Viser arkivet for stikkord voldtekt

Rettsvesenet svikter voldtatte kvinner

Dette innlegget sto på trykk i Bergensavisen 19. august 2016.

Ettersom rettsvesenet har lang tradisjon i forhold til å undertrykke kvinner i voldtektssaker, er det eneste riktige å stille seg bak kravet til Kvinnefronten om å iverksette en full gjennomgang av rettsvesenet. Uretten som modige Andrea opplevde må verken tåles eller glemmes.

Magnhild Marie Bøe-Hansen, organisasjonssekretær i Human-Etisk Forbund Hordaland, skrev i 2010 en masteroppgave i historie som tok for seg høyesteretts behandling av voldtekter fra 1945 til 2005.

Et folkehelseproblem
Hun viser til en debatt om voldtekt som pågikk i BT og BA fra 2007 til 2008. Tiltakene som ble skissert i diskusjonen av politiet og politikerne, var i hovedsak å vise kvinnene hvor de ikke kunne gå om natten, at de burde ligge unna alkohol, og blir fulgt hjem av andre om de ikke fikk fatt i taxi. Den ene etter den andre talte for å innskrenke kvinnenes handle- og bevegelsesfrihet, men hvordan en skulle få menn til å slutte å voldta, snakket eller skrev ingen om. Hvor flott hadde det ikke vært å få det inn som læremål til skoler og barnehager at barn skal lære seg sameksistens uten bruk av vold eller tvang? Voldelige menn er tross alt et folkehelseproblem.

Over 14 000 mennesker har likt støttesiden til Andrea Voll Voldum på Facebook. Det sier noe om hvor bred støtte hun har hos mange i Norge.

Historisk sett, er det interessant å gå lenger tilbake i tid. Karin Hassan Jansson har skrevet en doktoravhandling om voldtekt i Sverige fra 1600-1800 tallet.. Hun fant at etter midten av 1700-tallet skiftet domstolen syn på kvinnene, fra å være rettslige objekter til å bli subjekter. Kvinnenes ærbarhet, seksuelle vandel og oppførsel ble rettslig interessant hvis det skulle bevises at hun var et offer. Måten kvinner behandles i dagens rettssystem, har altså røtter i et patriarkalsk kvinnesyn som er 400 år gammelt. Det er ikke rart mange snakker om dinosaurer i disse dager.

Riktigere voldtektsofre
Den norske kriminologen Asta Magni Lykkjen utgav i 1976 en revidert utgave av sin mellomfagsoppgave i kriminologi, om voldtekt som kvinneundertrykking. Hun hevdet her at politi og domstol har en del fordommer og oppfatninger om hvilke kvinner som kan bli voldtatt, og at kvinnene ble veid oppimot hvor gode de har vært på å drive ”offerprevensjon”. Med dette mener hun at det var kvinnenes ansvar å ikke bli voldtatt.

Lykkjen hevdet at en mann med høy sosial status ikke blir dømt på lik linje med en mann som har lavere sosial status. I tillegg påpekte hun hvordan noen kvinner fremstår som riktigere ofre enn andre kvinner, slik noen menn fremstår som mer sannsynlige voldtektsmenn enn andre. Dette er et interessant perspektiv selv førti år senere. Fremdeles er det slik at noen er riktigere voldtektsofre enn andre, og at menn med lavere sosial status lettere blir både fordømt og dømt.

Det er uheldig. De aller fleste voldtekter er relasjonsvoldtekter, og blir begått av noen som offeret kjenner eller har et forhold til. De skjer også i alle sosiale lag. Politiet har til tross for kampanjen Vær en kjernekar, stort forbedringspotensial i sitt informasjons- og holdningsarbeid. Det er store mørketall, og vi finner årsaken til disse i vår egen bakhage.

Ikke si ja til fest
Bøe-Hansen forteller i sin oppgave om en sak fra 1948 hvor høyesterett fant det som en formildende omstendighet at kvinnen ikke bare hadde jobbet for tyskerne under andre verdenskrig, men at hun også ble med voldtektsmennene frivillig på hyttefest. Det ble ikke diskutert at det trengtes mindre vold når de var to menn mot en kvinne.

