Viser arkivet for stikkord vold

8.mars tale til Masfjorden...

…og ellers den som måtte være interessert.

Hosteland i Masfjorden, 8. mars 2015

I år er det 70 år siden vi kunne prise oss lykkelige over at andre verdenskrig var ferdig. Det er 50 år siden den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov som den første personen i verden gjennomførte en spasertur i verdensrommet. Det er 25 år siden DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent. Samme år ble Nelson Mandela etter 27 år som politisk fange løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, og apartheid i Sør-Afrika ble oppløst. Men man har fremdeles ikke funnet ut hvordan man skal få til full likestilling mellom kjønnene.

Jeg er feminist, både på makronivå og mikronivå. Det går nemlig fint an å være opptatt av egne rettigheter og egne livskår, samtidig som en er solidarisk med kvinner som har det verre enn seg selv. Således er det ikke vanskelig for meg å stille meg bak kvinner i Masfjorden som kjemper for bedre arbeids- og lønnsvilkår, samtidig som jeg hjelper til med innsamling av penger til kvinner i Tanzania som trenger en båt med påhengsmotor.

Tyrkiske Ayse Toksöz og Feride Eralp som har tilbrakt desperate måneder blant ofrene for IS herjinger i Kobane, sa det godt i Aftenposten 4. Mars:

Å be kvinner være opptatt av andre som har det verre enn dem selv, er en global, patriarkalsk hersketeknikk.

Dette er kvinner man trygt kan si opplever verre påkjenninger enn norske kvinner flest, og de vil likevel ikke at vi skal slutte å kjempe for oss selv. La oss sette ting litt inn i perspektiv.

GENERALSTREIK
28. januar tok YS, LO, Unio og Fagforbundet sine medlemmer ut i generalstreik på grunn av regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Det var en protest mot at den blåblå regjeringen vil flytte makt fra alle arbeidstakere til arbeidsgivere gjennom økt arbeidstid, adgang til å pålegge overtid, arbeid på søndager og godkjenning av langturnuser – man vil i større grad enn før åpne for adgangen til midlertidige ansettelser. Det er da de private vikarbyråene vokser frem.

Den ferskeste Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) forteller at i underkant av 8 prosent av arbeidstakerne i Norge er midlertidig ansatt. Det er vanligere med midlertidige ansettelser i offentlig enn i privat tjenesteyting.

Midlertidige ansettelser i offentlig sektor har vært vanlig over lengre tid. Tall fra fjerde kvartal i 2014 viser at 12 prosent av alle ansatte i undervisningssektoren er midlertidig ansatt. Blant arbeidstakerne i helse- og sosialtjenesten er det 11 prosent som er midlertidig ansatt. Vi vet alle at det er flest kvinner som jobber i offentlig sektor, så ergo blir kvinner hardere rammet av midlertidige ansettelser enn menn.

Å være økonomisk uavhengig er selve fundamentet hver eneste kvinne trenger for å kunne sikre sin personlige frihet. Kvinner uten fast jobb som lever med ufrivillig deltidsstilling eller som tilkallingshjelper ved behov, kan ikke defineres som selvstendige premissleverandører i eget liv. De er prisgitt andre. Man skulle tro at det var unødvendig å fortelle dette i 2015, 136 år etter at Henrik Ibsen ga ut ”Et dukkehjem”. Slik Nora ikke en gang fikk nøkkel til postkassen, er det mange norske kvinner som ikke kommer til å få nøkkel til egen bolig. Angrepene på arbeidsmiljøloven vil således komme til å plassere mang en Nora i et dukkehjem for godt.

ARBEIDSMINISTEREN
Arbeidsminister Robert Eriksson har hentet eksempler fra idrettens verden når han skal forsvare regjeringens handlinger, og viste til vårt nye stjerneskudd innen fotball, Mats Møller Dæhli da han uttalte:

«Sjansen er større for å få fast plass på laget om du først får noen innhopp som innbytter.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at man bør slippe til innbyttere, men der stopper også enigheten. Det er jo ikke slik at Mats Møller Dæhli tilfeldigvis plumpet ned på siden av fotballbanen den dagen treneren lot ham få prøve seg. Han ble først bygger opp gjennom at klubben brukte ressurser på ham og økte hans kompetanse. Ved å være et fast klubbmedlem, var han en del av fellesskapet – og ved å være det, ble han også utviklet som menneske. Den sosiale dimensjonen av å føle seg verdsatt, som en del av et fellesskap, satset på og gis muligheter til utvikling – er avgjørende for å ha det bra også etter arbeid.

Som midlertidig ansatt går man rundt og bærer på en kontinuerlig usikkerhet. Du lurer ikke bare på hvordan du skal forsørge deg selv, men også om du noensinne kommer til å få råd til å stifte familie. De andre kollegaene får gå på kostbare kurs som utvikler dem og gir dem økt kompetanse, mens du som innleid arbeidskraft står igjen. Bedriften vil ikke påkoste deg kurset. Dette er det motsatte av hva innbyttere som Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard føler. De føler seg utvalgt, du føler deg utstøtt.

