Viser arkivet for stikkord utenrikspolitikk

Vinner jeg Nobels fredspris neste år?


_Billedtekst: Jagland talte varmt om menneskerettigheter da Liu Xiaobo vant fredsprisen i fjor. Året før fikk Obama den. Når komiteen tar såpass snodige valg, er kanskje turen kommet til meg (innfelt)?
__________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________
Hvordan skal man stille seg til at man ved å utrykke politiske meninger i norske blogger blir overvåket av norske myndigheter? Den kinesiske menneskerettsforkjemperen Liu Xiaobo vant Nobels fredpris i år, blant annet med at han hadde kjempet så iherdig for kinesernes ytringsfrihet. Kan jeg forvente å vinne fredsprisen neste år jeg da?

I jakten på to bloggere som ikke gjorde noe annet enn å være kritiske til en høyreekstremistisk gruppe i Italia, har norsk politi beslaglagt informasjon om 7000 personer. Italiensk politi ba kolleger i Norge om å hente ut personalopplysninger om de to bloggerne fra en server i Oslo. Istedenfor å finne de to bloggerne det gjaldt, tok politiet kopi av hele harddisken, og sitter nå på opplysninger om en røys med politiske bloggere.

Jeg er en politisk blogger. Jeg har mange ganger stilt meg kritisk til høyreekstreme grupperinger. Bortsett fra at jeg ikke blir puttet i fengsel, er ikke min situasjon så ulik Liu Xiaobo sin. Men som nettstedet Autistici sier:

Når slike ting skjer i Kina eller Iran kommer de som bryr seg om personvern ut i gatene for å protestere mot «regimer» som spionerer på innbyggerne. Men når det skjer rett foran dem blir de forvirret, kanskje fordi mediene blåser opp de ubetydelige skandalene som skjer i dette ubetydelige landet.

Det som nesten er mest absurd med hele saken, er at politiet samarbeider med en stat hvis statsminister er anklaget for hallikvirksomhet ovenfor kvinner under 18 år. Han risikerer å sitte flere år i fengsel, men jeg og andre med politiske tanker, er åpenbart farligere enn ham. Det vi ser her er en direkte og ekkel konsekvens av Datalagringsdirektivet som ble vedtatt av EU i 2006. Det var en reaksjon på terrorangrepene i New York, Madrid og London, men rammer åpenbart langt flere enn strengt tatt nødvendig.

For ordens skyld: Jeg tegner meg ikke som kandidat for neste års fredspris. Den synes jeg skal gå til afghanske Malalai Joya som i en årrekke har gjort en fantastisk innsats for de ekte demokratiske kreftene i sitt land. Jeg reagerer bare så kraftig på at politiet tråkker på vårt dyrebare personvern for å tekkes et land som i stadig større grad mister internasjonal anseelse. Og hva i huleste er forresten galt med å kritisere høyreekstreme grupperinger?

Årets ti største dusteuttalelser


Billedtekst: Øverst til venstre er Tony Hayward, nedenfor er Anna Anka avbildet. Til høyre: Sarah Palin.
Vi er nettopp ferdige med 2010, og kan se tilbake på et innholdsrikt år både nasjonalt og internasjonalt når det kommer til dumme uttalelser. De største glippene har dog skjedd utenfor Norges grenser, les bare selv hva folk har vært i stand til å lire av seg.

Sarah Palin fortjener virkelig 1. plassen, for damen er i stand til å gulpe opp dumheter på løpende bånd, og det år etter år. I 2010 har hun prestert å si følgende:

  • We used to hustle over the border for health care we received in Canada. And I think now, isn’t that ironic? —Sarah Palin, admitting that her family used to get treatment in Canada’s single-payer health care system, despite having demonized such government-run programs as socialized medicine that will lead to death-panel-like rationing.
  • But obviously, we’ve got to stand with our North Korean allies. —Sarah Palin, after being asked how she would handle the current hostilities between the two Koreas, interview on Glenn Beck’s radio show.
  • ‘Refudiate,’ ‘misunderestimate,’ ‘wee-wee’d up.’ English is a living language. Shakespeare liked to coin new words too. Got to celebrate it!’" —a Tweet sent by Sarah Palin in response to being ridiculed for inventing the word “refudiate,” proudly mistaking her illiteracy for literary genius.

