Takk!

Jeg vil takke alle som har fulgt bloggen min, og spesielt de som har skrevet engasjerende kommentarer. Det blir ikke skrevet flere innlegg fra meg her nå som Origo.no pensjonerer seg, men de som vil kan følge meg på min helt nye blogg.

Den heter Oppreisningen, og vil i hovedsak være et talerør for de som ikke er flinkest til å tale sin egen sak. De som fortjener å bli tatt mer på alvor enn de har blitt.

Oppstarten av min nye blogg vil handle en del om min forlovede Lars Andre Simensen som nettopp døde. Siden vil den handle om andre som fortjener oppreisning.

Minneord for min kjæreste Lars

Dette sto på trykk i BA tirsdag 13. september.

Minneord for Lars Andre Simensen

Født 24.09.70, død 05.09.16

Det er tøft å miste sin kjæreste og samboer selv om han var rusavhengig. Mange hadde det så travelt med å dømme oss i sosiale sammenhenger, fremfor å spørre hvordan de kunne hjelpe. Det følte både han og jeg på. Skammen. De som bør skamme seg er de som ikke forstod. De som ikke så at han virkelig prøvde, og viste fantastiske fremskritt.

Kjære Berit hadde en sønn som virkelig satt henne høyt. La det ikke være tvil. Hver dag besøkte han henne, vasket leiligheten, hjalp med tunge løft og handlet. Holdt henne med selskap. Og Berit med all sin morskjærlighet sluttet aldri å håpe at det skulle gå bra med Lars. Han var også på god vei. Det føles derfor vondt og meningsløst at livet ikke ville samarbeide bedre.

Da pappa trengte hjelp til å bygge en mur i hagen sin i august, var ikke Lars vanskelig å be. Han hjalp ham også med å lage en ny hagekrok. Til meg lagde han også en fin hage. Vi vil alltid huske og takke kjære Lars for dette.

Mamma, Johannes, pappa og Anne Lise skal ha takk for at de så forbi at Lars ikke hadde levd et liv som mønsterborger. De ble kjent med Lars og prøvde å hjelpe uten å dømme. Det satt Lars umåtelig pris på. Takk også til venner som oppmuntret ham og som ga ham stående invitasjoner til å komme på besøk sammen med meg når som helst. Som var inkluderende. For mennesker som har vært utstøtt fra samfunnet i hele sitt voksne liv, er den slags næring til livsviktig, positiv selvfølelse. Både Lars og Berit sa at han aldri har vært så på plass og lykkelig. Aldri holdt seg nøktern så lenge. Tragisk utgang på livet til tross, så opplevde han heldigvis å høre til før han gikk bort. Han ble tatt på alvor, fremsnakket og elsket.

Dette er det siste bildet Lars tok av seg selv og vår kjære hund Mikkel. De to var virkelig glad i hverandre, og jeg skulle gitt mye for å se gjensynsgleden som alltid var mellom dem bare en eneste gang til.

Lars var svært begavet når det kom til behandling av hunder. Han ble lært opp av forsvarets hundegruppe, og ble flere ganger brukt av forsvaret for å sosialisere hunder. Like før han døde, jobbet han for å få sosialisere en ny militær tjenestehund av typen malinois. I mellomtiden tok han seg så godt av vår lille border terrier så godt han kunne. Lars hadde et helt spesielt forhold til vår lille rakker, og utførte mirakler med hensyn til dressur. Da jeg spurte hvordan han klarte det, svarte han at han fikk Mikkel til å gjøre som han ville ved å gi masse kjærlighet i bunn og deretter belønning for ønsket atferd. Nå ligger Mikkel bare på de stedene hvor det lukter mest av Lars, og kikker med store øyne mot gatedøren på de klokkeslettene Lars pleide å gå på tur med ham. Det er ikke bare folk som gråter nå som Lars er borte.

Gode sider hadde han masse av, det vet jeg som var så heldig å være forlovet med ham. Han var som tenåring med på kretslaget i både fotball og ishockey, og var i tillegg et stort skitalent. Han elsket å lese seg til ny kunnskap, og spesielt godt likte han faget historie. I tillegg elsket han å jobbe med kroppen. Hvis han fikk tømre eller jobbe i hagen, kunne han holde på selv lenge etter at alle andre hadde tatt en pause. Han var et sjeldent og sterkt arbeidsjern.