BARNEVERN
Også innenfor barnevern er det store utfordringer. Allerede i 2013 gjorde barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne det klart at hun ønsket flere private aktører inn i barnevernet. To år senere, kan man trygt konstatere at hun har fått det som hun ville. Barnevern har blitt god butikk.

Butikken er så god at private aktører har tjent flere hundre millioner kroner på sin virksomhet. Nær halvparten av alle institusjonsplasser i barnevernet er private. Sju aktører som Aftenposten har kartlagt, har tjent 550 millioner kroner på fem år. I november 2014 kunne man i avisen lese:

«Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.»

Det hjelper ikke at Kjell Arne Gjeitrem, en av gründerne i Tiltaksgruppen, bedyrer at det aldri var meningen å bli rik. I dag har en ligningsformue på over ti millioner kroner. Selv om man er for lønnshopp for dyktige barnevernspedagoger, blir dette vanskelig å svelge.

I 2013 kjøpte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet institusjonsplasser for 1,3 milliarder fra det private. Det utgjorde 46 prosent av alle utgifter til institusjonsplasser, og tallet har vært økende de siste fem årene. NRK har funnet ut at 54 % av 288 kommuner (det finnes 428 totalt) har brukt eksterne saksbehandlere og ikke kommunale. Tendensen viser at bruken bare har økt de fire siste årene. Det er mange som synes dette er galskap.

Jussprofessor Sverre Blandhol advarer barnevernet mot å bruke private barnevernskonsulenter. Han frykter med rette at kommersielle firmaer anbefaler sine egne tjenester i oppfølgingen av barna i nød. Kommunene står tilbake uten kontroll, og habiliteten flakser raskt ut vinduet. Hvem skal egentlig kvalitetssikre tjenestene når bukken så til de grader er satt til havresekken? Det er ikke rart at han får støtte fra professor i offentlig rett, Kristine Sandberg. Hun har rett i at rettssikkerheten svekkes.

Barn skal ikke være prisgitt den hjelpen som kommersielle interesser kan tilby når de er i nød. Det er det som skjer når kommersielle interesser får påvirke vedtakene om hva som skal skje med barna, og i tillegg får beslutte at de skal putte «overskudd» i egne lommer fremfor å hjelpe flere barn.

Hver eneste krone som bevilges til barnevern, bør gå til barna! Når det står hundrevis av barn i kø for å få hjelp, bør skattebetalernes penger i hovedsak gå til dem og folk i den offentlige førstelinjen – ikke til folk som skamløst tjener seg rike på samfunnets mest sårbare mennesker. Blant dem finner man vikarbyrå som utnytter kvinnelig arbeidskraft. Dette er nemlig nok en sektor som er kvinnedominert. La oss heller ikke glemme at et godt barnevern også er god likestillingspolitikk ettersom dårlig barnevern først og fremst rammer ressurssvake mødre og deres barn.

Så hva skal man så gjøre om man ikke synes noe om rikets tilstand?

Forfatter og førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo, Elin Ørjasæter, hadde noen interessante betraktninger i Aftenposten 1. mars. De fleste av oss kjenner henne kanskje fra rådgiverrollen hun hadde i programmet ”Luksusfellen” på TV3, men Ørjasæter har tidligere hatt sitt eget rekrutteringsfirma og fungerte som en såkalt ”hodejeger”. Hun skrev:

”EØS-innvandringen har endret mine politiske holdninger, fra å være en optimistisk liberalist til å bli overbevist tilhenger av et organisert arbeidsliv. Liberalisme fungerer bare der alle har forhandlingsmakt. Slik er det ikke lenger. Det er for mange som tilbyr sin arbeidskraft til en altfor lav pris. Lønnsgulvet eksisterer ikke slik det gjorde før.

LO og NHO har verktøyene, i form av tariffavtaler som kan allmenngjøres, altså gjelde for alle bedrifter i en hel bransje. LO og NHO har også felles interesser i høy produktivitet og lovlige forhold.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er vår garanti mot at deler av arbeidslivet kastes tilbake til norsk 20-tall. Det er på tide å organisere seg, selv for en gammel liberalist.”

Med andre ord gjelder det å presse på for at landets folkevalgte oppfører seg som folkevalgte. To ganger har det norske folk stemt nei til EU, og likevel importerer de med mest politisk makt direktiv som ikke kan karakteriseres som noe annet enn både menneske- og kvinnefiendtlige. Vi må rett og slett våge å stemme kreve at politikerne følger folkeviljen. Ser man til Hellas og hvorfor eksempelvis venstrepartiet Syriza vant, så er hovedårsaken at folket var skikkelig lei av EU. Med god grunn.