Men vi har nok av andre som har skrevet seg inn i historiebøkene, og ikke fordi de imponerer med sin visdom:

  • Tidligere BP-sjefen Tony Hayward, som måtte gå av etter oljelekkasjen i Mexico-gulfen: «Mexicogolfen er et veldig stort hav. Mengden av olje som lekker ut i havet er liten i forhold til det totale volumet med vann».
  • Brunetter har ikke den utstrålingen som en blondine." (Anna Anka)
  • Om din mann vil at du suger ham om morgen, og du ikke gjør som han vil, så kommer han til å være utro mot deg. (Anna Anka)

  • Og så har vi republikanerenes leder Michael Steele som gir Obama skylden for invasjonen av Afghanistan: “Obama har selv valgte å starte den, og det uten at folk i USA ønsket å bli involvert.”

Skal man nevne noen lokale som har begått kommunikasjonsbrølere, så finner vi et par politikere som merker seg ut:

  • Filip Rygg som skriver på Twitter at han er lykkelig etter at Høyre, KrF og FrP stemte skolebruksplanen inn. Samme dag hadde han møtt gråtende demonstranter utenfor Rådhuset.


Billedtekst: Hentet fra Facebooksiden “La Løvås leve”.

  • Janne Halvorsen (FrP) fortjener også å komme på listen, ettersom hun først synes at den grove nakenspøken som daværende partifelle Siv Gørbitz ble utsatt for var morsom. “Det var en spøk. Utover det vil jeg ikke uttale meg. Jeg har snakket med Siv om dette før, og det er helt unødvendig å trekke frem gamle ting.”
  • For å gjøre fadesen fullkommen, går partileder Torkil Åmland ut etterpå og sier: “Naken mann var ikke en spøk”!

Hvorfor så stolt Jens?


I årets nyttårstale kom statsministeren flere ganger inn på begrepet stolthet, både i sammenheng med Amundsen som satt Norge på verdenskartet for hundre år siden, for de norske styrkenes innsats i Afghanistan. Når det kommer til hva som skjer i Afghanistan, kunne han med fordel brukt et annet ord.

At han tok seg tid til å ramse opp med navn alle norske soldater som har mistet livet der, er selvsagt en helt akseptabel gest. Men når han sier at de var utsendt på oppdrag for verdenssamfunnet for å skape fred, så blir det bare provoserende.

Stadig flere soldater dør
Det er et faktum at stadig flere soldater fra NATO og USA bøter med livet sitt. Faktisk døde det aldri så mange som i 2010. Da blir det rart at man bruker ord som stolthet, og ikke heller bekymringsverdig eller tankevekkende.

Når man i tillegg vet at forholdene for den gjennomsnittlige afghaner aldri har vært så ille som nå, og at krigsherrer og korrupte politikere styrer og ødelegger landet, så er det ikke rart om man tviler på denne fredsmisjonen de allierte styrkene er sendt ut på. I særdeleshet har kvinnene fått det verre.

Statsministeren har helt rett når han sier i talen at Norge er heldig som har norske kvinner. Det var også fint at han minnet oss alle på hvilket kjønn som alltid tar de tyngste omsorgsløftene. Likevel mister ordene litt av sin kraft når han i realiteten sitter og støtter en invasjon som er alt annet enn positiv for afghanske kvinner.

Det er ikke mange afghanske kvinner som tenker at de er heldige som bor i Afghanistan.

Slik som de behandles i kaoset som råder nå, virker det ikke som om særlig mange tenker de er heldige som har afghanske kvinner i Afghanistan heller. Send soldatene hjem, og la Afghanistan få ordne opp i sine problemer på egenhånd. De er likevel på ingen måte tjent med banditten Karzai som ble plantet der som president for landet av USA.

Fredspris uten integritet


Den kinesiske menneskerettsforkjemperen Liu Xiaobo vant Nobels fredpris i år. Ved å gi den til Obama i fjor og til Xiaobo i år, så gjør Nobelkomiteen det tydeligere enn noensinne at den ikke er politisk nøytral.

Siden 1901 har man latt være å dele ut Nobels Fredspris hele 19 ganger. I fjor virket utdelingen for mange så meningsløs, at man kanskje kunne latt være å dele den ut da også. Barack Obama og USA lå i krig, og leder for Nobelkomitéen Thorbjørn Jagland mistet både troverdighet og integritet ved å fremme en vinner som dette.

