstra viktig å benytte omvendt voldsalarm.

I land hvor man bruker omvendt voldsalarm, har ham både spart menneskeliv og forhindret mennesker fra å begå nye, alvorlige lovbrudd. Hvorfor følger ikke sittende regjering opp denne saken videre? Er det ikke enighet på tvers av absolutt alle parti at man må sette inn tiltak som virker mot partnervold?

Omvendt voldsalarm er det samme som elektronisk fot- eller armlenke. Skjermdumpt fra Wisconsin Law Journal.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem i SVKPU

Bare en naiv fredelsker?

Isaac Newtons rakettmotorprinsipp sier at aksjon er lik reaksjon. Det vil si at for at en ting skal gå en bestemt retning må en kraft virke i den motsatt retningen. Det skal være usagt om det datt et eple i hodet på Newton før han fikk denne lyse idéen, men han har innlysende rett.

Prinsippet kan man fint overføre fra fysikkens verden til den psykososiale. Når mennesker kommuniserer med hverandre på den ene eller andre måten, så fører kommunikasjonen til en reaksjon. Gir man et kompliment til et medmenneske, reagerer mottakeren med glede eller rødming. Kanskje begge deler. Slår man et medmenneske i hodet med en stokk, er det også ganske sikkert at det kommer en reaksjon.

Kloke Barbara Gentikow
Et menneske som forsto disse tingene til fulle, var forsker og lærer Barbara Gentikow. Hun underviste på universitetet i Bergen mellom 1992 til 2009. Undertegnede var så heldig å ha henne som foreleser i medievitenskap, og siden traff vi hverandre flere ganger i private sammenhenger på grunn av vårt arbeid for mer fred i verden. Fantastiske Gentikow døde dessverre i fjor etter et kort sykeleie.

Hun rakk heldigvis å gi ut boken ”La oss snakke om krig”. Her lar hun veteraner, soldatmødre, krigsflyktninger og militærnektere komme med sine fortellinger. Helga K. Johannessen er en av de som gjør inntrykk:

”Det er litt rart å ha en krigsskadet sønn når politikerne sier at vi ikke er i krig.”

Boken La oss snakke om krig slipper til viktige stemmer.

Det gjør også Rigmor Flygansvær som skriver følgende i et brev til Kongen:

Jeg har i de siste 15 år levd med frustrasjoner, raseri, fortvilelse, depresjoner, lidelse og håpløshet over min sønns skjebne hvor det ikke eksisterer noen kompetanse for den hjelp han behøver i etterkant av sin innsats for Norge i Saudi-Arabia, Irak og Bosnia.

Flyktningen Wafa R. sitt perspektiv er også verd å få med seg:
”Det er som om Irak har en Berlin-mur midt gjennom alle regioner, byer, landsbyer og ikke minst i folks bevissthet…Det vil ta lang tid å komme over denne delingen.”

Åpne krigssår
Lang tid. Så er det altså derfor ikke alle flyktningene som har rømt kommer fra Syria. Det er åpne krigssår i både Afghanistan og Irak. De trenger ikke akkurat kuler og krutt for å løse sine problemer. Hvis man mener det, er man på et svært lavt refleksjonsnivå.

Dersom flest mulig klodeboere skal ha det godt, er det viktig å tenke systemisk og vise sosialt ansvar. Det handler om gjensidighet og samarbeid for klodens skyld. Det handler om å gå for andre løsninger enn krig. Det vil komme til å kreve mot, for det er kun de modigste menneskene som våger å satse på fred fremfor frykt. Glem ikke Newtons lov om at aksjon er lik reaksjon. Akkurat slik krig mot terror har skapt IS, vil fokus på fred og dialog komme til å skape samhold og fredelig sameksistens. Vi kommer i hvert fall ingen vei om vi ikke prøver.

Årsak til rusavhengighet avslørt?

Snart to millioner mennesker har siden 16. mai trykket «liker» på journalisten og forfatteren Johann Hari sitt innlegg i Huffington Post om rus og avhengighet. Han har tatt for seg et eksperiment på rotter som formet den amerikanske befolkningens kollektive bevissthet i 1980-årene da «Partnership for a Frug-Free America» hyppig kjørte den som reklame.

I eksperimentet putter man en rotte i et bur, alene og med to vannflasker. I den ene er det bare vann, i den andre er det tilsatt heroin eller kokain. Nesten uten unntak vil rotten bli besatt av det narkotika-induserte vannet. Den komme tilbake gang på gang for å ruse seg, helt til den dreper seg selv. Stemmen i reklamen sier:

På trykk i BA lørdag 4. juli.