Dette bildet av Lars og Mikkel ble tatt en morgentur 23. august. Jeg finner trøst i dette nå.

Det er ennå ikke helt klart hvordan Lars døde, men det viktigste er at han fra nå av hedres. Jeg takker min aller kjæreste for alt, og ber om at det blir fred over hans minne. Lars vet at han ikke alltid tok de beste valgene i sitt liv. Folk bør utvise respekt for dette. Han visste. Han hadde nesten konstant dårlig samvittighet. Og nå er han død.

Min tapre mann, jeg unner deg å hvile når du kommer frem. Men jeg savner deg sårt.

Din Anna

Lars ble begravet fredag 16. september i Solheim kapell. Det ble en særdeler vakker og verdig avskjed.

Rettsvesenet svikter voldtatte kvinner

Dette innlegget sto på trykk i Bergensavisen 19. august 2016.

Ettersom rettsvesenet har lang tradisjon i forhold til å undertrykke kvinner i voldtektssaker, er det eneste riktige å stille seg bak kravet til Kvinnefronten om å iverksette en full gjennomgang av rettsvesenet. Uretten som modige Andrea opplevde må verken tåles eller glemmes.

Magnhild Marie Bøe-Hansen, organisasjonssekretær i Human-Etisk Forbund Hordaland, skrev i 2010 en masteroppgave i historie som tok for seg høyesteretts behandling av voldtekter fra 1945 til 2005.

Et folkehelseproblem
Hun viser til en debatt om voldtekt som pågikk i BT og BA fra 2007 til 2008. Tiltakene som ble skissert i diskusjonen av politiet og politikerne, var i hovedsak å vise kvinnene hvor de ikke kunne gå om natten, at de burde ligge unna alkohol, og blir fulgt hjem av andre om de ikke fikk fatt i taxi. Den ene etter den andre talte for å innskrenke kvinnenes handle- og bevegelsesfrihet, men hvordan en skulle få menn til å slutte å voldta, snakket eller skrev ingen om. Hvor flott hadde det ikke vært å få det inn som læremål til skoler og barnehager at barn skal lære seg sameksistens uten bruk av vold eller tvang? Voldelige menn er tross alt et folkehelseproblem.

Over 14 000 mennesker har likt støttesiden til Andrea Voll Voldum på Facebook. Det sier noe om hvor bred støtte hun har hos mange i Norge.

Historisk sett, er det interessant å gå lenger tilbake i tid. Karin Hassan Jansson har skrevet en doktoravhandling om voldtekt i Sverige fra 1600-1800 tallet.. Hun fant at etter midten av 1700-tallet skiftet domstolen syn på kvinnene, fra å være rettslige objekter til å bli subjekter. Kvinnenes ærbarhet, seksuelle vandel og oppførsel ble rettslig interessant hvis det skulle bevises at hun var et offer. Måten kvinner behandles i dagens rettssystem, har altså røtter i et patriarkalsk kvinnesyn som er 400 år gammelt. Det er ikke rart mange snakker om dinosaurer i disse dager.

Riktigere voldtektsofre
Den norske kriminologen Asta Magni Lykkjen utgav i 1976 en revidert utgave av sin mellomfagsoppgave i kriminologi, om voldtekt som kvinneundertrykking. Hun hevdet her at politi og domstol har en del fordommer og oppfatninger om hvilke kvinner som kan bli voldtatt, og at kvinnene ble veid oppimot hvor gode de har vært på å drive ”offerprevensjon”. Med dette mener hun at det var kvinnenes ansvar å ikke bli voldtatt.

Lykkjen hevdet at en mann med høy sosial status ikke blir dømt på lik linje med en mann som har lavere sosial status. I tillegg påpekte hun hvordan noen kvinner fremstår som riktigere ofre enn andre kvinner, slik noen menn fremstår som mer sannsynlige voldtektsmenn enn andre. Dette er et interessant perspektiv selv førti år senere. Fremdeles er det slik at noen er riktigere voldtektsofre enn andre, og at menn med lavere sosial status lettere blir både fordømt og dømt.

Det er uheldig. De aller fleste voldtekter er relasjonsvoldtekter, og blir begått av noen som offeret kjenner eller har et forhold til. De skjer også i alle sosiale lag. Politiet har til tross for kampanjen Vær en kjernekar, stort forbedringspotensial i sitt informasjons- og holdningsarbeid. Det er store mørketall, og vi finner årsaken til disse i vår egen bakhage.