Det er på høy tid å slå i hjel mytene om hvordan late grekere pensjonerer seg som femtiåringer, og tillater seg ekstravagante velferdsordninger.

Fakta er i følge OECD at gjennomsnittlig pensjonsalder i Hellas er 61,9 år. Det er et høyere tall en selv Tyskland kan vise til, landet hvor man begynte å bruke mekaniske klokker i arbeidslivet allerede på 1600-tallet. For å forstå hvorfor grekerne stemte som de gjorde, må man ta inn over seg at konstruksjonen av euroen konsekvent har gagnet tysk kapital på bekostning av så vel tyske reallønninger som konkurranseevnen i Sør-Europa. Den jevne greker har fått nok av disse urimelige forholdene innenfor finansøkonomien. De har ført til at vanlige, greske mødre i desperasjon har satt fra seg spedbarn på gaten. Nora fant seg ikke i å leve som en dukke. Greske finner seg heller ikke i å være passive passasjerer i håpløse liv. De vil ha et bedre og mer meningsfullt liv, og de vil slippe å sette barna sine på gaten fordi de ikke har mat.

Også norske kvinner fortjener et best mulig liv. Da sier man nei til urimelige EØS-direktiv. Da sier man nei til urettferdig fordeling av godene i samfunnet. Da sier man nei til forandringer i grunnloven som vil svekke livskvaliteten til norske kvinner flest.

DEL 2 AV TALEN

VOLD MOT KVINNER ET FOLKEHELSEPROBLEM
Kvinner har 70 prosent høyere sykefravær enn menn. Debatten om hvorfor det er slik har rast mange ganger. Når skal vi ta innover oss hvor alvorlig problem vold mot kvinner faktisk er?

Ifølge en fersk rapport fra Unicef er voldelige menn globalt sett en større trussel for en kvinne enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Vi snakker sannsynligvis om verdens største helseproblem.

Blant det som kan forebygges, er vold mot kvinner den hyppigste årsaken til død, uførhet og sykdommer, viser undersøkelser i delstaten Victoria i Australia. Vold er mer ødeleggende for kvinners helse enn røyking, høyt blodtrykk og overvekt, ifølge The 2013 National Community Attitudes towards Violence Against Women Survey (NCAS). Det har gjort at man i Australia har laget en nasjonal handlingplan mot vold mot kvinner som gjelder fra 2010 til 2022.

PROBLEMER OGSÅ I NORGE
Selv om mange med rette er forferdet over stygge gjengvoldtekter i India og kidnappinger av kvinner i Nigeria, er det ikke slik at vi ikke har problemer i vårt eget land. I 2011 registrerte det norske politiet 2604 tilfeller av alvorlig mishandling i familieforhold. Vista Analyse anslo året etter at 75.000 til 150.000 mennesker utsettes for vold i nære relasjoner årlig.

Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135.000 til 270.000 mennesker som hvert eneste år blir direkte berørt. Vista Analyse har regnet ut at partnervold gir samfunnsøkonomiske kostnader på mellom 4,5 til 6 milliarder kroner årlig. Får ikke beslutningstagende politikere med seg de samme tallene som andre? Med tanke på at det er usikkert om landets 24 overgrepsmottak overlever og at det stadig legges ned krisesenter virker det ikke slik.

Når det kommer til livstruende vold, er det ingen kjønnsbalanse. En undersøkelse som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har foretatt i år, viser at 8,2 prosent av norske kvinner har opplevd dette. Det er bare 1,8 prosent av norske menn som kan si det samme. Tallene blir tydeligere når man ser på drap. Fra 1990 til 2013 ble 174 kvinner drept av sin partner i Norge. Tilsvarende tall for menn er 25. Halvparten av dem som ble drept regnet det som usannsynlig at partneren ville gå så langt.

Det skjer også at menn blir sykmeldte på grunn av partnervold. Men tatt i betraktning at langt færre menn utsettes for partnervold enn kvinner er det ganske logisk at kvinner har et høyere sykefravær knyttet til mishandling enn menn.

Kunnskapsrike Kjersti Alsaker, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, presenterte i november interessante tall på konferansen “Vold i nære relasjoner”. Mens 84 prosent av kvinner som ikke har opplevd partnervold hadde arbeid, var det blant voldsutsatte bare 42 prosent som positivt bekreftet arbeidsdeltakelse.

NEKTET ARBEIDSDELTAKELSE
Mens ingen av de kvinnene som levde i sunne forhold ble nektet av sin partner å gå på jobb, kunne hele 46 prosent av de voldsutsatte kvinnene bekrefte at de hadde blitt nektet arbeidsdeltakelse. 82 prosent av de voldsutsatte damene ble holdt våkne om nettene. 91 prosent hadde konsentrasjonsproblemer på jobben. 68 prosent ble hindret i å delta i sosiale aktiviteter på jobben. 74 prosent følte skam om arbeid på grunn av samlivsproblemene.