Det er påfallende at så lite ser ut til å ha endret seg på 68 år. Andrea var også frivillig med på en hytte og ble voldtatt. Det passer å sitere Hanne Kristin Rohde:

- Det er åpenbart for alle at Andrea var på et sted hun ikke burde vært, men er det hennes eller guttas ansvar at stedet ble farlig for henne?”

På 2000-tallet kom det på initiativ fra Barneombudet og Likestillingssenteret, ut en rapport som tok for seg rettskjennelsene i 248 rettsavgjørelser i voldtekts- og sedelighetssaker. Hovedkonklusjonene her stemmer godt overens med Bøe-Hansen sine i forhold til hva som er formildende omstendigheter i voldtektssaker.

Formildende omstendigheter
Hvis offeret hadde drukket, flørtet, gikk utfordrende kledd, kjente overgriperen fra før eller hadde takket ja til å bli med på nachspiel, talte det i favør av tiltalte. Om offeret kjente overgriperen eller hadde hatt sex med ham fra før, var det også formildende. Det var heller ikke bra om offeret ikke virket i skikkelig psykisk ubalanse under rettssaken. Sist men ikke minst, spilte det også en rolle om offeret hadde vært ute alene etter et visst klokkeslett. De få gangene man brukte straffeskjerping, var offeret så fysisk skadet at hun for eksempel hadde lagt i koma på sykehus. Eller hadde dødd. Jo flere blåmerker og mer blod, jo strengere straff. Nå var det Andrea sin tur til å oppleve dette urettferdige systemet på kroppen og psyken.

I 2006 avslørte den pensjonerte lagdommeren Lars-Johan Nygard at kvinnelige jurymedlemmer oftere frikjenner voldtekt enn menn. Han klargjorde at de kvinnelige jurymedlemmene skilte seg ut som mest fordømmende og moraliserende i forhold til offerets oppførsel.

Test av meddommere
Dette står dog i kontrast med rapporten fra Likestillingssenteret og Barneombudet. I de undersøkte sakene, var 27 % av rettens medlemmer kvinner og 73 % menn. Man kan derfor ikke konkludere at kvinner er kvinner verst, eller at menn har bedre vurderingsevne enn kvinner.

Det er derfor rett å kreve at både kvinner og menn som skal være meddommere i rettssaker, først må ta sosialpsykologiske tester som vurderer om man ligger på et modent eller umodent refleksjonsnivå i moralske spørsmål. Selv om det er en borgerplikt å stille opp som meddommer, er det samfunnets plikt å se til at en plukker ut de meddommerne som er best egnet. Slik kan vi forhindre at utfallet i slike saker blir for vilkårlige og ubegripelige, og sikre at rettssystemet fungerer best mulig.

Anna Kathrine Eltvik
Initiativtaker til Andrea Voll Voldum sin støtteside på Facebook

  • I går kveld ble det kjent at den profilerte og anerkjente advokaten John Christian Elden blir Andrea Voll Voldum sin nye bistandsadvokat.

Vil klisjéer om voldtekt til livs

Linda Steinhoff vant 29. september pris for beste norske dokumentar under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). Hun har filmatisert sine vonde opplevelser rundt en voldtekt hun opplevde som 18 år gammel.

På legevakten ble hun frarådet å anmelde forholdet hos politiet. Først etter 16 år med depresjoner, angst, skyldfølelse, mareritt og søvnproblemer, fant hun veien til politistasjonen.

Linda har laget en side på Facebook hvor man kan følge med på aktiviteter rundt hennes dokumentar.

Ikke møtt på en god måte
Linda kommer i denne dokumentaren inn på en rekke forhold som er kritikkverdige, for eksempel at de som utsettes for slike overgrep ikke blir møtt på god nok måte. Linda ble til tross for at legeundersøkelsen konkluderte med voldtekt, møtt på en så lite profesjonell måte at hun til slutt begynte å lure på om hun egentlig var utsatt for voldtekt. Hun er dessverre på ingen måte alene om en slik erfaring.

Faktum er at en av ti kvinner har opplevd voldtekt, og at de aller fleste av dem opplever det motsatte av ivaretaking. De har vanskelig for å bli trodd, sakene blir i hovedsak henlagt, og de må leve med spørsmål om egen vurderingsevne i forhold til eksempelvis alkoholinntak, klesdrakt og tid på døgnet de er i kontakt med mennesker på.