Ikke si ja til fest
Bøe-Hansen forteller i sin oppgave om en sak fra 1948 hvor høyesterett fant det som en formildende omstendighet at kvinnen ikke bare hadde jobbet for tyskerne under andre verdenskrig, men at hun også ble med voldtektsmennene frivillig på hyttefest. Det ble ikke diskutert at det trengtes mindre vold når de var to menn mot en kvinne.

Det er påfallende at så lite ser ut til å ha endret seg på 68 år. Andrea var også frivillig med på en hytte og ble voldtatt. Det passer å sitere Hanne Kristin Rohde:

- Det er åpenbart for alle at Andrea var på et sted hun ikke burde vært, men er det hennes eller guttas ansvar at stedet ble farlig for henne?”

På 2000-tallet kom det på initiativ fra Barneombudet og Likestillingssenteret, ut en rapport som tok for seg rettskjennelsene i 248 rettsavgjørelser i voldtekts- og sedelighetssaker. Hovedkonklusjonene her stemmer godt overens med Bøe-Hansen sine i forhold til hva som er formildende omstendigheter i voldtektssaker.

Formildende omstendigheter
Hvis offeret hadde drukket, flørtet, gikk utfordrende kledd, kjente overgriperen fra før eller hadde takket ja til å bli med på nachspiel, talte det i favør av tiltalte. Om offeret kjente overgriperen eller hadde hatt sex med ham fra før, var det også formildende. Det var heller ikke bra om offeret ikke virket i skikkelig psykisk ubalanse under rettssaken. Sist men ikke minst, spilte det også en rolle om offeret hadde vært ute alene etter et visst klokkeslett. De få gangene man brukte straffeskjerping, var offeret så fysisk skadet at hun for eksempel hadde lagt i koma på sykehus. Eller hadde dødd. Jo flere blåmerker og mer blod, jo strengere straff. Nå var det Andrea sin tur til å oppleve dette urettferdige systemet på kroppen og psyken.

I 2006 avslørte den pensjonerte lagdommeren Lars-Johan Nygard at kvinnelige jurymedlemmer oftere frikjenner voldtekt enn menn. Han klargjorde at de kvinnelige jurymedlemmene skilte seg ut som mest fordømmende og moraliserende i forhold til offerets oppførsel.

Test av meddommere
Dette står dog i kontrast med rapporten fra Likestillingssenteret og Barneombudet. I de undersøkte sakene, var 27 % av rettens medlemmer kvinner og 73 % menn. Man kan derfor ikke konkludere at kvinner er kvinner verst, eller at menn har bedre vurderingsevne enn kvinner.

Det er derfor rett å kreve at både kvinner og menn som skal være meddommere i rettssaker, først må ta sosialpsykologiske tester som vurderer om man ligger på et modent eller umodent refleksjonsnivå i moralske spørsmål. Selv om det er en borgerplikt å stille opp som meddommer, er det samfunnets plikt å se til at en plukker ut de meddommerne som er best egnet. Slik kan vi forhindre at utfallet i slike saker blir for vilkårlige og ubegripelige, og sikre at rettssystemet fungerer best mulig.

Anna Kathrine Eltvik
Initiativtaker til Andrea Voll Voldum sin støtteside på Facebook

  • I går kveld ble det kjent at den profilerte og anerkjente advokaten John Christian Elden blir Andrea Voll Voldum sin nye bistandsadvokat.

Appell for Andrea

Jeg er sint, og har vært det siden jeg leste om dommen i Andreasaken for en uke siden. Vi er mange som har hatt det sånn. Det betyr at vi er klar til kamp. Ikke for å drive borgervern, men for å reise oss og si at vi har fått nok av rettspraksis i voldtektssaker. Vi har fått mer enn nok!

Globalt sett er voldelige menn en større trussel for kvinner enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Takket være modige Andrea, blir det nå mulig å kreve at Norge går i Australias fotspor og innfører en nasjonal handlingsplan mot vold. For la det ikke være tvil. Voldtekt er vold.

I handlingsplanen må det være formulert som lære- og holdningsmål at alle barnehagebarn og skolebarn skal lære samhandling uten vold og tvang. Det er ikke nok å basere seg på en kristen formålsparagraf, det har vi sett. Vi må bli mer konkret enn som så.