Dette er fakta som bør gi mer enn frysninger på ryggen eller store øyne. Dette er fakta som bør gi handlekraft og beslutningsiver, og ikke den handlingslammelsen vi ser i størstedelen av det norske politiske landskap i dag. Vil man gjøre noe med at kvinner oftere er sykemeldt enn menn, vil mye garantert se bedre ut om man setter inn tiltak mot partnervold. Omvendt voldsalarm og kompetansehevende lærings- og holdningsmål i grunnskolen er en god start. La oss sørge for at den oppvoksende slekt vet bedre enn det vi gjør i dag.

Anna Kathrine Eltvik, medlem i Kvinnefronten.

Overlevde tiår med mishandling

25. november, på den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, sto Annette Michelsen (41 år) på scenen og fortalte om sitt liv med volden. Det begynte med en voldelig far, og fortsatte med voldelige samboere da hun selv ble voksen. Det er jo ofte slik det er. Man går i de spor man kjenner fra før.

Hennes far var sykelig sjalu, og hadde et ekstremt behov for å kontrollere alle i familien sin. Han var alkoholiker, og utsatte sine nærmeste for den mishandling han kunne; fysisk, psykisk, økonomisk og materiell. Den dagen han kom på sykehus på grunn av hjerteinfarkt, var resten av familien trygg. De var utenfor fare, men bare for en stakket stund.

Faren døde
Anette satt av og til sitt barneliv i fare. Hun visste at far stoppet og slå mor hvis hun gikk inn i rommet hvor mishandlingen foregikk. Først da Annette var ti år gammel, ble hun befridd. Budskapet om at faren hadde dødd, ble mottatt med det som omgivelsene forventet seg, gråt. Inni seg jublet hun, endelig var hun fri!

Lykkerusen til tross, hang skadene hennes far ga ved henne videre i hennes liv, og gjorde at hun lot psykopatiske kjærester få innpass. Annette har kategorisert skadene i fem punkter:


Skade 1: Setter alle andres behov foran sine egne. Gjør seg tilgjengelig for folk som vil utnytte deg.

Skade 2: Ta på deg altfor mye ansvar. Folk sier stadig at du liker ansvar.

Skade 3: Dårlig Selvbilde. Ikke god nok. Verdiløs. Stygg. Vil noen noen gang gifte seg med deg?

Skade 4: Ensomhet.

Skade 5: Vanskelig å sette grenser for seg selv, hvor mye du tar på deg av oppgaver og avtaler. Gjør det du tenker er forventet av deg.

Snill pike-syndromet
Eller «snill pike-syndromet» som noen kaller det for. Bare du er flink nok, så vil ting ordne seg. Problemet er at det ikke ordner seg bare man er snill og flink nok. Det eneste som nytter, er å ta aktive grep for å redde seg selv.

Det var det som var det vakreste med Annette sin sterke historie, som man for øvrig kan finne på Fontene sine nettsider. Hun tok aktive grep for å redde seg selv, og blant annet fikk hun uvurderlig hjelp fra Krisesenteret i Bergen. Hun ble også omgitt av en gjeng med engler, i form av ekte og gode venner. Slike som ikke moraliserte henne til å heller søke ensomhet, men slike som forsikret henne om at de var der for henne – uansett hvilken vei hun valgte å gå.

Annette skal gifte seg i uke 50 med sin kjære Kenneth. Hun har fått seg god jobb, og hun har et godt forhold til sine barn. Måtte hennes historie være til inspirasjon og glede for andre overlevere, den var det for meg. Til tross for at vold mot kvinner er verdens største helseproblem, er det håp.

Et oppgjør med sosialistisk analyse

Sosialisme har mye godt med seg, blant annet prinsippet om rettferdig fordeling av godene i samfunnet. Selv Jesus skjønte det. Det er ikke dermed sagt at det ikke er grunn til å diskutere enkelte sider ved sosialismen. Det i hvert fall verd å gjøre det når det kommer til spørsmål om vold og voldtekt.

En utbredt forståelse som får regjere blant flere sosialister, er at overgrep mot kvinner er et resultat av at vi lever i et klassedelt samfunn. Dette er å lese i prinsipprogrammet til et av ungdomspartiene på venstresiden:

”Den tydeligste følgen av patriarkatet er menns vold mot kvinner. I alle samfunn rammes kvinner av menns vold, enten det er gjennom vold, voldtekt eller porno- og prostitusjonsindustrien. Å kjempe mot patriarkatet er å kjempe mot menns vold mot kvinner.”

Lever ikke i et vakuum

Det skal sies til ungdomspartiets forsvar, at de ikke lever i et vakuum. De har det fra materien rundt seg. Materien består av flere fra hele venstresiden som faktisk vil gå så langt at de sier det ikke er behov for kvinnekamp. I et klasseløst samfunn er vi alle likeverdige, og alle problem vil opphøre.

