Viser arkivet for stikkord utøya

Pas plus! Aldri mer!

Skuddene i Paris som på grusomt vis drepte tolv mennesker, hadde omtrent ikke stilnet før det flommet med muslimhat i sosiale medier. Folk hadde det tydeligvis travelt med å være nyttige idioter for IS.

For la det ikke være tvil. IS og alle andre ekstremister i verden, søker ikke konstruktive løsninger. De søker sterkere polarisering og mer faenskap. Det er det terrorisme er. Faenskap. IS må gjerne kalle seg selv for religiøse om de vil, men da spotter de fundamentet som religionen er tuftet på. Kjærlighet. Jovisst står det masse sprøyt i både Koranen og Bibelen, men de aller fleste kristne og muslimer ønsker fred, ro, harmoni og kjærlighet. De vil ha et godt liv, ikke blodbad og helvete.

Men idioter er jevnt fordelt på vår jordklode, og flere ser ut til å tenke at blodbad skal det bli. Etter terroraksjonen mot satiremagasinet Charlie Hebdo, ble flere moskeer i Frankrike angrepet. I Le Mans ble det kastet øvelsesgranater mot en moské, i Villefranche utenfor Lyon gikk det av en eksplosjon i nærheten av en moské, og onsdag 7. januar ble det avfyrt to skudd mot et muslimsk bønnerom i Port-la-Nouvelle sør i Frankrike.

Forsiden til Charlie Hebdo september 2012.

Det paradoksale er at de døde ikke ville hatt noen som helst relasjon til disse bøllene. Ta for eksempel sjefredaktør i Charlie Hebdo, Gerard Biard (55), som var i London da hans kolleger så tragisk døde. Han er også talsperson for organisasjonen «Zeromacho», som består av menn mot prostitusjon. Kan man komme lenger fra verdikonservative idioter som esker å tenke i båser og handle etter tragiske mannsidealer? Neppe.

- Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise, sa Helle Gannestad etter massakren på Utøya. Vi hadde en statsminister som lovde at vi som nasjon skulle møte hendelsen med mer åpenhet. Det motsatte av hat. Verken Gannestad eller Stoltenberg fikk det helt som de ville, men det betyr ikke at vi skal slutte å drømme og håpe. Det bringer meg til Madeleine Shultz som skrev i Dagbladet 8. januar:

«Det franske, satiriske tidskriftet Charlie Hebdo holdt ytringsfriheten høyt hevet, men i bunnen lå det et budskap om respekt for menneskeverdet som gikk på tvers av tro og holdninger.»

Ut fra et prinsipp om nettopp respekt for menneskeverd på tvers av religioner og tro, tar jeg derfor et tydelig standpunkt. Akkurat som jeg gjorde 22. juli 2011. «Pas plus»! Aldri mer! I dag heter også jeg Charlie. Je suis Charlie. Lørdag 10. januar klokken 14, håper jeg å se mange ved den blå steinen i Bergen som føler det på samme måte. La oss vise hvem vi er og hva vi står for, og la oss minne ofrene fra Paris.

Utsatt og utstøtt

Hun gråt da hun sa det til oss.
- Han tok et av mitt kjæreste og tryggeste barndomsminne fra meg. Jeg kommer til å oppfordre min datter til å reise til Utøya så snart hun blir gammel nok. Det blir likevel ikke det samme som da jeg selv reiste dit.

Tre venninner satt sammen. Det var rom for å snakke ut om vanskelige ting. Tryggheten som omfavnet oss kom i kraft av respekten og kjærligheten vi følte for hverandre.

Vi gikk i rosetog for å vise verden at vi sto sammen og vendte ryggen til det høyreekstreme hatet. Det er det mange som ser ut til å ha glemt.

Hun avslørte at hun ikke hadde hatt et sånt sammenbrudd før nå. Sammenbrudd eller gjennombrudd? Det kommer litt an på hvordan man ser det. Det er jo visselig et gjennombrudd å våge å vise at man trenger trøst. Ordene som passerte hennes munn kom fra lepper som først to år etter terroren på Utøya fant styrke til å be om støtte og forståelse. Hun hadde mistet flere av sine kjente og kjære.

- Jeg forstår det ikke, hikstet hun.
- Kan ikke folk heller ta Ap eller AUF for andre politiske saker? Må det være dette?