Noen sier at skoler og barnehager har nok med de lære- og holdningsmål som de allerede har. De som sier dette, har ikke tatt inn over seg at vold sannsynligvis er landets største helseproblem.
I læreplanen Kunnskapsløftet, står det at alle skoler skal sikre at det fysiske og psykososiale arbeids- og læringsmiljøet fremmer helse, trivsel og læring. Dette gir den enkelte skole handlingsrom nok til å kunne satse på forebygging av vold om de vil. Det er ikke nok. Når vi snakker om et folkehelseproblem, så skal det ikke være opp til den enkelte skole om de vil gjøre noe for å forebygge det. De skal gjøre noe for å forebygge det.

Det er så altfor mange former for vold. La oss skape flere former for kjærlighet enn vold. La oss se færre voldtektsforbrytere vokse opp. La oss se at det offentlige tar større ansvar. La modige Andrea sette spor etter seg i norsk historie på en sånn måte at skolelever om hundre år leser om saken som forandret så mye.

Derfor må ikke bare landets kvinnelige statsminister og likestillingsminister komme på banen, men også vår kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. De har større mulighet enn noen andre mennesker i dette landet til å iverksette tiltak som virker.

Mellom 8000 til 16000 blir voldtatt hvert år. Politiet får aldri vite om 90 % av voldtektene som skjer. Av de 10 prosentene som anmeldes, fører kun en prosent til fellende dom. Det betyr at det er store mørketall, og at vi alle kjenner en som ikke får oppleve oppreisning eller det å bli trodd.

Jeg er ikke et unntak. Jeg har selv en søster

Mange møtte opp i Bergen for å støtte Andrea under demonstrasjon. Maria Halvorsen gjorde en formidabel jobb med sin appell.

som på slutten av 80-tallet opplevde en særdeles grov gruppevoldtekt. Saken havnet på forsiden av VG, men tretti år senere er den glemt og hun er innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun vil aldri slippe ut.

Min søster var før hun ble traumatisert et sjeldent, musikalsk talent. Hun gikk i operalære, var politisk aktiv og studerte sosialantropologi. Da kunne hun finne på å sitere store forfattere som
Karen Blixen og si:

“Vi må prege livet mens vi har makt over det, slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det uten spor.”

Hun har fått med seg at jeg er aktivist og ofte skriver i avisene. Hun har derfor flere ganger bedt meg når jeg har besøkt henne eller snakket med henne på telefonen om å tale hennes sak. Så det gjør jeg nå.

Sporene etter min søster skal ikke få forsvinne. Livet hennes skal ikke lukkes forgjeves.

Jeg ber derfor om at Andrea får oppleve en større rettferdighet enn min søster fikk. Jeg ber innstendig om at vi som samfunn sørger for dette. Vi kan ikke være bekjente av et rettssystem som har sviktet som i modige Andrea sin sak. Hun er en særdeles viktig varsler. La oss behandle henne deretter og gi henne den anerkjennelsen og oppreisningen hun fortjener.

Til meddommerne i Andreasaken

Obs! Ikkel legg utt navn på voldtektsmnennene eller meddommerne i kommentarfeltet til denne, bloggen, selv om det er enkelt å finne informasjon om dette overalt.

Det er et fint rettsprinsipp at man skal dømmes av sine likemenn, men dere har ved å frikjenne de tre mennene i Hemsedal for gruppevoldtekt gjort prinsippet til en skam uten sidestykke.

Det var i Borgarting lagmannsrett mennene ble frikjent.

Et vitne at forklart at hun ble bært inn på hytten hvor voldtekten skjedde som en potetsekk. Det har også kommet frem at hun hadde fått så mye dop i seg at hun kunne dødd. Har det blitt slik at man beviselig må være helt død etter å ha bli gruppevoldtatt og dopet ned før en kan være sikker på at offeret er ute av stand til å sette seg til motverge? Eller hva har dere egentlig tenkt?

Sexdop brukt med overlegg
Ved bruk av MDMA vil man som regel oppleve økt åpenhet, nærhet til andre, økt energi og velvære. Sjekk gjerne Wikipedia, det stemmer. Fremfor å lure på om hun i ettertid har anmeldt dem fordi hun angret, kunne dere kanskje heller spørre hva et slikt stoff gjør både med atferd og vurderingsevne? Voldtektsmenn bruker gjerne slike narkotiske midler for å gjøre den de skal voldta mer medgjørlig. Og de gjør det med overlegg. Har tanken i det hele tatt falt dere inn?