Virkelighetsfjerne klisjéer
Linda vil klisjeene til livs, både i forhold til hvem som er voldtektsoffer og hvem som voldtar. Det skal hun ha takk for. Selv om vi lever i 2015, trenger vi stadig påminnelser om at relasjonsvoldtekter er den vanligste formen for voldtekt. Hvert år voldtas det mellom 8000 til 16000 personer i Norge, og de færreste skjer under overfall av fremmede. Sånn sett er de som forfekter at alt vil bli mye bedre bare innvandrere slutter med overfallsvoldtekter, ikke verken reale eller virkelighetsnære i sin forståelse. Skal man gjøre noe med voldtekt som problem, er det første man må gjøre å erkjenne at vi må feie for egen dør.

Går man inn i et rom med hundre kvinner, har ti av dem opplevd voldtekt. De fleste er ikke voldtatt på gaten av menn de ikke kjenner. De er voldtatt av bekjente, partnere eller til og med familiemedlemmer. Sannheten er ubehagelig, men den er like fullt sann.

Av respekt for alle kvinner som opplever voldtekt, og ikke minst for å unngå fremtidige overgrep, er det nødvendig med en rekke tiltak. Man kan begynne allerede i oppveksten. Fremfor å fortelle sine døtre at de ikke må gå ut om kveldene, kan man heller fortelle sine sønner at de må oppføre seg og behandle jenter med respekt. Plasser ansvaret der det hører hjemme. Linda skal ha takk for at hun har gitt oss denne viktige påminnelsen.

Et oppgjør med sosialistisk analyse

Sosialisme har mye godt med seg, blant annet prinsippet om rettferdig fordeling av godene i samfunnet. Selv Jesus skjønte det. Det er ikke dermed sagt at det ikke er grunn til å diskutere enkelte sider ved sosialismen. Det i hvert fall verd å gjøre det når det kommer til spørsmål om vold og voldtekt.

En utbredt forståelse som får regjere blant flere sosialister, er at overgrep mot kvinner er et resultat av at vi lever i et klassedelt samfunn. Dette er å lese i prinsipprogrammet til et av ungdomspartiene på venstresiden:

”Den tydeligste følgen av patriarkatet er menns vold mot kvinner. I alle samfunn rammes kvinner av menns vold, enten det er gjennom vold, voldtekt eller porno- og prostitusjonsindustrien. Å kjempe mot patriarkatet er å kjempe mot menns vold mot kvinner.”

Lever ikke i et vakuum

Det skal sies til ungdomspartiets forsvar, at de ikke lever i et vakuum. De har det fra materien rundt seg. Materien består av flere fra hele venstresiden som faktisk vil gå så langt at de sier det ikke er behov for kvinnekamp. I et klasseløst samfunn er vi alle likeverdige, og alle problem vil opphøre.

Karl Marx sa faktisk aldri at voldtekt ville opphøre om det klasseløse samfunnet ble innført.

Undertegnede fikk selv proppet ørene fulle av det da jeg var medlem i Rødt. Det provoserte både meg og mange andre partifeller, for vi var ikke enig i denne analysen. Er det virkelig noen som innbiller seg at voldtekt som fenomen vil opphøre bare vi får innført et kommunistisk samfunn? Det må jo i tilfelle bety at kommunistiske mennesker aldri begår overgrep. En slik konklusjon er så hinsides all fornuft, at en får lyst til å spørre hvilken planet de bor på de som tror på det. Det kan ikke være på jordkloden. Her skjer nemlig voldtekt og overgrep i absolutt alle politiske miljø, også de sosialistiske.

Individuelle aspekter

Det er klart at det er nyttig med samfunnsanalyse for å bedre sette inn tiltak mot problem av helsemessige eller sosiale karakterer. Men en kan ikke bare se på ting med sosialvitenskapelige eller systemiske briller. Man må også se på ting med eksempelvis psykoanalytiske briller.

Det at folk ender opp som voldtektsforbrytere eller voldsutøvere, handler ikke alltid om samfunnet de lever i. Det finnes også individuelle aspekter. Noen kan være født med så sterke, antisosiale personlighetsforstyrrelser, at en rett og slett ikke er i stand til å føle verken anger eller empati. Å ikke anerkjenne disse viktige faktum, er intet annet enn en hån mot de som er utsatt for overgrep.