Bare et narkotikum er så avhengighetsskapende. Ni av ti forskningsrotter vil benytte seg av det. Igjen og igjen, til de dør. Det heter kokain. Og det kan gjøre det samme til deg.

Bygde en rottepark
Allerede et tiår før omtalte reklame, lurte psykologiprofessor Bruce Alexander på hva som ville skje dersom man ga rottene noe mer å gjøre på enn å ta dop. Han bygde Ratpark. Der hadde rottene fargede lekeballer, god rottemat, masse tuneller og ikke minst – venner. Alt en rotte kunne ønske seg. Da disse rottene fikk valget mellom vann og vann med narkotika, var resultatet slående. De fleste av rottene likte ikke vannet tilsatt narkotika, og konsumerte mindre enn en fjerdedel av dopet som de isolerte og ulykkelige rottene gjorde. Ingen av rottene i Ratpark ble sterkt avhengige.

Hari har spurt seg selv om dette bare kunne gjelde rotter, og sammenligner narkomane, amerikanske soldater under Vietnamkrigen med de isolerte, ulykkelige rottene. Rundt 20 prosent av de amerikanske soldatene hadde blitt avhengige av heroin mens de var i Vietnam ifølge et studie publisert i Archives of General Psychiatry. Mange trodde at det ville komme hjem et stort antall narkomane da krigen sluttet, men det skjedde ikke. I følge det samme studiet, sluttet 95 % av soldatene med stoff med det samme de kom hjem, og få måtte på avrusing. De var ikke lenger i et fryktinngytende rottebur, og hadde kommet tilbake til et hyggeligere sted å være.

Avhengighet er tilpasning
Ergo sluttet professor Alexander at de konservative rusmotstanderne hadde tatt feil. Rusavhengighet kommer ikke som en følge av overdrevet festing, svekket moral og avhengighetsskapende kjemikalier. Avhengighet er en tilpasning. Det handler ikke om deg, men om buret du lever i.

Om det ikke også handler om individets evne til å ta frie men samtidig dårlige valg? Joda, men husk at vi er multisystemiske vesen, og at det bak hvert eneste valg ligger en utløsende faktor. Det gjelder å fjerne de negative faktorene om man vil ha et samfunn uten rusavhengighet.

Reklamen som formet amerikansk bevissthet på 1980-tallet:

Serverer media tidenes bløff?

Kikker man vestlig media etter i kortene når det kommer til dekning av terrorisme, vil man om man har et rasjonelt utgangspunkt fort føle seg fortapt. Overskrift etter overskrift sender ut signaler om at de fleste og verste terroristene er muslimske. Hadde det bare vært sant.

I 2010 ble ble artikkelen «All Terrorists are Muslims…Except the 99.6% that Aren’t” publisert, og tallenes tale var klar. I USA stor muslimer mellom 1980 til 2005 bak 6 % av terrorismen, og i Europa kun 0,4 % (mellom 2007-2009). Hvordan kan det da ha seg at media gang på gang påstår at radikal islam er vårt tids største terrortrussel? Blir vi servert tidenes bløff?

Innlegget ble trykket i BA torsdag 15. januar 2015.

Tall fra FBI og Europol

Artikkelforfatteren det vises til, Danois, hentet sine tall fra FBI og EU. “EU Terrorism Situation and Trend Report” ligger tilgjengelig på Europol sine nettsider, og disse er åpne for alle.

Rapporten er velsignende fri for føleri. Det er ikke det at det ikke er lov å uttrykke følelser etter grusomme terroraksjoner som tar uskyldige liv. Jeg gjør det selv jeg. Like lite som jeg liker at barn blir drept av dronefly fra NATO og USA, liker jeg at AUF’ere på Utøya eller skolebarn I Pakistan blir massakrert. Og angrepet mot Charlie Hebdo vekker både følelser av sorg og sinne. Med hvilken rett har terrororganisasjoner, enkeltterrorister eller statsterrorister lov til å holde på som dette? De er alle bare med på å lage en spiral av hat. Samtidig vet våpenprodusenter og leverandører av såkalte sikkerhetsprodukt å gni seg godt I hendene. Det skulle ikke vært lovlig!