Det var som om hun mente at tragedien ikke handlet om politikk. Men selvfølgelig gjør den det. Den handler om en høyreekstrem, umenneskelig terrorist som lo selv da han henrettet selv barn under femten år. Han som lo som hadde fått vår venninne til å gråte.

Undertegnede er selv ikke medlem av Ap. Undertegnede har faktisk ved flere anledninger servert politisk kritikk av den rød-grønne regjeringen så det har gjallet og kommer nok til å fortsette med det. Det var og er likevel lett å forstå min venninne. Om hun så hadde vært medlem av FrP og dette skjedde på FpU sin sommerleir, hadde jeg vendt ryggen til dem som i ettertid hadde angrepet ofrene.

De er utsatt for terror. Utsatt og i ettertid av mange utstøtt. Gi ikke terroristen flere fjær i hatten nå. Han har visselig fått mange nok.

Den pinlige terrordebatten


Nyheten om at en mann er dømt for å sende en drapstrussel til Eskil Pedersen (AUF), har atter satt i gang debatt om Pedersen egner seg til å være leder for sitt ungdomsparti eller ei.

Politikere og andre samfunnsdebattanter får i media god plass når de i kritiske ordelag beskriver Pedersen eller andre som på en eller annen måte var knyttet til tragedien på Utøya eller i regjeringskvartalet. Pedersen skal være både egoistisk og kujonaktig som flyktet fra dødsøya uten å ta med seg flere i båten. Hadde bare medisinere og psykologer fått slippe til i like stor grad.

Hjernens fryktrespons
Når man opplever et traume, så handler mennesker flest instinktivt. Dette handler om en struktur i hjernen som kalles for amygdala (gresk for mandel), som automatisk slår seg på i situasjoner som er livsfarlige eller kritiske på andre måter. Denne kommuniserer med tre forskjellige regioner i hjernen som produserer forskjellige komponenter av fryktresponsen. Den som påvirker autonome responser, kalles for letaral hypothalamus. Det er letaral hypothalamus som får personer i kritiske livssituasjoner til å enten flykte eller kjempe.

Dette er kompliserte ord, men skal man være så travelt opptatt med å dømme mennesker som har vært i en livsfarlig situasjon, får man ærlig talt prøve å sette seg inn i hvordan hjernen fungerer. Det er eksempelvis viktig å vite hva autonom respons betyr. Det har seg nemlig slik at letaral hypothalamus består av nerveceller og utløpere som ikke er under innflytelse av den bevisste vilje. Ergo blir det meningsløst å knytte lederegenskaper opp til hvordan hjernen fungerer i alarmberedskap.

Hva som skal til for at man flykter eller kjemper, finnes det ikke noe konstant fasitsvar på. Et menneske kan i nødverge gå til motangrep, og i en annen situasjon bare legge seg i fosterstilling og gjøre seg selv minst mulig. Det er heller ikke slik at et menneske som i en farlig situasjon har lagt seg i en fosterstilling, alltid vil gjøre det. Man kan rett og slett ikke konkludere bestemt verken på den ene eller andre måten.

Trygve Bratteli i konsentrasjonsleir
Til sammenligning kan man se på hva som skjedde med Trygve Bratteli (Ap), mannen som av mange blir kategorisert som den beste politikeren Norge har hatt. Han var under andre verdenskrig fange i konsentrasjonsleirene Sachsenhausen, Natzweiler og Dautmergen, og måtte fra dag til dag utføre handlinger som av de minst forståelsesfulle ville blitt kategorisert som kujonaktige for å overleve. Spørsmålet er hvor lenge hadde han overlevd om han hadde knyttet neven og reist bust mot fangevokterne.

Mannen som ble funnet døende i en likhaug 5. april 1945 av Røde Kors-hjelpere, reiste seg ikke bare til å bli en leder for nasjonen sin, han sørget også for å nasjonalisere oljerikdommene. Miljømessig er dette selvsagt ikke bare rosverdig, men han viste seg uansett hva å være en handlekraftig og visjonær leder. Det at hjernens alarmsenter i sin tid hadde kommandert ham til å bruke flukt fremfor kamp som overlevelsesmekanisme, tok ikke fra ham dette.

Nå må ikke ovenstående oppfattes som en lang forsvarstale for Ap, Eskil Pedersen og AUF.

Norges våpenhandel, gigantiske finansplasseringer i svært tvilsomme fond, misbruk av klimakvoter og håndtering av eldre- og skolepolitikk er alt til å rive seg i håret av.

