Viser arkivet for stikkord vg

Ikke samvittighetsfulle nok

Så er Norge rystet av nok en overgrepssak. En barnehageansatt i Tromsø er siktet for overgrep mot 11 barn. I VG kan man lese at han er oppfattet som en godhjertet og positiv humørspreder. En helt normal type som var glad i sport og musikk.

Oftest er en overgriper ikke en fremmed, men en som barnet kjenner godt. Overgriperen kan være et familiemedlem eller andre som kjenner barnet godt – for eksempel en skoleansatt eller en trener. En overgriper ser med andre ord ut som alle andre. Men de oppfører seg ikke som alle andre. De misbruker gjerne både tillit og posisjon, og de går ikke av veien for å bruke triks slik at barnet ikke røper hva som har skjedd.

Sint, opprørt og sjokkert
De fleste av oss blir sinte, triste, opprørte og sjokkerte når vi hører om voksne personer som tillater seg selv å misbruke barn på denne måten. De misbrukte selv kan også kjenne alle disse følelsene, og det er helt greit. Skal man overleve slike opplevelser, må det man har opplevd gyldiggjøres. Gyldiggjøring skjer ikke om man må holde ting for seg selv eller skammer seg, men når man blir tatt på alvor under trygge rammer. De som skal følge opp de traumatiserte barnehagebarna har i så måte en særdeles viktig jobb foran seg.

I fjor fikk redaksjonen i “Vårt lille land” i TV2 prisen “Årets Løvetann” for episoden hvor Libe Rieber Mohn sto frem som overgrepsutsatt. Skjermdump fra TV2 sine nettsider.

15. februar kunne man på ”forskning.no”sine nettsider lese at tøff barndom ikke bare ødelegger psykisk helse. Immunapparatet og nervesystemet kan også påvirkes av negative barndomsopplevelser. De ubehagelige opplevelsene i barndommen gir i tillegg økt sannsynlighet for både røyking, høy vekt, lav utdanning og lav inntekt både hos kvinner og menn. Tatt i betraktning at hver sjette kvinne og hver tiende mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år, må man kunne definere dette som folkehelseproblem.

Ikke samvittighetsfulle sjefer
En kan gjerne hevde at vi har kommet langt i Norge. I fjor sto Libe Rieber Mohn frem på TV2 og fortalte at hun var utsatt for overgrep. I år har Fabian Stang gjort det samme i VG. Ære være dem for sin helt nødvendige åpenhet, men det er fremdeles en lang vei og gå når det kommer til forebygging og behandling av overgrep som samfunnsproblem. Selv når barn blir drept, blir det ikke alltid tatt på alvor. Politivarsleren Robin Schaefer gjorde sin plikt da han ga beskjed om Monika-saken. Langt fra alle sjefene hans var like samvittighetsfulle.

19. juni er det for tredje år på rad Løvetannmarsj i byene Bergen, Stavanger og Oslo. Vi marsjerer for å styrke rettighetene til utsatte barn, og vi håper at flest mulig kjenner sin besøkelsestid. Barna er våre fremtidsskatter, og de er helt fullstendig avhengige av at vi voksne er vårt ansvar bevisst som skattevoktere.

Anna Kathrine Eltvik
Leder for Løvetannmarsjen i Bergen

  • Ninia Krogstad og Adele Marie Moe i radiointervju om Løvetannmarsjen.

Klar sammenheng mellom selvmord og varetekt

Norge er på nivå med Albania når det kommer til varetektsfengsling. Begge landene defineres som varetektsverstinger, og har fått sterk kritikk fra både FN og Europarådet for sine rutiner. I 2006 kalte Europarådets torturkomité (CPT) bruk av isolasjon i norsk varetektsfengsling for tortur.

I desember tre år senere måtte daværende justisminister Jonas Gahr Støre forklare seg for FN sin torturkommisjon i Genevé.

I 2010 sa advokat Frode Sulland følgende i Aftenposten:
«Norge er ikke noe forbilde når det gjelder bruk av varetekt. Det gjelder omfanget av varetekt totalt sett, varigheten av varetektsoppholdene, bruk av isolasjon under varetekt og særlig bruk av glattcelle.»

Brudd på torturkonvensjoner

Advokat John Christian Elden var i samme artikkel hakket kvassere:

Oslo fengsel topper statistikkene når det kommer til selvmord. Foto: Wikimedia

«Det er flott at Norge bruker kunnskaper og ressurser på å lære andre land å unngå brudd på torturkonvensjonen i varetektssituasjoner. Det er imidlertid et stort tankekors at Regjeringen samtidig tillater at tortur skjer i Norge hver eneste dag fordi vi ikke har midler til å drifte nok varetektsplasser.»