Eller er det slik å forstå at hvis man stemmer på et sosialistisk samfunn, så stemmer man på et samfunn uten psykiatri, terapi eller fengsel – så lenge forholdene er klasseløse?

  • Jeg vil presisere at det er mange mennesker på venstresiden som tar avstand fra denne tesen om at overgrep vil opphøre av seg selv i et klasseløst samfunn, og at jeg fremdeles definerer meg selv som sosialist.

Stadig like mye familievold

Sto på trykk i BA 25. november.
I disse dager fortjener politiet på alle mulige måter ros for sin «Kjernekar»-kampanje. Men hvor blir fokuset på at familievold og relasjonsvoldtekter fremdeles er like utbredt som for over 30 år siden av?

På Facebook hvor siden «Kjernekar» har fått over 50 000 likes på en uke, oppfordrer politiet menn til å være en kjernekar. Man kan til og med laste ned en app med samme navn. Oppfordringen er å følge med på venner som blir litt fulle, og som ikke lenger behandler damer de treffer som de skal. Etaten har rett og slett bestemt seg for å gjøre noe med at 40 % av alle voldtekter skjer i forbindelse med fest.

Mennenes innsatsvilje nødvendig
Nå skal det ikke lenger bare være opp til digitale eller virkelige nabokjerringer å fungere som sosialmoralsk rettesnor, mannfolkene skal ta et tak også. Det er en deilig tanke. Hvor lenge har ikke landets utskjelte rødstrømper kjempet for at akkurat dette må skje? Vi trenger mennenes innsatsvilje for og en gang for alle gjøre noe med statistikkene som gjør ord som sivilisasjon og frihet til skam.

På Facebook kan man vise at man er en kjernekar ved å like gruppen som politiet har laget.

Til tross for gode takter fra politiet, er det ikke nok. Etter over 30 år med offentlig engasjement i kampen mot familievold, er omfanget i 2013 fortsatt det samme. Antall kvinner som har besøkt landets krisesentre siden 1983 til i dag, har i følge Wenche Jonassen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), vært konstant. Disse som søker hjelp, opplever også voldtekt. Relasjonsvoldtekt er og forblir den vanligste formen for voldtekt.

Omfattende problem
At voldsbildet fortoner seg nokså likt i dag som på 1980-tallet, skyldes ifølge Jonassen ikke at handlingsplanene mot vold i nære relasjoner har vært mangelfulle eller virkningsløse. Problemet er så omfattende at det kreves bredere innsats for å oppnå varige endringer. En relativt høy andel av de som utsettes for vold i nære relasjoner eller utøver slik vold, sliter i tillegg med andre problemer. Det kan handle om lav inntekt, dårlig sosialt nettverk, rusproblematikk eller andre påkjenninger.

Mens krisesenterbevegelsen var opptatt av at voldsbegrepet skulle vise at menn er utøverne og kvinner og barn er ofrene for familievold, har myndighetene ønsket å nyansere dette bildet. Det vises også i begrepsbruken, der tittelen på handlingsplanene har gått fra «Kvinnemishandling», via «Vold mot kvinner» til «Vold i nære relasjoner». En rekke studier, både norske og utenlandske, viser at også kvinner utøver vold i nære relasjoner. Imidlertid viser studiene at kvinners voldsutøvelse har lavere sannsynlighet for å føre til fysiske skader på partneren enn det menns voldsutøvelse mot kvinner har.

Flest kvinner drepes
Skal man diskutere vold, må man aller først bli enige om hvordan begrepet defineres. Volden menn utøver er mer fatal. I perioden 1991-2010 ble det begått 166 partnerdrap i Norge – 144 av ofrene var kvinner, 18 var menn. Partnerdrap utgjorde om lag en fjerdedel av alle drap i Norge i perioden 2000-2009. Ergo er det volden mot kvinner det haster mest med å få gjort noe med. Myndighetenes iver etter å gjøre vold i nære relasjoner til et kjønnsnøytralt begrep, har sånn sett virket mot sin hensikt.