Karl Marx sa faktisk aldri at voldtekt ville opphøre om det klasseløse samfunnet ble innført.

Undertegnede fikk selv proppet ørene fulle av det da jeg var medlem i Rødt. Det provoserte både meg og mange andre partifeller, for vi var ikke enig i denne analysen. Er det virkelig noen som innbiller seg at voldtekt som fenomen vil opphøre bare vi får innført et kommunistisk samfunn? Det må jo i tilfelle bety at kommunistiske mennesker aldri begår overgrep. En slik konklusjon er så hinsides all fornuft, at en får lyst til å spørre hvilken planet de bor på de som tror på det. Det kan ikke være på jordkloden. Her skjer nemlig voldtekt og overgrep i absolutt alle politiske miljø, også de sosialistiske.

Individuelle aspekter

Det er klart at det er nyttig med samfunnsanalyse for å bedre sette inn tiltak mot problem av helsemessige eller sosiale karakterer. Men en kan ikke bare se på ting med sosialvitenskapelige eller systemiske briller. Man må også se på ting med eksempelvis psykoanalytiske briller.

Det at folk ender opp som voldtektsforbrytere eller voldsutøvere, handler ikke alltid om samfunnet de lever i. Det finnes også individuelle aspekter. Noen kan være født med så sterke, antisosiale personlighetsforstyrrelser, at en rett og slett ikke er i stand til å føle verken anger eller empati. Å ikke anerkjenne disse viktige faktum, er intet annet enn en hån mot de som er utsatt for overgrep.

Eller er det slik å forstå at hvis man stemmer på et sosialistisk samfunn, så stemmer man på et samfunn uten psykiatri, terapi eller fengsel – så lenge forholdene er klasseløse?

  • Jeg vil presisere at det er mange mennesker på venstresiden som tar avstand fra denne tesen om at overgrep vil opphøre av seg selv i et klasseløst samfunn, og at jeg fremdeles definerer meg selv som sosialist.

Grunnlovsjubileum med bismak

På verdensbasis fører vold mot kvinner i alderen 15 til 44 år til flere dødsfall enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Dette faktum gjør vold mot kvinner til et av verdens aller største helseproblem, om ikke det desidert største.

Hvorfor ikke flere har fått øynene opp for dette faktum, handler i stor grad om to faktorer; vilje til å prioritere og forståelse nok til å handle.

Hadde viljen og handlekraften vært der, ville det vært oppe som tema i hver eneste valgkamp verden over. Istedenfor presenterer rikskanal etter rikskanal dresskledde menn og kvinner som heller konsentrerer seg om alt fra reservasjonsrett for leger, månelanding på Mongstad eller tigging i bybildet. For tigging er liksom så irriterende. Det får man midt i fleisen når man er ute og går.

Krisesenter etter krisesenter legges ned
Er det det som skal til? Må man få det midt i fleisen før man bryr seg? Er det derfor det som foregår av overgrep bak lukkede dører i de tusen hjem, bare får fortsette å skje? Man bør hvis man ønsker å gjøre noe med dette enorme helseproblemet, begynne å undre.

La oss undre oss over at krisesenter etter krisesenter blir lagt ned. Nord Østerdøl, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten og Voss har alle stengt dørene. Før 2010 ble krisesentrene drevet på statens regning. Etter at kommunene fikk ansvaret, har det mange plasser gått filleveien. Noen notiser her og der har det vært, men det har ikke ryddet særlig plass i nyhets- eller debattsendingene hos verken TV2 eller NRK.

Hvor er fokuset?
La oss undre oss over det. Mens kvinner blir banket gul og blå, legges krisesentrene ned. Det er ikke slik at de som bor i Nord Østerdal, Sauda, Ytre Helgeland, Lofoten eller Voss samtlige har blitt gudfryktige pasifister som har sett lyset. Det er ikke slik at ingen kvinner der lenger har behov for hjelp. Det har de. Vold mot kvinner er et stort problem, også der!

I mellomtiden har vi politikere som bruker tiden sin til å snakke om andre ting enn verdens største helseproblem. I mellomtiden har vi mediafolk som ikke er våkne nok til å se saken.. I mellomtiden kommer enda flere liv til å gå tapt.

Det er nemlig det som skjer når rettssikkerheten og hjelpetiltakene for voldsutsatte kvinner ikke er gode nok. Liv går tapt. Det gjenstår å se om en eneste jusprofessor eller en eneste tv-kanel tar dette opp som tema i 2014 på en skikkelig måte, året hvor vi har grunnlovsjubileum. Året vi feirer det som vår norske sivilisasjon er tuftet på.

Det skal mer enn en notis her og der for å ordne opp.