Året før hadde det bare i Oslo sittet i gjennomsnitt 110 personer ulovlig lenge på glattcelle hver eneste måned. Det er grunn til å spørre seg selv hvorfor det er slik, og kanskje spesielt i 2014 hvor vi feirer at Grunnloven er 200 år. I 2013 fikk nemlig norske fengsler en rekord man definitivt kunne vært foruten. Aldri før har så mange tatt selvmord. 3. januar 2014 kunne man lese følgende i VG:

«Elleve innsatte – nesten en hver måned – valgte å ta sine egne liv. Det er mer enn dobbelt så mange som i 2012. Kriminalomsorgen er svært bekymret for utviklingen…Tre av fire som forkorter livet sitt i fengsel er varetektsfanger, altså uten noen endelig dom.»

Skummel retorikk

Å bli varetektsfengslet er for de fleste å regne som en livskrise. Det er de færreste som ikke reagerer sterkt på tunge avhør og fullstendig isolasjon. Følelser av livstrøtthet, håpløshet, avmakt, sorg og ikke minst skam kommer strømmende på. Er man heldig får man snakke med en fengselsprest eller en annen sjelesørger. De som ikke er fullt så heldige, blir sittende helt for seg selv og slite. Krisen blir eksistensiell.

Det kan kanskje være fristende og si at noen av dem sikkert fortjener den lidelsen de må oppleve. Det er en skummel retorikk. Vi har en rettsstat, og man er ikke skyldig før man er dømt. En varetektsfengsling er ikke det samme som en dom. Det er domstolene som deler ut straff, ikke de som arresterer. Dette er viktige prinsipp i ethvert system som liker å definere seg selv som demokratisk.

Måtte de som har mistet sine kjære på grunn av selvmord under varetekt, tilgi et system som på langt nær er godt nok. Måtte den sittende regjering se og våkne.

Ikke bare Bieber-svermeri

25. mars kunne VG fortelle at barnevernet er varslet om fans av Justin Bieber som skriver ekstreme ting. Unge jenter forteller at en billett ville fått tankene vekk fra overgrep, selvskading og selvmordstanker.

Konsertarrangørene har altså vært sitt ansvar bevisst, og har sendt det mest bekymringsverdige videre til rette instanser. Barnepsykolog Magne Raundalen er i reportasjen inne på at det fint går an «å leve lenge på en stor opplevelse», men understreker at en klem fra ungpikehelten Bieber ikke kan fungere like godt som en behandlingsprosedyre for psykiske plager av dypereliggende karakter. Snakker man om for eksempel overgrep over tid, kan det føre til nettopp psykiske plager av såkalt dypereliggende karakter.

Justin Bieber (Foto: Wikimedia Commons)

I dag er man forsiktig med å sette diagnoser på unge mennesker, likevel bør det ikke være slik at man feier noe som representerer et klart behov for terapi under teppet. I følge Norsk Helseinformatikk, kan depresjon hos barn og unge ytre seg som hos voksne i form av senket stemningsleie, endret selvfølelse og aktivitetsnivå. Hos barn og ungdom kan også skoletretthet, konsentrasjonsproblemer, rastløshet og uro være tegn på depresjon.

Medio april
Bieber skal gjeste Telenorarena 16., 17. og 18. april, og det er ventet at tusenvis av skrikende, gråtende og hysteriske jenter vil innta plassen. Dette er et fenomen som ikke akkurat er nytt, også for 50 år siden drev damer som i dag er passert 60 eller mer og mistet selvkontrollen sin på grunn av heite popidol. Det er dog visse forskjeller.

Mens det før på mange måter var lettere for foreldre å holde kontroll med sine poder, har unge mennesker i dag aldri hatt så enkel tilgang til både voksenverden eller sex. Årsaken til dette er internett, men også en reklamebusiness som i stadig økende grad normaliserer pornofisering av både ungpike- og tenåringskulturen. Hvorfor er det ellers såpass mange jenter som har skrevet til Bieber at de vil bytte en billett bort mot sex med ham?

De tror gjerne at alle de tunge tankene de bærer på da ville forsvinne. De har jo sett på tv at sexappell eller live-sex i realityserier gir lykke i form av rampelysets status. Sannheten er dessverre en annen. Det er helt andre ting enn sex med en pen musikkartist som får slutt på ting som selvmordstanker eller traumer på grunn av overgrep.