25. november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. For at denne dagen skal slutte å være bare en trist påminner, trenger Bergens, Norges og verdens kvinner at flere innsatsvillige menn kommer på banen. Og vi trenger mer fokus på at det fremdeles er kvinner som i hovedsak utsettes for den groveste volden.

Misforstått seksuell frigjøring

For to år siden drev tenåringsgutter tilsluttet nettverket «Roast Busters» i New Zealand og skrøt på sosiale media om at de hadde voldtatt en mindreårig jente. 7. november kunne Dagbladet fortelle at saken atter har fått stor oppmerksomhet. Det skyldes at politiet der har håndtert saken på en totalt uakseptabel måte.

Først hadde de hevdet at de ikke kunne forfølge saken ettersom den voldtatte ikke ville anmelde overgrepet. Nå har det kommet frem at jenten faktisk anmeldte voldtekten da den skjedde. Hun ble fortalt at hun ikke hadde nok bevis å vise til, fordi hun gikk i klær som mer eller mindre ba om det.
Den lokale distriktssjefen for politiet, Bill Searle, har gått ut og beklaget ovenfor den nå 15 år gamle jenta. I tillegg til at politiet har begynt å etterforske saken, har myndighetene på New Zealand beordret interngransking av politifolkene som hadde med saken og gjøre i 2011.

Her kan man se nyhetsinnslaget om den mindreårige som ble voldtatt på australsk TV.

Å innbille seg at unge jenter alltid blir møtt på bedre måte i Norge når de blir voldtatt, er feil. Det er ikke en prioritet å etterforske voldtekter i vårt land, og det har mange statistikker varslet om lenge. Det er den horrible sannheten.

Utnytting av norske tenåringer
Samme dag som Dagbladet skrev om saken på New Zealand, kunne TV2 fortelle at fulle, norske 15-åringer blir oppfordret til nakenfesting av eldre personer. Det har blant annet skjedd på Rhodos, alt mens folk filmer med sine mobiltelefoner og etterpå legger det ut på internett. Slikt skjer ikke bare på sydlandske ferieøyer. Ungdommer som drikker og som debuterer seksuelt mens de enda er altfor unge, gjør det også her hjemme på berget.

En skal muligens være forsiktig med å koble det som Dagbladet fortalte med det som TV2 presenterte. Det er likevel på sin plass. Vi har fått en økende grad av pornofisering i samfunnet. Vi har til og med fått noe som jeg velger å kalle for pornofeminister. Det er de som tar et knusende oppgjør med rødstrømpene på 70-tallet, og som hevder at det ikke finnes kvinneundertrykking lenger. Alt er fritt og fint og sexy.

Hadde det bare vært sant. Når det går så langt at jenter ufrivillig får lagt ut nakenbilder av seg selv på internett (og de er nesten umulig å fjerne for godt), må tåle offentlig hån etter at de er utsatt for voldtekt, eller blir usynliggjort av politifolk som bagatelliserer overgrepene de er utsatt for – da er det på høy tid og stoppe og tenke seg om. Seksuell frigjøring impliserer samtykkende og glade deltakere. Seksuell frigjøring impliserer at man ikke er et objekt, men en aktiv premissleverandør. Man behøver vel ikke å være en rødstrømpe for å skjønne det?

Ikke annenrangs borgere

Mandag 22. juli skulle bli en merkedag av minst tre årsaker; det var to år siden den grusomme terrordagen på Utøya og i Oslo, hertuginne Kate fødte en ny tronarving til britene, og Marte Dalelv fikk komme hjem fra Dubai hvor hun selv endte opp med å få dom etter at hun anmeldte en voldtekt.

I dommen het det at hun hadde hatt sex utenfor ekteskapet, og i tillegg drukket alkohol. Dubai praktiserer sharialover.

Fredag 19. juli klokken 2300 norsk tid gikk prinsessen av Dubai, Sheikha Mahra, ut på sin Facebook-side og krevde løslatelse av Marte. Det skapte stor oppstandelse, og meldingen ble etterpå slettet. Nå tar man likevel feil om man innbiller seg at det i hovedsak er fanatiske muslimer som har gått amok. På støttesiden i det samme sosiale medium som heter ”Release Marte Deborah Dalelv”, finner man flere eksempler på at vestlige menn legger fra seg hatefulle meldinger.