Det er slike tema som bør spille inn når man skal bedømme om man har dårlig ledelse eller ei, ikke at en ikke oppførte seg som en amerikansk actionhelt i en situasjon som var preget av dødsangst og panikk. Fremveksten av ny-nazisme og fascisme bør i så tilfelle bekymre mer.

Virkeligheten sank inn


De som kjenner meg, vet at jeg ikke er født med en spesielt godt, utviklet stedsans. Ei heller forstår jeg hvor bygninger ligger hvis noen bare viser meg et kart. Det var dette som gjorde at jeg havnet på et hotell under Rødts landsmøte som lå like ved tinghuset hvor rettssaken mot terroristen som drepte 77 mennesker pågår.

Utsikten på hotellrommets vindu holdt på å slå pusten ut av meg da jeg dro gardinene til side. Disse merkverdige skjermbrettene som står utenfor hovedinngangen til bygningen rett over gaten, hadde jeg sett før. Men hvor?

Så begynte det å demre. Jeg hadde sett bilder av dem i VG. De var satt opp for å beskytte etterlatte og ofre som må vitne mot nysgjerrige folk og presse, men sikkert også satt opp med tanke på at eventuelle snikskyttere kunne ligge et sted i nærheten og vente. En politimann fra beredskapstroppen dukket opp under hotellvinduet mitt. Virkeligheten sank inn.

For det er noe annet å være der. Se plassen hvor Rettssaken med stor r foregår. Det gikk frysninger nedover ryggen min. For en grusom og kald mann. I en restaurant like unna, satt flere partikamerater og spiste. Det var fredag, og før ankomst hadde det virket fristende å gå dit. Nå virket det bare feil. Å være så nær dette sentrum for død og sorg, tok alt av humør.

Alene på hotellrommet. Ble sittende på sengekanten for meg selv og tenke etter å ha sjekket innboksen på PC’en. Jeg kunne kjenne smerten til alle de som hadde gått ut og inn av dørene til tinghuset den siste tiden. Fortvilelse. Savn. Sinne. Skulle virkelig ønske jeg kunne vist min støtte i form av nonverbale gester. En god klem. Et klapp på skulderen. En tåre i ren medfølelse. Men de var der ikke nå. Det hadde blitt kveld, og gatene var så og si tomme.

Det er noe annet å se ting på tv enn å være der selv. En har kanskje lett for å glemme det. Tomhet. Det blir som å se en film hvor man kan føle en hel del, men likevel ikke fatter helheten. Distansen som blir skapt mellom budbringer og mottaker via tv-sendinger, skaper et tomrom og en følelse av utilstrekkelighet. Å være medmenneske handler nemlig om å mye mer enn å sitte hjemme i sin egen stue og uttrykke at man forstår.

Å være medmenneske betyr at man kan våge å sitte alene på et hotellrom midt i Oslo og gråte helt for seg selv, fordi det gjør så innmari vondt å tenke på alle de som ikke kommer til å finne trøst i hverken ord eller gode gjerninger på lange tider enda. Jeg vil for all tid sette av en liten plass i mitt hjerte til alle dem det måtte gjelde.

Måtte 2012 bli bedre


VG får ha meg unnskyldt som bruker dette bildet i bloggen min, men sorgen som hele Norge følte etter terroren i Oslo og på Utøya er det ikke copyright på. Med unntak av noen få og forskrudde mennesker, kjente vi alle på følelser som sjokk, lammelse og tristhet. Noen hadde frarøvet vår nasjon sin uskyld for evig tid.

Så dukket Stine Renate Håheim opp. «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen», sa hun. Før kritikken mot regjeringen begynte å hagle, klarte vi å gjøre som Håheim sa. Mennesker i hele vårt langstrakte land samlet seg i rose- og fakkeltog, og markerte samtidig stille men tydelig at vi sto sammen mot hatet.

2011 var dog ikke bare skjebnesvangert for Norge. Den arabiske våren og drapene på Osama Bin Laden og Gaddafi var med på å gjøre året til et mer blodig enn man hadde håpet på. Forhåpentligvis vil disse hendelsene føre med seg gode ting på sikt, men i mellomtiden treneres tingene av kapitalister som tjener på kaos og undertrykking. Det er ikke rart om man gjør seg noen tanker.