Dette bør flere enn undertegnede ta seg tid til å fortelle. Dette bør ikke minst unge jenter med problemer lese. Den beste sexen får man med en person man er skikkelig glad i, og som man har mulighet til å pleie en relasjon til. Sex kan til tross for mulige positive ringvirkninger, aldri bli en god erstatter for profesjonell hjelp.

VG sin debattredaktør på viddene

Kvinner har hatt stemmerett i 100 år. VG har eksistert i 45 år lenger, men har likevel en kvinnelig debattredaktør som 28. januar presterte å publisere et synspunkt som like gjerne kunne vært skrevet av gutteklubben grei.

Debattredaktør i VG, Elisabeth Skarsbø Moen.

Elisabeth Skarsbø Moen hevder at sykepleiere som deltok i kvinnekampen på 70-tallet fortviler over unge kolleger som bare vill jobbe deltid og heller ha tid til hjem og fritid. Hun minnes i tillegg sin mannlige journalistkollega som et kvarter før stengetid på byens utesteder alltid sa ”Jeg skal bare inn og hente meg en sykepleier”. De ventet likevel bare på å bli plukket opp av en som kunne forsørge dem.

Dette er mildest talt provoserende. Slike type sjåvinistiske utsagn sier mest om mannen som kommer med dem, og ikke den jenten som blir med ham hjem. Finnes det jenter som drømmer om å bli forsørget, eller som er mer skruppelløse ”golddiggers”? Helt sikkert, men det rettferdiggjør ikke disse stygge generaliseringene likevel.

Skarsbø Moen nevner ufrivillig deltid i en bisetning, og tilkjennegir sin irritasjon. Aller best er slagordet ”Rett til heltid”. Hun kan for så vidt ha rett i dette, men å hevde at begrepet ufrivillig deltid bare gjør kvinner til offer, er feil. Man kan nemlig ikke gjøre noe med problem uten først å erkjenne dem, og faktum er at tusenvis av kvinner ufrivillig jobber i deltidsstillinger. De må ta seg ekstravakter for at de skal få en lønn de kan leve av, og sånt skaper en uforutsigbar hverdag.

Å påpeke dette, er å gi uttrykk for en livssituasjon som er uholdbar. Er man i en uholdbar livssituasjon, er det på sin plass å kreve endringer. Det er altså ikke snakk om offerrolle, men argumentasjon basert på virkeligheten man lever i. Mangler Skarsbø Moen vilje til å se denne prosessen for hva den er? I tillegg gir hun Spekter-direktør Anne-Kari Bratten rett i at kvinnelige arbeidstakere ikke bare kan fortsette å jobbe deltid fordi de heller vil gå på kafé eller trene på Sats.

Undertegnede har lang erfaring i kvinnedominerte yrker. Etter mange år som hardt arbeidende alenemor som måtte ta til takke med vikarjobber eller deltidsstillinger, gjør man seg derfor gjerne noen tanker om dem som så åpenbart ikke forstår. Skarsbø Moen og Bratten svikter ikke bare de kvinnelige forkjemperne som har gitt dem rett til å ta sin utdannelse, men har også uten å nøle tatt skrittet over i en verden hvor kyniske forretningsfolk og kapital råder. Eller skal vi bare glemme at VG eies av Schibsted ASA, Norges mediegigant og at Spekter tross alt er en mørkeblå arbeidsgiverforening?

I EU har krisen ført kvinnene tilbake 30 år i tid. Helt i tråd med marxistisk teori, tjener tradisjonelt, gammeldags familiemønster de kapitalistiske interesser. Er det færre man må dele pengene sine med, kan de på toppen fortsette å skumme fløten. Da passer det godt at kvinner går hjemme og gjør gratis omsorgsarbeid, mens mannen er den eneste som krever lønn. Da passer det også godt å privatisere den omsorgen som er offentlig, slik at finansfolket kan stikke overskuddet som kunne gått til flere heltidsstillinger i sin egen lomme. Sist men ikke minst, passer det også godt å gi kvinner som Skarsbø Moen, Bratten og andre anti-feminister mest spalteplass.

Det handler om holdninger, og som debattredaktøren i VG påpeker; ord former tanker.

Anna Kathrine Eltvik
Kvinnepolitisk leder i Rødt

VG med endimensjonalt fokus på muslimer


Kikket man på nettutgaven av VG fredag 6. juli, ble man møtt med negative overskrifter rettet mot muslimer med slik tetthet at man kunne lure på om det var Norges største avis man kikket på eller nettsidene til lille og ekstreme SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge).