Slik ser det ut på støttesiden til Marte på Facebook når nyheten slippes om at hun er løslatt.

Trusler og sjikane på Facebook

En av dem er Xhezmie Kurti fra Leicester i England. Han skriver:

What a slut. Should be jailed for life for falsely claiming rape. This is why women shouldn’t have any rights.

Han får støtte fra en Patrick Felmingham som signerer med ”Aware”. Jeg spør om de er seriøse, og legger til at de bør skamme seg. Sjarmøren Kurti svarer da ”Don’t make me knock u the fuck out.” Hans nye meningsfelle fra Melbourne i Australia, Patrick, kvitterer med å lire av seg omtrent like ille ting.

Man kan dermed trygt konstatere at det virkelig er en veg å gå i vår egen vestlige kultur, og slettens ikke bare blant dem som praktiserer sharia. For de av oss som er opptatt av at utsatte for voldtekt skal ha en mest mulig rettferdig behandling, så er det vanskelig å svelge. Det spiller ingen rolle om Xhezmie og Patrick egentlig ikke mente det, men gjorde det for å ha noen timer i nettets klovnerampelys. De gikk for langt.

Benådet av emiren

Utenriksdepartementet har jobbet hardt med Marte sin sak siden de fikk vite om den i mars. At det gikk så lang tid før de fikk resultater, handler sånn sett ikke på manglende innsatsvilje.
Sannsynligvis ble Marte benådet av emiren av Dubai fordi det har kommet kraftige reaksjoner fra hele verden på dommen som hun fikk. Det gir Dubai negativ reklame. Sånn sett er det ingen bombe at Norsk hotellhøgskole ikke ønsker å fortsette med studentutveksling til Dubai. Hotellhøgskolen har hatt på plass en samarbeidsavtale med Emirates Academy of Hospitality Managment i Dubai i rundt tre år.

Det er fremdeles mange nordmenn som gjester Dubai i forretningsøyemed, og spesielt innenfor sjøfart- og oljeindustri. Det er å håpe at de boikotter landet slik mange selskap valgte å gjøre mens det fremdeles var apartheid i Sør-Afrika. Kvinner er ikke annenrangs borgere. Kvinner er mennesker. Man driver ikke handel med folk som ikke respekterer dette.

*Jomfrureiser boikotter også nå, les mer her.

Å tilgi voldtekt

Året 2009 ble norske Monika Kørra kidnappet og voldtatt i USA. Snaue fire år etterpå står hun frem i både amerikansk og norsk media og forteller at hun har tilgitt de som utsatte henne for ugjerningen. Det er godt gjort. Ikke bare var overfallsvoldtekten av det særdeles grove slaget, men det er kun en av gjerningsmennene som i ettertid har vist noen form for anger.

Har man litt av barnetroen intakt, så vet man at det ligger storhet i Monika sin handling. Det må likevel ikke bli slik at hennes måte skal være regelen for alle. Blir man utsatt for et traume av denne sorten, er det i bunn og grunn umulig å vite hvordan det til syvende og sist går med verken den utsatte sin mentale helse eller evne til å absolvere. Det er dessuten snudd fullstendig på hodet om man skal begynne å gi voldtekstutsatte terningkast alt etter hvor flinke de er til å benåde.

At Monika klarte det, skal hun selvsagt ikke kritiseres for. Bra for henne. Samtidig er det soleklart at det i hennes sak var omstendigheter i etterkant av forbrytelsen som ikke er vanlig i Norge. Ikke bare anmeldte hun saken, men hun ble også trodd. To av voldtektsforbryterne fikk livsvarig fengsel, mens den tredje fikk 25 år.

Dette er milevis unna norsk praksis. Strafferammen gir rom for å dømme opp til 21 år, men domstolene gir likevel bare brøkdelen av det de kan i straff. Om ikke de frikjenner. Det skjer også ofte. Det gir selvsagt de voldtektsutsatte mange ekstra belastninger. Vil de treffe på voldtektsforbryteren igjen? Risikerer de da å oppleve noe like grusomt? Vil det hevnes at de vågde å gå til anmeldelse?