Stadig like mye familievold

Sto på trykk i BA 25. november.
I disse dager fortjener politiet på alle mulige måter ros for sin «Kjernekar»-kampanje. Men hvor blir fokuset på at familievold og relasjonsvoldtekter fremdeles er like utbredt som for over 30 år siden av?

På Facebook hvor siden «Kjernekar» har fått over 50 000 likes på en uke, oppfordrer politiet menn til å være en kjernekar. Man kan til og med laste ned en app med samme navn. Oppfordringen er å følge med på venner som blir litt fulle, og som ikke lenger behandler damer de treffer som de skal. Etaten har rett og slett bestemt seg for å gjøre noe med at 40 % av alle voldtekter skjer i forbindelse med fest.

Mennenes innsatsvilje nødvendig
Nå skal det ikke lenger bare være opp til digitale eller virkelige nabokjerringer å fungere som sosialmoralsk rettesnor, mannfolkene skal ta et tak også. Det er en deilig tanke. Hvor lenge har ikke landets utskjelte rødstrømper kjempet for at akkurat dette må skje? Vi trenger mennenes innsatsvilje for og en gang for alle gjøre noe med statistikkene som gjør ord som sivilisasjon og frihet til skam.

På Facebook kan man vise at man er en kjernekar ved å like gruppen som politiet har laget.

Til tross for gode takter fra politiet, er det ikke nok. Etter over 30 år med offentlig engasjement i kampen mot familievold, er omfanget i 2013 fortsatt det samme. Antall kvinner som har besøkt landets krisesentre siden 1983 til i dag, har i følge Wenche Jonassen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), vært konstant. Disse som søker hjelp, opplever også voldtekt. Relasjonsvoldtekt er og forblir den vanligste formen for voldtekt.

Omfattende problem
At voldsbildet fortoner seg nokså likt i dag som på 1980-tallet, skyldes ifølge Jonassen ikke at handlingsplanene mot vold i nære relasjoner har vært mangelfulle eller virkningsløse. Problemet er så omfattende at det kreves bredere innsats for å oppnå varige endringer. En relativt høy andel av de som utsettes for vold i nære relasjoner eller utøver slik vold, sliter i tillegg med andre problemer. Det kan handle om lav inntekt, dårlig sosialt nettverk, rusproblematikk eller andre påkjenninger.

Mens krisesenterbevegelsen var opptatt av at voldsbegrepet skulle vise at menn er utøverne og kvinner og barn er ofrene for familievold, har myndighetene ønsket å nyansere dette bildet. Det vises også i begrepsbruken, der tittelen på handlingsplanene har gått fra «Kvinnemishandling», via «Vold mot kvinner» til «Vold i nære relasjoner». En rekke studier, både norske og utenlandske, viser at også kvinner utøver vold i nære relasjoner. Imidlertid viser studiene at kvinners voldsutøvelse har lavere sannsynlighet for å føre til fysiske skader på partneren enn det menns voldsutøvelse mot kvinner har.

Flest kvinner drepes
Skal man diskutere vold, må man aller først bli enige om hvordan begrepet defineres. Volden menn utøver er mer fatal. I perioden 1991-2010 ble det begått 166 partnerdrap i Norge – 144 av ofrene var kvinner, 18 var menn. Partnerdrap utgjorde om lag en fjerdedel av alle drap i Norge i perioden 2000-2009. Ergo er det volden mot kvinner det haster mest med å få gjort noe med. Myndighetenes iver etter å gjøre vold i nære relasjoner til et kjønnsnøytralt begrep, har sånn sett virket mot sin hensikt.

25. november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. For at denne dagen skal slutte å være bare en trist påminner, trenger Bergens, Norges og verdens kvinner at flere innsatsvillige menn kommer på banen. Og vi trenger mer fokus på at det fremdeles er kvinner som i hovedsak utsettes for den groveste volden.

Misforstått seksuell frigjøring

For to år siden drev tenåringsgutter tilsluttet nettverket «Roast Busters» i New Zealand og skrøt på sosiale media om at de hadde voldtatt en mindreårig jente. 7. november kunne Dagbladet fortelle at saken atter har fått stor oppmerksomhet. Det skyldes at politiet der har håndtert saken på en totalt uakseptabel måte.

Først hadde de hevdet at de ikke kunne forfølge saken ettersom den voldtatte ikke ville anmelde overgrepet. Nå har det kommet frem at jenten faktisk anmeldte voldtekten da den skjedde. Hun ble fortalt at hun ikke hadde nok bevis å vise til, fordi hun gikk i klær som mer eller mindre ba om det.
Den lokale distriktssjefen for politiet, Bill Searle, har gått ut og beklaget ovenfor den nå 15 år gamle jenta. I tillegg til at politiet har begynt å etterforske saken, har myndighetene på New Zealand beordret interngransking av politifolkene som hadde med saken og gjøre i 2011.

Her kan man se nyhetsinnslaget om den mindreårige som ble voldtatt på australsk TV.

