Viser arkivet for stikkord velferd

Norge blir stadig mer klassedelt!


Billedtekst: Illustrasjonsfoto.
Hvert 7. barn i Norge lever under fattigdomsgrensen etter EU-norm. Fattigdommen har økt med 100 % de siste ti årene i Norge. Både blå og rød-grønn regjering har sittet med makten i denne perioden. Ingen av dem har hatt vilje til å bekjempe klassedelt samfunn. Stem Rødt!

Et valg mellom velferd eller økte klasseskiller


Samfunn med små klasseforskjeller har bedre folkehelse, færre i fengsel, færre drap, mindre fedme og færre med psykiske lidelser. Likevel er det flere og flere som er misfornøyde med skattepolitikken i Norge, og de blå partiene gjør det derfor meget bra på meningsmålingene for tiden.

De som lar seg provosere mest, flytter gjerne utenlands. En del mennesker som stemmer på Siv eller Erna, er å finne i land som Spania, Thailand og Brasil. De sier blant annet at de får mer for pengene sine der. De snakker ikke usant.

Billig alkohol og tobakk
Ihvertfall er alkohol- og tobakksproduktene billige, og har man lyst til å spise mat på restaurant, merker man det knapt i lommeboken. Årsakene til at man får så mye mer for pengene, ser imidlertid ut til å glippe for en del.

I Thailand lever millioner av mennesker for under en dollar for dagen, og i Spania har det den siste tiden gått så galt at det er opprørstilstander flere plasser i landet. Tingene går heldigvis riktig vei i Brasil. Andelen av folk som lever i ekstrem fattigdom er halvert. Man kan likevel ikke stikke under en stol at landet fremdeles har store problemer. Spør man vanlige brasilianere hva som må gjøres, svarer de gjerne at Brasil må investerer mer i det offentlige skoleverket. Det er mangel på skolegang som gjør at de ikke kjenner sine rettigheter og forlanger en bedre offentlig politikk.

Markedsfundamentalister påstår gjerne at det ikke er en sammenheng mellom stor økonomisk ulikhet og sosiale problemer. De samme menneskene påstår uten å rødme at det ikke eksisterer noen klimatrusler eller alvorlige miljøproblemer.

På bekostning av fattige mennesker
Norge utbetaler flere milliarder med bistandspenger til landet. Paradokset er at mens de av oss som betaler skatt med glede håper at landet får bukt med både fattigdomsproblematikken og den fatale avskogingen, så er det en voksende andel av befolkningen som ikke føler noe ansvar.

Tvertimot reiser de med glede til ovennevnte land og lever et liv i luksus. Bry seg nevneverdig om at det er på bekostning av flere millioner av fattige mennesker og destruksjon av jordklodens lunger, gjør de ikke. Det blir direkte selsomt at samme gjengen klager på at vi gir så mye i u-hjelp i Norge, fremfor å hjelpe våre egne som trenger det.

Noen av dem gir kanskje en slump med baht, real eller euro til tiggere eller andre som de der og da føler litt medynk med. Hvor mye bedre det hadde vært om de heller hjalp til med å sikre et mer rettferdig samfunnssystem, hvor en via blant annet skattepolitikk sørget for å fordele landets goder rettferdig. Å slutte å sutre over hvor fælt det er å betale for ting som sikrer velferd og levestandard for folk flest, ville vært en god begynnelse.

Høyre + FrP = sant?


Erna Solberg og Siv Jensen snakker om at de vil styre landet sammen neste gang det er stortingsvalg. Om så skal skje, må det nok gå mer enn tre år. De snakker nemlig langt fra samme språk.

Det er en fordel at partidronninger som vil dele landsmakten seg i mellom, bruker samme talemål. Ellers ender man lett opp som i bibelske Babylon; i sin iver etter å komme seg opp og frem, så mister man bakkekontakten, og fremstår som bablende virrehoder.

Forskjellene
Den vesentligste forsjellen mellom Høyre og FrP i dag, er hvordan de vil forvalte veldferdsstaten. Erna har tatt etter sine svenske partisøsken som har valgkampinnspurt i disse dager, og snakker nå varmt om hvor viktig det er for Høyre å bevare velferdsstaten. Til nå har vernet om velferdsstaten vært venstresidens hjertesak, men når man først er på velgerjakt, så er det ikke uvanlig å selge skinnet før bjørnen er skutt. I FrP sitt partiprogram, har man ikke en gang et punkt som heter velferdspolitikk, men under Arbeids- og sosialpolitikk kan man lese:

Fremskrittspartiet mener at alle mennesker har ansvar for å sørge for seg selv, sin inntekt og sin livskvalitet.


Billedtekst: Det er allerede mye sosial nød. Det vil ikke bli mindre hvis de blå kommer til makten.

Skal en kjøpe valgflesket til Erna Solberg, så er hun ikke enig med FrP sitt partiprogram i denne viktige saken. Ergo kan en vel vente seg både mumling og babling om de bestemmer seg for å samarbeide.