Måtte vi i løpet av 2012 klare å vise at vi ikke gjør skam på Håheim sine enkle og vakre ord. Måtte flest mulig land få oppleve folkemakt og kjærlighet fremfor kapitalmakt og kulde. Måtte vi alle få et riktig godt nyttår.

Tilregnelig eller ikke?


Så er det klart. Mannen som hele Norge hater, er diagnostisert som utilregnelig av rettspsykiaterne. Sier retten seg enig, kan man ikke dømme ham til fengselsstraff. Om det skjer, så vil han hvert tredje år vurderes av fagfolk. Ved en eventuell forlengeling, legges den opprinnelige dommen til grunn. Det blir ikke en ny rettssak om ham blir erkjent frisk og ikke lenger ansees som en fare for sine omgivelser.

Men brems nå litt. Er det slik at hele Norge hater ham? Det virker da virkelig ikke slik om man kikker i kommentarfeltene til forskjellige nettaviser eller ser hva folk presterer å lire av seg i sosiale media som Facebook.

Det er dessverre ikke bare i Norge at fremmedhat har fått godt fotfeste. Videoen nedenfor har de siste dagene skapt stor debatt i Storbritannia:

Iver Aastebøl, leder i Rød Ungdom, kaller det for skitten og blankpusset rasisme. Kikker man på kommentarfeltet under videoen på Youtube sine sider, finner man mange som ikke deler Astebøl sitt synspunkt. Det er grunn til å bli bekymret. Senest for to dager siden kunne VG komme med urovekkende fakta i en annen tragisk drapssak knyttet til rasisme.

Nettspor aldri undersøkt
Mannen fra Oppdal som drepte Mahmed J. Shirwac i 2008, var på samme nettsteder som Behring Breivik. Han ble dømt til tvungent psykisk helsevern fordi han ble erkjent psykotisk. At vedkommende i lang til hadde kommet med hatefulle ytringer på høyreekstreme nettsider, og sogar forhåndsvarslet om at han ønsket å drepe muslimer, ble ikke vektlagt. Nettsporene han hadde lagt fra seg, ble aldri undersøkt grundig.

Det er ille nok at tragedien på Utøya hypotetisk sett kunne vært unngått om mannen fra Oppdal hadde blitt gått grundigere etter i sømmene. Det som i grunnen er enda verre, er hva rettsapparatet signaliserer. Om du går hen og begår et hatdrap på rasistisk grunnlag, så er du sinnsyk. De miljøene som har vært med på å fyre opp under de fatale handlingene, stilles ikke til ansvar. Det er et angrep på ytringsfriheten.

Det omtalte kommentarfeltet på Youtube er nå oppe i vel 130.000 svar. Det er ingen overdrivelse at omtrent halvparten av dem skriver støtteerklæringer til rasisten. Se selv hva flere har klart å lire av seg det siste minuttet:

@haza942 Racist? She isnt racist, shes just stating fact you thick cunt.

you need to know british history before you comment, this goes for everyone.

shes only speaking the truth, immigration like this in England is a historic change for worse not for the better and has never happened in are overall history before.

@alainvig We all know that Africans live naked like animals in the forest, ate worms, smell very bad.

@mymail2005 She is absolutely right. Very brave Woman.

Disse reinspikka rasistene vet en ting de nå. De vet at om de dreper en med ikke-vestlig bakgrunn eller andre som er for et multikulturelt samfunn, så er det gode muligheter for å bli erkjent strafferettslig utilregnelig. Det betyr blant annet at de slipper unna økonomisk ansvar for de etterlatte.

Det er andre gang jeg spør på under en uke: Er dette greit?

Humanisme viktig etter Utøya


Det buldrer godt i diverse fjernsynsapparater når visse politikere uttrykker at ytringsfriheten står i fare for å bli kneblet etter 22. juli. Radioapparatene tar også større plass enn de pleier når de kringkaster meningene til Robert Wright fra KrF Oslo. Han mener at vi ville våget å diskutere etnisk delte skoleklasser i Norge om det ikke hadde vært for Utøya.

Det er ikke først og fremst som politiker man bør reagere på slike utsagn. Det er som medmenneske. Mangler man et humanistisk grunnsyn, er det mange viktige perspektiv man ikke klarer å se. Det var nettopp et slikt grunnsyn som gjorde at min rolle som politiker ble tilsidesatt for rollen som medmenneske på et politisk møte.