Det virker heller ikke som om dere har tenkt gjennom det asymmetriske maktforholdet i saken. En tenåringsjente. Tre voksne menn. Og så er det hos henne ansvaret først og fremst ligger for at de ikke skal utnytte situasjonen slik de har gjort?

Kvinnelige jurymedlemmer
Som feminist og forkjemper for likestilling, er det med tungt hjerte jeg leser at to av dere er kvinner. Dessverre er det ikke av den grunn mer sjokkerende. I 2006 avslørte VG at kvinnelige jurymedlemmer oftere frikjenner voldtekt enn menn. Den artikkelen skulle dere lest før dere besluttet å gjøre som dere nå har gjort.

Undersøkelsen som VG viser til, ble gjennomført av den pensjonerte lagdommeren Lars-Jonas Nygard. Han tok for seg voldtektssaker der juryen har frifunnet i ankesaken, etter at det først var blitt avsagt fellende dom i tingretten.

Det viser seg at kvinnelige jurymedlemmer er raske til å stemple jenter som lette på tråden. Nygard klargjorde at de kvinnelige jurymedlemmene skilte seg ut som mest fordømmende og moraliserende i forhold til offerets oppførsel:

”…ett av jurymedlemmene skal ha omtalt offeret som en «tøyte», som visste hva hun gikk til. Tre kvinner mente at «en ordentlig jente blir ikke igjen (på nachspielet, red.anm.) slik». «De mannlige medlemmene var ikke enige i dét!»”

Muslimer neppe frikjent
Er dette gjenkjennelig? La meg gjøre en ting klinkende klart for dere to damer som har vært med på å frikjenne disse mennene for gruppevoldtekt; det er aldri voldtektsofferet sin skyld at hun er voldtatt. I 2016 er denne holdningen såpass sterkt forankret i folkeopinionen, at dere er ingen gode representanter for folket.

Hadde voldtektsforbryterne vært muslimske, ville de neppe blitt frikjent. Vi tåler mer, dekker og glatter over mer når det er snakk om “våres egne”. Jeg blir kvalm av sånt. Jeg vet hvordan tilstandene er i litt for mange norske hjem, til at jeg gidder å være med på det. Voldtekt og overgrep skjer i alle land, alle kulturer og i alle sosiale lag, og er like stygt uansett hvem som gjør det.

Nå som tre av dere meddommere så til de grader har sviktet og statsadvokaten har klargjort at saken ikke kan ankes til høyesterett, må det få politiske følger. Det kan ikke bare skrives innlegg og artikler i aviser, her må vår kvinnelige statsminister og vår kvinnelige likestillingsminister komme på banen og handle. Andrea Voll Voldum fortjener en solid oppreisning, og pedagogen, ingeniøren og grunnarbeideren fra Oslo som voldtok henne i timevis må stilles skikkelig til ansvar for sine grusomheter. Noe annet er totalt uholdbart.

Å be om hjelp

Det å kunne be om hjelp, er en sosial ferdighet som er vanskelig for mange mennesker. Man vil ikke være til bryderi. Er man født med en viss porsjon stolthet, vil man dessuten klare seg selv. Det oppleves som et nederlag å innrømme at en trenger andre, fordi man gjerne har en forestilling om at det er tegn på svakhet.

Se bare på hvor mange som er redde for å få diagnoser hos spesialisthelsetjenesten. Dysleksi er det samme som dumhet. Angst er det samme som svakhet. Å ta vann over hodet, betyr dårlig vurderingsevne. Pårørende til mennesker med psykiatriske lidelser eller rusproblemer, må bare skamme seg. Listen over selvkritiske og destruktive stemmer som er direkte helsefrarøvende, er lang.

Innlegget sto på trykk i BA fredag 8. juli, og mange har etterpå gitt beskjed om at de kjenner seg igjen i teksten.

Om bare flere kunne slutte å tenke slik. Det er ikke et nederlag å be om hjelp. Man er ikke til bryderi. Om noe, så har man rettigheter. Man har rett til ekstra lærerressurs på skolen om man trenger det. Man har rett på psykiatrisk hjelp om man sliter mentalt. Pårørende har krav på offentlig bistand. Man har ikke minst rett til å bli tatt på alvor og ikke bli stigmatisert bare fordi man er litt annerledes.