Når det er sagt, er det betimelig å etterlyse mer edruelighet i analysene som blir gjort. I den ferskeste statusrapporten fra Europol vedrørende terrorisme i EU, kan man blant annet lese:

«A total of 152 terrorist attacks occurred in five EU Member States. The majority took place in France (63), Spain (33) and the UK (35).1 After an increase in 2012, the number of terrorist attacks in 2013 fell below the number recorded in 2011. As in previous years, the majority of attacks can be attributed to separatist terrorism.»

Separatister står bak mest terror
Det er altså separatister som står bak de fleste terroraksjoner i EU. Separatister ønsker politisk løsrivelse fra en stat, med sikte på å etablere en ny, uavhengig stat for en befolkningsgruppe. Eksempler på slikt kan være baskiske separatister i Spania eller korsikansk terrorisme i Frankrike.

Selvsagt skal terroristene som drepte alle i Paris stå til ansvar for sine avskyelige handlinger. Selvsagt. Det er samtidig viktig at Europas redaktører tar mål av seg til å fremstille fakta om terror på en mer sannferdig måte. Ellers er de med på å skape fordommer av verste sort, og det vil de vel ikke selv om det selger?

Norge - mulighetenes land?

Shakespeare hadde garantert ikke rapporten «Equality of Opportunity: Definitions, Trends, and Interventions» til økonomene Richard Reeves og Isabel Sawhill i tankene da han skrev det verdensberømte skuespillet «Hamlet».

Men han kunne kanskje hatt det. Om man skal leve bra eller ikke, er nemlig i stor grad avhengig av om man er født med en sølvskje i munnen eller ei.

Rapporten ble presentert medio oktober 2014 i USA, men 414 år før ble Shakespeare legendarisk med ordene:

William Shakespeare skrev i år 1600 om “outragous fortune” i Hamlet.

To be, or not to be, that is the question. Whether ’tis nobler in the mind to suffer. The slings and arrows of outrageous fortune, or to take arms against a sea of troubles and by opposing end them.

Outragous fortune. Undersøkelsen fra USA viser at noen har dette. Skamløs lykke. Barn fra fattige familier som får de beste eksamenspapirer og holder seg unna all kriminalitet, kommer til kort i arbeidslivet for selv verstingene i rikmannsfamiliene. Det blir selvsagt ikke bedre av at høyere utdannelse i USA koster en del penger, og at man ofte må være velsignet med enten raketter i beina eller andre særskilte evner for å komme i nærheten av et stipend.

Bor vi ikke i USA sier du? Jo, som tidligere lærer i geografi, har jeg fått med meg det. Vi bor i Norge. Landet hvor de blåblå nå ikke bare har det travelt med å knuse velferdssamfunnet, men også øke forskjellene mellom de rike og fattige. Fremtiden for de som spiser barnegrøt med edelt metall skal om mulig sikres bedre enn den har blitt – være seg virkemidler som fravær av formueskatt og arveavgift eller nullskatting.

Og for all del – barna til uføre bør ikke være til byrde. Hvordan skal det da gå med skjortesnippene som Rimi-Hagen for presset i London? Eller helsen til John Fredriksen som blir syk av å tenke på sitt ansvar som medmenneske i det store spleiselaget som nasjonen Norge er tuftet på? Nei – la de uføre tenke gjennom hvilke sytepaver de er. Når livet blir kjipt nok, drives de ut i arbeid helt av seg selv.

Det er godt det snart er jul, for da kan man bruke høytiden som unnskyldning for å tro på sprøyt. Kanskje kan noen foreldre hjelpes ut i arbeid, og ting vil gå bedre. Noen. For langt de fleste er det likevel slik at behovet for trygd er langt mer sammensatt og komplisert enn mangel på arbeidslyst. Våkn opp Erna!

Hykleriet i Ukraina

5. mars ble det på Youtube lagt ut et lydopptak av en samtale mellom den estlandske utenriksministeren Urmas Paet og Catherine Ashton, medlem av Europakommisjonen siden 2008. I samtalen kommer det frem at snikskytterne som skjøt og drepte demonstranter og politi, var betalt av ny-nazister.