En AUF’er som mistet flere av sine aller nærmeste venner, blant andre Tore Eikeland, satt der. Hun så ut til å klare seg bra de gangene hun tok ordet, og hun sa mye fornuftig. Nesten ti år som ansatt miljøterapeut i barnevernet, gjorde imidlertid at jeg fulgte ekstra godt med henne. Mennesker som har blitt utsatt for så stor sorg, trenger mer enn noen måneder på å komme seg.

Hun forsto det nok, for hun kikket flere ganger tilbake på meg. Hun visste intuitivt at mine blikk ikke betydde at jeg var uhøflig, men at jeg brydde meg. Da hun etter en stund ble blank i øynene og bøyde nakken, var det vondt å se på. Hun hadde noen like ved seg som trøstet henne litt, men ingen sa noe. Det var derfor selvsagt at jeg etter møtet forsikret henne om at hun hadde vært fantastisk flink, og at det hun hadde sagt hadde gjort veldig inntrykk. Hun smilte tappert.

Filosofen Voltaire hadde rett
Nestekjærlig medmenneskelighet er mye viktigere enn å stå på barrikadene for at man må få bruke ytringsfriheten så hatefullt man bare klarer. Forfatteren Evelyn Beatrice Hall sammenfattet filosofen Voltaire sin holdning med ordene: «Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem». Dette er selvsagt et edelt prinsipp, men man skal ikke glemme at Voltaire også sa «Jorden har større behov for å bli dyrket enn for å bli fuktet med blod».

Å avskaffe ytringsfriheten, er totalt uaktuelt og samtidig farlig. Historien har vist oss mange nok eksempler på hva som skjer når land blir dominert via sensur og tyranni. Samtidig må det få være lov til å anmode om at de som har stått for de mest hatefulle ytringene i Norge de siste tiårene, roer seg ned noen hakk. Det å ha lov til å anmode om å utvise mer humanitet og romslighet, springer nemlig også ut fra ytringsfrihetens kjernepremiss; absolutt alle skal ha lov til å mene og si det de vil. Det innbefatter dem som tror på samhørighet og harmoni, ikke bare de som forfekter andre ting.

Norge må ha terapi


Norge ble en nasjon i sorg etter de forferdelige handlingene til Behring Breivik den 22. juli. Nå trenger nasjonen terapi for å lege sårene, men det ser ut som om akkurat den prosessen kommer til å bli både tung og komplisert.

Årsaken til at man kan konkludere slik, finner man hvis man leser og hører hva diverse bedrevitere uttrykker i ymse media for tiden. En hel del ser nemlig ut til å mene at en ikke skal snakke eller skrive om det som har skjedd, for da gir man Behring Breivik akkurat det mannen vil ha. Dette er et farlig og dårlig standpunkt.

Sorg en naturlig prosess
Tenk deg selv at du opplevde at noen drepte ditt barn. Tenk deg i tillegg å få den beskjeden at du ikke burde vie det så mye oppmerksomhet, for det ville bare falle drapsmannen til fordel. Hvor ble retten til å bearbeide traumet man har opplevd av?

Etter sterke opplevelser som et dødsfall representerer, er sjokk, uvirkelighet og benektelse sentrale ord. Deretter dukker gjerne apati og forvirring opp. Etter en stund er det uunngåelig at sinne blusser opp. Når sinnet har lagt seg, kommer en mer dypereliggende sorg frem. Selv om man prøver å fortsette på sitt liv og delta i vanlige, hverdagslige aktiviteter, kan man plutselig finne seg selv i å gråte eller føle nedstemthet. Dette som er nevnt er bare bestanddeler i den innledende, akutte fasen.

I den neste fasen, vil andre reaksjoner bli mer tydelige. Man har innsett tapet av sin kjære, og blir gjerne redd for å miste flere. Søvnvansker, sinne, savn, lengsel, tristhet, selvbebreidelser, uro og konsentrasjonsvansker slår inn, og manifisterer seg gjerne i fysiske smerter. For mange kan det nå være et sjakktrekk å oppsøke profesjonell hjelp, for ellers kan man bli sittende fast i sorgen og ikke komme seg videre.

Hvordan best mulig møte sorgen
Den beste måten en kan møte sørgende på, er vise tydelig og god støtte. Det skjer blant annet ved å opprettholde trygge og stabile rammer i hverdagen som jobb eller skole, men også ved åpen kommunikasjon. En god terapeut vet disse tingene, og gjør det som er i sin makt for å få det til.