Få har fanget menneskers evne til å trykke hverandre ned bedre enn forfatteren Aksel Sandemose. Jantelov nummer ni, sier det klart:

“Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.”

Kanskje er det frykten for at ingen likevel bryr seg som gjør at det er vanskelig for mange å oppsøke hjelp?

Jeg har selv vært blant de som ikke vil være til bryderi. Jeg vil ikke påføre medmennesker mentale belastninger ved å snakke om mine problemer. De fleste har nok med seg selv.

Selv om noen opplever avvisning når de gir beskjed om at noe er galt, finnes det heldigvis flere sannheter. Det er ikke energitappende å hjelpe andre mennesker om man ser at hjelpen fører til positive resultat. Mennesker er dessuten sosiale dyr som finner styrke hos flokken sin og hos hverandre. Samtaling og deling gir samhold og økt kunnskap. Alt som gjør mennesker klokere, er en seier.

I dag bestemte jeg meg derfor for å be om hjelp med et vondt og vanskelig dilemma som jeg ikke evner å løse alene. Etterpå følte jeg en enorm lettelse. Hjernen min var flink til å blokkere de selvdestruktive tankene, og jeg satt igjen med en følelse av å ha vunnet. Å be om hjelp skulle derfor flere lært seg. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene.

Gå i de narkomanes sko

Det er lett å forstå folk som har byens åpne russcener tett inn på eget liv når de blir frustrerte, men Iselin Ryttvad tar feil når hun i BT skriver at Bergen er de narkomanes by.

Narkomane møter mye motgang. De blir mistrodd, de blir stigmatisert og de blir rakket ned på. Og nesten samtlige bærer på enorme mengder med skamfølelse. De vet de er mislykket i andres øyne. De vet de har skuffet familie og venner. De skulle ønske de kunne gjort om på mange av de dårlige valgene de har tatt. Som en narkoman jeg kjenner godt sa:

- Hvis jeg tok en overdose, ville et problem vært borte for veldig mange.

Tenk å ha det slik. Han er ikke unik. Narkomane flest sliter med tunge depresjoner. De ser ikke håp og de har mistet tro. For lengst. Sier du til en som går med disse skoene at de har tatt over Bergen by, vil de ikke skjønne hva du snakker om.

Innlegget sto på trykk i BT tirsdag 31. mai 2016.

60 % av innsatte rusmisbrukere
Mange av de har sittet i fengsel for kortere eller lenger tid. I følge Justis- og politidepartementet er hele 60 % av alle innsatte rusmisbrukere. 40 % har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning, 40 % lever under fattigdomsgrensen, 70 % er arbeidsledige og kun 30 % opplever å få besøk av nær familie mens de sitter inne.

Derfor har sosialbyråd Erlend Horn rett når han sier at endringer i byens rusmiljø må gjøres på en human måte. Når samfunnet så til de grader har sviktet dem mens de var løvetannbarn, så er ikke løsningen å sette hardt mot hardt når de har blitt voksne.

Ryttvad skriver likevel:
”Det en fin tanke å være human, dessverre er det i dette tilfellet en ekskluderende filosofi. Vår frihet forsvant i det øyeblikk narkomane fikk fritt spillerom.”

Begrepet ”de narkomane” er sauset sammen til en homogen masse. Hvis en kaster fra seg brukte sprøyter eller blodige bomullsdotter, gjør de det alle. Borte er forståelsen for at de er enkeltindivider, og at de akkurat som andre folk er født med forskjellige ressurser.

God rusomsorg
Tilstandene ved Straxhuset er uholdbare. Det blir likevel feil å påpeke at de ansatte på Straxhuset ikke tar ansvar i undergangen like ved, og at frivillige organisasjoner må gjøre det. Fakta er at ansatte på Straxhuset gjør mye mer i sin jobb enn folk flest ville orket. Vil man arrestere noen, bør man heller ansvarliggjøre de som ikke ser nok på hvorfor vi får narkomane, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. For eksempel helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Ryttvad vil heldigvis også hente dem ut og aktivisere dem. La oss håpet det rådet blir fulgt. Det er mange som hadde blitt glade om de fikk oppleve å bli sett som enkeltindivider, og fulgt opp med individuelle planer. Tro meg – det er mange som ville blitt glade.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen i Bergen

La elvemuslingene leve!