Å innbille seg at unge jenter alltid blir møtt på bedre måte i Norge når de blir voldtatt, er feil. Det er ikke en prioritet å etterforske voldtekter i vårt land, og det har mange statistikker varslet om lenge. Det er den horrible sannheten.

Utnytting av norske tenåringer
Samme dag som Dagbladet skrev om saken på New Zealand, kunne TV2 fortelle at fulle, norske 15-åringer blir oppfordret til nakenfesting av eldre personer. Det har blant annet skjedd på Rhodos, alt mens folk filmer med sine mobiltelefoner og etterpå legger det ut på internett. Slikt skjer ikke bare på sydlandske ferieøyer. Ungdommer som drikker og som debuterer seksuelt mens de enda er altfor unge, gjør det også her hjemme på berget.

En skal muligens være forsiktig med å koble det som Dagbladet fortalte med det som TV2 presenterte. Det er likevel på sin plass. Vi har fått en økende grad av pornofisering i samfunnet. Vi har til og med fått noe som jeg velger å kalle for pornofeminister. Det er de som tar et knusende oppgjør med rødstrømpene på 70-tallet, og som hevder at det ikke finnes kvinneundertrykking lenger. Alt er fritt og fint og sexy.

Hadde det bare vært sant. Når det går så langt at jenter ufrivillig får lagt ut nakenbilder av seg selv på internett (og de er nesten umulig å fjerne for godt), må tåle offentlig hån etter at de er utsatt for voldtekt, eller blir usynliggjort av politifolk som bagatelliserer overgrepene de er utsatt for – da er det på høy tid og stoppe og tenke seg om. Seksuell frigjøring impliserer samtykkende og glade deltakere. Seksuell frigjøring impliserer at man ikke er et objekt, men en aktiv premissleverandør. Man behøver vel ikke å være en rødstrømpe for å skjønne det?

FACEBOOK: Nei til brystkreftannonse, ja til vold mot kvinner

En annonse som informerte om at abort ikke øker sannsynligheten for å få kreft, ble for sterk kost for Facebook. Fotografi av damer som er banket opp med oppfordring om å voldta og mishandle kvinner, får av nettstedet passere. Til nå.

Dette er et eksempel på hva Facebook anser som “dårlig eller grov humor”.

Nå er det nemlig en aksjon på gang for å få Facebook til å snu. Hele 15 selskap har droppet Facebook, blant andre Jump! Magazine, Nissan og Desire Books. En av verdens største leverandører av digitale bøker, Audible, har i en uttalelse i klare ordelag fordømt denne åpenbare mangelen på god dømmekraft.

Bare dårlig og grov humor

En talsperson fra Facebook har til Think Progress sagt at de anser de meget krenkende oppfordringene rettet mot kvinner som eksempel på dårlig eller grov humor, og ikke noe mer. Til sammenligning skal brystkreftannonsen visstnok bryte med prinsippet om å ikke reklamere for produkter eller tjenester av seksuell karakter.

Er det greit med et nettsamfunn som tillater bilder med tekster som ”Don’t wrap it and tap it, tape her and rape her”, samtidig som det bannlyser reklame som tar sikte på å gi viktig, helseopplysende informasjon til kvinner? Det er å håpe at norske selskap følger etter i boikotten av Facebook – om ikke annet, så i brystkreftsakens navn.

Verden aldri så fredelig?


De siste ti årene, har i gjennomsnitt 55 000 mennesker blitt drept i krig og massakrer årlig. Spesielt har folk fått merke det på kontinent som Afrika og Asia, men det fryktelige terrorangrepet i Norge 22. Juli 2011 satt også sine spor. Det har også de brutale narkokrigene på folk i Mexico.

Likevel er det visst grunn til optimisme. Det har aldri vært mer fred på jorden enn nå. Det påstår i hvert fall professor i kognitiv psykologi, Steven Pinker. I det forrige tiåret ble nemlig 100 000 mennesker drept i krig eller under sosiale uroligheter. Det er 45 000 flere årlig enn tiåret vi lever i nå. Pinker påstår at dette handler om IQ.

Forskning skal vise at mennesket blir mer og mer intelligent for hver generasjon. En som i dag scorer 100 på IQ-test, ville i 1950 scoret 118 og i 1910 hele 130. En middels tenåring i dag ville altså for 100 år siden vært nærmest genial. Dette er fordi testene kontinuerlig justeres for å ha en normal på 100. Pinker mener videre at intelligente mennesker tyr til fredelige løsninger når uenighet oppstår.

Han viser videre til at det er færre partnerdrap i verden, og at et fenomen som lynsjing ikke lenger eksisterer i USA. Han påstår endog at det har blitt mye mindre av voldtekter og familievold. Her tar Pinker sørgelig feil, og heldigvis er det flere enn undertegnende som har påpekt det. Man kan nemlig ikke bekjempe store problem om man ikke som samfunn først erkjenner at problemene er der. I så måte er det jo betenkelig at vi har en forsvarsminister som ikke vil kunngjøre hvor mange sivile som er drept i Afghanistan. Er det derfor dødsstatistikkene er mer positive nå enn før mon tro?