Den første overskriften får en gjerne til å tenke at det må være greit å lage en stor parkeringsplass av hele Iran. Den andre gjør gjerne at en rister på hodet av naive Norge. Den tredje får rett og slett de aller fleste til å sette morgenkaffen i halsen, og ihvertfall hvis man leser mer enn overskriften. Vi snakker om en kynisk muslimsk, narkotikaforbryter som ble tatt for å forsøke å innføre 61 kilo heroin, og så er han i harnisk fordi han må spise gris? De mest provoserte finner sannsynligvis grobunn for å innføre både simplere fengsel og dødsstraff.

VG topper det hele med å fortelle at terroristen som får trygd av Norge, att på til har skrytt av sin tid i terroristleir. Muslimer må i sannhet være satans ynglefrø, skamløse og like uforutsigbare som hyener i løpetid.

Med mindre man vet at såkalte idioter er rimelig jevnt fordelt på vår jordklode og klarer å se forbi de endimensjonale nyhetene til VG, vel og merke.

Ikke at Dagbladet alltid er så mye bedre, men for sammenligningens skyld er det verd å se på hvordan deres nettside ser ut samme dag. Kanskje spesielt fordi det var Dagbladet som var først ute med nyheten om trygdemottakende Al-Qaida mistenkt. Heldigvis klarer Dagbladets nettredaksjon å ha to tanker i hodet samtidig, og presenterer på like stor plass til en sak som forteller om hvor vanskelig det er å være mor til en som har konvertert til islam. «Vi opplever et hat mot sønnen vår» er overskriften, og hun forteller om både trusler og venner som forsvinner.

Aviser og redaktører i Norge har et stort ansvar hvilende på sine skuldre. De skal passe seg for å skape fordommer og hat, og de skal ihvertfall sørge for å presentere et variert nyhetsbilde hvor man som mottaker får med seg at det er flere sider av en sak. VG som har skrevet om raketten som Iran vil fyre av, oppfordres herved til også å lage en sak om hvor urettferdig palestinerne blir behandlet av Israel. VG har som Norges største nettavis ansvar for både konsensus og kollektiv intelligens. Forhåpentligvis er VG sitt ansvar bevisst.

Media og politi med på å skape rasisme


Billedtekst: Leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, Hanne Kristin Rohde.
I nettavisen Utrop, kunne man torsdag 3. mai lese at myten om ikke-vestlige voldtektsmenn sprekker. Det har seg nemlig slik at politiet i forbindelse med voldtektsbølgen i 2011 ikke gikk ut med korrekte opplysninger. Langt flere av voldtektsmennene enn først antatt, er etnisk norske.

Googler man ordene «voldtekt», «innvandrer» og «FrP», får man 6610 treff på et halvt sekund. Det er da heller ikke så rart. FrP er det partiet som har spilt mest på fremmedhat og innvandrerskepsis av alle, kanskje med unntak av Demokratene.

Rødt kort
Det er ikke bare FrP-velgere som har latt seg påvirke. Etter at også flere store og såkalt seriøse mediainstitusjoner begynte å sparke ball med den farlige retorikken, har hverdagsrasisme nesten blitt stuereint. De burde alle fått rødt kort for lengst.

Nå viser nemlig politiets egne tall at av 189 anmeldte voldtekter i 2011, var 21 overfallsvoldtekter. Kun fem av de 21 overfallsvoldtektene ble oppklart, og disse var begått av personer med ikke-vestlig bakgrunn. To av de fem hadde alvorlige, psykiske diagnoser. I de 16 sakene som ikke ble oppklart, beskriver flere av ofrene gjerningsmennene som etnisk norske.

Dette er flaut for både media-Norge og politiet. Vi er fremdeles en del nordmenn i dette land som velger å ta standpunkt ut fra faktiske forhold. Hvorfor har ikke den fjerde statsmakt passet bedre på?

Stigmatiserende kjendispsykolog
NRK gikk allerede 15.04.2009 ut og hevdet at alle overfallsvoldtekter ble begått av ikke-vestlige innvandrere. Aftenbladet gikk samme dag ut med samme påstanden. To år senere ga TV2 kjendispsykolog Kristin Spitznogle muligheten til å formidle at man bør sende utenlandske voldtektsmenn ut av landet, og slutte å godta at de voldtar kvinnene i vårt land.