Bergen kommune har siden 2002 visst om den sjeldne bestanden av elvemuslinger på Haukås i Åsane, og siden har lokalbefolkning, biologer, politikere og lokalhistorikere vært opptatt av å verne den. På landsbasis er den så å si utryddet, og i bergensområdet finnes den bare her og i Osvassdraget.

I 2009 sa miljøsjef Håvard Bjordal i Bergen kommune følgende til Åsane Tidende:

“Elvemuslingen kan bli 150-200 år, og er vanligvis fruktbar til den nærmer seg 100. Men det er bekymringsfullt at vi finner stadig færre unge dyr. Det tyder på at den ikke lenger formerer seg her…Presset fra boligområdene er ikke til beste for rødlisteartene her.”

Det var mange som hadde tatt turen til Haukås for å være med Åsane Historielag og Vennelaget for Haukåsvassdraget og se på elvemuslinger 20. april. På bildet viser Marianne Herfindal Johannessen et historisk kart over hvor man kunne finne elvemuslinger før. Foto: Anna Kathrine Eltvik

Hardt presset økosystem
Han tok til orde for å skjerme både deler av vassdraget og hekkeområdene til våtmarksfugl. Også dette har en prislapp. Vi som tenker på natur- og miljøvern er glade for at personer som Bjordal finnes. Altfor mange har glemt viktigheten av artenes mangfold i et stadig mer presset økosystem. Noen av de som må ha glemt dette, mener at man kan legge en ny godsterminal på Haukås. Det trekkes blant annet frem at det vil gi flere arbeidsplasser.

Hvorfor ikke heller plassere godsterminalen på Mongstad nå som oljealderen snart er over? Man kan legge en jernbanelinje fra Arna til Mongstad, og samtidig slipper skipene (flere av dem miljøsvin) som likevel skal videre nordover å gå innom Bergen for å losse av eller losse på. Ja, man måtte bygget en bro eller to, men det har vi da blitt ganske gode på i Norge. Eller hva?

Og i prosessen sparer man både elvemuslinger, viper og landområder i Bergen kommune som er verd å ta bedre vare på enn vi gjør.

Det er unektelig rom for næringspolitisk utvikling i Åsane. I områder som på Haukås, er det dog viktig å ha et miljøvennlig utgangspunkt. Det finnes gründere og forretningsfolk som er opptatt av miljøvern. Det er ikke uten grunn at 38 % av investeringene til Innovasjon Norge gikk til grønne prosjekter i 2015. Det er altså fint mulig å gjøre denne og andre bydeler mer bærekraftige i forhold til både arbeidsplasser, boliger og natur. En må bare våge å se at det er mulig først, og så slippe til de riktige kreftene.

Vanskeligere å varsle?

19. juni i fjor vant politimannen Robin Schaefer prisen «Årets løvetann» av Løvetannmarsjen Bergen. Han utviste et mot større enn de fleste av oss da han varslet om at Monika Sviglimskaja på åtte år var drept og ikke hadde tatt selvmord.

Det finnes ikke noe verre overgrep enn barnedrap. Det å dekke over, overse eller skjule, er overgrepsutsattes verste fiende. Anerkjennelsen av Robin var derfor helt på sin plass. Uten enkeltmennesker som han, ville ikke rettferdigheten seiret.

På trykk i BA 15. mars.

Seks dager etter at han fikk denne prisen fra aksjonistene som kjemper for rettighetene til overgrepsutsatte barn, gikk advokatfirmaet Wiersholm ut med en rapport om varsleren. I rapporten står det at måten Schaefer varslet på «fremstår som et skoleeksempel på forsvarlig varsling». I Aftenposten 25. juni sier Jan Frougner som ledet utvalget:

«Ingen i Hordaland politidistrikt kunne reglene om varsling.»

Nyheten som kom 9. mars om at politiet i Hordaland politidistrikt frikjennes helt, er det derfor grunn til å undre seg over. I BA kan man lese hvordan spesialenheten for politisaker konkluderer med at ingen av polititoppene har gjort noe straffbart i sin håndtering av varsleren Robin Schaefer i etterkant av drapet på Monika. Samme organ ga 25. februar 2015 Hordaland politidistrikt 100 000 kroner i bot for grov uforstand i tjenesten.

Mange gir uttrykk for at de har mistet tilliten til politiet i Bergen. Selv politifolk sier de har mistet tilliten til sin egen ledelse. Det beste kunne kanskje vært å opprette et helt uavhengig organ som gransket saken? Når man vet at omtrent 95 % av sakene til Politiets spesialenhet henlegges, så er det mye som tilsier det.