Når mange slike og lignende spørsmål kverner rundt i hodet, er det ikke så lett å finne frem til den plassen av hjertet hvor tilgivelsen sitter. Man har nok med seg selv. Når man i tillegg vet at det ikke er prioritert å gi voldtektutsatte systematisk oppfølgingshjelp, så gir det et dystert helhetsbilde. Man har nok med seg selv fordi man er overlatt til seg selv.

Monika hadde anledning til å bearbeide den vonde opplevelsen ved å bli med i et statlig program for voldtektsofre som het «Victim offender meditiation». I USA ser man altså ut til å ha forstått to viktige ting – både at voldtekt er en alvorlig forbrytelse, og at utsatte trenger oppfølging fra det offentlige. Ville vi opplevd at flere klarte å tilgi om dette ble implementert i vårt eget samfunn? Kanskje. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å forebygge vold gjennom undervisning i grunnskolen, og deretter være konsekvente ovenfor dem som ikke har forstått grensene.

SEMINAR: Kurdiske kvinners kamp - Voldtekt, den eneste forbrytelse hvor offeret blir tiltalt

Søndag 21. oktober er det seminar ved Vitalitetssenteret på Møhlenpris klokken 1300. Naile Aras, svensk kommunepolitiker, skal innlede om kurdiske kvinners kamp i Kurdistan.

Undertegnende skal også innlede, og da skal det handle om kampen mot voldtekt.

Seminaret er gratis og åpent for alle. Barnepass og tolking (seminaret vil foregå på svensk og norsk og vil bli tolket til kurdisk).

Politisk fange i Tyrkia
Naile Aras er født i1956 i Istanbul. Hun har vært politisk fange i Tyrkia i to og et halvt år, før hun flyktet utenlands i 1980, først til Tyskland og så til Sverige. Hun har utdannelse i statsvitenskap og har gått på lærerhøyskolen. Hun har vært politisk aktiv i Vänsterpartiet siden 1997 og vært kommunepolitiker siden 1998.

Hun sitter også i styret for Vänsterns Internationella Forum og arbeider som politisk sekretær i det samme partiet.

Siden 2005 har hun arbeidet i foreningen Stockholms Kommittén för Kurdernas Rättigheter hvor hun har vært prosjektansvarlig for flere ulike prosjekter, alle med kvinners demokratiske deltakelse som tema.

Aras har også vært medforfatter i en bok om kvinner i Kurdistan, som omhandler kvinners skjebner og utviklingshistorie i politikken de siste 30 år.

Kvinnepolitisk leder i Rødt
Anna Kathrine Elvik er 45 år gammel og jobber som pedagogisk rådgiver i BUF-etat.
Hun er kvinnepolitisk leder i Rødt og landsstyremedlem i samme parti. Hun er også redaktør i Rødt Nytt Bergen og styremedlem i Rødt Bergen.

Andre verv: 1. vara i Komite for oppvekst i bystyret, styremedlem i Spekter Pluss A/S (et arbeidsmarkedstiltak for å få folk tilbake i jobb), styremedlem i Hordaland Nei til EU

Hun blogger også i samarbeid med Bergensavisen

Stortinget må sove


Hver eneste dag blir i følge politiet mellom 22 til 44 personer voldtatt i Norge. Menn som voldtar, blir i vårt land sjelden stilt til ansvar og straffet. Bare hver tiende voldtekt blir anmeldt, og av disse fører bare ti prosent til fellende dom.

Det er altså kun en av hundre ofre som opplever juridisk ivaretakelse.

Offeret blir tiltalt
Voldtekt er den eneste forbrytelse hvor det er offeret som blir tiltalt. Disse ordene kommer fra Freda Adler, amerikansk professor i kriminologi. Adler vet hva hun snakker om, og det kan forklare hvorfor ting er som de er.

En rapport som tok for seg 248 rettsavgjørelser i voldtekts- og sedelighetssaker i Norge mellom 1995 til 2000, avslørte at domstolene har uakseptable holdninger. Kvinners påkledning blir beskrevet ned til minste detalj, og avgjør om overgriperen får en streng straff eller ikke. I en sak blir det ansett som formildende omstendighet at et offer har hatt på seg samme gule kjole som da hun tidligere hadde hatt sex frivillig med tiltalte. Ergo må jenter som skal på fest hvor de kan støte på en eks, passe på å ta på seg klær som eksen ikke har sett før. Utrolig nok.