Spitznogle har helt rett i at man ikke skal godta at norske kvinner blir voldtatt, men hvorfor sier hun da ingenting om alle de etnisk norske voldtektsforbryterne? Det er og blir feil å kun adressere et standpunkt til dem med en viss hudfarge, for man får ikke slutt på ugjerningene på det viset. Man må på et eller annet tidspunkt ta inn over seg at 88 % av alle voldtekter i vårt land blir begått av personer som er etnisk norske.

Skaper falske inntrykk
VG er ikke stort bedre. I november i fjor gikk de ut med overskriften «Voldtektsnorge utenfor hovedstaden: 63 anmeldte overfallsvoldtekter – to tatt» I reportasjen legges det frem en rekke forskjellige fakta, men ingen plass blir det hevdet at det bare er innvandrere som står bak forbrytelsene. Likevel passer VG på å fortelle at politiet i Agder har arrestert en 19 år gammel asylsøker for to overfallsvoldtekter, mens de har dømt en annen gutt på 15 år fra Romania til fengsel for en overfallsvoldtekt.

Hvorfor skriver ikke VG om «Per» fra Horten eller «Nils» fra Trondheim? At de fleste jenter og kvinner opplever å bli misbrukt eller voldtatt av kjæresten, venner eller bekjente, nevnes heller ikke med et ord. Ei heller at de fleste voldtektsforbrytere er etnisk norske. På den måten skaper landets mest solgte tabloidavis et inntrykk av at det bare er innvandrere som tar seg til rette på denne fullstendig uakseptable måten. Det burde de holde seg for gode til.

Kommer media og politi til å bruke mye tid på å rette opp skadene de har gjort? Neppe. Det forunderlige er at de sannsynligvis vil slippe meget billig fra det også. Det finnes tross alt en del nordmenn som trives helt utmerket godt med sine avskyelige fordommer, og som ikke akkurat ønsker å innse at de har tatt feil.

VOLDTEKTSBØLGEN:

  • Overskriften som NRK Dagsrevyen hadde, stemmer ikke med virkeligheten, sier Ingjerd Hansen, seniorrådgiver i Oslo politidistrikt.
  • ”Når overrepresentasjonen av ”fremmede” lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene ”menn” og ”unge”, har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.” (Politirapporten, side 18)

Rødt jobber for tiden med en “Stopp voldtekt”-kampanje som partiet vil lansere så snart som mulig.

En underlig mediauke


Samme uken som det var ti år siden Guantanamobasen ble opprettet, har norske aviser satt av mest plass til minister Trond Giske og Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus. At Giske har brukt de midler han har hatt til disposisjon for å stanse et TV2-salg han av gode grunner ikke likte, ser ut til å være viktigere å belyse enn at Aker/Kværner har hatt over 700 mennesker ansatt på den amerikanske basen hvor man både torturerer og gir blaffen i internasjonale lover.

PR-eksperter kontaktet av et VG ute av kurs, har fortalt det norske folk at Blokkhus sin rasistiske vits ble reddet av Tshawe fra Madcon som kvitterte med et sexistisk uttrykk som «fittehøl». For ikke å snakke om Kaizer-Terje som helte øl over hodet på Blokkhus. Blokkhus var ikke lenger den verste tullingen.

Med hederlige unntak i lokalpressen, ligner landets aviser i større og større grad på varianter av ukebladet Se og hør. Mette-Marit sine kjolevalg i det siste har nemlig også fått behørig spalteplass. Det er visst viktig å vite at hun bruker samme kjoledesigner som konen til vokalisten i Coldplay. For de som ikke vet det, heter vokalisten i Coldplay Chris Martin. Hans hustru heter Gwyneth Paltrow, og før i tiden var hun kjæresten til Brad Pitt.

Har norske soldater i Afghanistan har vært med på krigsoperasjoner der fanger har endt på Guantanamo? Er det virkelig slik at minst 12 av CIAs hemmelige fangefly lastet med torturofre på vei til Guantanamo, enten har landet på norske flyplasser eller fløyet over norsk territorium? Stemmer det at ikke et eneste av flyene har vært inspisert av norske myndigheter?

Dette er spørsmål som ikke har fått særlig oppmerksomhet, og for de av oss som er født med interesse for mer enn kjendiser som tabber seg ut, filmstjerner eller motedesignere, virker det mildt sagt rart. Kan hende er det slik at det bare er 40 % av den norske befolkningen som ikke har høyere utdannelse, men er det derfor nødvendig at pressen og redaktørene antar at 60 % av befolkningen er stokk dumme?