Politisk spill
Det bør ikke ligge politisk spill bak utdeling av Nobels Fredspris. Når eksempelvis Leger uten grenser, Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi, Desmond Tutu og Amnesty International får den, så kan de fleste stille seg bak at de er verdige vinnere, og det med god grunn.

Liu Xiaobo er i seg selv en fantastisk person, men hvordan kan det ha seg at man kritiserer Kina for brudd på menneskerettigheter, mens en året før belønnet USA for omtrentlig det samme? Har man fulgt med i media, så ser man at allierte styrker begår krigsforbrytelser etter krigsforbrytelser i Afghanistan.


Billedtekst: Fredsforsker Johan Galtung mener også det er feil å gi fredsprisen til Liu Xiaobo.

Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». Man kan med rette undre seg over hvilket krav komitéen mente fjorårets vinner fylte. Det ville derimot vært mer enn forståelig om Malalai Joya vant, kvinnen som kalles Afghanistans modigste kvinne. Hun beskriver i boken “Kvinne blant krigsherrer” hvordan det er å være et underkuet folk gjennom 30 år, trykket ned fra alle hold samtidig.

Malalai vil bare ha fred for sin nasjon og sitt folk, og representerer i sannhet den ånd Nobel tenkte på da han lagde prisen. Det gjenstår å se om Jagland og resten av komitéen er sitt ansvar bevisst, og neste år går inn for å bevise at også de kan være politisk nøytrale. Det ville de klart om de ga den til Malalai Joya. Samtidig ville prisen til Xiaobo smakt litt bedre enn den i år gjør.

Ikke akkurat diplomati


Mens verden holder pusten på grunn av krisen på Koreahalvøyen, så sier Koreaekspert Vladimir Tikhonov ved Universitetet i Oslo at det piskes i rørt vann. Det hele er sterkt overdrevet, og det er få nordkoreanere som tror at det faktisk kommer til å bryte ut krig.

Tikhonov har bodd mange år i Sør-Korea, og er gift med en sørkoreansk kvinne. Han er sjokkert over hva som sies i sørkoreansk media, og understreker at alt slettens ikke er Nord-Korea sin skyld. Han får støtte av seniorforsker Geir Helgesen ved Nordisk institutt for Asiastudier i København.

Oppdradd til å hate hverandre
Helgesen minner om at befolkningen i Sør-Korea har vært oppdratt til å frykte og hate systemet i nord, akkurat som den nordkoreanske befolkningen er oppdratt til å hate systemet i sør. Er dette en problemstilling man kjenner til fra før?

Det er bare til å se til Midt-Østen. Der har palestinere og jøder i generasjoner hatet hverandre, og er det noe verden etterhvert har lært, så er det at gjengjeldesesretorikk ikke fungerer.

Dessverre ser ikke folk ut til å lære av historien. Midt i krisen, sender USA det enorme krigsskipet «USS George Washington» for å delta i militærøvelse sammen med Sør-Korea i Gulehavet utenfor vestkysten av Sør-Korea. Nord-Korea og Kim Jong-il mener øvelsen er et forsøk på å få i stand en krig mot den kommunistiske nasjonen.

Sør-Korea sterkest
Media har fortalt oss at Nord-Korea har en større hær og flere kanoner enn Sør-Korea. Både Helgesen og Tikhonov påpeker at Sør-Korea likevel er sterkere. Det er fordi de har våpen som er langt mer moderne og bedre. I tillegg har USA permanent 27. 000 soldater stasjonert hos dem. For ikke å snakke om de amerikanske basene i Japan. Alt dette vet Nord-Korea meget godt De er utmerket klare over at de er den svakeste parten.

Belelig for styresmaktene i Sør-Korea
Konklikten kom meget beleilig for myndighetene i Sør-Korea. Innad i landet var det nemlig stor sosial misnøye, og det var nettopp en storstreik på en Hyundai Motor-fabrikk i Ulsan. Landets arbeidere har vanskeligere og vanskeligere for å få fast ansettelse.


Billedtekst: Folk i Sør-Korea var sterkt misfornøyde med styresmaktene i sitt land før krisen fikk alt fokus. Her demonstrerer arbeidere ved den sørkoreanske jernbanelinjen.

Det er faktisk så ille at de midlertidige ansatte utgjør 56 prosent av alle mannlige lønnsarbeidere i Sør-Korea, og 70 prosent blant de kvinnelige.