Hvis det skal bli slik at en ikke skal ha lov til å snakke om hva som skjedde på Utøya, vil nasjonen aldri klare å gjøre tapet virkelig. Da vil nasjonen Norge heller ikke bli i stand til å mestre tapet. Norge trenger å bearbeide følelser og tanker. Norge trenger å bli hel igjen. For at det skal skje, må kommunikasjonen rundt Utøya få være så fri og åpen som mulig.

Norge trenger terapi. Da må nasjonen få den tid og det rom som er nødvendig for at den skal heles.

Er dette greit?

Oppgjørets time


Siden 22. juli har flere personer snakket til meg i det offentlige rom fordi de ønsker å drøfte 22. juli. Når man er politiker, er slike henvendelser velkommen. Det som imidlertid ikke er like velkomment, er at stadig flere gir uttrykk for at de forstår terroristen Anders Behring Breivik.

Nå har nestformann i FrP, Per Sandberg, føyd seg inn i den rekken som man helst ikke vil stå i; rekken med mennesker som etter 22. juli har kommet med totalt uholdbare uttalelser. Han beklager i ettertid at han har beskyldt Ap for å så til de grader spille på offerrollen etter tidenes terroranslag på norsk jord.

Sandberg må gjerne si unnskyld, for med sin uttalelse avslørte han en helt grunnleggende mangel på respekt for andre menneskers sorg.

Siden 2009 har en blogger som kaller seg for Hildegunn forlystet mange som farter rundt på norske nettsteder i jakten på underholdende lesning. Damen presenterte seg som FrP’er med stor skepsis ovenfor innvandrere og sosialister/kommunister. Det pleide ikke å ta lang tid før lesere forsto at det bare var satire, og at Hildegunn ikke var en ekte FrP-blogger. Likevel var det noen som lot seg begeistre av hennes vanvittige uttalelser, og som lirte av seg fremmed- og kommunismehat som gikk selv Hildegunn en høy gang. Nedenfor kan man selv se hva “hun” skrev tre måneder før terrorangrepene i Oslo og på Utøya:

Saken har vært omtalt i Dagbladet, men før det kom så langt, la skaperne av bloggen ut denne beklagelsen:

Vi bak “Hildegunn” ønsker å kondolere til alle som er berørte av de grusomme hendelsene som har rammet Norge.
24. juli, 2011

På fredag var vi vitne til det mest grusomme angrep på barn og unge i moderne tid. Mange har mistet noen nær seg og våre tanker går først og fremst til de pårørende, AUF og Arbeiderpartiet.

De grusomme handlingene gjør ord meningsløse, vi håper at alle kan stå sammen i denne tunge tiden. Vi vil spesielt oppfordre alle til å ta vare på hverandre.

Massakren av barn og ungdom er en spesielt feig og grusom handling, og et angrep på noe av det flotteste vi har. Denne form for angrep og hatet som har ligget til grunn for angrepene bør bekjempes med rasjonell argumenter, mer demokrati og mer åpenhet.

Vi kan dessverre ikke unngå å legge merke til at meninger som de som “Hildegunn” står for kan ha vært med på å gi næring til hatet til personen som har utført disse handlingene.

Vi opprettet “Hildegunn” som en satirisk karakter for å rette fokus på de ekstreme meningene som i dag får fritt florere på Internett. Bloggen, twitter og kommentarer på andre arenaer er ment som satire. Vi ser likevel at selv satiren kan oppfattes som virkelighet av enkelte.

Vi ønsker derfor å gjøre det helt klart engang for alle at “Hildegunn” er satire og ikke et virkelig menneske eller våre virkelige meninger. “Hildegunn” var et forsøk på å vise hvor vill og ekstrem debatten på Internett har blitt. En kan i dag se at dette kan ha gitt næring til en enkeltpersons hat.

Vi oppfordrer alle fremover til å bekjempe den ekstremismen som kan ha gitt næring til et slikt hat som på fredag kostet så mange uskyldige barn, unge og voksne livet.

Kan man forvente en tilsvarende beklagelse fra FrP og Per Sandberg? Om den kommer eller ei, så er vi mange som nå synes at oppgjørets time har kommet. Vi vil ikke lenger leve i et Norge som fylles på med mer og mer fremmedhat og respektløshet. Det er nok nå.