Innvandring
Høyre og FrP er heller ikke enige i innvandringsspørsmålet. Faktisk ble Per Kristian Foss rasende da Siv Jensen snakket om snikmuslimisering av Norge. Han gikk ikke av banen for å sammenligne henne med selveste Hitler, noe han høstet mye god respons på fra antirasister. Siv Jensen på sine side, brukte voldsomme og kraftfulle ord i kjent stil, og kalte sammenligningen for uhyrlig.


Billedtekst: Per Kristian Foss og Siv Jensen røk uklar senest i fjor.

Hva er de enige om?
Så hva er FrP og Høyre enige om? Mer disiplin i skolene? Bedre eldreomsorg? Javel. Men dette er ting som samtlige parti i Norge snakker om. I sannhet er det foruten ting som er helt opp i dagen, kun to ting som skiller de blå fra de røde, og det er skatte- og privatiseringspolitikk. Mens de blå vil gi de som allerede har mye mer, så kjemper de røde (ihvertfall de mest radikale) for sosial rettferdighet og jevn fordeling av godene i samfunnet. Det betyr for eksempel i praksis at man ikke heier på nullskatteytere som sutrer fordi de må betale litt formueskatt, men klarer å leve med rikinger som Trond Mohn.

Det betyr også at de som er lengst til venstre ikke ser på privatisering som noen god løsning, ihvertfall ikke i sektorer som helse, skole eller kollektivtransport. Det blir feil at profittjegere skal få forsyne seg av en pose som er ment til å dekke primære, menneskerettslige behov.


Billedtekst: Mens Trond Mohn gjerne betaler 762 millioner kroner i skatt, blir John Fredriksen (innfelt) syk av Norge.

Barnas skoleferie oppe til diskusjon

Neste år er det kommunevalg, og folk skal gå til urnene og stemme på de politikerne som de tror vil gjøre best jobb. Ut i fra prognoser, er det Erna og Siv som ligger best an. Men vet folk flest hva det vil bety for dem selv hvis man stemmer inn Høyre- og FrP-flertall i enda flere kommuner enn i dag?

I VG i dag kan man lese at Høyre og FrP vil ha kortere sommerferier. Utdanningspolitisk talskvinne i Høyre, Elisabeth Aspaker, synes det er på sin plass å innføre flere skoledager og flere skoletimer. Og selvsagt synes hun det.

EU-direktiv
Det er vel best å gjøre podene klare for omstillinger, for nye EU-direktiv vil gi både lengre arbeidsdager og svekkede rettigheter for arbeidstakere. Og er det noe som er klart, så er det at Høyre og FrP vil styrke samarbeidet med EU. Hva betyr dette i praksis for den gjengse norske mann eller kvinne? Det betyr en rekke ting:

  • Norske bedrifter kan bruke utenlandske, billige vikarer lenger enn før.
  • Sosial dumping.
  • Den norske arbeidsmiljølov blir svekket, og dermed også arbeidstakeres rettigheter.

I så henseende er det altså klokt å venne den oppvoksende slekt til mer hardt arbeid, og mindre ferie.

Jubileum
I 1910 fikk kvinner allmenn stemmerett. Stemmerett er et fenomen som i prinsippet er knyttet til demokratiske styreformer og demokratiske forestillinger. Tanken er at de som berøres av avgjørelser, også bør ha rett til å være med på å influere disse. Derfor var det en stor seier for kvinnekampen at en fikk denne rettigheten. Det virker i den sammenheng snodig at Aspaker får støtte fra Loveleen Rihel Brenna, leder i Foreldreutvalget for grunnskolen. Hun poengterer at mange foreldre er frusterte, og viser til at mange barn må klare seg uten tilsyn de siste ukene før skolestart. Hvorfor tenker man da at kortere skoleferier er veien å gå? Hvorfor ser man ikke heller på hvorfor det er så stor forskjell på hvordan norske barn har det i sine sommerferier? Hvis man er klar over hvor viktig ens rettigheter som kvinne er, så burde man vel nettopp forstå hvorfor barnas rettigheter også er det.


Billedtekst: – Fattigdom er man­glende mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre, sier Tone Fløtten, Fafo-forsker.

Barnefattigdom
Barna har også rettigheter, men i stil med arbeidstakeres rettigheter, ser det ut som om også barnas rettigheter er på tilbakemarsj. Ihvertfall har barnefattigdommen i Norge økt med 100 % de siste ti årene. Det fører til mange ting, blant annet at de fattigste ikke får være med på hverken ferier eller andre aktiviteter som koster litt penger. Man kan bare spekulere i årsakene, men det er nærliggende å anta at følgende faktorer har spilt en rolle:

I Bergen kommune har vi de siste årene hatt blått kommunestyre. Det har ikke kommet hverken de eldre, barna eller vanlige folk mest til gode, tvertimot har man her prioritert lette i eiendomsskatt. Det jubler de mest priviligerte for, mange av dem allerede nullskatteytere. For oss andre som pliktoppfyllende betaler vår skatt, så lurer vi på hvordan det skal ende. Må vi til slutt ta en kronerulling for de stakkars kaksene som ikke har råd til å være med på å betale for skoler, infrastruktur eller velferdstilbud?

La barn være barn. Hvis noen går uten tilsyn noen uker før skolestart, bør man heller se på hvorfor deres rettigheter ikke blir fulgt opp.