Så lenge de sørkoreanske myndighetene kan fokusere på krisen, så slipper de ubehagelig oppmerksomhet selv. Overklassen i Sør-Korea bruker spenningen i forholdet til Nord-Korea for å dempe spenningene rundt de store sosiale forskjellene innad i landet, og dette er ikke annet enn simpelt og råttent spill.

Obama rasende
Presidenten i USA var visstnok rasende etter at Nord-Korea natt til tirsdag 23. november angrep sørkoreansk territorium. Samme dag som han kom med sin harde reaksjon, var han ironisk nok på en fabrikk i Indiana for å snakke om den amerikanske økonomien.

Det siste verden trenger nå, er en ny krig. Både USA og Kina bør presse på så godt de kan for å tvinge gjennom diplomatiske forhandlinger. La ikke manipulerende politikere som ikke vil folkets beste få fortsette å piske i rørt vann, men legg heller forholdene til rette for både fred og reformer.

Stupid is as stupid does


- Stupid is as stupid does, sa Tom Hanks i filmen Forrest Gump. Han hadde en klok mor som prøvde å trøste ham fordi kan ble kalt for dum.

Og det er en grunntanke jeg faktisk støtter, Det er ikke greit å kalle andre mennesker for stygge ting, men noen ganger så kommer også jeg til kort. Sarah Palin er dum.

Forvekslet Nord- og Sør-Korea
Først dummer hun seg ut på direkten med uttalelsen om «at vi må stå sterkt sammen med våre nordkoreanske allierte», og etterpå går hun ut og forsvarer seg selv – på Facebook. Der beskylder hun media for å være ute etter henne, og at de aldri slår det opp når for eksempel Obama gjør tabber. Dessuten bedyrer hun at det hele bare var en forsnakkelse.

Jeg har store problemer med å tro på det, for den tidligere visepresidentkandidaten har flere ganger før blitt kritisert for manglende kunnskaper generelt og om utenrikspolitiske spørsmål spesielt. Blant annet sa hun for to år siden at hjemstaten hennes Alaska ligger rett over grensen til Russland.

Hun sier hun har tenkt å stille til valg som presidentkandidat. Nå var ikke akkurat George Bush heller en rakettforsker, så ingen bør vel egentlig bli forundret om hun klarer å nå sin drøm. Det man dog med rette kan spørre seg selv om. er hvordan det skal gå med en verdensmakt, hvis overhode ikke er helt stø i anliggender som ligger utenfor hennes egen hjemstat.


Billedtekst: Sarah Palin må ha veldig sterke briller hvis hun klarer å se bort til Russland fra hjembyen.

Får vi en ny og viktig Afghanistandebatt?


På fredag er det premiere på den danske, anerkjente dokumentarfilmen Armadillo på Bergen Kino. Både filmanmeldere og filmfestivaler hyller den, og i Danmark satt den i gang en stor Afghanistandebatt. Kommer det samme til å skje i Norge?

De som har sett filmen, sier den er sterk og at den gjør inntrykk. De med svak mage, gjør sikkert klokest i å holde seg hjemme, men samtidig bør en kanskje tvinge seg selv til å ta et dypdykk i krigsrealismens verden. Skal man mene noe om de alliertes deltaking i krigen, så bør synspunktene ha bunn i noe mer enn en overfladisk overbevisning.

Dreper en gutt
For dem som ikke vil vente til torsdag, er det mulig å få en dose krigsrealisme allerede i morgen. Da kommer boken Med mandat til å drepe ut, skrevet av en rekke, norske skarpsyttere. I en av historiene, forteller en skarpskytter hvordan han dreper en 15 år gammel afghansk gutt, tvangsrekruttert av Taliban for 100 dollar. Dette er bare en av en rekke tragiske hendelser, som får soldatene til å tvile på deres misjon.


Billedtekst: Stadig flere afghanere vil ha NATO ut, noe som også kommer til uttrykk i demonstrasjoner som ender tragisk.

«Vinner vi krigen, eller er dette vårt Vietnam?» er et spørsmål soldatene stiller.

For dem som ønsker at Norge nå må kalle soldatene hjem fra Afghanistan en gang for alle, så kan man markere det ved å melde seg inn i denne gruppen på Facebook.

Jeg vil be om at alle debattanter skriver saklig og greit, da dette for mange er et ømtålig tema.