I kommentarfeltet som ligger under den mest sette Plumbo-videoen på Youtube, flommer det over med ekle kommentarer fra nordmenn som skulle vært vernet mot seg selv. Den italienske Vogue-redaktøren Franca Sozzani kunngjør at Mette-Marit sitt kjolevalg ikke er tilfeldig, og hoffreporter Kjell Arne Totland er fra seg av begeistring. At det sitter 89 stykker på Cuba som er frikjent men likevel ikke kommer seg derfra, er det få som gidder å bry seg om. Uke 2 i år 2012 har i sannhet vært en underlig mediauke, måtte den ikke være representativ for hvordan resten av året blir.

Konsertanmeldelse: SUBSTANS SOM GA FRYSNINGER

TERNINGKAST: 6
________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________
The Last Hurrah!! hadde i går konsert på Chagall i Bergen, og de fremmøtte fikk virkelig valuta for pengene sine. Bandet som består av hele seks medlemmer, leverte musikk med såpass substans at en fikk frysninger på ryggen minst et tosifret antall ganger.

The Last Hurrah!! er Hans Petter Gundersen sitt hjertebarn, og at produktet har fått massevis av ros i landets største aviser, er helt fortjent. VG kåret nylig albumet «Spiritual Non-Believers» til årets beste av alle i Norge, og mannen som er vant til å stå i bakgrunnen av andre som soler seg i glansen, fikk omsider stå og skinne selv.

Bandet besto i vår av HP (gitar), Nils Einar Vinjor el git, Alex Grieg (kontrabass), Nils Are Drønen (trommer), Sonja Otto (vokal og piano) og Heidi Goodbye (vokal). I går var den elektriske gitaren byttet ut med fele, og Silje Solberg ga med sine toner lyden en spennende dimensjon. Man følte at man opplevde genial kreativitet, og en ble tatt med på en unik, musikalsk reise. “The Great Gig In the Sky” var favoritt fra før, men nå sto også «Sleepin’ Without You» og “Mother Nature” frem som eksempler til etterfølgelse.

Bandmedlemmene sto alle til toppkarakter. Skal man trekke frem en bestemt prestasjon, må det være det brilliante pianospillet til Sonja Otto. I fysisk fremtoning er hun ikke særlig diger, men musikalsk sett kan hun feie over de fleste når hun trakterer sine tangenter. Bravo Sonja!

Neste gang The Last Hurrah!! skal spille, bør man kjenne sin besøkelsestid. Man får oppleve intet mindre enn scenekunst.

Konsert med Norges beste


VG har nylig kåret albumet «Spiritual Non-Believers» av The Last Hurrah!! til årets beste, og på lørdag er det mulig å få med seg denne anerkjente musikken på Chagall i Vaskerleven 1.

Hans Petter Gundersen har i en årrekke vært i bakgrunnen både som produsent og studiomusiker når andre store artister har stått i rampelyset, men omsider er det hans og The Last Hurrah!! sin tur. Personlig har jeg “The Great Gig In The Sky” som faovritt, men hele albumet bærer preg av å være ekte til fingerspissene.

De som søker litt substans, vil ikke bli skuffet.

Her er den siste musikkvideoen til gruppen:

Skrevet inn i bystyret


Min politiske blogging har alltid bunnet i et ekte og solid samfunnsengasjement. Da jeg i går ble skrevet inn i Bergen bystyre som andre varamedlem i Komite for Helse og sosial, var derfor en viktig dag i mitt liv.

Flere vil nok mene at jeg ikke har noe der å gjøre, men vi lever heldigvis i et demokrati. Det er bare å håpe at flere og flere innser hvilken god politikk Rødt faktisk står for.

På forsiden av VG
Livet mitt består ikke bare av politikk. Jeg skriver også en annen blogg som handler om trender, musikk og hverdagsliv. Den ble i går lagt ut som dagens anbefaling på VG sin forside, og jeg ble selvsagt svært glad for det. Innlegget de har anbefalt folk å lese, handler om ensomhet. Har du lyst å kikke på det, kan du trykke her.

Takker alle leserne i denne bloggen for tilbakemeldinger og kommentarer. Jeg har ingen planer om å slutte å skrive her, og håper at folk vil fortsette å kikke innom.

Takker også BA som har gått med på å samarbeide med meg om bloggingen. Jeg tror faktisk at det er en betydelig og medvirkende årsak til at jeg har fått tillit til å sitte i bystyret, og det kommer jeg aldri til å glemme.