Ikke like ensidig
Christian Tybring-Gjedde (FrP) ser i motsetning til vår utenriksminister Børge Brende ut til å ha tatt seg bolle og to, og er ikke like ensidig i sin fordømming av Russland sin rolle. Ikke at ikke Putin fortjener kritikk, men hvem er det NATO og USA driver og rister lanker med? Det er på tide å presentere en tredje løsning. I følge den svenske historikeren og forfatteren Åsa Linderborg, er det som skjer i Ukraina ikke noe annet enn skandaløst hykleri. I Aftonbladet kunne man 4. mars blant annet lese følgende:

Jag er ingen putinista och kommer aldrig att bli. Mina sympatier ligger hos den ryska vänsteroppositionen. Den som med högermannen Putins goda minne i dagarna fängslas för saker som är langt djärvare än att spela elgitarr i en kyrka. Men när Putin jämförs med Hitler, blir jag beklämd över historieløsheten. Det är en skymf (krenkelse) mot Tredje rikets alla miljoner offer, varav många dog just i Ukrania i massakrer som Svoboda hyller som sitt historiske arv.

Helt åpent ny-nazister
Partiet Svoboda som nå har tunge ministerposter, var inntil nylig et åpent, nazistisk parti. I deres verden er det ikke plass for hverken homoseksuelle, russere eller jøder. De var Svoboda som med fysisk makt stoppet gayparaden i Kiev i 2012, og det er Svoboda som nå får assistanse fra svenske ny-nazister for å beholde sin makt. Det er litt av noen krefter USA og NATO ber oss om å være nyttige idioter for. Tybring-Gjedde sa dette til Klassekampen 7. mars:

Jeg reagerer på den kraftige og kategoriske fordømmelsen av Putin. Jeg vil ikke angripe min egen regjering, men det må gå an å se at han står overfor et veldig vanskelig dilemma her.

Historiker Linderborg etterlyser en tredje løsning, ikke ideer om et tredje rike. Skjermdump av Aftonbladet.

Det skjer neppe med det første at undertegnede atter er enig med Tybring-Gjedde om noe, men det går virkelig ikke an å holde med noen i dette stormaktsspillet. Verken EU, Svoboda, Russland, brunskjorter, Putin, NATO eller USA står til eksamen. For å unngå en ny kald krig, må det komme et tredje alternativ på bordet.

Det må være et alternativ som ikke kompromisser med verken folkeretten eller fascismen, men respekterer at demokratiet må bygges nedenfra og av folkeflertallet. Først da foreligger de premissene som er nødvendige for å sikre det ukrainske folk fred og frihet.

Å tilgi voldtekt

Året 2009 ble norske Monika Kørra kidnappet og voldtatt i USA. Snaue fire år etterpå står hun frem i både amerikansk og norsk media og forteller at hun har tilgitt de som utsatte henne for ugjerningen. Det er godt gjort. Ikke bare var overfallsvoldtekten av det særdeles grove slaget, men det er kun en av gjerningsmennene som i ettertid har vist noen form for anger.

Har man litt av barnetroen intakt, så vet man at det ligger storhet i Monika sin handling. Det må likevel ikke bli slik at hennes måte skal være regelen for alle. Blir man utsatt for et traume av denne sorten, er det i bunn og grunn umulig å vite hvordan det til syvende og sist går med verken den utsatte sin mentale helse eller evne til å absolvere. Det er dessuten snudd fullstendig på hodet om man skal begynne å gi voldtekstutsatte terningkast alt etter hvor flinke de er til å benåde.

At Monika klarte det, skal hun selvsagt ikke kritiseres for. Bra for henne. Samtidig er det soleklart at det i hennes sak var omstendigheter i etterkant av forbrytelsen som ikke er vanlig i Norge. Ikke bare anmeldte hun saken, men hun ble også trodd. To av voldtektsforbryterne fikk livsvarig fengsel, mens den tredje fikk 25 år.

Dette er milevis unna norsk praksis. Strafferammen gir rom for å dømme opp til 21 år, men domstolene gir likevel bare brøkdelen av det de kan i straff. Om ikke de frikjenner. Det skjer også ofte. Det gir selvsagt de voldtektsutsatte mange ekstra belastninger. Vil de treffe på voldtektsforbryteren igjen? Risikerer de da å oppleve noe like grusomt? Vil det hevnes at de vågde å gå til anmeldelse?

Når mange slike og lignende spørsmål kverner rundt i hodet, er det ikke så lett å finne frem til den plassen av hjertet hvor tilgivelsen sitter. Man har nok med seg selv. Når man i tillegg vet at det ikke er prioritert å gi voldtektutsatte systematisk oppfølgingshjelp, så gir det et dystert helhetsbilde. Man har nok med seg selv fordi man er overlatt til seg selv.