Trygg med burka?
Magnhild Marie Bøe-Hansen har skrevet en masteroppgave om høyesteretts behandling av voldtektssaker fra 1945 frem til 2005. Hun har også funnet at kvinnens klesdrakt er utslagsgivende for straffen til den tiltalte. Med en slik retorikk er det bare å tre på seg en burka, så er man trygg. Problemet er at det ikke er slik.

Om man tror at ting tross alt har gått riktig vei når det kommer til domstolenes holdninger, så tar man feil. Flertallet av anmeldte voldtekter i årene 1985 til 2005 fikk en straff som lå ned mot minstestraffen, og bruken av helt eller delvis betinget fengsel har økt i forhold til perioden mellom 1970 til 1985. Bøe-Hansen har i tillegg funnet ut at det er formildende omstendigheter for den tiltalte om offeret har drukket. Det er også formildende omstendighet om den tiltalte har drukket.

Som om ikke dette er nok, er det også formildende for overgriperen om offeret ikke er store, fysiske skader på offeret. At mennesker som utsettes for slike traumeskapende situasjoner går inn i sjokk og ligger stille på grunn av et overlevelsesinstinkt, tenker man ikke på.

Begge ovenstående kilder konkluderer med at restaurantbesøk i forkant eller voldtekt etter samlivsbrudd ikke er like alvolig. Kvinner som er samboere med voldelige menn og som klarer å bryte ut av forholdet, har altså i etterkant dårlig rettsvern. Kvinner som går på restaurant for å drikke, danse og flørte, skal også passe seg. Er de dum nok til å gjøre disse tingene, kan de takke seg selv ved en eventuell voldtekt.

  • Bildet til høyre er fra en plakataksjon mot voldtekt i Bergen, 20. august 2012.

Stille på Stortinget
En tar feil om en antar at dette i hovedsak skyldes mannlige jurymedlemmer. Riksadvokat Tor-Aksel Busch nedsatte et granskningsutvalg i 2006 hvor det kom frem at kvinnelige jurymedlemmer er de som er mest fordømmende ovenfor voldtektsofrene. De brukte nedsettende ord som «tøyte», eller kunne si at «ordentlige jenter blir ikke med på nachspiel». Det er åpenbart at dette ikke holder mål.

Likevel er det stille på Stortinget. De kunne sett til Sverige og vedtatt innføring av elektronisk fotlenke på menn som er dømt for vold. De kunne sett til en rekke andre vestlige land som har innført nasjonalt sedelighetspoliti. De kunne spurt seg selv om hvorfor det ikke er flere døgnåpne voldtektsmottak i Norge. De kunne gått inn for å satse med på krisesentre og andre organiserte hjelpetiltak. De kunne vurdert å kreve at grunnskolen lagde holdningsskapende kampanjer relatert til seksualisert vold. Sist men ikke minst, kunne de vedtatt at jurister, dommere, fagdommere og jurymedlemmer måtte skoleres og kurses mer. Voldtekt er aldri kvinnens skyld. Stortinget må slutte og sove.

Plakataksjon mot voldtekt i Bergen og Oslo 19. september


Onsdag 19. september er det plakataksjon mot voldtekt i Bergen og Oslo. Facebook-gruppen Plakataksjon mot voldtekt har 260 medlemmer, men det dobbelte antall er til nå invitert. Man kan melde seg på her. Arrangementet er offentlig, og man kan invitere hvem man vil.

  • 20. august var det plakataksjon i Bergen. Siden da er det hengt opp plakater i byer som Larvik, Tønsberg og Horten.
  • Man kan finne og skrive ut plakatene vi skal bruke her. A3-format fungerer best, men A4 går også.
  • Husk å ta med stiftepistol eller plakatlim og liten malerkost. Undertegnede bruker tapetlim, og det fungerer bra. Man kan også lage et billigere lim av maizenamel og vann.

I BERGEN MØTES VI VED DEN BLÅ STENEN KLOKKEN 1800.
I OSLO MØTES MAN VED OLAF RYES PLASS KLOKKEN 1800.

Les gjerne mer om aksjonen her og her.

  • Offisielle kampanjedeltakere: Rødt Bergen, Senterkvinnene i Sp, Hordaland Venstrekvinner, Bergen SV og Kvinneaktivistene.