19. november kunne man i Dagbladet lese at politi og hjelpeapparat har registrert en alarmerende økning i familievoldssaker. En ny måling som er gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress på oppdrag fra Justisdepartementet, bekrefter påstandene. I løpet av måleuken (18. til 26. september d.å.) ble det registrert 2.128 henvendelser. Det tilsvarende tallet for 2008 var 1.357 henvendelser. I 85 prosent av henvendelsene var voldsutøveren en mann. I alt var 908 barn berørt. De fleste var under 14 år, og mange under skolepliktig alder.

Ifølge Vista Analyse, er den samfunnsøkonomiske kostnaden av volden på mellom 4,5 og 6 milliarder kroner i året. Det skulle i den sammenheng være nærliggende å tro at man har funnet årsaken til hvorfor kvinner i gjennomsnitt er mer sykemeldt enn menn. Det er å håpe at 2013 blir det året man klarer å sette inn de tiltak som er nødvendige for å få til positiv endring.

Omvendt voldsalarm nå!


Rødt ber om at Regjeringen nå prioriterer å iverksette bruk av omvendt voldsalarm på farlige menn som er dømt for vold. WHO og FN slår fast at vold mot kvinner er verdens største helseproblem, og tall fra Norge viser at mellom 2000 til 2007 ble hele 73 kvinner drept av sine menn, så dette er et problem også her.

Besøksforbud har liten om noen effekt i det hele tatt. Flere kvinner har fått voldsalarm av politiet, men ender likevel opp med å bli drept. Andre forsøker å flykte til andre kommuner eller fylker, men fånyttes. Slik kan det ikke fortsette å være, og det må gjøres noe for å forhindre at så mange kvinner blir drept. Bruk av omvendt voldsalarm gjør det mulig for politiet å til enhver tid vite om menn som er dømt for å ha mishandlet eller forøkt å drepe sin partner, oppholder seg nærmere den formærmede parten enn lovlig.

Rødt ser at et kontrolltiltak som omvendt voldsalarm alene ikke er nok. Voldsdømte menn må i tillegg ha ulike støtteordninger, i form av eksempelvis samtalegrupper eller terapi. En del som blir dømt for vold, avviser alle tilbud om organisert støtte. I slike tilfeller er det ekstra viktig å benytte omvendt voldsalarm.

  • Saksopplysning: Omvendt voldsalarm er det samme som elektronisk fot- eller armlenke.

SEMINAR: Kurdiske kvinners kamp - Voldtekt, den eneste forbrytelse hvor offeret blir tiltalt

Søndag 21. oktober er det seminar ved Vitalitetssenteret på Møhlenpris klokken 1300. Naile Aras, svensk kommunepolitiker, skal innlede om kurdiske kvinners kamp i Kurdistan.

Undertegnende skal også innlede, og da skal det handle om kampen mot voldtekt.

Seminaret er gratis og åpent for alle. Barnepass og tolking (seminaret vil foregå på svensk og norsk og vil bli tolket til kurdisk).

Politisk fange i Tyrkia
Naile Aras er født i1956 i Istanbul. Hun har vært politisk fange i Tyrkia i to og et halvt år, før hun flyktet utenlands i 1980, først til Tyskland og så til Sverige. Hun har utdannelse i statsvitenskap og har gått på lærerhøyskolen. Hun har vært politisk aktiv i Vänsterpartiet siden 1997 og vært kommunepolitiker siden 1998.

Hun sitter også i styret for Vänsterns Internationella Forum og arbeider som politisk sekretær i det samme partiet.

Siden 2005 har hun arbeidet i foreningen Stockholms Kommittén för Kurdernas Rättigheter hvor hun har vært prosjektansvarlig for flere ulike prosjekter, alle med kvinners demokratiske deltakelse som tema.

Aras har også vært medforfatter i en bok om kvinner i Kurdistan, som omhandler kvinners skjebner og utviklingshistorie i politikken de siste 30 år.

Kvinnepolitisk leder i Rødt
Anna Kathrine Elvik er 45 år gammel og jobber som pedagogisk rådgiver i BUF-etat.
Hun er kvinnepolitisk leder i Rødt og landsstyremedlem i samme parti. Hun er også redaktør i Rødt Nytt Bergen og styremedlem i Rødt Bergen.

Andre verv: 1. vara i Komite for oppvekst i bystyret, styremedlem i Spekter Pluss A/S (et arbeidsmarkedstiltak for å få folk tilbake i jobb), styremedlem i Hordaland Nei til EU

Hun blogger også i samarbeid med Bergensavisen