Monika hadde anledning til å bearbeide den vonde opplevelsen ved å bli med i et statlig program for voldtektsofre som het «Victim offender meditiation». I USA ser man altså ut til å ha forstått to viktige ting – både at voldtekt er en alvorlig forbrytelse, og at utsatte trenger oppfølging fra det offentlige. Ville vi opplevd at flere klarte å tilgi om dette ble implementert i vårt eget samfunn? Kanskje. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å forebygge vold gjennom undervisning i grunnskolen, og deretter være konsekvente ovenfor dem som ikke har forstått grensene.

Afghanistan en glemt sak?

Allerede 19. Juli i 2010, gikk det frem av et hemmelig dokument at utenlandske styrker skal ut av Afghanistan innen 2014. Daværende utenriksminister Støre mente at opplysningene som stammet fra lekkasjen berodde på en misforståelse. I dag vet vi bedre.

ISAF (International Security Assistance Force) skal nemlig ut innen 2014, og det er ikke snakk om noen misforståelse som helst.

Kvinneundertrykkende president
Høsten 2012 avsluttet Norge sitt engasjement i Faryab-provinsen. Innsatsen har fra da vært konsentrert om Kabul og Mazar-i-Sharif. I april i fjor sa Støre sin etterfølger, Barth Eide, følgende til NRK:

– Nå er det omtrent 550 norske soldater i landet. Fra neste år ser jeg for meg at det er 200 færre. Hele ISAF-styrken skal ut av Afghanistan i 2014, så det vi gjør er i tråd med ISAFs planer.

For de av oss som hele tiden har ment at det var feil å være med på invasjon av Afghanistan, er ikke tilbaketrekkingen i seg selv sørgelig. Sånn sett er det greit at Støre og Barth Eide har snakket mot hverandre. Vissheten om at afghanere i mange provinser har fått det mye verre takket være vestlig innblanding, er verre. At landet med de mange fjell i tillegg blir overlatt til seg selv og den korrupte og kvinneundertrykkende presidenten Karzai, gjør om mulig saken enda verre.

Veteranenes psykiske helse
I Norge har Forsvarsdepartementet gitt Forsvarets sanitet i oppdrag å undersøke norske Afghanistan-veteraners psykiske helse. På Forsvarets sider har man lagt ut rapport om problemstillingen, og en konkluderer med at et flertall av dem klarer seg helt fint. Det er likevel alarmerende at så mye som sju prosent sier at de har psykiske plager. I undersøkelsene har man konsentrert seg om soldater som har vært hjemme i fire år. Vi vet altså på ingen måte enda hva sluttregningen blir i form av seinskader som enda kan oppstå og traumebehandling – eventuelt manglende traumebehandling. I tillegg, er det fremdeles en rekke soldater som ikke er undersøkt.

Flere har allerede stått frem og påpeker at de får for dårlig oppfølging. Ikke bare må de leve med at det er mange som med god grunn er kritiske til hva de har gjort, men de risikerer også å bli stemplet som illojale bråkmakere. Sinte og desillusjonerte veteraner, vil måtte leve videre med sine vanskelige tanker uten et godt, utbygget hjelpeapparat. Nettopp derfor skal da også selvmordsraten blant dem være svært høy.

Krigsprofitører
Det å gå inn i Afghanistan som del av en imperialistisk militærorganisasjon som ISAF er, gir ikke gevinst for andre enn dem som tjener store penger. Og de er det mange av. Bush og Obama har begge flust med finansvenner som i dag sitter svært godt i det takket være invasjonen. Dette dreier seg dog ikke bare om supermakten USA. Også norske våpenprodusenter har tjent store summer på å spekulere i krig og elendighet, blant annet ved å utstyre de omstridte droneflyene.

I 1997 brøt samarbeidet mellom UNOCAL og Taliban sammen. Det var katastrofalt for profittjagende, vestlige oljeselskap som ønsket å bygge et trans-afghansk oljerør gjennom landet. Det kunne sikret olje-uavhengighet fra Russland og store inntekter. Vi må ikke glemme at det var dette som var grunnlaget for bombe Afghanistan tilbake til steinalderen. Vi må heller ikke glemme alle de sivile der som har måttet betale prisen, og som må fortsette å gjøre det i lang tid fremover.

Da må andre enn Karzai styre hvor pengene landet får i bistand ender opp, ellers vil vi bare fortsatt ha med et folk å gjøre som blir underkuet og lurt.