Like greit å tie stille
Saken er også bekymringsverdig sett ut fra varslingsplikten som alle norske arbeidstakere har. Ved å frikjenne Hordaland politidistrikt, sender spesialenheten ut et kraftig signal om at det er like greit å tie stille uansett hvor man måtte jobbe. Loven som sier at det er forbudt med gjengjeldelse ovenfor varslere, er heller ingen trøst. Det er nok av arbeidsplasser i Norge hvor ansatte kan fortelle om sosial utstøtelse etter at de har tatt opp kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass.

Kanskje er det er en mer innprentet holdning at sladrehank selv skal ha bank, enn at man ser på varsling som nødvendig og bra for å kunne rette opp i feil og utvikle seg til det bedre.

Det får være en trøst at Robin fikk ildsjelprisen av Politiets Fellesforbund i 2015. Det bærer bud om at det i landets politistyrke jobber en del kvinner og menn med integriteten sin godt i behold, som ikke vedkjenner seg alle de grove feil som ble gjort i forbindelsen med Monika-saken.

Anna Kathrine Eltvik
Leder av Løvetannmarsjen Bergen

Troll kan sprekke bak murer også

Terroristen Anders Behring Breivik har klaget på sine soningsforhold, og har fått sin rettsak. Antakelig fordi han vil ha en mer human behandling innenfor murene, har han prøvd å gi et bilde av seg selv som en mykere og klokere mann.

I Dagbladet kan man 18. februar lese innlegget «Brevet fra Breivik» av statsviter Ingeborg Kjos, hvor hun refererer til hva terroristen har skrevet til henne:

Breivik for fire år siden, og Breivik i dag. Ingen av gangene viser han ydmykhet eller snev av anger og skyldfølelse. Skjermdump fra VG.

«Hjertet mitt som eks-militant gråter for det barbariet jeg gjennomførte 22/7». Han skriver at han ikke lenger støtter manifestets oppfordring om bruk av vold.»

Videre kommer det frem at massemorderen kjemper for demokratisk fascisme uten bruk av vold.

Hadde det ikke vært fantastisk om dette hadde vært sant? Om vi kunne ta nasjonens uskyldighet tilbake ved å tilgi en mann som har innsett hvor grusom og nådeløs han var den 22. juli 2011? Å tilgi er når det kommer til stykket en befrielse for den som tilgir, ikke bare for den som mottar tilgivelsen. Det er vondt å bære på mye bitterhet og hat, akkurat som det er vondt å bære på mye skyld og skam.

Men så ankommer Breivik rettslokalene, og bare ved sin nonverbale fremtoning, så ser vi at ordene i brevet til Kjos bare er en bløff. Blottet for den ydmykhet som er nødvendig for at pårørerende og berørte i det hele tatt skal kunne klare å vurdere tanken om å tilgi, hever han høyre arm og gjør nazihilsen.

Han må vite hva og hvem folk flest assosierer denne hilsenen med. Hitler var aldri en høyreekstrem pasifist. Over 22 millioner soldater døde under andre verdenskrig, i tillegg ble en rekke sivile mennesker drept. Til sammen døde mellom 50 til 70 millioner mennesker. 6 millioner av dem var jøder. Mange av dem ble drept på like brutale måter som ofrene 22. juli. Det er som om Breivik spotter både dem og livene han selv tok. Skyld og skam er det ikke spor av.

Heldigvis kan likevel livene til berørte og pårørende gå videre. Man er ikke prisgitt Breviks (manglende) moralske resonneringsevner. Han er kun en mann med alvorlige personlighetsforstyrrelser, en løgner og en psykopat. Troll som ham sprekker når solen skinner på dem. Selv de som sitter bak lås og slå. Det må være godt nok for å kunne gå videre.

AnnaKathrine

Følges av 79 medlemmer.

Anna Kathrine Eltvik er medlem i SV, Nei til EU og Kvinneaktivistene. Hun har et livsmål om å gjøre en forskjell for voldsutsatte kvinner og barn, men har et sterkt politisk engasjement også på andre områder.
Anna blogger i samarbeid med Bergensavisen. Mer om sonen

Origo AnnaKathrine er en sone på Origo. Les mer

Bloggurat

Annonse

Nye bilder