JUDITH MIRKINSON: Valget i USA et sirkus


Onsdag 14. november kan man på rådhuset i Bergen fra klokken 1800 høre Judith Mirkinson fra USA fortelle om den amerikanske valgkampen. Hennes betraktninger kommer neppe til å ligne på noe annet som nordmenn flest har sett i uken som har gått. Hun stemte nemlig verken på Demokratene eller Republikanerne.

Som deltaker i Occupy Oakland, har hun tatt et standpunkt mot det bestående. Myndighetene svarte med å sende opprørspoliti på demonstrantene, og bare på den enkeltstående datoen 28. januar, ble eksempelvis 200 mennesker arrestert.

Hun har også bånd til Freedom Road som har direkte tilknytning til Occupy Wall Street. Tirsdag 13. desember i fjor var amerikanske Dennis O’Neil fra samme organisasjon i Tromsø, for å blant annet fortelle om den økende klassebevisstheten i hans hjemland. Det burde ikke være en overraskelse at ting er i emning, for stadig flere i USA lever under fattigdomsgrensen. Det står i grell kontrast til hva valgkampstrategene vil ha folk til å la seg overbevise av.

Kvart fjerde år vert amerikanarane fortalde at valet er høgdepunktet i demokratiet vårt, nei, det ypparste i uttrykket for demokrati i verda! Kommentariatet vil kommentera, milliardane vil fløyma, og kandidatane vil kjempa mot einannan og drukna oss med form over innhald.

Ordene er ført i penn av Mirkinson, og hun skrev dem før hun visste hvem som vant presidentvalget i USA. Hun skriver videre:

Det er essensielt at veljarane trur dei har eit reelt val og ei røyst i kva slags regjering vi skal få. Dei må tru at det å røysta kvart fjerde år på eit av dei to store partia kan gjera ein skilnad.
New York Times, som alltid prøver å gje tyngd til sirkuset, klagar: «Dei viktige sakene vil ikkje verta snakka om, ingen løysingar vil verta gjevne.» Men førestillinga må halda fram.

I følge Mirkinson må radikale venstrefolk som går i hi hvert fjerde år når det er valg for å melde seg til tjeneste hos Demokratene, ta deler av skylden for hennes misnøye. Grønne politikere står det ikke mye bedre til med. Da det gikk ad undas med Al Gore, mistet det amerikanske folket ikke bare troen på ham, men også på Ralph Nader og Green Party. Selv ikke orkanen ”Frankenstorm” som nylig herjet, fikk ristet særlig liv i politikere med miljøbevissthet.

Nå er det et faktum at Obama er valgt for fire nye år. Det er å håpe at bergensere som er interessert i å få med seg mer enn hva mainstreammedia presenterer, kjenner sin besøkelsestid og finner veien til rådhuset.

  • Arrangør: Rødt Bergen og Tidsskriftet Rødt!
  • Inngang: Gratis
  • Påmelding på Facebook.

Iran skal angripes innen juni 2013


Israel og statsminister Netanyahu har ved flere anledninger raslet med sabelen, og gitt uttrykk for at de ønsker å angripe Iran. I september kommer Obama i følge den israelske tv-kanalen Chanell 10, til å love Netanyahu å angripe Iran innen juni 2013.

Riktignok sies det at angrepet bare kommer om ikke forhandlinger med Iran fører frem. Møtet som finner sted neste måned, bør likevel vekke bekymring. Nå er det altså duket for en ny, blodig og urettferdig krig. Vi vet alle hvem de største taperne kommer til å bli – og det er folket i Iran.

Mange vil med rette påpeke at myndighetene og presteskapet i Iran bryter menneskeretttigheter like ofte som andre drar på butikken for å kjøpe doruller eller melk. Ingen bør likevel innbille seg at det blir slutt på steining av kvinner eller forfølgelse av homofile menn selv om Iran bombes sønder og sammen. Se bare til Afghanistan. Om det ikke er at Taliban bruker større og større bomber som er problematisk, så er den USA-støttede presidenten Karzai og hans kumpaner så korrupte, at folket ikke vet sin arme råd.

Pikebarn får ikke gå på skole, kvinner behandles fortsatt verre enn dyr, og folk flest bor primitivt og uten tilgang på innlagt strøm eller vann. Dette er realiteten.

Derfor kan man like så godt tie stille om militær intervensjon på humanitært grunnlag. Det eksisterer ikke. Skal man jobbe for å frigjøre Iran, får man lytte til folket der. Har du hørt noen av dem be om at de vil ha bomber i sine hoder?